"Fob" redaktør Gilje i Dagen?

I lederen i Dagen onsdag 26. mai finner vi følgende:

En samtale kristne i Norge trenger.

Lederen – mer om den straks - ser ut til å være en oppfølger av det redaktør Gilje skrev i avisen den 19.:  Slik viser muslimene oss hvem vi er.

Vi kommenterte den artikkelen her: http://neitilislam.blogspot.com/2021/05/morken-for-vpnet-forsvar-eller-angrep.html

Før vi går videre: Jeg reiste i vår kommentar over spørsmålet om det virkelig er slik at visse aktører

skylder på muslimene for at kristne ikke gir mer akt på helligdager som f eks Kristi himmelfartsdag, nå nylig i forbindelse med det to timers lange programmet om muslimens Id-feiring.

Vi mente at Gilje ikke hadde noe faktisk grunnlag for å hevde dette og trodde, da jeg så lederen i Dagen i dag, at lederen – og dermed Dagen – ville komme med det vi kunne kalle en korreksjon, eller et relevant supplement, men den gang ei.

I lederen, som godt kan være skrevet av Gilje selv, finner vi bl a følgende sitater:

«Norge er ikke lenger et land befolket av gudfryktige mennesker, selv om Gud fortsatt har en halv aksje i både flagget, nasjonalsangen og grunnloven vår. Mye tyder på at nordmenn faktisk aldri har vært mindre religiøse. Og er det rart? Norsk kristendom anno 2021 er tynt blandet saft, med Gud i rollen som en himmelsk HMS-ansvarlig, som både går i pridetog og resirkulerer plastavfallet sitt. Er det rart man er lunken?»

«Mine venner på sosiale medier hilser respektfullt til muslimske naboer på en måte som få norske bedehusgjengere er forunt», konstater han, (dvs Olav Brostup-Müller. Navnet staves feil, det skal være Olav Brostrup-Müller).

Kommentar: Ingen skylder i disse kommentarene, av Brostrup-Müller, på muslimene for at kristne ikke gir mer akt på helligdager som f eks Kristi himmelfartsdag. Hvor finner vi så grunnlag for Giljes påstand?

Ingen steder, slik vi ser det. Vi finner det ikke. Vi kan derfor spørre om på hvilke veier Gilje nå går, og lure på hva han nå evner å se, - egentlig? (Se mer under).

Gilje: …  det er ytterst liten andel av befolkningen som fyller dagene med et innhold som avspeiler navnet den bærer. (Mrk: Kr. Himmelfartsdag).

Gilje fortsetter med å sitere: Som professor Pål Ketil Botvar påpekte i Dagen i forkant av grunnlovsdagen, lever det kristne preget videre, i det minste i en del bygdesamfunn. Men det er blitt i stadig mer avdempet form. Opplevelsen blir lett at det som handler om kristen tro og tanke blir et stadig tommere skall for det norske folk. Og det er trist når en arv med så stor verdi blir nedvurdert og i verste fall glemt.

Gilje: - Å bli nostalgisk er likevel en dårlig løsning … Han fortsetter med å henvise til Os Guinnes:

Os Guinness påpekte i Dagen på fredag (den 19,) at mange kristne i Vesten er praktiske ateister. I stedet for å være fylt og drevet av Den hellige ånd, blir kristne ofte formet av samtidskulturen. Guinness understreker at det ikke trenger å være slik.

Fra intervjuet med Os Guinness fredag 19, finner vi:

Vi trenger en reformasjon i Kirken med dyp forståelse av historie.

Ord blir nedvurdert og brukt som våpen.

Det er ingen motsetning mellom ordene og Den hellige ånd.

Mange kristne er blitt funksjonelle ateister. De har de rette ordene, men ingen kraft i Den hellige ånd.

Mange kristne spør seg om de kjenner Den hellige ånd.

Vi trenger at Ånden kommer med kraft i dag. Vesten er tørt og sekulært.

Kristne er redde, men det bør vi ikke være.

I Bibelen finner vi svar på alle de grunnleggende svarene også i dag (sic).

I en tid hvor mange kristne sammenhenger er opptatt av strategier og fremgangsmåter, etterlyser Guinness en fornyet tro på det han kaller dynamikkene i Guds rike.

Gilje skriver den 22. mai bl a dette: Pinsevenner har blitt mistenkeliggjort fra begynnelsen av.

Og selv om bevegelsen som sådan er en veletablert størrelse både i norsk kristenhet og i det norske samfunnet, opplever fortsatt mange både i og utenfor bevegelsen at det å være pinsevenn blir forbundet med en viss undring, for ikke å si mistenkeliggjøring.

… Både nådegaver spesielt og åndsutrustning generelt har til formål å åpenbare Frelseren slik at flere kommer til tro på ham og blir disipler av Jesus Kristus.

… Men det er likevel en misforståelse å tro at denne artikkelen ikke handler så mye om Den hellige ånd. Tvert imot, faktisk.

… For om man skal forstå Åndens gjerning riktig, om man skal forstå pinsen riktig, trenger man – min uthv) den samme grunnleggende tolkningsnøkkelen som vi uten videre benytter når vi feirer jul og påske: Vi tenker og tror at disse høytidene dypest sett handler om Jesus.

… Gud skulle sende disiplene en «annen talsmann», og at han skulle representere Jesus overfor disiplene slik at de ikke ble som foreldreløse barn. «Jeg lever, og dere skal også leve», sa han.

Kanskje kan man si at det ligger et litt artig paradoks her. For vi kommer ikke unna at pinsebudskapet og troen på Den hellige ånd inviterer oss i den kristne mystikken.

… Heller enn å forholde seg til Ånden og pinsen som ulne størrelser det er greit å ha litt avstand til, skulle den naturlige tilnærmingen for alle slags kristne være å ta innover seg den oppfordringen Jesus ga disiplene etter sin oppstandelse fra de døde: «Ta imot Den hellige ånd.» God pinse!

Hovedkommentar og «sluttreplikk»:

I alt det Gilje skriver og siterer over er det ett trekk som går igjen: Han snakker om kristne, om kristentroen, om visse faktorer, rammeverk eller parametre som gjør seg gjeldende. Han snakker om hvordan kristne bør oppføre seg, tenke, føle og tro. Han forklarer ikke hva troen er, han holder seg til å snakke om. Han hentyder til visse «immanente forholdsfenomener», som jeg vil kalle det. Han gjør seg til pedagog, ikke til disippel, til terapeut mer enn til forkynner.

(Se det eller la vær).

Gilje snakker om hvordan vi skal oppføre oss, selv om han sikrer seg en retrettmulighet idet han siterer Guiness:  I en tid hvor mange kristne sammenhenger er opptatt av strategier og fremgangsmåter, etterlyser Guinness en fornyet tro på det han kaller dynamikkene i Guds rike.

Her skyver Gilje en kapasitet som Guinnes foran seg, for å markere egen «korrekthet», mens han ellers i disse artiklene i avisen jo forkynner et «estetisk budskap» ikke et direkte tros-budskap.

Han servere ikke teologi, han snakker om det han mener bør – og skal - være teologiens funksjon på en slik måte at troens objekt eller ontologiske faktum faktisk kommer i bakgrunnen.

Gilje snakker og snakker for så vidt om etikette, om hvordan vi som kristne bør oppføre oss, ja, om hvordan vi – utadrettet - skal plassere troen i våre liv i møte med andre, i møte med sekularisering, overfor muslimer osv. Han gjør etikette til regula fide, til en norm, en norma normans, en ekstern regel som skal regulere eller overstyre, som selve bevis på «rett» og sosialt akseptabel tro. Det er trist å se. Han gjør seg overstyrt av «tiden tann» eller en tidsånd som nettopp krever og dikterer det som Guinnes kritiserer og advarer mot. Han synes å foretrekke en «utvendig tro», en tro hvis primat og principium er å se troen utenfra. Han legger da – svært så distansert, og liksom fordomsfri og akademisk «saklig» - både troen og troens objekt, og troens mennesker, under lupen, og som om «vitenskap» og analyse av tro skulle være troen selv. Det gjør Gilje til en dverg i stedet for en kjempe uti kristentroen.  

Han forholder seg helt «meta» både til troens innhold og troens objekt, som selvsagt er Jesus som Gud. Han snakker om hvordan vi som kristne skal forholde oss til andre, ikke noe om hvordan vi skal forholde oss til Kristus selv, og Ordet selv. Det er som om gilje sier: Det viktigste er troen – toren på troen slik den bør gli inn i sekulariseringen og avkristningen. Å innta en «metaholdning» er å forholde seg til det som kommer «etter» troen i stedet for det som ligger «i» troen selv.

Han serverer normer som skal regulerer det ytre, selv om han personlig nok kan savne innholdet. Han nevner f eks mystikken, liksom i forbifarten - men mystikken gis her en plass i skammekroken, nærmest, - han forklarer ikke hvordan mystikken kommer inn i bildet og bør inngå som integrert «del» i troen. Han nevner også at de ikke nytter å blir «nostalgisk» … og jeg kan ikke annet enn smile litt.

Giljes generelle holdning til problematikken må etter min mening betraktes som et symptom på at noe er virkelig galt fatt i Dagen. Hvilke er årsakene og hvor ligger de? Og hvordan forklare, på best mulig og mest interessante og «adekvate» måte? Hvis noen nå her skulle påstå at Gilje doserer med en spesielt frodig og freidig kristen frimodighet, kan jeg dessverre ikke hjelpe ham eller henne …  

Gilje virker ikke bare forvirret, overflatisk, hjelpeløs og hjelpetrengende; han virker også diktert «ovenfra», fra tidsånden og alle de krav den legger på ham om å «opptre korrekt», og ikke bare «opptre korrekt», men også og i tillegg «føle korrekt». Han virker drevet at noe irrasjonelt og forstyrrende, det dreier seg ikke helt ueffent om fobi, og her mer jeg irrasjonell frykt for islam og muslimer. Gilje vil assosiere forbi med islamkritikk. Gilje vil selvsagt ikke assosiere seg selv med «fobi», men alle fakta tyder nettopp på at han har et fobisk og derfor irrasjonelt forhold nettopp til islamkritikere og islamkritikk. Jeg mener dette kommer tydelig fram i de artiklene han ellers har skrevet, og ikke bare i de jeg nevner her i denne posteringen. (Det er bare å ta en «tour»» rundt omkring på bloggen her, for eventuell klargjøring og for å vurdere en mengde apodiktiske bevis).

Jeg kan derfor beskrive ham som en aktør som fremstår som «servilt betinget korrekt emosjonell». I dette ligger det en etter det vi etter alle solemerker kan forstå, kalle «forbi» for islam og alle» islamske øyne» vi etter hvert har fått på oss. Og disse hviler visst aldri. De bærer et budskap i seg selv: Dere skal oppføre dere. I sakens kjerne sies det: Dere skal underlegge dere oss. Det er «vi» som er det beste folket, ikke dere. Det står i Koranen. Dere skal faktisk være «servile» fordi bare det er akseptabelt for Allah og profeten. (Jfr den tradisjonelle dhimmistatusen ikke-muslimen skal underlegge seg overalt der islam (militært) kan diktere sitt overherredømme).

Gilje serverer et imperativ: Vi alle, pluss selvsagt alle potensielt islamkritiske, - og pr definisjon derfor «farlige» - skal nå føle eller emovere, som jeg kaller det, på en helt ut akseptabel måte, på hans premisser. I og med dette imperativet og ekstremt normative grunnlaget, vil Gilje at vi skal ha eller opparbeide oss ikke bare «de korrekte emosjoner», men også den riktige oppførsel. I virkeligheten vil han endre vårt indre liv og vår egen relasjon til f eks Den hellige Ånd.

Se her om relevant, presiserende og fremfor alt virkelig dramatisk- eksistensielt stoff:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html