Stefanus-stiftelsen, eller det som nå kaller seg Stefanus-alliansen, har hjulpet mange mennesker over hele verden. Disse menneskene sitter enten fengslet eller lider på annen måte under manglende trosfrihet, dvs under forfølgelse eller trussel om begrensninger av trosfriheten - og ytringsfriheten. Og dessuten under urettferdig fordeling av – de kapitalistiske - «godene».
Ve og bra. Men alliansens arbeide bygger på en høyst selektiv metode: Hvem bestemmer hvem alliansen skal hjelpe? Er alliansen i besittelse av en magisk standard som til enhver tid byr dem å velge ut de riktige ofrene, de som lider klarest og mest? Er alliansen fri fra ideologiske fordommer? Tror alliansen at all aktuell politikk kan trumfes? Er alliansen mot «politikk generelt»? Angriper alliansen visse staters rett til å opprettholde indre ro og orden? Undersøker alliansen om de politiske vedtak om begrensninger i ytringsfriheten en stat (eller populasjon) er fullt legale, forstandige og forståelige? Undersøker alliansen om implementeringen av det politiske eller ideologiske system som «de forfulgte», arresterte, diskriminerte osv selv representerer, er et system som i praksis ville være enda mer undertrykkende enn det systemet de forfulgte angriper, undergraver og vil erstatte med sitt eget system?
(Bare et faktum før jeg kommer skikkelig i gang: Jeg ser at Ingvill Thorson Plesner har fått den ære å være utnevnt av Allianse til å lede en uavhengig (?) komite som utdeler priser i Alliansens navn. Plesner har bl a skrevet en informativ bok som heter Religionspolitikk, på Universitetsforlaget, som man mange kan få litt forstand av, fordi den er veldig saklig, men ikke stort mer. Jeg ber om oppmerksomhet på boken «The Endtimes og Human Rights» av Stephen Hopgood av 2013. Den boken er mer krevende, den er ikke «religiøs», slik tittelen kunne tyde på, men den setter lys også på de grunnleggende eller idehistoriske paradokser under hele problematikken om hjelpe- og bistandsarbeid og menneskerettigheter, og de virkelig vanskelige dilemmaene i alt dette).
Stefanusalliansen er en organisasjon som aldri kan tape. Den kan tape hverken ansikt eller anseelse. Tror den. Og for å oppnå en slik selvbeskrivelse – beskrevet her av meg – en slik magisk tilstand, tyr den til visse mentale mekanismer som ser ut til å skjenke beskyttelse nær sagt mot hva enn det måtte være. Alliansen er hypermagisk fundert. Og magi smaker bare av ordet kjærlighet, den er hverken kjærlighet eller godhet. Den leverer almisser i den tro at dét skal forløse sivilisasjonen.
Dener umulig å kritisere, betvile eller besudle organisasjonens image. Alliansen har klart å skape seg en aura av fullkommenhet, en fullkommenhet den innbiller seg er umulig å miste. Den lever på folks godtroenhet og folks falske skyldfølelse, en skyldfølelse de gjør alt for å styrke og bevare, for å kunne lukrere på det selv, som en annen metafysisk børshai, som flirer dem opp i ansiktet og sier «jo mer skyld og gjeld, jo bedre». Den har tilkjempet seg en uimotståelig magi. Egentlig er den en kjetterorganisasjon uten kjetteri; den er vaksinert for kritikk. Den er fullstendig galvanisert mot kritikk. Den gjøre aldri noe galt; alle de valg den foretar er uklanderlige, (som Maria, gude-moderen selv – immaculate).
Ikke rart da at alliansen trekker til seg en viss mennesketype
og mange kjødelig individer som endelig har funnet en trygg favn hvor de kan leve
og ånde ut i all sin herlighet, helt uten frykt for kritikk og skepsis.
Alliansen er blitt et kloster hvor det råder fullkommen enighet om klosterreglene,
som for det meste gå ut på å love «frelse» hvis man bare er lydig nok og holder
seg til hva klosterledelsen foreskriver og forteller dem om hva som er godt og
hva som galt. Finnes det – by the way – noen frelse i et slikt avlukket rom, en
slik boble – et slikt lukket system? Et system som mener seg å stille alle de
riktige spørsmålene og samtidig gi alle medlemmer – munker og nonner i fritt
fellesskap - de rette svarene, dvs de emosjonelt og servilt betingede korrekte
svarene. Alliansen har tatt eierskap på alle gode ord; den identifiserer seg med godordene; de har tilegnet seg en magi, godordenes magi, - de gir dem totalbeksyttelse og tjener samtidig som aktive instrumenter som uten forbehold vil "skape det de nevner"; ord som da i seg selv tillegges en helt spesifik agens, en unik autoritet med en unik styrke og kraft, kort sagt: Magisk kraft, en kraft som "vitenskapen" i dag ikke vil vite noe av, fordi den ikke klarer å måle den, ikke klarer å analysere den under mikroskpet. Denne magien går dessuten under radaren for de fleste, speiselt for strutsene.
Alliansen overlevelsesmekanisme fundamenter seg på en sirkeldefinisjon: Vil du være god? Ja, vel. Da skal du følge oss, du har egentlig ingen annen – eksistensiell – mulighet. Og hvorfor? Jo, fordi vi er de gode og de andre er de slemme.
Alliansen tar aldri politisk ansvar på alvor; dette at noen bør ta beslutninger som ikke alltid vil kunne forsvares universelt, beslutninger som ikke alltid vil falle innenfor konsensus, (innenfor det relativistiske helvete, kan man si). Alliansen er god fordi den er god. Og Morken er god fordi han er god. Og dette skal mennesker tro. Det uhyrlige er at mennesker tar dette for god fisk og støtter alliansen. De er med ikke det spor bedre enn alliansen selv. Alliansen får alltid rett: Vi hjelper noen her og der og det er alltid rett. Vi vet at vi ikke kan hjelpe alle overalt, (innenfor rimelig tid). Vi vet at vi ikke kan gjøre rett overalt, men vi vet at vi hjelper der vi kan, i det små; vi hjelper både organisasjoner og enkeltindivider. Det høres befriende ut, vil mange si. Alliansen er realistisk, men svikter ikke. Den svikter i hvert fall ikke de individene og enkeltcasene de virkelig hjelper, der og da. De kan tillate seg å fraholde seg fra å drive islamkritikk, systemkritikk, ideologikritikk. Men, jo da, vi driver systemkritikk i det stille, kan de si, med englemine, og som de mest fromme gudsord fra landet landet kanskje har sett og noen sinne får anledning til å se etter dette; vi driver indirekte systemkritikk, en vel så effektiv måte å drive kritikk på som mange andre metoder å drive kritikk på, vi viser jo i praksis at ideologisk føringer kan være både autoritære og totalitære per se på en måte vi som mennesker, ut fra menneskerettighetene hverken kan eller bør leve med, eller tillate noen å leve med, for ikke å si «leve av». Vi hjelper ikke bare med ord og ideologikritikk. Vi tror det er den meste effektivt måte å hjelpe på, fordi vi når flere, og vi er til stede, ydmykt og rent konkret. (Vi hjelper f eks muslimer, som liten gruppe i Russland, med advokat slike at de kan tilbe i sine gudshus!. Er du uenig i det, er du skeptisk – vel, så begrunn det, kom med statistikk, kom med empatien din … osv. Ved å hjelpe enkelte, vil samfunnet endre seg i riktig retning, mot et fritt og åpent samfunn, bygget på ideene og forestillingene om menneskerettighetenes universalitet. Derfor er det rett å kjempe slik vi gjør, og ikke slik mange andre gjør. Derfor er det rett ikke å drive islamkritikk, spesielt de «vi» definerer» som saklig islamkritikk. Det er vi – i alliansen - som bestemmer hva som er saklig islamkritikk og akseptabel adferd og ordføring eller ikke. Alliansen ser ut til å være alvorlig redd for selvkritikk og syn for ideologisk funksjonalitet. De ser ikke muligheten for at de rent faktisk hjelper undertrykkerne, dvs det undertrykkende systemet, når de hjelper «de utsatte» og forfulgte. De ser ikke at systemet kan si at systemet jo virker, fordi de jo nettopp er så tolerante og så mye for rettighetene at de slipper fri dem som blir anklaget for undergravingsvirksomhet og systemkritikk!
De ser ikke at «folk» da får enda større tro på det undertrykkende systemet. Det er ikke alliansen som er god, det er bare systemet som er godt; at det har skjedd visse ikkeorganiserte feil fra systemets side, kan systemet ikke lastes for. Systemet bærer jo i seg evnen til å rette opp feil og uheldig administrasjon. Se hvor fortreffelig vi er, sier systemet. Og takk til alliansen for at den gjør oss oppmerksom på feilgrepene, på de konkrete tilfellene som har lidd utett og som er blitt urettferdig behandlet. Vi takker alliansen som har større ressurser til rådighet for å oppspore og behandle feilgrepene. Kan dere forsyne oss med midler slik at vi kan bli bedre og slik at vi kan slutte å diskriminere? Kan dere støtte oss politimessig eller militært med å nedkjempe terroristene som ønsker å overta makten med vold? Kan dere appellere til egne myndigheter om å yte militær bistand til å nedkjempe opprørere som har vold på programmet og som er villig til å bruke de voldelige midler de selv mener de har en plikt og en rett til å bruke, for å kunne undergrave tradisjonene våre og verdiene våre og for å ødelegge systemet vårt, som jo bygger på demokratiske prinsipper og hvor ledelsen er valgt av folket?
Alliansen vil beskytte seg mot kritikk og betenkeligheter og
si: At, jo, vi driver systemkritikk. Hva er mer effektivt enn å hjelpe mennesker
i nød, ofre for systemet, enn å hjelpe enkeltindividene, spore opp enkelttilfeller
av overgrep og hjelpe dem konkret, slik at systemet kan bli avslørt? Og slik at
systemet kan gis en sjanse til å forandre praksis innenfra? Systemene må
forandres til bedre nedenfra. Demokratiske prinsipper må få anledning til å
etablere seg ved å bevisstgjøre folk over lang, lang tid mer enn å forsøke å
forandre «folkestyret», dvs systemer – så fort som mulig, i hvert fall appell-messig.
Vi velger fredens vei og appellere til fredens mennesker; vi velger ikke
konfrontasjonens vei. Dette virker som en bevisst valgt strategi som bare kan tjene
ett hovedformål: Selvforherligelse legitimert via feighet, og tilsynelatende
snillhet eller en eller annen form for dydig pasifisme. Fred i vår tid liksom.
Og ja: Islam betyr fred, ikke?
Vel, imellomtiden går halvparten av alle muslimer, ca 800 millioner levende personer, dvs alle gifte muslimske kvinner, rundt og er redd for å bli tvunget til samleie med sine menn, fordi Allah og islam ikke bare aksepterer slik adferd, slike illgjerninger, men fordi islam islam til og med promoterer slik mishandling, i kraft av en lov som ikke kan forandres og som skal gjelde for all fremtid, og helt overalt.
Alliansen ser ikke at det den bedriver er praktisk relativisme, politisk kvietisme, dette å svikte sitt ansvar overfor de mange. De få enkelte hjelpes på bekostning av det store flertallet som gjerne krever like mye hjelp som alliansens nøyaktig selekterte og spesielt utvalgte lidende. Alliansens kjæledegger, mennesker og menneskeskjebner de kan bruke eller skyve foran seg for å gi inntrykk av suksess og moralsk overlegenhet. Alliansen legitimerer seg i realiteten ved å avholde seg fra systemkritikk. De kritiserer indirekte med den ene hånden, mens de er raust hjelpende med den andre, i seg selv en talehandling som da oppfattes om reell system- eller ideologi-kritikk. De synes å mene at hvis islam bare får være i fred, så vil islam rette seg etter sannheten, og godheten og det skjønne, etter forbilde av alliansen selv. De vil ikke kritisere en tro, satt opp mot en annen, både på empirisk, rent etisk og filosofisk grunnlag, men de vil ha trosfrihet. (For en forakt og en hån mot islams lidende kvinner verden over, i dag. (Islam tvinger på dem et slaveri alliansen selv er fritatt for å slavebindes av selv; så det er kanskje ikke rart i at Alliansen utviser så lite solidaritet, så dårlig innlevelsesvne og så liten empati med alle disse systematisk undertrykkede og på permanent og «legal» basis regelrett voldtatte kvinner innen islam). De vil i praksis tilstå muslimer friheten til å vedta lover i f eks Afghanistan som gjør det en plikt for koner til å holde ut voldtekter i det uendelige. I seg selv er dette en svært ansvarsfraskrivende strategi. Alliansen skyr konfrontasjoner med systemet i det store for så å kunne skilte desto mer med selvrettferdighet i det små – en dobbeltforsikring mot ubehag, med andre ord, mot plikten til å ta ansvar i et større perspektiv og på et mer religions- og systemkritisk grunnlag.
Ikke minst ser vi dette i islam:
Alliansen tar seg aldri bry med å kritisere f eks islam per se. Alliansen er en strutse-ekstrem. Jo mer godhet jo lenger ned i bakken man stikker hodet og jo lenger man blir stående med rompa i været. Følgen er at halvparten av alle muslimer den dag i dag lever i frykt og vemmelse for at de når som helst kan bli voldtatt, av sine ektemenn, fordi Allah sier det, og fordi «grunnloven», dvs Sharia sier at det er lovlig, og påbudt, og edelt i Allah’s og profetens øyne og som i tillegg sier at det er absolutt edelt og rituelt eller religiøst helt riktig å kjønnslemleste jenter. Er Lars Gule en av alliansens favoritter? Er Alliansen strusteekstrem? Bare for å ha sagt det: Gule tør ikke å gå ut med at i følge hans egen definisjon av «normativ ekstremisme» så er islam – proper – en normativt ekstremistisk religion! Noe av den samme naivitet og logiske-kognitive brist ser ut til å ligge Alliansen tett for brystet. Gule er for «islamofob» til å innrømme at han har tatt feil lenge og at han er for sneversynt. Med gløden iver – for ikke å si med et «glødende hjerte» gikk han bombastisk ut for 10-15 år siden og benektet det tvert og med stor selvsikkerhet og i moralsk harme da man i diskursen begynte å snakke om at det virkelig fantes «no-og-zones» bl a i Frankrike og Sverige. Det «beste» Gule har fått seg til å si om islam er, at det fins fascistoide . fascistlignende - trekk inne islam og det kan han gjerne si når sneversynet skygger for islamkritkk per se, kritikk av islam proper og som essensiell «ovring» og måten vi i det hele tatt orienterer oss på, som fornuftige og velmenende og helt fryktløse - mennesker
Hva slags frihet arbeider alliansen for å støtte og promotere? Jo. Diktatorene som kan sole seg i den rettferdighet i de enkelttilfeller alliansen bidrar til å etablere – til og med gjennom systemets egne rettssystemer - der og da. Alliansens bidrag kan aldri bli den utløsende årsak til befriende revolusjon eller dyptgripende, sanne, gode og rettferdige forandringer. Den vil anse genuine forsøk på å reelt forandre systemet ovenfra og ned med skepsis, fordi en slik linje av alliansen ville bli ansett ikke bare som dyktig konkurrent, men også som et «moralsk overfall» på andre selvforherligende strategier enn deres egen.
Alliansen lever best på «mikro-aggresjonens» teori og vilkår; safe-space er et must; medlemmene skal føle seg trygge og beskyttede, og da er det lett å få syndsforlatelse og bli kvitt sin mer eller mindre ubevisste og mer eller mindre bearbeide skyldfølelse; alliansen utsetter ikke sine medlemmer og støttespillere for annen fare enn den fare det er i våre vestlige demokratisk systemer å ta i bruk og utøve, og som en selvfølge det er å benytte seg av denne retten og denne plikten, bygget som de er på riktig rett og adekvat juss, en juss som forsvarer dem og gjør dem trygge (som rett er).
Og: alliansen viser med denne offisielle strategien de har valgt at de savne argumenter og heller velger å dyrke de korrekte emosjoner på fornuftens og den større og nødvendige solidaritetens alter. De elsker å fremstå som «flower-power- idealister». De ser ikke at de – indirekte og flørtende - underlegger seg det destruktive i denne grunnholdningen og de holdninger som flyter av den. «Love is free, love conquers it all». Ikke be meg skjule mitt hovmod, her, nei. Ikke i vår bakhage. «Goodness is greed and this greed is love», for å si det på den måten. De fremtrer som milde, tolerante og forståelsesfulle. De forsøker å fremstille seg som empirisk målbart gode mennesker og krever betaling for det, i tillegg. Frem med kollektbørsene! Ellers … de kaller det frihet fra all tvang.
Jeg kom over en fortelling fra virkeligheten som jeg skrev litt om i følgende postering safe-space for voksne barn i borettslaget. I dette borettslaget utøves kravet på og retten til ikke å bli uroet i sin private samvittighet og samtidig den absolutte rett alle bør ha til å være permanent og barnslig paranoid overfor enhver kritisk ytring, hvilket innebærer en totalt fraværende vilje og evne til å ta og agere adekvat på kritikk, (en absolutt forutsetning for at ytringsfriheten skal kunne fungere, overhodet). Skremmende lesing! Forteller drøss om hvor lang vi er kommet, lissom …
Poenget er at Alliansen lever på billig nåde. Innsatsen krever ingen innsats som står i forhold til den lidelse de vil bekjempe. Den nøyer seg punkt-hjelp og ad-hoc-løsninger. Alliansen er egentlig et almissesystem satt i system, et system som antas å gi syndstilgivelse, en tilgivelse som i dag mer eller mindre er erstattet av «feel-good»-følelser, som erstatning. Alliansen setter sin lit til sin hypermagi, som er en magi de ikke kan forestille seg at de praktiserer.
De er gode fordi de kan skilte med å hjelpe folk i nød som kanskje, i det lange løp, ikke trenger deres hjelp og folk som selv ikke kan tenke seg å hjelpe andre, av en annen tro eller annen verdisynsmessige og implisitt politiske overbevisning. Folk i de områdene hvor Alliansen hjelper mest, kan fort komme til å tro at Alliansen motarbeider deres egne tradisjoner, deres egen tro, ja, deres egen identitet, og deres eget demokratisk eller religiøst begrunnede arbeid. De vil med urette eller urette tolke Alliansens tilstedeværelsen og akk så inderlige «hjelp» som et forsøk på å spre Vestens verdier og tankeparadigmer.
Alliansen livnærer seg på og holdes i live av forestillinger de oppfatter som er forbilledlige. Ja vel, - kunne Alliansen tenke seg å gå ut med opprop og appeller i demonstrasjonstog verden over til støtte for en slik forkjemper for friheten som f eks Ayan Hirsi Ali og de mange som støtter henne er?
Hvorfor ikke? Se her om det jeg kaller SAP og mer om hypermagi og emosjoner og Denne om den nye magikeren som ikke vet at han driver med svart eller hvit magi og folk som ikke skjønner at det er magi han bedriver og er fullstendig avhengig av - for å kunne oppnå sine mål og kunne bruke intetanende og ofte umodne mennesker som rene instrumenter for selvtilfredsstillelse.
For å omskrive Robert Spencer en smule, for det kan se sånn ut: Any resistance to jihad violence and Sharia oppression of women immediately puts one on the road to becoming as inhumane, brutal, and repressive as Communist China is to the Uighurs. Any opposition to, say, beheading schoolteachers in the middle of the street for showing a cartoon of Muhammad is the “logic of eradication or quarantining.” The only response to jihad violence that – (Stefanus-alliansen, min tilføyelse) - would find acceptable would be complete surrender.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar