Helgens budskap fra redaktør Tarjei Gilje

Redaktør Tarjei Gilje, i utvalg og forkortet: Preses Olav Fykse Tveit sier: «En prest kan ikke påberope seg en rettighet til å avstå fra samarbeid med andre prestekolleger.» Det overordnede for biskopene har vært å unngå at kvinnelige prester skal bli skadelidende.

Gilje: Så gjenstår det å se nøyaktig hvilke praktiske konsekvenser dette får.

Nå er det knapt noen som orker å ta belastningen med å fronte et konservativt syn offentlig. (Slik var det ikke før, ifølge Gilje).

Gilje: (Mange har trodd) at motstanden var i ferd med å dø ut. Men så kom 30 år gamle Mikael Bruun på banen … .

De såkalte kjørereglene, som Presteforeningen i sin tid utformet, har hjulpet mange prester til å ha et respektfullt forhold til sine kolleger og samtidig ivareta sin egen overbevisning.

Kommentar: «Hjulpet mange til å ha respekt» - hva i all verden betyr dette? Kan man tvinge – gjennom kjøreregler – noen til å få respekt for noen? Påstanden viser hvor grunn og overflatisk og autoritetsorientert Gilje er. (Umoden?) Det er som om han sier at fordi noen har makt, så er makten rett. Han glemmer at man hverken kan kreve respekt eller vennskap av noen. Gilje flørter her med mørke krefter: Makt gir rett. Men forstår Gilje dette? «Presteforeningen» står over Gud og Bibelens klare ord og det gjør Gilje også. Han gjør seg medskyldig i brudd med Bibelen. Apostelen Paulus skal kastes til hundene, hvis ikke rett ned i helvete, ned i Gehinnoms dal.  

Gilje fortsetter så smygt så smygt, mykt, så mykt: … Og en del kvinnelige prester har opplevd situasjonen både sårende og prinsipielt vanskelig. Når saken nå ble satt på spissen, lå det i kortene at en innstramning var på vei.

 Kommentar: Gilje gjør seg ydmyk. Her forutsettes det at kvinner har en menneskerett til ikke å føle seg såret. Ja, en kvinne skal spares for vanskeligheter, (med Bibelen i hånd, men neppe i Ånd). Her kastes Guds ord i flammene. Gilje frykter feminismen – som spiller på egenforvaltet svakhet - mer enn på Guds ord og gjør samtidig kvinner til svake, nærmest hjelpeløse individer, per se, personer som trenger spesialbeskyttelse nærmest i all evighet, (uten mulighet for prøveløslatelse).  Han gjør seg til en myk mann og en mann som i kraft av sin - påtatte – mykhet gir seg selv rett til å manipulere, forstille seg og hykle. (Han forstår ikke at han ber om å bli manipulert. Han forstår ikke at han allerede er svak, og at han ikke burde trenge mer svakhet). ). Han vil at kvinner skal ha det privilegium å kunne tilsidesette Skriften slik at de får en rett mot Gud og alle mannspersoner, en rett som overstyrer Gud og den tradisjonelle kristne, ja, hele den judeo-kristne tradisjon, for ikke å si vår sivilisasjon, frem til nå.  

Gilje forteller så om en prest han møter: Han er ikke en spesielt som gjennom teologisk arbeid med spørsmål om hva den kristne kirke er, hvordan Jesus selv innstiftet den og hvilke retningslinjer Bibelen gir om kirkens ledelse har han kommet til at prestetjenesten er forbeholdt menn. Gilje kommentere så Gilje: Det er ikke et spesielt originalt standpunkt …, men det sier noe om hvor vi har kommet i den teologiske debatten når Langeland (presten) står såpass alene som han gjør. Med rette etterlyser han samtale om hva Bibelen har å si om saken …

Så forteller Gilje oss, for å utfylle bildet og kanskje til og med bevisst og til og med ikke lite ondskapsfullt sette den presten han har møtt og nettopp nevnte i forlegenhet, at: … de mest imponerende prestene og kirkelederne jeg har møtt de siste årene har vært kvinner.

Gilje ramser så opp en liste, (som jeg for skams skyld hopper over) : Imponerende. Titler. Gilje trekker spesielt fram pastor Torbjørg Oline Nyli. «Mange, også av hennes mannlige kolleger, kunne hatt stort utbytte av å lytte mer til henne». Han legger til: Og Tryggheim-lektor Sofie Braut skriver bedre om teologi enn mange teologer.

Gilje kommer så med en pedagogisk pekefinger som røper hvor usikker, ynkelig, liksom pluralistisk og liberal og potensielt servil og manipulerende han er; han ser ut til å ønske at situasjonen i seg selv forblir så usikker som mulig, slik at han lettere kan manøvrere for slik å kunne fremtre som «den som vil lytte til alle», ja, til og med til Gud, som de andre ikke akkurat lytter til så mye som han selv. (For Gilje betyr servil det å være dydig eller spesielt from).

«Det er ingen grunn til å tro at spenningene knyttet til dette spørsmålet kommer til å forsvinne. Og spørsmålene er kompliserte … nødvendig å minne om at spenningen ikke finnes fordi noen er gammeldagse og noen er moderne. Spenningen finnes der fordi vi i Bibelen finner både enkeltvers og sammenhenger som det ikke er helt lett å finne ut av hvordan vi skal forholde oss til i dag.

Hva var det jeg skrev? Her kommer Giljes yndlingfsforestilling om seg selv klart frem: «Dessverre blir denne dimensjonen mer eller mindre parkert i debatten nå. Kanskje oppleves det så smertefullt og vanskelig å skulle gå inn den døren igjen at mange ikke orker.»

 Kommentar: Her opptrer Gilje samtidig som den store trøster samtidig som han logrer for andre som han mener ikke trenger trøsten. Gilje er på de svakes side, uansett hvilken side man ser det fra. Alle kan ha like rett overfor Gud? Alle kan føle det like vanskelig? Alle bør la seg underlegge Giljes faderlige omsorg? Hvem kan «possibly» være mer tolerant og faderlig romslig enn Gilje selv?

Men så kommer det lyn og torden, til manges overraskelse, forbauselse og – for noen – lettelse:

Men hvis man vil drøfte prestetjenesten i den kristne kirke uten å aktivt drøfte hva Bibelen har å si om saken, kan kirkeledere på ulike nivå vedta hva de vil så mange ganger de vil. De har ikke siste ord i saken. Overfor Vårherre er ikke spørsmålet hva presten eller biskopen sa, men hva Bibelen sier. Det er det spørsmålet vi må gjøre alt vi kan for å komme til rette med.

Kommentar: Gilje ønsker – eller tvinges til - å tale med to tunger. Vedtak i presteforeningen kan ikke vedta noe som strider mot Guds ord, men samtidig gjelder at vi gjør alt vi kan for å komme til rette med dette, (hva nå enn dette måtte bety).  I praksis ønsker da Gilje at vi skal ha kvinnelige prester, inntil presteforeningen og Kirken vedtar noe annet, som passer Gud bedre enn mennesker.

Imellomtiden ser han ut til å være godt fornøyd med sin «helliggjørelse». Med en slik konklusjon viser at Gilje helst vil være like god venn med begge aktører. Antakelig fordi han er menneskeredd mer enn gydsfryktig. Og at det er nettopp dette miljøet, denne settingen han trives best vi og mener han kan svømme mest «kreativt» i.  

Giljes følsomhet synes å ha et stort behov for å overstyre Guds ord. Alt for å tekkes menneskene. Han er mer avhengig av å bli likt av mennesker enn å tjene Gud og Guds ord. Fordi han jo støtter det svake kjønn. Fordi han jo støtter et helt kjønn som han essensialiserer som nettopp svake og som spesielt i behov av å kunne oppnå de høyeste titler og de mektigste maktposisjoner blant troende mennesker innen Kirken.

Og hva slags kirke er det her snakk om? Jo, en kirke som nå styres av et kollegium som går inn for fri abort, fordi kvinnen skal ha full kontroll over sin kropp, uten at kirken og kollegiet da forstår at her står det mellom ikke bare påstand mot påstand, men mellom kropper og kropp, mellom menneskefosterets kropp, som det av Gud villede menneske, og deres eget syndige kjød, som det het før i tiden, før synden liksom forsvant på «demokratiets» befaling. For disse sterke kvinner og menn, som nå sitter på den teologiske og praktiske makten i kirken anser nå fosteret mer som en utvekst eller en stygg og plagsom vorte som man vi fjerne fra kroppen, mer enn som et menneske i full blomst på vei mot livet og kjærligheten. (Tolk meg i beste mening her: En vorte er ikke identisk med et foster, men analogisk svært lik et foster, i den grad den anses som dysfunksjonell, i denne konteksten).  

Avslutningsvis: Gilje hører til den type jeg «liker» å kalle prosess-mennesker; de elsker lange og prosesser og da helt så langdryge og kjedelige prosesser som mulig. De liker å sitte å breie seg – som oftest med rene selvfølgeligheter eller kjedeligheter - på stolene sine. (I praksis forsøker de å tause motstanderne ut, gjerne med lure blikk, og de som tåler mest, vinner, den som er seigest til å uthale lengst, vinner. Utholdenhet vinner, dvs den mest perverse utgave av utholdenhet). De konstruere en «war of attricion», en utmattelseskrig, og er sikre på sier. Å stå i en prosess betyr ironisk nok for dem å stå i en utvikling, en utvikling som riktig nok truer med sin egen avslutning, men som de like vel helst vil stå i, helt til de øyner en ny prosess rundt neste hjørne, en prosess som de forhåpentlig kan forlenge i det uendelige. De påtar seg mine av å være terapeuter mer enn sant troende mennesker. Derfor blir de lett hypermagikere og fullstendig underlagt SAP, noe jeg skriver flust om andre steder her på bloggen. Vi har sett det i hele etterkigstiden: Komite på komite, landsmøte på landsmøte. Et lite skritt denne ganen, et større skritt ved neste korsvei, dvs neste prosess, neste møte, neste verbal-slabberas. Og de elsker det. De elsker prosessene mer enn innholdet, selve budskapet, (som de tror noen er for svake å ta til seg og forsøke å leve etter). De elsker ordene mer enn Ordet. De elsker å snakke om tro, men tror ikke umiddelbart, bare indirekte, forbeholdent, langsomt og – i prosess. De er ikke riktige pilegrimer, der er langpiningens pine-grimer. Og de er seige. De holder ut. Og nå: fins det noen vei tilbake? Gilje synes å mene både ja og nei. Han står på garn, men vet det ikke. Han gir ikke klart uttrykk for noe. Han er bevisst uklar, han synes å mene at dette vil tjene ham best personlig. Med sine tvetydigheter tror han at han kan sikre seg både en ærefull retrett og et like ærefullt Fremad. Han er ambivalent og liker det, i den tro at denne tilstanden kan hjelpe noen til forløsning, enn si forsoning og sannhet.   

Tarjei Gilje har nok en artikkel i samme utgave i Dagen 1610.20: Kjærlighet som vinner over døden:

Prekenteksten for denne søndagen (Joh 11,1-5) handler blant annet om Lasarus. Men den handler ikke egentlig om selve oppvekkelsen av Lasarus fra de døde, den kommer senere. Snarere er betoningen denne søndagen på Jesu kjærlighet til både Lasarus og søstrene hans. … Kjærligheten fikk et både dramatisk og konkret uttrykk. Slik viste Jesus hva kjærlighet er.

Gilje fortsetter og forteller om noen kosemøter han har hatt med bekjente. Dette hopper jeg over.

Møtene ser ut til å ha munnet ut i denne erkjennelsen: «Dette er natten da Kristus brøt dødens lenker og seirende stod opp fra dødsriket.» …

 Gilje forsikrer: Vi kan verken verifisere eller falsifisere ved hjelp av vitenskapelige metoder hvorvidt fortellingen om oppstandelse fra de døde har utgangspunkt i historiske hendelser … alternativene er å stole på ham eller å ikke gjøre det.

 … Jesus kom ikke for at vi skulle få gode følelser på møter eller for at vi skulle ha en mytologi om livet som gjør det litt lettere å stå opp om morgenen. Selv om begge deler kan være verdifullt nok. Han kom for å redde oss fra døden.

Gilje fortsetter: Fra kontoret mitt på Danmarks plass i Bergen … Vi trenger å finne rom til å la oppstandelsebudskapet synke inn, …

Hva mener Gilje med at «vi må finne rom til»? Hvor og når og hvordan skal «vi» finner rom? I prosessene? se over, hos terapeutene? som har overtatt både selve kirken og alle de velmenende organisasjonene som nå opererer med stor naiv frimodighet på prosessmarkedet?  

Gilje: … Veien til gnostisisme, til løsrevet åndelighet, til individualisering og privatisering av troen, den veien trenger ikke å være så lang … Vi mennesker kan fint snakke om å kjenne Jesus uten at det egentlig er Jesus vi kjenner.

Kommentar: «Vi mennesker kan fint snakke om … «. Så tolerant, så tolerant. Så nedlatende, så selvgodt, så humant, kan vi si. Det er like før jeg tror at han tror, på rett måte, med rett modenhet, med rett innsikt, med riktig eksistensiell betoning. Med korrekt servilt betinget emosjonalitet.  

«Vi kan fint dyrke våre egne følelser og tanker og kalle dem for Jesus», fortsetter Gilje. «Vi kan søke det overnaturlige og finne mange slags svar. Men Guds svar finner vi kun hos den oppståtte Jesus Kristus, hos ham vekket Lasarus fra døden.

Gilje siterer Grundtvig: «Kjærligheten, hjertegløden sterkere var her enn døden! Du for vår skyld alt forsaker, og i lydighet du smaker korsets død i alles sted», synger vi i Grundtvig-salmen «Hill dig, Frelser og forsoner».

Gilje: Hvis vi som kristne blir forlegne i møte med dette, eller hvis vi synes vi må komme oss videre i vår innbilte modenhet, da trenger vi å la oss utfordre av Jesu spørsmål til Maria i hagen på påskemorgen: «Hvem leter du etter?» Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Joh 15,13

Kommentar: Ingen tvil: Her griper Gilje fatt i noe vesentlig, noe vesentlig som troen ikke kan leve foruten. Lurer på om «titlene» han forsvarer forstår noe av dette, se over. Forhåpentlig forstår de det på samme modne måte som Gilje selv gjør. Hvis Gilje virkelig er moden, da. Kanskje trenger han litt terapi for å bli mer moden? Trumfer terapien troen? I så fall burde «kollegiet» åpne armene enda litt mer for ubibelsk undervisning, kan man spørre. Han snakker definitivt ikke om «helliggjørelse». Det ville vel bli litt for «bibelsk» for ham, - og «dem». Helliggjørelse blir et fremmedord, ser det ut for, et ord man kanskje stiller seg fobisk til, det blir for sterkt, for hvis han våget å snakke om helliggjørelse, ville «kollegiet» eller kirkens «sentralkomiteen komme etter ham. De puster ham allerede i nakken. De kan aldri få nok av sekularisering og liberalteologi. Kanskje han kan unnskylde seg med at han har forsnakket seg? Hvem vet. Men kirken har i den senere tid hatt en egen evne til å unnskylde eller tilgi seg selv dårlig behandling overfor mange gruppe og populasjoner. Den tid kan imidlertid være forbi, særlig overfor den gruppen som ikke vil ha kvinnelige prester og som vil reservere seg mot den avskyelighet det må være å følge bibelens ord ved nattverden, fremfor å følge og underlegge seg de abortvelsignende feministenes overstyring, som om de skulle ha funnet seg en ny overgud som trumfer alt.