Det er godt vi har filosofer i våre dager. Det er få av dem og enda færre av dem som tør å nærme seg virkeligheten på en sann og fruktbar måte. Man synes å være smittet av en allmenn frykt for godheten.
Man skal derfor være god for å bli beæret med tittelen professor i filosofi på universitetet i dag.
Det er få som ikke i dag lar seg friste av sløvhetens bedagelighet, for ikke å si uansvarligheten, og den sentimentale lengsel – i seg selv - etter å kunne fly inn i sentimentaliteten, eller forestillingen om egen godhet, som selve kriteriet på at man fortjener «det evig liv», - et liv som mange professorer ikke ønsker å vite noe av, fordi de så inderlig godt og vel liksom vet, at et evig liv ifølge dem selv, logisk for dem, da dessverre måtte leves og dessuten utleves å jorden, med all dens ynkelighet og råskap, i evighet, og da uten mulighet for å slippe gjørma. Og sammen med denne begredelighet da inkludert alle de påtrengende og vanskelig filosofiske problemer, som de kanskje da aldri helt ville kunne klare å løse eller få et tilfredsstillende svar på, like vel.
Politikerne av i dag, derimot, tror at de har evige svar på helt konkrete og derfor begrensede problemer av i dag. De er oppslukt av å forsøke å slukke «ondskapens branner». Overalt. De frykter intet liv i evigheten, ser det ut for. Kanskje de ikke tror på noen evighet?
I så fall går veldig mange her i livet med en godt skjult og lite bearbeidet angst både for det gode og det – åpenbart - onde. Det problemet vi skulle være mest opptatt av, med andre ord, er og forbli et kjellerproblem for kjellermennesker, men det problem som altså politikere og altfor mange filosofer nettopp ikke er opptatt av, ut fra purt behov for bedagelighet og angst og en barnslig eller farlig naiv frykt for hva alt det dette egentlig dreier seg om.
Spør man meg.
Derfor skal vi lytte til hva professor Jens Saugstad skriver i det håp om at mange kan lære av det og at spesielt «vi» kan lære av det, uten å bli lokket for langt ut og inn av sentimentaliteten og skremt for mye av virkeligheten og realismen. Vi har skrevet en del om disse tingene. I og for seg dreier hele denne bloggen seg om spenningsforholdet mellom ondskap og kjærlighet. Se linker under og linker i disse linkene igjen til andre linker. Her er nok å ta av. Jeg forsøker å legge an en personlig tilnærming på alt dette. Området er imidlertid sterkt «minelagt» og kompleksiteten i det hele frarøver en å komme med brilliante påstander, innsikter og forsøk på løsninger. Vår dømmekraft er som de fleste bør vite, sterkt redusert, fra «originaliteten av», for å si det rett ut. Det er ikke lett å få sagt alt på en gang. Man skal heller ikke ta alt på en gang, akkurat som man ikke skal ta alle pillene i et pilleglass på en gang, i første forsøk, så å si.
«Vil Norge ved å ta imot asylsøkere fra Moria etter brannpåsettelsen sette andre asylsøkere i fare ved å oppmuntre til liknende desperate handlinger? Er det moralsk riktig hvis det oppmuntrer andre til å risikere livet for seg og sine for å emigrere til Europa,» spør Saugstad i en brennaktuell artikkel, se her, via Document
Videre: … mitt inntrykk, blant annet etter å ha lest strømmen av innlegg her i avisen siden lenge før brannen, er imidlertid at et stort antall av dem som klager over Norges Moria-politikk, dypest sett anser det som et spørsmål om medfølelse og nestekjærlighet.
Videre: Privatpersoner er moralsk forpliktet av nestekjærlighet, men det er et kategorimistak å tro at en stat kan være forpliktet til å hjelpe noen på et slikt grunnlag.
… nestekjærlighet som moralsk plikt er uavhengig av evnen til medfølelse, forklarer filosofen
… Vi kan bare nærme oss dette utopiske idealet om selvlovning gjennom ufullkomne ordninger, som indirekte folkestyre. Derfor kan en stat krenke sine borgere. Men hvis den hadde oppfylt idealet til punkt og prikke, ville dens maktutøvelse ikke kunne gjøre noen borger urett. Som det heter, «den som samtykker lider ingen urett». Dette er det liberale demokratiets idé.
… myndighetene er rettsmoralsk forpliktet overfor borgerne til å holde kontroll med immigrasjonen og ikke la seg presse til å føre «hjerteromspolitikk» (jf. Reinfeldt og Sverige). Siden moralen skal matche statens tvangskarakter, må moralske begrunnelser av politikk vise til moralske plikter som åpner for bruk av tvang.
Derfor åpner rettsmoralen for bruk av tvang, mens privatmoralen må overlate etterlevelsen av sine plikter til den enkeltes samvittighet.
Privatmoralen derimot er uforenlig med ytre tvang.
Moralske plikter som krever et bestemt motiv for å bli oppfylt, kan bare oppfylles av den handlende selv og dennes samvittighet. Vi kan påvirke andre, til og med hjernevaske dem til å ha et bestemt motiv, men så lenge de er frie aktører, kan vi bare tvinge dem til å utføre selve den fysiske handlingen. Det er grunnen til at nestekjærlighet regnes som en privatmoralsk plikt. For enten vi forstår motivet som medlidenhet eller aktelse for moralloven, er det umulig å tvinge et fritt menneske til å ha et slikt motiv for å hjelpe.
… For kravet om et mer høyverdig motiv, la oss si respekt for menneskeverdet, kommer i tillegg – det er en privatmoralsk plikt å ha et slikt motiv. Når plikten kan oppfylles bare ved å gjøre en fysisk handling uansett motiv, er det mulig å tvinge andre til å oppfylle den. Dermed kan rettsmoralske plikter opptas i juridiske lover og håndheves av politiet.
… Konklusjonen blir da:
En stat som begrunner asyl- og flyktningpolitikk med nestekjærlighet, krenker sine borgere moralsk. Ingen borger kan samtykke i statlig tvang på grunnlag av en moralsk plikt som er logisk uforenlig med ytre tvang. En slik politikk er despotisk, og det liberale demokratiet får et totalitært anstrøk ved å gå inn på samvittighetens enemerker.
Se her våre egne artikler om Anders BB og ondskapen: Våre spekulasjoner om kjærlighet og ondskap her
Se her om judaskompleks, det onde og kjærlighet: Individet Anders BB's gudsbildet eller manglende gudsbilde
Karl Popper sier et sted:
«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet»
Kommentar: Slik jeg tolker dette er det ikke den
kristne kjærlighet den berømte filosof og vitenskapsmann Karl Popper har i
tankene, for den er i høyeste grad rasjonell, se vår tidligere postering her på
bloggen; (Ødelegger kjærligheten kirken? se link under).
Den kjærlighet han har i tankene er den som vil prale med
sin godhet uten tilknytning til Jesu person som Gud og Jesus
historisk-objektive offer en gang for alle til frelse for hver den som tror. En
slik tro er en fornuftstro og ikke en irrasjonell tro, en tro som henter sin
kilde fra mennesket eget indre eller fra «den troendes» ideologi, klan,
familie, gruppe av troende eller rase. En irrasjonell tro er en tro som elsker
noen mennesker fremfor andre og som skjelner mellom jøde og greker, kvinne og
mann. En slik tro er islam, for i islam fins det ikke rom for å elske dem som
står utenfor islam. Islam foreskriver forskjell på mann og kvinne i forhold til
plassering i himmelen, for eksempel. Den forhåndsdømmer ved å utelukke jøder,
kristne og ateister fra frelsen, noe hverken jødedommen eller kristendommen
gjør. I kristendommen overlates dommen til syvende og sist til Gud, til hans
forutvelgelse, men ikke en predestinasjon som kan leses ut på forhånd ut fra
Allah’s og profetenes egne ord. En slik religion kan derfor lett brukes som en
hatreligion, en rasistisk religion, hvis man legger gjeldende
straffebestemmelser til grunn, loven om forbud mot å uttrykke hat mot grupper
og individenes religion. Islam i og med sine hellige skrifter nedbygger
individuelt og kollekt forsvar mot totalitarisme og fascistoide strømninger.
Islam i seg selv bryter med norsk lovs intensjon, en lov som springer ut av den
judeokristne tradisjon.
Om godhet i form av alltid å ta de svakes parti: Den vil ende i sin motsetning eller i fravær av genuin godhet, se det jeg kaller Sosialøkonomiske teser om den tragiske godhet, eller formulert slik:
Sosialøkonomiske teser om nestekjærligheten eller godheten
Filosofen Karl Popper sa:
«Vi bør kreve retten til å undertrykke de intolerante om nødvendig, selv med makt, for det kan godt hende de ikke har tenkt å møte oss med rasjonelle argumenter, men tvert om forkaste all argumentasjon. De kan komme til å forby deres tilhengere å høre på rasjonell argumentasjon og i stedet instruere dem til å møte argumenter med knyttnevene eller med pistoler. Vi bør derfor i toleransens navn kreve retten til å ikke tolerere de intolerante.»
Popper var ingen anti-antifa, - for antifa var selvsagt ikke skapt den gang Popper skrev, og selv om antifa i dag har historiske røtter. Popper var ingen voldsromantiker, ingen fascist og heller ingen kommunist. Han var en fredens mann. En vitenskapsmann av rang og klasse og heldigvis har han vært meget innflytelsesrik i akademiske og intellektuelle kretser. Han var en motsetning til filosofen Herbert Marcuse, som vi har omtalt bl a her på bloggen, med nyttige linker. Marcuse var også innflytelsesrik. Han påvirket «en hel haug» 68’ere til det verre. Han appellerte til de laveste menneskelige lidenskaper og instinkter. Se i Store Norske om Popper her og om Marcuse her:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/antifa-pro-hva.html
Det som skulle være selve kjærlighetstemplet i det norske samfunn, Den norske kirke, er det et sted hvor ubetinget kjærlighet råder? Og er det mulig for kjærligheten å overvintre der? Se følgende:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar