Hage Dalland om De identitære - uten identitet?

En ung danske, Rasmus Hage Dalland, f 1988, skriver en bok ut fra metoden «oppsøkende journalistikk» og setter seg fore å få klarhet i tingene, og for å komme til en konklusjon. Her er konklusjonen hans, eller forhåndskonklusjonen hans, - etter mye om og men; vi bruker den her som ingress:  

s 245 ff «Den identitære monologen summer i ørene mine, og jeg kjenner den etter hvert så altfor godt. Det finnes en sannhet som dere ikke våger å tro på, og som dere derfor holder nede, sier de. Løgnen overtar der hvor virkeligheten gir oss rett, men hvor dere ikke handler i samsvar med den. Det er hykleri, sier de, (dvs de identitære, min mrkn).

Det er politisk hykleri når Martin Sellner blir nektet tillatelse til å tale i Hyde Park, når Facebook-sidene våre blir sperret, når vi blir betraktet som en kriminell organisasjon, utsettes for trusler og forhindres i å tale. Det er dere som er totalitære, sier de, og får ofte delt ut en perfekt hånd med offerkort som de kan spille igjen og igjen og bruke til å diskreditere europeiske demokratier for ikke å leve opp til sitt eget credo. La oss få snakke fritt, sier de. Hvis dere stoler på deres egne argumenter, hva har dere da å frykte fra oss?

Filosofisk hykleri, sier de, når alle kategorier og enheter i den sosiale verden kan dekonstrueres, når biologiske fortrinn, naturlige instinkter og arv blir avvist som forklaringsmodeller, men, men likevel har betydning for vår virkelighetsoppfatning. Vi trenger fastere former. Nasjonalitet, etnisitet, kjønn og kulturarv eksisterer, sier de, og de flytende begrepene gjør ikke annet enn å bidra til å forsterke rotløsheten.

Vi er uskyldige, sier de. Vi kan godt innrømme at «det var noe dritt det vi – Vesten, min merkn – gjorde i Afrika» og det «var skammelig det som skjedde under nazismen, men vi akter ikke å la oss tynge ned av fortidas skyld. Vi kan godt akseptere de historiske kjensgjerningene, men de «at faren min var en tyv, gjør ikke meg til en tyv». Det er dere som bruker fortida mot oss med alt dette snakket om holocaust, sier de.

Vi blir angrepet, og vi kan ikke forsvare vår familie og vårt land hvis vi ikke kan forsvare oss selv, sier de, mens de gjøre sine forberedelser. Vi kommer med fredelig løsninger, sier de, men hvis det til slutt skulle bli kamp og konflikt, vil vi være tvunget til å bruke vold fordi det er vi som blir angrepet først.

Vi er ikke rasister, sier de. Problemet er at en fremmed kultur utøver dominans over den svake europeiske kulturen. Ikke alle muslimer bedriver islamisering, men tendensen i denne gruppa gjør det legitimt å generalisere, og for øvrig er jo ikke islam en rase. Slik snakker de mens rasismens demoniserende effekt virker som sterke signaler som rettferdiggjøres på grunn av terror og hijab.

Det er vi som er offer for rasisme, sier de. Det er vi som blir utsatt for etnisk rensing og når vi sier det, blir vi gjenstand for fordommer og fordømmelse.

Vi forsvarer oss, sier de. Vi forsvarer Europa og det europeiske folk mot islamisering og fremmede kulturers dominans, mot det «venstreorienterte hegemoniet», mot rotløshet og undertrykkelse.

Deres beste angrep er forsvar. Men er deres beste forsvar også angrep?

Lyden av smell fra klappstolene river meg ut av mine tanker idet Robert og Ratko reiser seg. Det er kaldt og vi har drukket opp alt ølet. Det går en nattbuss klokke 3.30. … I bussen fortsetter Ratko med speed-talkingen sin. Han sier at bevegelsen har gjort seg for avhengig av Martin Seller … Jeg synes du blir mer og mer ekstrem for hver gang jeg møter deg, svarer jeg trøtt og oppgitt.

Men det er den veien det går, fortsetter Radko. Tida renner ut. Hvis vi skal reddes, må det skje nå. Han vil ikke kunne tilgi seg selv hvis han ikke handler.

Jeg orker ikke mer, sier Hage Dalland (til seg selv).

(NB: Jyllandsposten skriver: Her er noe så sjeldent som en nysgjerrig dansk journalist som ønsker å forstå sin samtids brennende plattform … Dallands reportasjebok er en glimrende innføring i de identitære bevegelsenes motiver og tankegang. Dette står i en bokomtale på bokens omslag).

Oppsummering: Hage Dallands trosbekjennelse:

Det er moralsk og politiske uforsvarlig, ja, genuint politisk ikke-korrekt og rasistisk, dumt og inhumant, ja, islamofobisk og forkastelig å mene og si - følgende:

Det finnes en sannhet som dere ikke våger å tro på. Hvis dere stoler på deres egne argumenter – (slike som Hage Dallands egne-argumenter, altså)  - hva har dere da å frykte fra oss?

Det er forkastelig og gir grunn til uro og til å reagere med avsky på slike utsagn, mener Hage Dalland.

Hage Dalland mener:

Nasjonalitet, etnisitet, kjønn og kulturarv eksisterer ikke, det er konstruerte og manipulative begreper og påstander og ikke argumenter.

Biologiske fortrinn, naturlige instinkter og arv kan og bør aldri virke som forklaringsmodeller …

De identitære er ikke uskyldige, de har en – i hvert fall akademisk - plikt til å la seg tynge ned av fortidas skyld.

De kommer med «løsninger» som ikke er fredsskapende …

De sier at de ikke er rasister, men det er det de i virkeligheten er. Det er moralsk forkastelig når de mener at de selv utsettes for rasisme …

De angriper uskyldige og motarbeider multikulturen, og den – etter manges mening altfor - liberale innvandringspolitikken (og mangel på islamkritikk) -  og det er helt feil av dem å tro at de trenger å forsvare seg og sine land …

Kommentar: Hvor mange millioner mennesker i Europa i dag er enig med og istemme spontant og uten forbehold med Haga Dallands meninger, slik jeg har oppsummert dem ut fra hva han skriver i ingressen over?

Hvor mange mennesker er enig med «de identitære»?

Vi vet ikke. Men mange, mange millioners mennesker vil bli påvirket av ord, meninger og holdninger  omkring disse ømtålige spørsmålene fremover.

Vi skal bare før vi fortsetter minne om at det faktisk finnes akademikere med ikke liten makt og innflytelse som mener at mennesker faktisk bør føle skyld for «fortidens ugjerninger» og at hvis vi ikke gjør det, så kan det tolkes i rasistisk og islamofob retning:  Om intellektualitet - Bangstad og

Rise of islamophobia - Bangstad og  Bangstad om skyldfølelse og Angsten for demokrati og ytringsfrihet  Bangstad, Brekke og Døvig

Vi skal forsøke å orientere oss litt i landskapet, basert på Hage Dallands tilsynelatende liksom så heroiske innsats for å få Europa og verden på «rett» – moralsk kurs, ifølge Hage Dallands noe forunderlige og kanskje til og med grunnleggende inkonsistente optikk og ut fra hans moralske kompass, eller mangel på sådant, og hans dømmekraft, som kanskje beviser en slags mangel på dømmekraft, sunt bondevett, common sense og alminnelig forbilledlige fornuft osv osv:

Dalland er utdannet innen journalistikk og sosiolog med spesialisering i høyrepopulisme i Europa.

Visste vi det ikke! Her har vi en ung mann uten fordommer og uten noe krav på å kjenne den objektive sannhet som legger ut på en reise med blanke ark, og tegnestifter til. Her har vi en mann som i utgangspunktet både er – vitenskapelig og verdimessig - uvitende og sannhetssøkende på en og samme gang, før han etter sin Odysee vender hjemme til seg selv og sine og setter seg ned i all trygghet for å samle tankene og notatene sine, for så fortelle sin historie til sin elskede viv, Penelopeia, som han har vært så lenge borte fra, men som han vet har den samme naive marxistiske verdenshorisont som han selv har.

Odyssevs forteller henne nå en saga som ikke kan tjene til annet enn å imponere henne til de grader, at viven på sin side må og vil forsikre ham om evig troskap, så i det minste kongedømmet ikke skal gå opp i limingen og folket begynne å murre, fordi Odyssevs og hans kone kanskje var i ferd med å utvikle et nytt virkelighetsbilde av sannheten, som folket hverken kan godta eller forstå.

Slik vil Dalland sikre seg det emosjonelt korrekte ettermæle og sin servilt betinget emotativt korrekte

hypermagi i nuet, i håp om å bi stående som «en vis og god konge på haugen» for evig. mer om hpermagi og emosjoner her og mer om toleranse og hypermagi her

Og dette er noe Dalland har visst hele tiden, fra begynnelsen av reisen til reisens ende. Han foregir å ikke vite noe om konklusjonen på reisen før reisen begynner, og så konkluderer han når reisen er over og han er kommet hjem, med noe som han har visst hele tiden.

Dalland må være litt av en spøkefugl. Han frykter et spøkelse i Europa, er jeg redd, og det spøkelse har et annet navn enn islam. Han har lidd seg gjennom en prosess, men han makter ikke å ta til seg noe nytt han kanskje kunne ha lært noe av. Reiseruten og dens premisser er fastlagt så å si fra verdens grunnvoll av.

Dalland hverken kan er villig til å ta til seg, ta inn over seg og erkjenne noe han ikke allerede forut har erkjent. Han kan ikke bringe hjem noe nytt. I stedet repeterer eller imiterer han gamle myter som han vet at den lengtede viv vil bite på, - fordi hun også er hypermagiker. Sammen kan nyte sitt otium i full forvissning om at folket nå vil godta alt det de sammen er blitt enige om – hvilket er en stor løgnhistorie – fordi paret jo klarer å fremstille seg som «de sant gode».

Ekteparet, Odyssevs – dvs Dalland selv og hans reelle eller imaginære kone, - hans «brothers in arms -, som venter så tålmodig på ham, i mange lange fraværsår, men som likevel altså ha vær frivillig adskilt fra ham så lenge, kan nå fortelle folket at det ingen fare er, bare man tror og holder seg til myten og blir påståelige på den, og ikke gir etter. Man skal være villig til å dø heller enn å tvile på den objektive visshet om at sne er det korrekte ordet for snø, for evigheten.

Slike påståelige folk vil aldri bøye seg i alvorets stund, og de sukker «sne» og ikke snø helt til de måtte drukne og trekke sitt siste sukk i livets elv, som nå brått har gått over sine bredder. Det truer ingen fare forsøker Odyssevs å overbevise seg selv og sin kone, og dette vil de fastholde selve om de så at kongeriket og myten selv gikk under og i oppløsning for all fremtid. Det siste skrik de vil utsi er: Det heter snø, ikke sne …

For myten er sannheten, og myten blir til mens de går. Slik tenker Odyssevs og hans kjære viv. Og slik tenker folket, som gjerne vil mime sitt guddommelige par i dette, for de styrer jo «ved gudenes nåde» alene. De er de utvalgte, akkurat som Hage Dalland er. Han griper endog til et retorisk triks som vil garantere mange «likes» og sikre den venstreorienterte sak: Han inntar rollen som detektiv! Og som detektiv representerer han jo sannheten, ikke sant. Ingen vil finne på å kritisere en uforutinntatt og vitenskapelig hardtarbeidende detektiv for å ville få frem sannheten? Jeg kan ikke annet enn humre. Her nærmer han seg stoffet med lettgjennomskuelig og påtatt saklighet. Dette er kun følelsesmessig korrekt detektivarbeid, et skuespill med ham selv i hovedrollen, et arbeide som vil kronet med den belønning det er å bli opphøyd til dommer over de identitære også.

Sammenligningen jeg gjør med Osyseen og Odyssen og hans viv, er flaut vågalt, for ikke å si dårlig og kanskje til og med upassende, men den kan får frem noe om hva jeg mener om forfatteren, og ikke bare ham, men hele de islamapologetiske parnass. En bedre beskrivelse av forfatteren eller fortelleren, kan være hans rolle som «sosionom» eller «politi». En sosionom betrakter sin klient som en potensiell bedrager, derfor uteksingen, han vil ha sannheten og vil ikke la seg bedra, og derfor utesker han sin klient med sikte på å bruke alt klienten forteller om seg selv mot ham. Får sosionomen bekreftet eller bevist andre ufordelaktige opplysninger om klienten, bruker han det mot klienten for alt det er verdt, for all fremtid. Det er dette perspektivet Hage Dalland legger på sitt klientell, de identitære, et perspektiv og en tilnærmingsmåte han aldri ville ha gått inn hvis det dreide seg om asylsøkere fra andre himmelstrøk, klienter som til og med har ødelagt sine identitetspapirer. Dem ville han ha gitt en annen tolking, en helt annen beskrivelse. Og ikke bare ham, en helbefolkning av etniske norske vil i dag tillempe denne måten å tenke på; ikke akkurat likhet for lover, normer og sedvane her, nei. Å ikke forfordele og å ikke positivt diskriminere, ble sett på som et sikker tegn på inhumasime, ja, fascisme og rasisme!  

Og dessuten: Dette viser at Hage Dalland er altfor personfiksert helt fra starten av. Det kan høres fint ut å interessere seg for enkeltmennesker og små grupper mennesker og spørre seg om hvem de egentlig er og hvorfor de er som de er, og om hva de kan og ikke kan noe for her livet osv. Her kommer liksom individet til sin rett. Hage Dalland vil foregi å være human og legge for dagen en oppriktig interesse for enkeltmennesker, men ender opp med å generalisere, ikke bare de enkelte identitære, sett hver for seg som spesifikke individer med krav på uforbeholden respekt for deres personlighet og eksistens nettopp som individer, men som en gruppe han på sine premisser og ut fra sitt kulturbetingede og kulturbetingende – emosjonelle - utgangspunkt lett nettopp kan , vil og må han generalisere, og han gjør det uten selvkritikk: Den enkelte identitær fremstilles nesten skoleriktig som identisk med gruppen, og gruppen er identiske med «individene» - som da ikke blir individer, men essensialiserte gruppemennesker - på tvers av visse avvikende ideosynkrasier hos enkelte av dem. Han interesse for personer bunner ikke en genuin interesse for personen – menneske som person i kontrast til mennesket som individ - som sådan Primærbehovet for å kunne typologisere, sette i bås, kategorisere,  kreveren nesten en iskald naturalistisk, emotativt drevet tilnærming  – en metode eller fremgangsmåte han ville ha hatt store problemer med å gjennomføre hvis hans målgruppe var folk fra andre «planeter» hvis eneste oppdrag og eneste hellige misjon var en gedigen og apokalyptisk «take-over» på sikt, på en eller annen dypt alvorlig og humorhatende deistisk guddoms uforbeholdne kadaverkommando og løfte om evig opphold i «de renes» lystenes haver.

Jeg tror ikke at Hage Dallan er blant dem som ønsker å essensialisere islam og muslimer. Snare tert imot. Men å essensialisere de identitære, er grei skuring. Det virker ikke som han har fått med seg at et stort flertall i den europeiske befolkning mener at islam ikke hører hjemme her.

Godt jobbet, hæ? Detektiv og dommer i samme posisjon. Ikke rart at forfatteren er overbevist om at venstresiden vil vinne, via shaming og blaming, manipulasjon og retoriske knep. Han samler sammen en bunt illbesjelede pappmasjeer – tror han - eller sprellemenn som han får til å danse etter sin egen pipe på scenen, konstruert for tilfellet i Dallands fantasiverden. Han leder dem trygt inn sitt mykmannsgrønne liksom lune, femivarme garn. Han er ute etter å sanke sympati for seg selv kanskje like mye som for saken selv. WinWin. Puh.

Dalland inntar utad den nøytrale observatørs rolle – en rolle som liksom skal borge for at han nærmer seg sannheten på en vitenskapelig måte og dette forutsetter igjen at sannheten er noe alle kan finne, noe å fine frem til i den objektive og ytre verden, helt uten briller på og helt uten temperament, hvis man bare følger veien Dalland selv følger. Dalland har oppskriften og den korrekte ideologiske ballast, en ballast han tro er et uavhendelig aktivum. Han forsøker liksom fortvilt å glemme at han har et temperament og den innsikten at virkeligheten skapes like mye av mangel på temperament, applisert der og da, som av selve ad hoc-tempermantet eller av temperamentet selv. Dalland er den store explorer som trosser alle farer for å hente hjem sannheten og «det gyldne skinn», - skinn da tatt ironisk.      

Ikke fordi jeg visste så mye om Identiær på forhånd, men Boken introdusere meg for en rekke nye, yngre all-europeiske aktører, som tror de har noe viktig å fare med i diskursen, som det heter.

Men Dalland tillater meg aldri å bli riktig godt kjent med disse menneskene som han har bestemt seg for  uteske, og som han altså på forhånd allerede før han har møtt dem har bestemt seg for å essensialisere, både dem personlig og - ledsagende - alt hva de tror på, ofog slik han for anedningen tolker det, alt i en kameratslig og god tone. Men uten at han forteller om sine egentlig hensikter åpent, selvsagt. Dalland er en mester i få sine gjester til til slutt å fremstå som nokså teite og dumt ekstreme.

En våken leser vil nok sannsynlig vis sitte igjen med at det er Dalland selv som skaper sine offer i eget bilde, dette til tross for at han i utgangspunktet liksom bedyrer at han ikke allerede har tegnet seg det bildet han vitterlig har på forhånd. Dalland har lett spill skal han lure svært lettlurte mennesker. Tror han.

Jeg synes ikke Dalland er særlig redelig, akademisk sett. Men ok at han har et temperament, men han trengte ikke å fremstille seg selv som så fordomsfri og sannhetssøkende som han er veldig påpasselig med å fremstiller seg som, implisitt for det meste, og som han gir seg ut for å være, i startpunktet. Han er en slags dansk Per Gynt som aldri ha vært oppe ved «tinden» i fjellheimen, og kan lett fortelle mor Åse at han ikke lyver når han vitterlig gjør det, i hvert fall sett i tinde-perspektiv, et perspektiv denne unge danske selvsagt mangler. Han ser det hele ut fra «Flatland- perspektivet, og Flatland er som alle vet pannekakelandet uten «den tredje dimensjon». Ikke rart at slik sett ser det hele ut fra flatlandet Danmarks sitt perspektiv. Han ser flatt på det, for å si det konkret.

Dalland følger den journalistiske skoleboken – eller kokeboken, alt etter som - til punkt prikke, den læreboken som også styrer selveste NRK, for å si det spenstig: Han skal tilstrebe å være nøytral og objektiv, men vet at lærerne vet at dette er et umulig krav. Objektiviteten finnes ikke. Alt er egentlig subjektivt betinget. Det er som en universitetslektor sa på en forelesning jeg selv var til stede på i slutten av 1960-årene, ja, han skrev det på tavla: Det fins ingen objektiv sannhet.

For Dalland er virkeligheten subjektiv, for ikke å si «legitimt» solipsistisk, for ikke å si narsissistisk begrunnet per se og per definisjon! Et tilsynelatende logisk valid og derfor selvlegitimerende ståsted. (Glem utlegning omkring sirkeltenkning her, selv om det er nettopp denne tankefeilen han beskylder de identitære å være besatt av).

Dalland «vet» at subjektiviteten – og kun bare et svært smått og lite, men svært ledende fremstilt og svært beskåret temperament, som han egentlig ikke har - er den eneste sannhet, at «arbeiderklassens virkelighetsoppfatning og verdisyn er den eneste mulig sanne vinkel og virkelighet», men da selvsagt med sine aksessorier: Arv og miljø!

Han innbiller seg at han står over disse kategoriene – det går implisitt frem av det han skriver, ikke minst sett i sin helhet. Han vil så gjerne høre til blant sine korrekte kamerater underlagt en helst spesiell ideologi, nemlig sosialismen, inkludert en avgjørende og eksistensiell fastlåst struktur av mental og kanskje til og med svært nevrotisk formet ateisme, vil jeg tro. (Noe han kritiserer de identitære for i det hele tatt å nevne eller interessere seg for!). Og ikke minst viktig: Han vet at sannheten er det man slipper unna med overfor sine kolleger og «peers», (Rorty). I det hele tatt: Her fins ingen tragedie eller synd i Dallands noe prompelignende optikk, intet liv som kan røske ham ut av sin rolle som en endimensjonalt undersøkende kan-utenat mann, og fastlås til sin metode som han er. Alt lyser her av forhåndsinnstilt middelmådighet.

At lektoren, som jeg nevnte, som krev på tavla, ikke kunne ha ta noen lærdom i apodiktisk logikk, sto klart som dagen for meg allerede den gang, som en meget, meget ung og uerfaren kognitivt innstilt mann. Lektoren så ikke at idet han skrev det han skrev og sa det han sa, så motsa han seg selv. Ingen kunne ta det lektoren sa som en klar representasjon av hverken sannheten eller virkeligheten. Han påsto jo at ingenting av det han sa var objektivt sann, fordi det fins ingenting som er objektivt sant. Det som lektoren sa var at «det jeg sier og ser er ikke objektivt sant». Hvorfor skulle elevene da ha noen tiltro til ham? Men det hadde de. Nesegrus beundring i tillegg. De ble AKPL’ere de fleste av dem.

Slik er det også med Dalland. Han begynner så lurt med å tenke for seg selv, som en urokkelig premiss for sin undersøkelse, at det ikke finnes noen objektiv sannhet. Det står ham da fritt til å postulere at bare «min egen subjektive mening» eller oppfatning er objektiv sann. Og dette passerer glatt innen akademia i dag, og derav også bokutgivelsen. (At Jyllandsposten er såpass positiv, er et kapittel for seg selv, som jeg neppe får tid til å skrive om og kommentere). Han gjør det for den gode saks skyld, selvsagt, men han begrunner ikke hvorfor akkurat han har den beste sak å kjempe for.

Man tar det for øvrig som et ufravikelig aksiom og som et «gyldig doxisk felt» at ingen egentlig kan protestere mot eller komme med reelle innvendinger mot, at Dalland er i sin fulle rett – fordi det tjener en eller annen rettferdig sak, helst venstresidens sak, ene og alene. Derfor har Dalland rett og de «imaginære» Identitærenes feil. Ja, de tar farlig feil langt inn i Dallands inderlige pieta-hjerte. Det er de Identitære som er farlige. Ikke et ord om islam og islamistene av noe vekt og betydning, her nei. Fienden skal usynliggjøres via mange ord, mange overflatebeskrivelser og karakteristikker,  og Dalland ser ikke sitt eget strutsehode begravd, som det er, i dyp umodenhet og klar uforstand. Han vil ikke se islams potensiale og essens, og islams agens. Så hvem er altså fienden? Helt klart ikke islamistene og de mest voldelige jihadistene. (De får visst vente til en annen gang, hvis den overhodet kommer noen neste gang for Dalland som ung og tilsynelatende lovende).

Alt skjer på overflaten, en overflate som blir gjort til selve inderligheten – en slags dvask inderlighet, riktig nok, vil jeg si - i Dallands bryst og tenkeparadigmer.  Man kan spørre seg om hvem som er farligst, Dalland selv eller de han på sitt overflatiske vis forsøker å fremstille og essensialisere som virkelig farlige. Dalland ser ikke at han fyrer opp under tanker som setter skarpe skiller mellom «oss og dem». Han tyr til billige floskler, stereotypisering, psykologisering og projeksjon, enda så mye han gir inntrykk av å virkelig gå igjennom en stor ildprøve og lidelse for i det hele tatt å finne frem til sannheten om sin «ofre». Virkelighet ser ut for å bli for sterk og truende for ham, som den myke mannen han nok er, og for nær innpå en sannhet – og kanskje til og med Sannheten selv -  en annerledes sannhet han ikke selv har forutsetning for å forstå.

Dalland forsøker å rasjonalisere bort ethvert alvor. Han tar ikke folk på alvor. Han ser ikke at hans egne briller er høyst varmt farvede av frykt, ja, av islamofobi, - siden han jo ikke engang tør å nevne islam som en relevant faktor i det bilde han dikter opp av seg selv og «de farlige». Han forsøker å nærme seg folk og virkelighet med en slags tillært og korrekt svigermorsdistanse til tingene, en distanse som kan rettferdiggjøre konklusjonene, som han han altså har trukket på forhånd, og ikke på reelt induktivt vis. At han så lider frivillig for å få frem sannheten, i form av boken og reportasjen, blir bare komisk, for ikke å si tragisk.   

Jeg tar ikke her standpunkt til de identitære, hverken spesifikt eller generelt. Jeg nøyer meg med å observere og fastslå at typer som Dalland nok er for dumme til å bli tilskrevet noen betydningsfulle roller i det store dramaet som utfolder seg overalt vi snur oss i dag, et drama slike som Dalland vil avdramatisere, slik at han bedre kan pleie sin dronningvivs illusjoner og for slik å ha forhåpning om å leve lykkelig og i fredfull idyll  «all therafter», mens paret – fra sitt evige brudekammer - sender politi og brannmannskaper og andre akademikere og forsteinede koryfeer i alle slag i ulike samfunns-strata etter alle de som ser annerledes på tingene og menneskene, og ikke minst på islam og islams stigende politiske og kulturelle betydning i Vesten og den påvirkning denne religionen vil øve på oss alle i stadig sterkere grad fremover, for all fremtid. Dalland burde sentimentalisere seg eller orientere seg mer på alle muslimer som er kommet til vesten nettopp for å unnslippe islam selv. Men så langt, vil nok ikke egenkjærligheten og solidariteten med sine kollegaer og metafysiske eller rent fysisk halvt eksiterende svirebrødre strekke seg.

Konklusjon og en slags moral: Hva skal man med temperament hvis man ikke kan bruke det, er ett spørsmål, men hva skal man bruke temperamentet til hvis man ikke har det? Se det, det kan Dalland hverken svare for eller svare på. Han får heller ty seg trøstende til sin egen ubotelige sentimentalitet på de svakes vegne, de han konstruere i sitt univers og hvis favoritter her er alle verdens halvtannen milliard muslimer, hypermagiker som han ganske enkelt er, i min optikk.

Dalland har vært gjennom en lidelsesprosess, en pasjonshistorie som helt på egenhånd skal tjene til å gi ham personlig, som «godhetsperson», en større troverdighet enn han ellers ville ha oppnådd uten dette knepet, (for ikke å si verdighet). Pasjonens hensikt er å overbevise ham selv og leseren om at han har rett. Han ønsker å bli oppfattet som minst mulig rasistisk og minst mulig islamofobisk og slik boken kommer ut av det, ser dette ut for å være selve hovedintensjonen: Sekulær selvforherligelse. Han garanterer «sine» om at han er på den riktige siden, og at «de» også er det. Indirekte er dette en gedigen islam-apologi. 

Jo mer obs på retoriske fallrep en leser har tilegnet seg før han går i gang med boken, jo mer utbytte vil han ha av å lese boken, fordi knepene her kommer så tydelig til uttrykk.

Jeg må imidlertid si: Hvis Hage Dallands beskrivelse av «de identitære» er «fullt og helt» adekvat, for å si det sånn, så kan man ikke vente at den identitære bevegelse som sådan vil ha noe særlig positivt å bidra med fremover. Snarere tvert imot. Gruppen og dens individer beskriver seg selv som helt ufarlige og fredelige, samtidig som de ser ut til å forberede seg på å bruke vold – hvis de blir voldelig angrepne. For meg fremstår gruppen som mer interessert i å få et glimt av individuell berømmelse via visse stunt ment for de store media, enn interessert i ta tak i utfordringene vi står overfor på et bredere teologisk, juridisk og ideologisk grunnlag.  Om nødvendigheten av å tenke religico-religico her og det nye store Vi'et

Det viktigste Hage Dalland får frem, implisitt, er Vestens manglende evne og vilje til å «fight back». (Vi mangler både vilje, militære og etiske instrumenter, moralsk inderlighet og en klar realisme, for ikke å si virkelighetsoppfatning. Vi har et overlegent menneskesyn i forhold til f eks islam, som ikke er noe annet enn gjennomført dualistisk og samtidig totalitær politikk, og hvor de troende har rett til å forlange et guddommelig villet skille mellom «oss» og «dem», mens dette hos oss er forbudt og til og med straffbart å mene noe for mye og for tydelig om, og helst også forbudt å se og tenke).

Vesen vet at den kunne ha jevnet de arabiske sentralområder med jorden, fra lufta alene, his viljen var til stede. Men de vestlige vet at dette ikke kommer på tale å gjøre, og ikke engang å tenke det, er tillatt. «Vi kunne med største letthet ha knakt dem en gang for alle» tenker de vestlige. Samtidig som de i lokale møter ikke engang våger å løfte et øyenbryn overfor sine såkalt ressurs-sterke, men foreløpig akk så sterkt subsidierte nye – og fremmede – naboer, alt i - i humanitetens og kjærlighetens navn.

De fleste vestlige i dag kjenner på en avmektighetsfølelse, en følelse som avspeiler realitetene, ikke ønsketenkningen. Vestlige føler at de blir tvunget til å stå som persilleblad eller snøfnugg i møte med «gjestenes» krav, og dermed helt avmektige overfor en åndelig overmakt og overfor fikserte holdninger som det ikke kan forhandles om, fordi Allah og profeten forbyr det.

Det er kanskje heller dette Hage Dalland burde skrive om, siden han liksom vet at de identitære allerede befinner seg på historiens skraphaug, (mens han selv og andre direkte eller indirekte islam-apologeter vil befinne seg i, nemlig i det tilsynelatende lette valg de tror det vil bli, å velge mellom det hinsidiges «lystenes haver» og en æreløs slavetilstand som en servil og «evig dhimmi».

Hage Dalland nærmer seg selvsagt helle ikke det problematiske i islam som religion (eller politisk ideologi og parti). Er islam et politisk parti?.  Det er ikke et anliggende for ham. Om dette er han forresten allment ikke alene om på venstresiden, en som ikke vil nedlate seg til å befatte seg med slike uvesentlige problemstillinger (bl fordi religion jo betraktes som identiske med illusjon, kirkens Knefall og syndefall og  Sosialister flørter med døden og   Islams mange masker og Sosialister elsker Allah fordi han er en illusjon

Man går ut fra at alt skal ordne seg og gå seg til med åpen og velvillig «rawlsiansk» konsensuspolitikk der alle parter forventes å ikke være født, fordi mennesker  alle mennesker i dette perspektivet skal være forpliktet til å legge av seg alle «fordommer» man måtte ha fra før, og i og med «forhandlingsbordet» da så å si av seg selv og rent agensielt vil løse flokene, med større subsidielt styrt og «vel» omforent omfordeling av verdier og produksjonsmidler, og innenfor en ramme hvor jo «Gud er død» - takket være sosialistene selv - og hvor opium da i rent kjemisk form kan distribueres til en på forhånd fastlagt kvote av trengende, som bare utgjør en liten promille av befolkningen, og ikke nesten hele befolkningen, slik tilfellet var da kristendommen en gang for lenge siden virkelig hadde noe å si i diskurs og politikk.