Greit nok at man bruker bilder, metaforer, aforismer,
allegorier, parabler i andakter og i alle misjon for øvrig. Jesus var intet
unntak i så måte. Men man må velge bilder som best samsvarer med virkeligheten
og realitetene, både Guds virkelighet, dvs Jesus identitet, og vår egen
virkelighet. Vi kan også bruke vitser, hvis de er noen vits i. Matematisk
bevisføringen, kan på samme måte være godt å ha på lur. Men en sekundant? Her
smaker det av magiske forestillinger. Og hypermagi,
som jeg har skrevet så mange ganger om tidligere her på bloggen.
Men vi må ikke skape Gud i vårt bilde, - da er Gudsbildet i
oss tapt og Evangeliet gjort til intet. Da har vi skapt vårt eget avbilde, vi
har gjort Den Hellige Ånd til en husgud vi har skaffet oss for beleilighets
skyld eller som en fetish eller en
trofé vi kan skilte med, vise fem og sole oss i. En «tamagoshi» som vi kan stelle og tukle med», ved behov. Å ha Den
Hellige Ånd konkret til stede i stue og sinn, - som en eller annen godt betalt
levende og høyst føyelig og servilt betinget emosjonelt korrekt, gjerne idrettslig
lettpåkledd stumtjener, kanskje - kan ikke garantere noen frelse og heller ikke
kan noen la seg rettlede av en sik gud. Og da bør vi ta tilflukt helt ander
steder – enn til f eks i Dagen.
Vi bør fly Dagen og Tarjei Gilje som skriver en andakt i
avisen lørdag 30. mai 2020. Han sammenligner nemlig Den Hellige Ånd med «en
sekundant» og kaller dette bildet «helt fantastisk». Det står til bruk for alle
som kan kalle seg kristne, ifølge Giljes kall.
Gilje bruker altså «sekundant» om Talsmannen, trøsteren, den
som forsvarer oss, ja, Talsmannen er faktisk Gud selv, og så synes Gilje at det
er fantastisk med en sekundant, som et lødig bilde på Den Hellige Ånd! Joda, ja
men sa jeg fantastisk. Jeg tenker på et fantom, en nifs illusjon, kanskje i
form av en høyst legemlig sekundant. En hjelper, en beundrer. En endimensjonal homo adorans.
Og så tenker jeg: Trenger Gilje en som står der og teller
sekundene for ham og heier ham frem fra sidelinjen? Vel, i så tilfelle:
Fantastisk. Gilje tenker vel helst at det er andre som trener sekundanter, ikke
ham selv, selv om noen burde ta mot til seg å hjelpe ham litt frem, mot et
høyere mål enn å skaffe seg en sekundant, en som bistår ved dueller, og som helst
ser sin helt bli et offer, fordi jo offeret selv valgte å bli et – mulig –
offer.
Har du en sekundant, trenger du ikke Den Hellige Ånd, Parakleten, selve hjelperen, nåde-begunstigeren. Her trår Gilje inn
som en høyst uelegant, frekk og nærmeste bevisstløs sekundant, kanskje i
selvpåført sjokk, for anledningen, et sjokk han antakelig opplever som et kall,
fra sin sekundant. Han mener også at du trenger en sekundant, men trenger du
Den Hellige Ånd?
En sekundant er en funksjonær, en "som du venter deg
alt godt av, i all nød", - slik Luther besvarer spørsmålet: Hva vil det si
å ha en Gud? - men en sekundant kan ikke måle seg med Gud. Gilje må i tillegg
til alt dette kanskje tro at Allah er Gud. At Allah like godt som Jesus kan «hjelpe
i all nød», og en gud som du venter deg alt godt av.
Gjør man Gud til sekundant, flytter man Gud ut fra sitt
indre. Ja, da flytter nok også Gud helt frivillig ut. Men Han vil ikke bli
stående på sidelinjen med stoppeklokke i hånd og med hes stemme, eller halse
videre i full beundring for "idrettsmannen" som svetter videre, og
som en annen tilskuer.
Vil Gilje at vi heller ber til Den Hellige Ånd, heller enn
til en sekundant? Ser ikke sånn ut skal man følge disippel Gilje. Her trenger
vi et nytt navn på Den Hellige Ånd, lissom. Gilje tror at ordet eller navnet
Den hellige Ånd er for skremmende, for krevende. Navnet er blitt som en
politibil som må farges i skånsomme eller douce farver, fordi barna bli skremt
av politibiler som er sortfarget.
Vi ser for oss en orienteringsløper i «første divisjon». Han
legger i vei, forvisst om at sekundanten skal sekundere ham rett til mål. Men
hva hvis sekundanten har feil kart, at det foreligger uforsettlig trykkfeil på
kartet? Hvor blir så målet av – blir løpet forgjeves? Både kart og sekundant
kan ta feil, det er poenget. Den Hellige Ånd kan derimot ikke ta feil, og
dessuten er det ikke Den Hellige Ånds oppgave å sekundere noen. Det burde være
hovedpoenget. Men Gilje har rett: Det er underlig og rart å kalle Den Hellige
Ånd en sekundant. Det er uvanlig, det bygger på en illusjon å kalle Den Hellige
Ånd en sekundant. (Det nærmer seg majestetsfornærmelse, en forbrytelse, vil jeg
si, muligens). Og det er nettopp dette siste som betyr «fantastisk», som Gilje
griper så inderlig til, i håp å kunne hjelpe noen, som kanskje ikke er så
fantastiske som han selv tror han er. Fyren er altfor selvhøytidelig til å bli
tatt alvorlig.
Man sitter igjen med flere spørsmål: Hvilket kjønn har denne
sekundanten? Hunkjønn eller hankjønn, hen eller «hin»? På arameisk er ånd et hunkjønnspronomen,
på gresk et hankjønnsord, grammatikalsk, men intetkjønn rent «etymologisk»
eller semantisk. Eller vil Gilje foretrekke en «mannlig» eller en «kvinnelig»
sekundant? Populære oversettelser av «til mann og kvinne skapte Gud dem» er
blitt «til mannlig og kvinnelig» skapte han dem.
Vil Gije ha et pronomen eller et
adjektiv som «egentlig» navn og vesensbetydning på Talsmannen eller Den hellig
Ånd?
Vl han foretrekke en godt betalt hermafroditt, et «intet-vesen»?
Og hva hvis nå noen som trenger en sekundant plutselig en
dag finner ut at «naboen» har en bedre sekundant enn ham selv? Skal man så
begynne å konkurrere om sekundantens gunst og kvitte seg med den man har hatt
til nå? Og har ikke – egentlig – alle et krav på en like godt kvalifisert
sekundant? Og i så fall: Hvem skal velge og bestemme kriterier, måle resultater
og minutter og mil?
Kan en sekundant noen gang bli autentisk og uprofesjonelt vred? Kan sekundanter bli
hellige - og hellig vrede - på vår befaling, ut fra våre egne nykker og behov? Kan vi appellere til
sekundanten med vår mykhet, våre myke verdier og våre korrekte emosjoner?
Før eller siden kommer vi til å innbille oss at det lar seg
gjøre å korrumpere sekundanter rundt omkring. Synden er ikke sekundantenes
domene.
Hva med en sekundant for bryting og en annen for skyting
eller fektning? Når finner man det nødvendig å betale for sekundantens
tjenester, slik at «han» ikke mister entusiasmen?
Vel, en sekundant kan være god å ha til å skylde på! Du kan
gjerne klandre sekundanten hvis han ba dg ta «syv-mils-støvlene» på, og det
hindret deg i nå målstreken. Sekundanten kan be deg løfte en stadig større
stein i et «brura-lyfte», som man sa
i gamle dager. Ta du den minste, tar du den neste og tar du den, så tar du den
største og alle tyngste, hvis du er så heldig ikke å ødelegge ryggen først.
Hvorfor ikke bytte ut sekundanten med en bamse eller en
teddybjørn? Den kan vel ikke gjøre stor skade. Bare det at da er man normativt
langt inne i barnestadiet og på et stadium en voksen person som Gilje ikke bør
befinne seg i.
Gilje er en svært
middelmådig redaktør og en enda mer middelmådig skribent. Noen korn er det
riktig nok å finne, av og til, men stort sett må man manne seg opp for å lese
ham, om ikke for noen annet, så for å finne noe som er så skrømtaktig
talentløst, at man får seg en aldri så liten latter, i ny og ne. Som oftest må
man nøye seg med et lite smil, som når man ser et barn begynne å gå, for første
gang. Her ser man imidlertid ingen progresjon. Her er det beste man kan komme
«på stedet hvil». Det er rart hva det lesende kristenfolk kan finne seg av
kroniske serieplattheter. Gilje roter seg mer og mer bort fra sentralbudskapet:
Den Hellige Ånd er Gud, og ikke en sekundant han kan prakke på hvileløse sjeler
på jakt etter frelse. Man kan frykte at Gilje selv vil påta seg stillingen som
sekundant; for alt jeg vet er det det han er utdannet til.
Sekundanten er fantastisk ja, hvis man mener uvirkelig, som
er hva fantastisk betyr. Dette ser ikke ut for å uroe Gilje det minste. Det
sier det meste, om han selv, ikke om Den Hellige Ånd, som er allvitende og som
aldri kan ta feil. Den Hellige Ånd teller ikke sekunder.
Giljes metode minner svært mye om de karismatiskere som går
rundt og «tar autoritet» over folk og områder, og så befaler ånder å fare ut av
mennesker, blant annet. Den hellige ånd anses å stå på pinne for den troende,
som er født på nytt, i Ånden. Ånden påstås å gi disse menneskene ekstraordinære
evner, både til å profetere og helbrede. Man kan bli rik av så, dvs høste mer
enn det man sår, i form av minibankuttak der og da. Gilje er mer måteholden
eller forsiktig: Han håper på at en sekundant skal bringe høsten i favn. Da får
man i hvert fall et resultat etter mange gode gjerninger på sikt! Gilje tror
han på den måten kan unngå beskyldninger om å være grådig eller hovmodig. Han
plumper dermed inn i forestillinger om egen fromhet som kamufleres med
fornuftig terapi og støtte.
Sekundanter skal være støttekontakter, en idrettsterapeut –
og hvem kan vel klandre noen for å oppfordre til rasjonell bruk av metoder for
å oppnå sunnhet og helse?
Så hvem er Den Hellige Ånd? Ord kan ikke fange ham, og den
blåser hvor den vil, ikke hvor sekundanter vil at den skal blåse, men her er
noen antydninger:
Den Hellige Ånd er ett med Faderen og Sønnen. Han er evig
ikke noen upersonlig sekundant. Han skal lære oss alle ting. (Joh 14, 26).
Han er: Ånden (Matt 4, 1), Guds Ånd (1 Mos 1, 2; 1 Kor 2,
11), Guds gode Ånd, Herrens Ånd, Faderens Ånd, Kristi Ånd, Sønnens Ånd, Livets
Ånd, Nådens Ånd, Bønnens Ånd, Barnekårets Ånd, Visdoms Ånd, Råds Ånd, Styrkes
Ånd, Forstands Ånd, Sannhets Ånd, Åpenbarings Ånd, Doms Ånd, Renselses Ånd,
Herlighetens Ånd, En evig Ånd og Den høyestes kraft.
Hvilken sekundant kan måle seg her? Gilje og Dagen p t?
Moral: Vi skal ikke sette ved Guds side noe eller noen som
ikke er Gud verdig. Vi skal ikke uverdige oss til å tro at vi kan verdige oss
en sekundant en plass ved Guds høyre hånd. Vi skal ha høytid og respekt og
dette dreier seg ikke om idrettskonkurranser og sekunder. Det dreier seg om det
evige livet som ikke kan måles i sekunder av en sekunda sekundant.
Gilje skriver i sin artikkel:
«Min favorittillustrasjon for å forklare dette var det Rolf
Kjøde som leverte i podkasten Table Talks i fjor. Vi nordmenn er jo glade i
vintersport, og vi har både sett og hørt sekundantene som løper ved siden av
utøverne. De oppmuntrer dem og sier «du ligger bare tre sekunder bak
verdensrekorden. Kom igjen!», eller «du har full kontroll på svenskene, bare
hold tempoet oppe!» Eller: «kom igjen, du er i ferd med å gjøre ditt livs løp!»
Noen ganger kan man kanskje få inntrykk av at intensiteten er større hos sekundanten
enn hos den slitne utøveren mot slutten av femmilen, for eksempel. Men for et
fantastisk bilde på Den hellige ånd! En som støtter og oppmuntrer, som
rettleder og utfordrer, en som minner oss om veien til målet. En som går ved
siden av oss og har vårt beste for øye. En slik talsmann kunne vi trenge alle
som en».
Noe mer er det vel ikke å si.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar