lørdag 20. juni 2015

Når dumheten er til for å brukes



Rundt 1980 kom jeg tilfeldigvis i snakk med en yngre mann som jeg visste hadde gjort kunstner av seg og som hadde hatt noen offentlige oppdrag, slik at han var begynt å få et navn, om han nå ikke var kjendis blitt. Han satt alene, han var fra bygda, innom by’n, en liten tur, i ett eller annet oppdrag, jeg vet ikke hva, men jeg kjente litt til den bygda han kom fra. Vi ble sittende ved siden av hverandre (på en brun stue), og vi kom etter noe nøling inn i en prat som dreide seg om ulike ting, før vi kom inn på innvandringen, for meg hovedpoenget allerede den gang.  

Jeg hadde da jobbet en tid i «innvandringssystemet», for å si det sånn, og hadde fulgt godt med i hva pressen og media fremførte – og ikke fremførte - om dette temaet, som på dette tidspunkt egentlig ikke var noe tema i det hele tatt. Folk så hverken problemer eller fortryllelse, og de fleste tenkte at nå ville det bli flere urter og grønnsaker å velge mellom på torgene, og at vi var på vei inn i en berikelse, for alle parter. Ingen kunne se noe problemer med økt innvandring og islam per se var ikke en gang bryet å nevne. Om dette rådet ikke bare stor uvitenhet, men også skremmende stor likegyldighet.

Den unge mannen fortalte meg så at han hadde hatt noen utvekslingsstudenter boende hos seg, i atelieret eller skrivestua hans, eller hva det nå var han kalte det, i en par måneders tid.
Da de tok farvel og oppholdet var kommet til en slutt, oppdaget denne unge mannen at han var blitt frastjålet utstyr for en ikke ubetydelig sum. «Studentene» hadde med andre ord røsket med seg det de kunne bære. De trodde kanskje at det var slik det skulle være, tenkte jeg, men denne mannen fremla nå saken slik at jeg ikke kunne være i tvil om at dette var et regelrett tyveri, og et råttent et, sådant.

Jeg så han var ekte harm og fortvilt. Han hadde gitt opp å få utstyret tilbake. Og det var da at vi kom inn på innvandring generelt, som et politisk og kulturelt fenomen i vår tid, den gang. Det er som alle vil forstå, veldig lenge siden.

Norge hadde på dette tidspunkt ca 4 millioner innbyggere. Svenskene hadde ca 7,5 og danskene rundt 8-9 millioner, (jeg tar alle forbehold om disse tallene, det tar for lang tid å hente inn millimetertallene her).

Det kom på dette tidspunkt til en diskusjon i den offentlige debatt om hvor mye innvandringen kostet og saken fikk et visst oppslag, men selve forslaget om å sette opp et regnskap, ble møtt med hoderysting og forakt i store deler av det politiske, akademiske, intellektuelle og faglige miljøet.

Det er mulig at jeg her roter litt med datoene og progresjonen i utviklingen, men jeg tror ikke jeg er langt fra sannheten når jeg skriver at offisielle tall, i den grad de forelå, ble brakt frem i media og man kunne stole på dem, viste at svenskene den gang brukte netto 3, 6 milliarder på asyl- og innvandrer- og flyktningepolitikken sin, i seg selv et oppsiktsvekkende høyt tall allerede den gang, men uten at dette vakte større uro annet som enn som en liten krusning på overflaten. At man i det hele tatt kunne komme til å nevne slike tall i godt lag, ble faktisk ansett som mer oppsiktsvekkende enn tallene selv skulle tilsi. De fleste holdt derfor kjeft, pragmatisk klokelig som det jo kan være, dette å sitte inne med ting, fremfor å komme ut med det og risikere utfrysning eller hva det måtte være. Så vidt jeg husker var et rundt denne tiden at det plutselig ble så populært å kaste halvlitere over hodene på borgerlige politikere rundt om i landet.
Siden vi nettopp hadde vært inne på noe som tangerte innvandring og sånt, kom jeg til å nevne for denne unge, lovende mannen, at Norge nå brukte nesten 2 milliarder – faktisk 1, 6 milliarder - kroner på flykninger, innvandrere og asylanter.

Han så vantro på meg, og jeg så at det steg opp en slags harme i ham, en tydelig fysisk reaksjon, som om han gikk i forsvarsposisjon, eller angrepsposisjon, det var ikke lett å tolke. Angrep og forsvar er som alle vet to sider av samme sak.

Heldig vis for meg ble det tydelig at denne oppvakte mannen mente at dette ikke kunne gå an. Det var for mye, mente han, det var noe han tok sterk avstand fra, der og da, han kunne nesten ikke tro det var sant, men jeg sto på mitt og fortsatte:

-Vet du hvor mange penger danskene bruker?
-Nei, sa han, forventningsfull, men på vakt, det var noe i det jeg snakket om som han hadde uvilje mot, allerede i utgangspunktet.
-ca 2 milliarder, sa jeg. Jeg la til at jeg mente danskene var litt smartere enn svenskene, som brukte 2, 6 milliarder, hvis ikke en god slump mer. Alt i forhold til folketallet.

Den unge mannen begynte nå å svette og puste. Alt dette var helt nytt for ham. Han hadde ikke tenkt i disse baner før. Han så litt skeptisk på meg, så jeg fortsatte:

-Vet du hvor mye dette blir i året på hver enkelt av oss? spurte jeg.
-Nei, sa han. Han var ikke akkurat var noen revisor av legning. At regnskap med nødvendig nok måtte komme langt ned på prioriteringslisten, for en slik kunstner som han, var et åpenbart faktum.
 -ca 40 kroner i året, sa jeg. Jeg lurte på hvordan han ville reagere på et slikt ubetydelig beløp. Han sa:
- Å, ja, men da gjør det jo ikke noe, sa han lettet. - Det er jo ingenting, sa han, tydelig lettet over at han i det minste selv helt privat slapp så billig unna. 40 kroner i året er noe vi alle vil klare oss foruten, uten problemer i det hele tatt. Tema derfor over og ut. Vi begynte å sakke om noe annet. Jeg var lettet da han omsider kom seg på hjemvei til hotellet der han bodde. Men jeg hadde fått noe å tenke på.
 
Hva er det med oss mennesker som får oss til å reagere så forskjellig på ulke tallstørrelser? 1, 6 milliarder er en enorm sum. 40,- kronestykker er for en slikk og ingenting å regne. Men den måten vi reagerer på disse tallstørrelsen på, kan bli av avgjørende betydning, sett i et visst perspektiv, og under et spesielt temperament. For en hel kulturkrets kan det skille mellom utopia og katastrofe.

Hva angår denne unge mannen, vil de fleste prima facie si at han måtte være ganske korka. Han manglet både ansvarsfølelse, fantasi og perspektiv, og tilførte kunnskaper var ikke tilstrekkelig til å gi ham en oppvåkning.

Han forsvant i nattemørket lykkelig uvitende om hvilke tragedie som på sikt kunne utvikle seg, og på sett og vis så var han jo lik de fleste av oss andre, for ingen ville den gang kunne tro hvilke konflikter og spenninger politikken ville avføde, og hvilken dyp splittelse i befolkningen denne politikken og folk den gans generelle holdninger vil få i fremtiden.

De fleste vil imidlertid være enig at denne unge mannen jeg traff nok var i meste laget naiv, og ja, egentlig ikke interessert i hva som foregikk og eller minst hva som var i vente.  Jeg satt like vel igjen med et inntrykk at denne mannen vare ganske dum og at han i så måte nok tilhørte et lite, likegyldig mindretall og at måten han reagerte på ikke på noen måte ville bli å karakterisere som typisk. Jeg antok at folk flest var mer våkne enn som så, og mer interessert i samfunnets gjøren og laden, både på kort og lang sikt, og mer interessert enn denne mannen var i fremtiden, for oss alle. Jeg tenkte at slik tenker narsissister, egotrippere, uinteressante mennesker.

Men jeg tok feil. Det jeg har kunnet registrere siden den gang er faktisk at denne mannen reagerte som folk flest den gang akkurat som folk flest reagerer i dag, et stort flertall av oss, og at noen av våre beste hjerner nå vet å utnytte denne dumheten og denne likegyldigheten, ja, og til og med forsterke den, for alt den er verdt. Og hvis det er tilfelle, at de er så infame og utspekulerte, javel, da  er det utrolig, men sant.

Men det kan også være tilfell at de jeg sikter til og som bruker den unge mannens stupiditet bevisst, faktisk ikke er så bevisste, som vi liker å tro de er, og at de faktisk er like dumme og snevre som denne mannen. Og i den grad dette måtte være tilfell, ja, i så fall sier jeg: Stakkars oss, jeg får sant og si håpe at de ikke er så dumme, ironisk nok, implisitt at det faktisk er å foretrekke at de er så kyniske og så dumme på en gang at de virkelig benytter andres emotivt betingede dumhet til å fremme sin politikk, helt bevisst. For da – tragisk nok - har vi tross altså en slags rasjonalitet å se frem til, i bunnen, som det går an å bygge nye fundamenter på, i det store kulturelle og politiske spillet, med sikte på fremtidige forhandlingsmuligheter. Det er med andre ord å håpe at det vil la seg gjøre å overlate de dumme til seg selv for nettopp å kunne bruke deres dumhet nå til noe fruktbart i fremtiden, noe som i en større sammenheng da til siste kan – og må – kunne anvendes til noe godt og tross alt til det felles beste. En fattig og kynisk trøst, kanskje, men dog en trøst, slags.

Det spørs om denne pragmatikken eller strategien vil lykkes, men jeg tror de fleste prominente mener det i ramme alvor, at den vil det. Derfor ser vi at våre toppfolk på mange ulike områder benytter seg av denne muligheten. De driver et høyt spill, og jeg tror de vet det, men sjansen er de altså villig til å ta, og prisen, ja, den vil de jo måtte betale uansett om de kalkulere eller ikke.  Katastrofen vil som kjent komme som en tyv om natten. I mellomtiden bygger de opp selvbildet til de dumme og får dem til å synke stadig dypere inn i illusjonenes verden, i håp om at de i hvert fall midlertidig vil kunne sikre seg noen taburetter, - mens vi venter på Godot, eller noe som er mye verre, hvilket jeg er tilbøyelig til å tro.  

Nedenfor legger jeg inn en del fakta-klipp som viser at jeg har rett og at det er fare på ferde, at det politikken på dette området ikke lenger dreier seg om virkeligheten og sannhetens verden, om tall og fakta, prognoser, nei, men om illusjoner, kampen om dette å lykkes best i å skape tillit og fortrolighet med det bildet politikerne og de andre involverte forsøker å skape av virkeligheten nn i hodene og hjertene til de dumme.
Det gjelder om å kapre hjerter og hjerner via løgn og forstillelse. Virkeligheten må for enhver pris unngås og derfor må den skapes eller nyformes og formidles på en måte som korresponderer mer med folks drømmer enn med virkeligheten slik den er. Man forsøker å få folk til å tro at et bør-språk er mer virkelighetssvarende enn et er-språk, og slik er det at godhetstyrranniet baller på seg.
Bare man kan få de dumme til å se en sammenheng i det som sies og man finner en slags mening og logikk i det som fremholdes i diskursen, så tror man at dette er virkeligheten selv, og at vi virkelig ikke lever på illusjoner. Vi har glemt forskjellen mellom korrespondans og koherens. Det som lyder bra og ikke skurrer, er sant og slik er det bare. Man tror at godhetsspråket vil klare å overstyre virkeligheten og sannheten, at godhet er uendelig mer verdt enn virkelighet og realisme. Virkeligheten som den er, er en sagablott. Vi er i postmodernismens vold og aner ingen redning er i sikte, for de som ser at vi trenger redning, da, bortsett fra en, muligens, men den vil bli svært tung og vanskelig å «implementere», for det skal mer enn ett mirakel til før folk igjen utstyres med et virkelig realistisk forhold til virkeligheten. Jeg kan bare antyde hva dette miraklet kan være her, men vil komme tilbake med problematikken, utfordringen og den mulige løsningen ved en annen anledning, jeg vil bare si her og nå at det hele nå må begynne å dreier seg om å gjenskape en metafysisk virkelighet som synergiserende og komlementært fundament for våre fysiske disposisjoner og ideologiske føringer, politiske og kulturelle programmer, prognoser og diskurser.

Og dette er en enorm oppgave for dem som ser det nå, ser hva det dreier seg om, for dem som oppfatter og i nær fremtid vil ha evne til å se det, og guts til å agere på det, innenfor vårt demokratis rammevilkår.  

Det er mulig at «vi» ikke klarer å levere, det er både et spørsmål om tid, krefter og kreativitet, for ikke å nevne midle, investeringsvilje og ikke minst investeringsbehov, skal vi løse utfordringene. Og hvem er «vi»? Vel, det vil tiden vise, for for tiden ser ikke etablissementet ut til å være i stand til å ta opp hansken. Deser ikke en gang at hansken er kastet, og terningen likeså.  

En lokalavis på Hamar skriver, (legg merke til den dumme vinkelen avisen bruker, en vinkel identisk med den den dumme unge mannen jeg beskriver ovenfor inntok, merket med fet, rød skrift, og likedan de andre formuleringen under jeg har merket med fet, rød skrift, formuleringer som er like identiske med den dumme, unge mannens formuleringer):

Politikerne i Hamar kommunestyre gikk rett fra den storstilte åpningen av et gigantisk og påkostet stupetårn, til vedtaket om å si nei til å gi et økonomisk bidrag til årets TV-aksjon. 90.000 kroner til Regnskogfondet er beløpet det er snakk om. Det hadde ikke flertallet lyst til å bevilget: http://www.h-a.no/debatt/leder/flaut-flaut-bare-flaut!#sthash.yheKud1o.dpuf

For Hamar er dette derimot en flau sak. Kommunen har meldt seg ut av den nasjonale dugnaden. Vi tegner nå et bilde av oss selv som en navlebeskuende, egoistisk by som har nok med oss selv. Som eneste kommune i Hedmark trekker Hamar seg ut av det som er et håndslag for å redde regnskog i et område på størrelse med Norge og Danmark. Tre kroner pr. innbygger er bidraget Hamar skulle gi. Det blir vanskelig å få forståelse i opinionen for at det er et uoverstigelig hinder. - See more at: http://www.h-a.no/debatt/leder/flaut-flaut-bare-flaut!#sthash.yheKud1o.dpuf

-
Jonas Gahr Støre legger ut på denne måten:

- Når det blir formidlet i tusentall, kan det oppleves som svært mange på en gang. Men det kan også formuleres som fem-seks familier til hver kommune i gjennomsnitt i Norge. Da høres det annerledes ut, sier Støre.  her
-
Generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland og kollega Sunne Bergby får naturligvis benytte anledningen til å sammenligne Norge og Europa med disse landene, til de sistnevntes fordel. Norge og Europa er – som vanlig – ikke gode og rause nok. Han stusser over opprøret og diskusjonen flyktningspørsmålet har vekket.

– Jeg forstår ikke denne opprørheten og at folk føler vi har tatt på oss veldig mye. Det har vi ikke gjort, sier Egeland.

Synne Bergby jobber for Flyktninghjelpen i Libanon, og ser strømmen av flyktninger fra Syria hver dag.

– Når man ser på disse tallene og denne realiteten er det helt absurd at man i Norge diskuterer om man skal ta imot 8000 flyktninger fra Syria over tre år. Det er snakk om at hver enkelt kommune i Norge ville fått 6 personer i året. At det skulle bli for vanskelig, hører ikke hjemme i den virkelige verden i det hele tatt, sier hun. her





Nina Hjerpsæt Østlie på document.no:


Litt fordypning kan n være på sin plass:

Og brått ble det taust, Nina Hjerpset-Østlie, 15.04.2013 kl. 15.41:

21. mars la den flerkulturelle avisen Utrop frem et såkalt innvandringsregnskap, levert fra byrået NyAnalyse ved sjeføkonom Terje Strøm. Den sterkt tendensiøse rapporten, som angivelig «knuste mytene om at innvandringen er en belastning for velferdsstaten», vakte stor begeistring. Den ble således mottatt uten mot­fore­stil­lin­ger i norsk presse, hav­net rett i NRKs mor­gen­sen­ding, skapte overskrifter i Aftenposten og Klassekampen – og fant deretter veien inn i Stor­tin­gets integreringsdebatt.

Utrop utropte det glade budskap:
    En ny rapport knuser myten om at innvandrere er en belastning for den norske velferdsstaten.
    Innvandrere bidrar til det norske samfunnet med rundt 40 milliarder per år.
    
     Tybring-Gjedde har hevdet at dagens innvandring betyr store netto utgifter til Norge. På oppdrag fra Utrop har analysebyrået NyAnalyse AS sammenstilt ulike fakta og utviklingstrekk knyttet til innvandrerbefolkningen i Norge, som har resultert i rapporten «Nye elementer til innvandringsregnskapet med vekt på arbeid, utdanning og nyskaping».
    Resultatet av sammenstillingen er entydig: Norge tjener flere milliarder på innvandrere.

    Terje Strøm, sjeføkonom i NyAnalyse, har gått gjennom allerede eksisterende tall fra Statistisk Sentralbyrå, nasjonalbudsjettene, samt sett nærmere på Brochmann-utvalgets rapport. Og funnene knuser myten om at innvandrere kun er en utgiftspost.

    Tvert imot forbruker innvandrere mindre av velferdsordningene enn det resten av befolkningen gjør.

Problemet var bare at NyAnalyse baserte seg på partytriks som hverken er nye eller spesielt analytiske, men like gamle som statistikken selv. Så gam­mel er metoden at den er beskre­vet i Darrell Huffs klas­si­ker How to lie with statistics fra 1954, fak­tisk alle­rede i første kapit­tel (The sample with the built-in bias). For å komme frem til ønsket konklusjon, valgte Terje Strøm – tidligere finanspolitisk rådgiver for Høyre på Stortinget – å se bort fra de svært for­skjel­lige alders­pro­fi­lene hos inn­vand­rer­be­folk­nin­gen og den øvrige befolk­nin­gen. Med tanke på at noe sånt som to tredje­de­ler av folke­tryg­dens utgif­ter går til alders­pen­sjo­nis­ter, sier det seg selv at den for­holds­vis unge inn­vand­rer­be­folk­nin­gen mot­tar en for­holds­vis liten andel av tryg­dene. Dette inn­ser man så snart man betrak­ter den pro­sent­mes­sige for­de­lin­gen mel­lom aldersgrupper. Man sam­men­lig­net m.a.o. grup­per som ikke er ordent­lig sam­men­lign­bare. Rapporten var ellers skjemmet av amatørmessige tabeller og tek­niske feil­ak­tig­he­ter.

Klassekampen var ikke desto mindre fornøyd, og klinket til med overskriften «Inn­vand­rere løn­ner seg», med ingressen: «En per­son født i Norge bru­ker mer enn to og en halv gang så mye av vel­ferds­bud­sjet­tet som det en inn­vand­rer gjør.» Det ble ikke stilt et eneste kri­tisk spørs­mål til Utrop eller NyAnalyse. Dagens Nærings­liv fulgte på med over­skriften: «Inn­vand­ring betyr netto inn­tek­ter.»

Politikere fra flere partier – Frp unntatt – tilkjennegav også en viss lettelse:

Trine Skei Grande (V): I dag la Utrop fram en evaluering av innvandring og hva innvandring tilfører Norge, som viser at vi i denne sal bl.a. har mellom 27 og 28 mrd. mer å rutte med årlig i skattepenger på grunn av innvandringa, noe som viser at den befolkninga vi får inn, har høyere utdanning enn det den norske befolkninga har.

Håkon Haugli (Ap): Senere i dag legger Utrop fram et innvandrerregnskap. Jeg er overbevist om at det vil vise at innvandring er viktig for Norge. Vi vet av 8 pst. av norske bedrifter oppgir mangel på arbeidskraft som et hinder for vekst.

Thor Erik Forsberg (Ap): Norge trenger arbeidskraft. Derfor er det bra for oss at så mange velger å komme til Norge for å jobbe. Noen prøver å si at dette er en trussel for den norske velferdsstaten. Realiteten er at den norske velferdsstaten er helt avhengig av den.

Trond Helleland (H): Det har vært nevnt flere rapporter her i dag, men det kommer en spennende rapport som skal offentliggjøres nå i dag i avisen Utrop, som et seriøst analysebyrå har gjort. Den viser at i fjor hadde vi 28 mrd. kr i skatteinntekter fra folk med en annen bakgrunn enn den rent norske. Velferdsbudsjettet til den samme gruppen er på 18 mrd. kr. Det er 4 pst. av det totale velferdsbudsjettet. Så kanskje er det god butikk å ha arbeidsinnvandrere i Norge. Høyre mener i hvert fall at det er god butikk å ha arbeidsinnvandrere med høy kompetanse, og derfor har vår hovedvinkling i denne debatten vært at vi ønsker flere med høy kompetanse, også fra land utenfor EØS-området.

Den noe premature lovprisningen fra Venstre, Ap og Høyre fikk Aften­pos­ten til å proklamere: Alle, unn­tatt Frp, mener at inn­vand­rere er res­surs for Norge.

Lørdag 13. april. Finansavisen kommer med en NyAnalyse. Finansavisens artikkel er det man kan kalle historisk; tallene som kommer frem, er så store at de nesten er ufattelige – og i motsetning til hva man kunne med NyAnalyses makkverk, går seniorforsker i Statistisk sentralbyrå Erling Holmøy god for Finansavisens tall. Rapporten sier mer eller mindre det samme som Frischsenterets rapport, Brochmann-utvalget, analysebyrået Agenda Kaupang og SSB har sagt før, bare at tallene er enda verre enn noen kunne forestilt seg:

På bare syv år har den sittende regjeringen brukt over 70 milliarder på den historisk høye innvandringen til Norge, og de fremtidige forpliktel­sene vokser med ekspressfart. I tillegg har de 246.000 inn­vand­rerne som har kom­met etter 2005 fått rett til offentlige velferdsgoder som vil koste hele 376 milliarder kroner mer enn de vil bidra med i skatter og avgifter.

Hvis man reg­ner totalt, vil hver inn­vand­rer bare i gruppen R3 (ikke-vestlige innvandrere) koste staten 4,1 millioner i sitt livsløp. Ganger man dette beløpet med 15.400, som er antallet ikke-vestlige som ankom bare i 2012, betyr det 63 milliarder i netto utgifter.

    Det tilsvarer to bistandsbudsjett eller om lag halvparten av de 125 milliarder kronene som sta­ten vil bruke av oljeinntektene i år.
    Hvis den ikke-vestlige innvandringen fortsetter som i 2012, vil bud­sjett­be­last­nin­gen utgjøre nes­ten 2.900 mil­li­ar­der kro­ner for perio­den 2015–2100.
Forutsetningen for dette beløpet er at innvandrernes barn blir 100 % integrert i økonomisk forstand, hvilket er en forutsetning SSB mener er høyst diskutabel. Fortsetter derimot 2. generasjon som foreldrene, vil kostnaden øke til nærmere 6.000 milliarder kroner.
    Og den canadiske oljeingeniøren og de flit­tige svens­kene? De går ikke nok i pluss til å for­andre bil­det. Det inn­vand­rere fra land som lig­ner mest på oss selv bidrar med, går opp i opp med det inn­vand­rere fra Øst-Europa koster.
    Summerer man kostnadene for ikkevestlige innvandrere, blir det for alvor mørke skyer på himmelen.
    Legg sam­men kost­na­dene for dem som alle­rede er kom­met og for dem som vil komme hvis dagens inn­vand­rings­takt fort­set­ter, og man fin­ner at ikke-vestlig inn­vand­ring på dagens nivå vil komme til å koste over 4.000 milliarder kroner.

    Det tilsvarer verdien av oljefondet pluss verdien av statens aksjer i Statoil. Verdier det har tatt over 40 år å skape.

– Kostnaden bæres av gjen­nom­snitts­nord­man­nen over skatteseddelen, eller i form av lavere kapa­si­tet eller kvalitet på ulike velferdstilbud over tid, som blant annet helse og utdan­ning, sier senior­fors­ker i SSB, økonom Erling Holmøy, til Finansavisen.

Finansavisens artikkel finnes ikke på nett, men hegnar.no har videreformidlet innholdet. På grunn av et nylig inngått samarbeid har også Dagbladet viderepublisert saken. Likeledes ABC Nyheter og Dagens Næringsliv. Men ellers råder det en bemerkelsesverdig taushet. Tungvekterne Aftenposten, NRK og VG glimrer med sitt fravær, mens det er forbausende stille fra forrige måneds så snakkesalige politikere fra både Ap, Høyre og Venstre. Skal tro hva det kan komme av? Dagbladet melder for øvrig at ingen i de berørte departementene har villet gi noen kommentarer, så da kan vi kanskje gjøre oss håp om at den uvante stillheten skyldes at varsellampene nå har begynt å lyse så kraftig rødt at alt som kan krype og gå av rådgivere og ansvarlige politikere er samlet til krisemøte?

Men sett i lys av de ovennevntes uttalelser i Stortingets integreringsdebatt, og måten de ivrig og kritikkløst hoppet på et useriøst bestillingsverk, faller det vanskelig å leve i håpet. I stedet må man konkludere med at enten snakker politikere mot bedre vitende og er derfor villige til å gripe ethvert halmstrå de kan støtte seg på, eller så er de frakoblet virkeligheten. Det er ikke godt å si hva som er verst, men for Høyres vedkommende kan det siste være tilfelle, ettersom de går til valg med den hensikt å øke arbeidsinnvandringen til Norge og gjøre det enklere for bedrifter å hente inn utenlandsk arbeidskraft.

Den eneste som ikke overrasker her, er Venstres Trine Skei Grande – som kan inngå i en ny regjering til høsten, dersom uhellet er ute – som fra før er kjent som hardcore faktaresistent. Hun er blant dem som til tross for at alle statistikker viser det stikk motsatte, i årevis har hevdet at Norge har den stren­geste asyl- og flyktningepolitikken i Europa. Og det hjelper ikke å vise til offisielle tall, må du tro. I hvert fall ikke hvis du jobber på feil sted, for da har stortingsrepresentanten dette uslåelige argumentet:

Skei-Grande, V,:

En slik person er naturligvis ikke styringsdyktig, men det skjønner vel de aller fleste – muligens med unntak av Høyre.

Og hvordan Aps Håkon Haugli kunne føle seg overbevist om at Utrops rapport ville «vise at innvandring er viktig for Norge», kan man jo bare spekulere på, så meget desto mer som at alle hittil tilgjengelige rapporter har vist det motsatte. Men det har kanskje sammenheng med at han stoler på landets store medier og tror at deres påfallende kritikkløshet når det gjelder «gladnyheter» på innvandringfronten skyldes at det ikke er noe å kritisere?

I landets redaksjoner sitter journalister som bedriver ønsketenkning, og deres dekning av innvandringsrelaterte saker er ofte deretter. Som følge av det har vi stortingspolitikere som ikke er realitetsorienterte, og som til tross for at flere tunge rapporter har fortalt dem noe annet, samler seg om verdensfjerne uttalelser som dette:

    … Regjeringens syn på innvandring som ressurs for Norge. De [Frp] vil dermed heller ikke være med på å fremheve den betydning som 300.000 sysselsatte innvandrere har for verdiskapningen og velferdsproduksjonen i Norge.

Nei, og det er det da heller ingen grunn til at de skulle.

Gad vite hvor mange rapporter som egentlig må til for at landets ledere skal slutte å lyve for seg selv og andre i den gode hensikts navn? Problemstillingen er utvilsomt ubehagelig her og nå, men det er ingenting mot hva den kan bli når pengebingen går tom og skattetrykket øker, mens folk kommer ut av velferdsdvalen og begynner å se etter noen eller noe å plassere ansvaret på.

Regjering og Storting bør følgelig manne seg opp til å forholde seg til virkeligheten, hvor utrivelig den enn er, for bare slik kan de – og dermed vi – bli i stand til å gjøre noe med situasjonen. Helst før det er for sent.

Les Finansavisens artikler her:

Finansavisen lørdag 13. april 2013 side 38

Finansavisen lørdag 13. april 2013 side 40

Finansavisen lørdag 13. april 2013 side 41

Finansavisen lørdag 13. april 2013 side 42

Finansavisen lørdag 13. april 2013 side 43

--



Rita Karlsen i HRS:



Ap’s dyre og lugubre frieri, av Rita Karlsen

På åpningen av Arbeiderpartiets landsmøte 16.april lanserte Jonas Gahr Støre Aps nye uansvarlige linje: 10.000 syrere skal hentes til Norge og det vil koste oss i underkant av 2 milliarder kroner over to år, fastslo Støre. Regnestykket er selvsagt like kreativt som Støre selv. Finansavisen kommer til minimum 44 milliarder, sannsynligvis 70 milliarder. For det beløpet kunne vi hjulpet alle de syriske flyktningene.

Penger er ikke alt, derfor bør jeg ikke å nevne at noen har vært så freidig at de har regnet på hva barnehagene koster. I 2012 kostet det 44 milliarder kroner å drifte alle barnehagene i Norge. Da snakker vi bl.a. om lønn, spesielle tilbud til barn med nedsatt funksjonsevne, inventar og lokaler. Det interessante er at det regnes på barnehageutgifter hvert år uten at noen reagerer. Tvert om anses det som viktig for å planlegge et best mulig tilbud.

Så ikke når vi kommer til innvandring – og i alle fall ikke flyktninger. Da heter det at vi skal vise hjertelag, ta vår del av ansvaret og ta imot mange flere. Og er det noe vi ikke skal gjøre, og i alle fall ikke gjøre riktig, så er det å regne på hva kostnadene blir. Vi skal heller ikke diskutere om pengene kan brukes på en annen måte, på en mer formålstjenlig måte, slik at mange flere hjelpetrengende hadde blitt nådd.

Politisk Ole Brum

For bare om lag to år siden var det fullstendig tabu i norsk offentlighet å mene at man skulle hjelpe flere i nærområdene heller enn å ta flere til et høykostnadsland som Norge. I dag er en slik holdning mer legitim, men med ett unntak: Vi skal både hjelpe flere der de er og ta flere til Norge. Hva som er et «riktig» antall er det ingen som vet (i forhold til befolkningstallet ligger Norge på 2.plass i dag, «slått» av Sverige). Men skal vi tro maktbastionen Ap så er svaret nå 10.000 syriaflyktninger. Så glemmer vi resten, både de øvrige hjelpetrengende, et europeisk asylinstitutt som har brutt sammen og pengene.

Da den rødgrønne regjeringen var på vei ut av regjeringskontorene etter åtte år fant de i siste liten på at Norge skulle ta imot 1.000 personer fra Syria. Den 19.september 2013 kom det en pressemelding fra Utenriksdepartementet der det het at Norge skulle ta i mot 1.000 syriske flyktninger. Her kunne vi lese «Den totale utgiften for kvoten er anslått å være på ca 770 millioner kroner.» Det fulgte ingen begrunnelse for tallet. Noen dager etter, den 16.oktober 2013, ble Solberg-regjeringen utnevnt i statsråd, og ansvaret påhvilte dermed den nye regjeringen.

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre:

Når så Ap-leder Jonas Gahr Støre går på talerstolen den 16.april 2015 på partiets landsmøte er han blitt enda mer «human». Nå lanserer han at Norge skal ta i mot 10.000 syriske flyktninger over to år, 5.000 i år og 5.000 til neste år, og kostnadene er denne gangen anslått til rundt 900 millioner i 2015 og 1 milliard i 2016. Det er virkelig kreativt av Ap-lederen å tro at 1.000 personer i 2013 koster Norge 770 millioner, mens 5.000 bare vil koste 130 millioner mer i 2015. Men det er vel ikke så viktig for Ap. Ansvaret påhviler fortsatt Solberg-regjeringen og (potensielle) Ap-velgere lar seg kanskje lure av «det snille og hjelpsomme Arbeiderpartiet». Jeg vil anta at de samme velgerne ikke blir like fornøyd når deres alderspensjon årlig nedjusteres, slik som skjer nå i Sverige, eller foreldrebetalingen i barnehagen årlig oppjusteres.

Men vel så galt, det politiske spillet og intellektuelle forfallet, gjør seg også gjeldende i en rekke andre politiske partier, ikke minst de såkalte støttepartiene til Solberg-regjeringen, Venstre og KrF. Dermed er sjansen stor for at det er et flertall på Stortinget for en direkte uansvarlig og inhuman linje i asyl- og flyktningpolitikken. «Ingen» tør å ta sjansen på at velgerne tenker selv.

Realistiske tall

Ap-lederens tallbruk knuses av Finansavisen (ikke på nett). Ifølge Ap’s informasjonsrådgiver Lars Mattis Hansen ser Støres regnestykke kun på budsjetteffekten i 2015 (som uansett ikke er deres ansvar). Ap overser fullstendig totalkostnadene. Det gjør ikke Finansavisen:

Når én ikke-vestlig innvandrer kommer, påtar den norske stat seg en fremtidig netto kostnadsforpliktelse på 4,4 millioner 2014-kroner, basert på SSBs grunnlagstall.

44 milliarder kroner er dermed vårt første anslag på hva 10.000 syriske flyktninger vil koste over tid. Støre glemte dermed over 40 milliarder når han snakket til VG, men selv dette tallet er trolig for lavt.

Når dette tallet etter all sannsynlighet er for lavt, henger det sammen med premissene for SSBs utregninger. Disse premissene handler om sysselsetting, forbruk av offentlige tjenester (for eksempel helsetjenester) og om deres barn vil ta fullverdig del i samfunnet på linje med norske (for eksempel utdanning og sysselsetting). Men ingen data, noe også SSB påpeker, tilsier at ikke-vestlige innvandrere og deres barn, vil ha samme atferd som norske. Ergo har de lavere sysselsetting (noe grupper svært mye lavere), som igjen gjør at de betaler mindre skatt og forbruker mer av trygder, mange innvandrere kommer fra land der det kan ha vært humanitære kriser og dårlig helsesystem (ergo har de mer behov for helsetjenester) samt at data viser at deres barn som gruppe følger for mye i sine foreldres fotspor.

For syrerne nevner Finansavisen at de i 2013 hadde en sysselsettingsprosent på 34 prosent i Norge. Skal Finansavisens kostnad på 44 milliarder holde rammen, må syrernes sysselsetting økes til 54 prosent. Det er vel heller et tvilsomt premiss, da syrernes sysselsetting i Norge i 2006-2010 (før Syria-krigen brøt ut) lå på 43,5 prosent.

De 4,4 millioner kroner er beregnet ut fra samlekategorien «ikke-vestlige». Finansavisen har tidligere sett på spesielle landgrupper, for eksempel personer fra Irak. En iraker utløser forpliktelser i Norge i størrelsesorden 6,4 millioner kroner. Og da ligger fortsatt de tre overnevnte premissene til grunn. Antar vi at en syrer vil ha noenlunde samme atferd som en iraker, kan et realistisk tall være 7 millioner og dermed 70 milliarder kroner totalt for de 10.000 syriske flyktningene.

Formålstjenlig ressursbruk

70 milliarder kroner for 10.000 utvalgte personer til Norge, og her har Jon Hustad et godt poeng når han sier i Underhuset på TV 2 at han er glad det ikke er han som skal velge ut disse få i mengden av millioner hjelpetrengende, er penger som kunne hjulpet svært mange flere i deres nærområder. Det vil si økt nødhjelp.

Utenriksdepartementet har fortalt TV 2 at en million norske kroner kan gi grunnleggende velferdstjenester for 26-27 personer syrere bosatt i Jordan.  Det tilsier at 70 milliarder kunne ha hjulpet over 1,8 millioner mennesker. Det er omtrent alle som er anslått å ha flyktet fra Syria.

Men Ap og en rekke andre partier, flankert av generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, vil heller bruke pengene på 10.000 syriske flyktninger i Norge. Forstå det den som kan. Og uansett: ikke sett det i sammenheng med humant og ansvarlig.

Publisert 2015-04-19 13:25 av Rita Karlsen

-

Hege Storhaug i Aftenposten:


Horne nettavisen:



Reinfeld morgenbladet:


Esbati:

Stålseth, brennende kjærlighet:


Antirasistisk 1995 oversikt over org program


Strand, ap,  i Nye meninger:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar