De nye jødene - uten sammenligning for øvrig

Vi skal være forsiktig med å treffe luftige analogislutninger. Analogier har en tendens til å være det de er, nemlig analogier, utvalgte og gjerne fjerne antydninger, en viss etterligning eller en viss avglans av realiteter.

Det er derfor med et visst forbehold vi våger følgende påstand:

Islamkritikernes stilling i samfunnsdebatten av i dag kan sammenlignes med den behandling den tids samfunn behandlet jødene på i 1930-årene, like før Holocaust. HRS – Human Rights Services med Hege Storhaug i spissen – er å sammenligne med dagens Israel.

I begge tilfeller gjelder det for en gruppe samfunnsaktører å stigmatisere og isolere sine motstandere i et forsøk på å fremme imaget av egen fortreffelighet og høyere verd. Akkurat som jødene ble beskyldt for å ville undergrave samfunnet vårt og våre verdier, akkurat slik blir islamkritikere nå behandlet på og mistenkt for i dag av disse aktørene. Og akkurat slik forsøker disse aktørene også å fremstille staten Israel, nemlig i verst tenkelige lys og hvor landet ikke levnes noen sjanse til å kunne forsvare seg på en rasjonell måte og med argumenter tuftet på fakta, objektiv juss og kjensgjerninger.

Islamkritikerne er de nye jødene og HRS det nye Israel. Begge blir beskyldt for ting som er umulig å bevise og begge blir beskyldt for å undergrave samfunnet. Begge blir beskyldt for å bygge på konspirasjonsteorier og alt fra tomme skrøner til ondsinnet løgn.

se her og  her

Men:

Tenk deg at du er muslim og at du sitter på en utekafe midt i Oslo og leser dagens aviser. Og at ved siden av deg, så sitter det en nordmann rundt førti og gjør det samme, mens dere altså nyter både været og det dere har kjøpt å drikke.

Plutselig rykker det i mannen, hele kroppen hans rister lett, og han skyter ryggen bakover på stolen, mens avisen han holder foran seg løftes et hakk opp i luften, som om mannen har sett noe han ikke kan tro er sant. Noe han egentlig burde ha sluppet å se.

Du ser mannens fortvilt uttrykk og får i et sekunds anfall av medlidenhet en viss aktiv sympati for mannen. Det er noe i avisen som har virkelig har skaket ham, han er tydelig opprørt, ja, så opprørt at han plutselig ser på deg med et blikk som forteller alt om fortvilelse og sinne, avsmak og forferdelse – alt på en gang.

Du ser svetterperlene på pannen hans nå umiddelbart begynne å danne små elver som renner ned fra pannen på begge kinnene. Mannen puster nå høylytt, men riktig nok uten å vekke oppsikt rundt seg, han ser for øvrig normal, nesten litt byråkratisk kjedelig ut.

Han er edru, han utgjør ingen trussel og du vet at han ikke er ute etter å plage deg eller legge seg oppi det du har fore. Han er ikke ute for å ødelegge fritiden din eller din stille stund på jorden. Du vet at han vil respektere din soleklare rett til å bli sittende uforstyrret. Du du har sett ham før, du har tenkt at denne mannen kan være akademiker, kunstner eller en som rett og slett jobber i utebransjen i nærheten og som nå sitter og tar seg en velfortjent pause. Han er stamgjest akkurat som deg, men dette er første gang dere veksler noen ord sammen. Og det er første gang du legger merke til at denne mannen har følelser og at det er noe som opprører eller plager ham, og at han på en måte nå er full av harme på ett eller annet. Du ser at mannen er truffet av en slags følelse, en slags rettferdighetsfølelse og derfor tillater du deg å se åpent på ham, som for å understreke at du ikke har noe i mot å få høre mer om hva det er som plager ham.

Mannen tar umiddelbart imot denne lille invitten og strekker armene med avisen utspent foran seg mot meg:

-  De hva disse jævlene gjør, sier han. Han er blitt rød i ansiktet. Hendene dirrer, men jeg får ikke helt tak i hva han mener og hva det er som får ham til å reagere så voldsomt.

- Hva er det du mener? spør jeg forsiktig, jeg griper lett en flik av avisen for å holde den stille, slik at jeg kan se og lese.

- Disse jævla fascistene, sier han dirrende, men ikke så høyt at det automatisk tiltrekker de andre gjestenes oppmerksomhet.

Mannen peker nå på et svart-hvitt-foto hvor det opptrer et visst antall mennesker, både voksne og barn, påkledt i moter fra 1930-årenes Europa. Gruppen ser ut til å stå på reisefot, på en perrong, foran noen togvogner, de har kofferter med, reisevesker, dette kan være en storfamilie på sommertur til varmere strøk og en lengre ferie. Men det er noe ved blikket til disse menneskene som jeg ikke får fatt i der på sparket.

Mannen kommer meg straks til hjelp.

- Dette er hva visse mennesker i dagens Norge ikke vil ha noe imot vil skje med dere, sier han alvorstungt, nesten stønnende.

Jeg ser på ham, forundret. Han ser at jeg ikke helt forstår hva han mener. Han fortsetter.

-  Organisasjoner som Human Rights Service bytter ut jøder med muslimer, og sier at muslimer er her for å undergrave samfunnet vårt, leser han og peker på teksten. - Akkurat slik nazistene tenkte om jødene, fortsetter han og ser seg liksom urolig rundt, og liksom i håp om at ingen lytter til hva vi snakker om.

Han fortsetter:

- Forestillingen om at det midt iblant oss finnes nærmest en femtekolonne som vil undergrave det samfunnet vi har og at dette er ledd i en planlagt strategi, er konspirasjonens kjerne og konspirasjoner kan ha store skadevirkninger, leser han.

Jeg begynner å tenke: Hvem har skrevet dette, og hva kan være hensikten? Jeg ser nå at dette er skrevet av en forsker ved navn Terje Emberland til Vårt Land og at han er enig i og vil underskrive på noe en viss redaktør Tor Bach har uttalt dagen før til samme avis.

Mannen er helt klart uforbeholdent enig med disse to herrer. Islamkritkere er konspiratører, de er en fare for samfunnet. De bør stoppes, på en eller annen måte. De har ikke livets rett i et demokrati. De har ikke moral. De kan like godt settes i bås med nazister, jødehatere, for det er der de hørere hjemme, alle sammen, alle som tror at islam og muslimene vil undergrave samfunnet og som setter likhetstegn mellom jødene den gang og muslimene nå.

Jeg tenker: Alle som kritiserer islam i dag er akkurat slik nazistene var den gang mot jødene? Hva er det som ikke stemmer her? Er mannen gal?  De oppfører seg på akkurat samme måte som dem, den gang, og har akkurat den samme målsettingen. De vil ha muslimene utryddet, eller deportert, nå i dag, eller i nærmete fremtid, akkurat slik de gjorde med jødene. De mener at muslimene er kommet hit for å undergrave systemet vårt, altså. De må derfor motarbeides på samme måte som man motarbeidet nazistene under krigen. Islamkritikere er like farlige som nazistene. De er derfor nærmest som fritt vilt å regne. Det er bare å «join the party».

Er ikke dette misbruk av Holocaust? ville jeg ha tenkt, men kanskje ikke turt å si høyt, der og da. Er ikke dette å misbruke jødenes skjene under Den andre verdenskrig, da over 6 millioner jøder ble gasset og drept i kz-leirerene som nazistene opprettet? ville jeg ha spurt meg selv.

Og er ikke dette å misbruke Holocaust-senteret på vegne jødene og sette seg selv opp en falsk offerrolle – på vegne av jødene - i et spill om å få bli oppfattet som mer empatisk eller mer moralsk høyverdig enn andre som ikke tenker slik og ikke klarer å se sammenhengen og hvorfor det skal være så nødvendig å tenke akkurat slik? ville jeg ha tenkt. Og er ikke denne Emberland en forsker, og da et menneske man skulle tro ville holde seg mer til fakta enn til ville hypoteser og dertil langt fra å bruke disse fantasiene og disse hypotesene til kyniske å ramme noen som overhodet ikke, og ikke på noen som helst måte kan assosieres med noe nazistene eller nazismen sto for?  Og hvorfor bruker han som forsker nettopp Holocaust som et psykisk eller politisk middel mot nettopp Human Right Services og Hege Storhaug, som er ansvarlig redaktør i denne organisasjonen, og riktig nok islamkritiker, men altså overhodet ingen nazist og hverken jøde- eller muslimhater?

Ja, disse spørsmål ville jeg ha stilt meg selv – fordi jeg tilfeldig vis kjente litt til HRS og selv kunne være enig i mye av de islamkritikere flest kritiserer islam for - og tenkt: Kan det virkelig være slik at denne mannen mener det han sier i fullt alvor, eller er det bare fordi han av en eller annen grunn synes så synd på meg, fordi jeg er muslim, at han kommer frem med alt dette?

 Og jeg ville ha følt meg ubekvem. Jeg ville ha spurt meg selv: Hvorfor denne plutselige sympatien med jødene? Har ikke denne mannen nettopp sagt at jødene bør kastes på sjøen? At Israel bør slettes fra kartet? Bruker ikke denne mannen nettopp jødenes skjebne for å kunne ramme en tredjepart, som han mistenker uten grunn for å ville at det nå er muslimene som skal lide samme skjebne som jødene led under nazistenes herjinger?

Hvorfor bruker denne nordmannen, som ikke er jøde selv, jødene som et påskudd for å ramme noen med implisitte beskyldninger, beskyldninger uten hold i virkeligheten og beskyldninger som bygger på helt hypotetiske og oppkonstruerte – og bare tilsynelatende – «fakta» og da beskyldninger som er så grove og simple at det er vanskelig å forholde seg rasjonelt til dem?

Hva er det som foregår? ville jeg ha tenkt. Her treffer du et menneske som sympatiserer med staten Israels verste fiender og som helst så at staten Israel ble jevnet med jorden og jødene kastet på havet så fort som mulig, og ja, med bruka av alle tenkelige og mulige midler.

Er ikke dette å bruke denne forskeren som altså uttaler seg til Vårt Land  og forskertittelen hans og den autoritet den måtte medføre på en forkastelig og uredelig måte? Hva er denne mannens primære mål? Bruker han virkelig Holocaust for å skremme muslimene med påstander som tas helt ut av det blå og som savner ethvert grunnlag annet enn i hans egen og forskerens morbide fantasier?

For er ikke det ikke dette han sier: Se, her, dette kan skje med dere – hvis vi ikke får stoppet kjeften på Storhaug og HRS og de fleste andre islamkritikere?

Hva vil vel ikke denne mannen oppnå med sin «tilnærming» - skaffe seg sympati ved å skremme og deretter utnytte denne muligheten for å oppnå sympati og støtte nettopp for å kunne bruke dette for sitt eget formåls skyld? Er det for å skaffe og sikre fremtidige stemmer ved fremtidige valg denne mannen er ute etter? Bruker han ikke da både meg og jødene i et spill vi helst burde være foruten? Burde man ikke holde seg for god til å gå inn i dette spillet? Burde man ikke se at man ikke kan bruke umoralske og heslige og totalt uforsvarlige handlinger som ble begått en gang i tiden mot en folkegruppe for å oppnå en helt annen gruppes støtte og sympati i dag? Burde man ikke mate å se den store forskjellen, på det asymmetriske i sammenligning og inkongruensen i hele scenarioet? Bure man ikke lett kunne se at det er helt vanvittig å sammenligne jødene den gang med muslimene nå? Og burde man ikke vite at det er like stor forskjell på islam og jødedom som det er forskjell mellom kristendom og islam?

Og er ikke dette å forhåndsdømme HRS, Storhaug og enhver islamkritiker for den saks skyld – som nå, inne i denne mannens hode, fritt kan beskyldes for å være konspirasjonsteoretikere – og derfor troendes til neste hva som helst og dessuten å ville utføre den verst tenkelige forbrytelse, med bare den forskjell at den nå vil begått mot muslimer, ikke jøder, men likevel akkurat slik «de» en gang tidligere gjorde mot jødene? Og dertil en forbrytelse det ikke finnes noe grunnlag – ikke noe grunnlag overhodet - for å tro vil komme til å bli begått?

Men vent en halv nå, hva hvis du selv vare en jøde som opplevde dette intermessoet i din hverdag, en lys sommerdag på en uterestaurant i Norges hovedstad? Ville du ha latt deg ryste av denne gjesten ved din sides uvitenhet? Av hans frekkhet? Av hans tydelige forvirring? Ville du ha syntes synd på ham og unnskyldt ham i den tro at han var dum og rett og slett ikke klarte å tenke logisk konsistent? Eller ville du ha tillatt deg å tro at denne mannen rett og slett var ondskapsfull. Hvordan ville denne mannen ha reagert der og da hvis du hadde fortalt ham at du var jøde, og at du forsvarte Isral og at du faktisk var en israelsk statsborger som også var norsk statsboger på samme tid og som nå tilfeldig vis var «hjemme» på permisjon fra IDF?

Hva hvis du hadde fortalt denne mannen at de personene som var avbildet i avisen beviselig var noen av dine nærmeste slektninger og at du - og hele verden-  visste at disse personene ble myrdet i Auswich? Ville du ha turt å konfrontere denne mannen med slike fakta?

Jeg tviler på om jeg hadde turt selv, om jeg hadde hatt krefter til det. Jeg ville ha tidd og dermed overgitt meg. Jeg ville ha innsett at det var håpløst. Jeg ville ha forstått at det ikke nytter å argumentere mot forskere og menigmann  for å forsvare din historie, din rett til et trygt folkehjem i henhold til gjeldende internasjonal juss.

Ville jeg har orket å sende inne et protestskriv til avisen Vårt Land? Ville jag ha tatt meg bryet med å forsøke å forklare for redaksjonen i denne avisen at jeg følte meg dypt krenket? At jeg hadde vanskelig for å forstå at avisen ikke ser at de ved å bruke fotoet og denne forskeren og hans meningsfelle kan komme i skade for å ramme, stemple, isolere en gruppe mennesker som ikke har noe som helst å gøre med hverken jøde- eller muslimhat? Ville jeg ha klart å forklare for å overbevise avisens redaksjon at det er meg avisen i realiteten rammer, og ikke bare HRS og islamkritikerene? Ville avisen ha innrømmet og forstått at det er en grunnleggende og radikal forskjell på dette å ha mistet slektninger i gasskamrene –som offer for en overordnet statsideologi og raseteori - og dette at din religion blir kritisert på saklig grunnlag og med en kritikk som da er fundamentert på helt åpne kilder tilgjengelige for enhver? Ville avisens redaktører ha forstått at dette nettopp ikke dreier seg om konspirasjonstenkning mot muslimer, men om kritikk av islam, og dertil en helt legitim kritikk av islam, og endadertil en kritikk som tar sikte på å drive opplysningsvirksomhet – dvs ikkedstruktivt arbeid -  om at islam rent faktisk, filosofisk og juridisk  virkelig kan reformeres og at islam kan brukes av ulike aktører på ulik måte og med helt ulike intensjoner og helt forskjellige intensjoner?

Ville avisen har forstått dette og la seg overbevise om sannheten dette?

Svaret er vel «et kanskje, kanskje ikke», det kommer an på hvor dypt man kan gå og hvor grensen de selv setter opp går for hvor langt de er villig til å la seg avsløre og å la seg tråkke på, på sine ømme tær.

Men ville de ha forstått ditt poeng, nemlig at de kanskje har latt seg bruke av Emberland og Back, ja, utnytte på en grovt, bevisst kynisk måte i et større maktspill – ja, et internasjonalt eller til og med globalt maktspill – som de ikke klarer å se seg selv som en integrert del av og dratt inn i? Og i et maktspill hvor alt står på spil, og hvor det dreier seg om en kamp på liv og død, sett både i på kort og lege sikt og i et litt større perspektiv?

Vel, det er forskjell på å la seg bruke og dette å la seg bruke bevisst. Jeg tror begge deler er tilfelle her. Avisen lar seg bruke på et visst ubevisst plan, samtidig tror den at den kan bruke slike personer og slike holdninger og slike miljøer Emberland og Bach representerer, for å oppnå egne fordeler, for å styrke sine langsiktige mål, og da først og fremst ved å forsøke å redusere Israels selvstendighet som stat og dermed jødenes handlingsrom, som et normalt og legitimt folk bestående av enkeltindivider. Det som ligger under er nå å få proklamert at de er mot de onde, og for de som lider uskyldig, nemlig de muslimske palestinerne og deres ekstremmuslimske og lederskap, et lederskap som ikke viker unna for å ta i bruk noen voldelige midler.

Ville avisen ha kunnet innrømme at de nå vil kunne mistenkes for å løpe Israels fiender ærend?

Jeg tviler. De vil kunne vise til at de har servert mye stoff som taler til fordel for jødene og Israel. De ville kunne si at det kommer flere artikler, kommentarer, kronikker og annet som vil styrke Israels sak. De vil kunne si at Emberland og Back i seg selv har nyhetsverdi, men at avisen lar dem få taletid i avisen ikke betyr at de kan underskrive på disse menneskenes synspunkter og deres valg av side i denne store konflikten i ett og alt og hele tiden. Avisen vil kunne si: Vi er bare nøytrale her, vi er bare tolerante, vi er demokrater, vi hører gjerne alle parter i saken, vi er for flerkultur, mangfold, vi er imot diskriminering, rasisme, alle fordommer, alle angrep på både muslimer så vel som jøder. Vi respektere enhver i sin tro. Vi vil ikke krenke for å krenke. Vi holder oss for gode til å støtte sånne som kritiserer islam, sånne som gjør det på den måten Hege Storhaug og HRS og mange andre gjør det. Vi vil ikke krenke noen følelser, slik disse personene gjør, vil de tenke og tro om seg selv. Vi vil ha fred, ikke strid. Ingen kan si hvilken tro er best eller mer høyerestående enn andre troer, vil de føle. Kristendommen er ikke unik. Alle tror på den samme guden, vil de i sitt innerste innbille seg og tro at de er i sin fulle rett til å tenke og tro det.

Ja, noe slikt ville de kanskje ha kommet til å tenke og si. De ville ha toet sine hender ved å bruke et foto av jøder på vei mot gasskammeret for å rettferdiggjøre sine egne valg. For det de har gjort er å bruke jødenes lidelse som et argument eller et retorisk poeng for å styrke selvbildet og den egne prektighetsopplevelse. De ville ha slått to fluer i samme smekken: Vise sin avsky for fortidige personers ugjerninger og deres ideologi, deres rasisme og grusomhet og dermed samtidig å ha oppnådd å få vist frem hvor prektige de er selv, samtidig som de ville ha lykkes med å ha fått fortalt for alle og enhver at de nå virkelig er på den rette side, nemlig på muslimenes side, mot islamkritikerne og de farlige konspiratørene og de virkelige samfunnsundergraverne, og dermed på de menneskenes side som islamkritikere nå med historisk og ideologisk nødvendighet vil bidra til får lide en ublid skjebne i fremtidens Europa. Tror de og forutsetter de.

For slik tenker de fromme: Det frommeste er å fremme egen sak først, men uten å innrømme det eller tilstå det, og dermed deres sak som tjener deres egen sak og eget fromhetsimage først.

Det som avisen helt klart vil ha vanskelig for å å bortfoklare eller stikke under en stol er følgende, bla av mye annet, som står å lese i intervjuet med Terje Embereland og som hans kommentar til at Storhaug nettopp vil hevde at hennes anliggende er å forsvare demokratiet:

« Det har konspirasjonsteoretikere gjennom alle tider sagt … om jødene ble det sagt at de ville undergrave den europeiske kultur, kristenheten og den vestlig moral. Andre grupper har vært utsatt for den samme typen mistenkeliggjøring».

Hva er det her avisen bringer til torgs? Jo, at det prosjektet HRS driver med i bunn og grunn er uttrykk for en slag sykdom, eller en tilstand som man trenger å gjøre noe med, forandre eller lindre eller kanalisere inn i andre baner, på Emberlands egne premisser og ut fra hans eget virkelighetsbilde. Han sier: Alle konspirasjonsteoretikere mener de representerer det gode og de gode verdiene, men at disse er under angrep fra demoniske krefter …

Det ironiske i det er dette at Emberland virkelig tror at han selv er på det godes side. Han hverken tillater eller  tilstås noe spørsmål om dette og det er ingen selvrefleksjon å spore og her er han på linje med bl a Lars Gule og Jonas Gardell som er omtalt annetsteds her på bloggen: De går alle gode for det fortreffelige i å bruke en mentalmedisinske term som islamofobi for å sverte og stigmatisere islamkritikk og islamkritikere. Heg Storhaug skal plasseres i samme bås, med samme hobbypsykologiserende hersketeknikk og begrepsbruk. De er ute for å vinne billige poenger. Jo bedre de klarer å skape et inntrykk av at islamkritikk egentlig beror på og ligner på en sykdom, jo lettere vil det være for dem å nå frem med deres ideer, verdiforankring og holdninger som de vil tre nedover hodene på folk.

Avisen går på en måte god for legitimiteten i denne teknikken og disse forsøkene på å degradere meningsmotstandere. De presenterer forklaringen nærmest som en kjensgjerning, eller i hvert fall en mulig reell diagnose, men kan samtidig rettferdiggjøre dette med å si at de selv ikke sitter på fasiten og at de derfor gjør leserne til øverste dommer om denne saken, som om dette i seg selv skulle frita avisen for egen manglende etikk.

Og det store spørsmålet blir: Hvor lenge skal avisen selv la seg manipulere av slike teknikker? Hvor lenge skal det gå før de skjønner maskepien? Hvor lenge skal de gå før de føler seg genuint for gode til å la seg dra inn i dette destruktive skjemaet og inn denne demoniserende og konflikt-aksellerende eller konflikteskalerende prosessen? Er det å håpe at de noen gang vil komme til fornuft og sans og samling?