Myte og virkelighet - en guide for de perplexe

En gladmelding legges i dag ut på document.no, og jeg tar et sitat fra Kjell Skartveits flotte innlegg, et forstandsbringende innlegg som bør leses av de fleste:

For Allah ga aldri mennesket en fri vilje, en allmektig relasjonsløs guddom som Allah kan aldri tillate noe selvstendig ved siden av seg selv. Skapelsen var en forlengelse av hans vilje, alle hendelser som finner sted har sitt utgangspunkt i ham. Dermed ble begrepet syndefall ulogisk i muslimsk tenkning, verden er ikke i opprør mot Allah. Mennesket har for det første ikke fri vilje til å falle og for det andre er det ikke noe å falle fra. Det er ikke mulig med syndefall når skaperen tåler alt og verden er uten synd, der begrepet synd er en umulighet i seg selv. Det er derfor heller ikke behov for en frelsesplan; en tanke om at Allah skal forplikte seg selv til å frelse mennesket er i islam ren blasfemi, det innebærer en innsnevring av hans allmakt. Vi finner dermed ikke synd i muslimers tenkning, men regler. Brudd på reglene skal straffes, men Allah kan allikevel til enhver tid endre sin mening med regelverket og har full kontroll både over verden slik den er nå og dens slutt. Mennesket blir slik sett nærmest som sjakkbrikker i et stort slag, regissert av Allah selv.

Skartveit treffer spiker’n på hodet, men jeg er ikke sikker på hvor mange lesere han «treffer» der det skulle og dette er i seg selv urovekkende. Og hvorfor treffer ikke Skarstein?

(Vel, jeg mener han treffer midt i blinken. Skartveit begår altså etter min mening det motsatte av en synd. Han bringer oss alle i stedet en stor fortjeneste, på alle måter, - måtte vi bare forholde oss med et åpent sinn og ane dybdene eller essens, rasjonale og pointe i det som Skarstein formidler).

Grunnen ligger i at folk ikke skjønner hva synd er, eller hva «myte» er i dag. Og hvis noen skulle gjøre anspråk på å gjøre det, kommer med en gang evidensnevrotikerne i hopetall løpende og roper så høyt de kan: Gud kan ikke bevises og religion er roten til alt ondt! (Hvilket i seg selv er en grovt misvisende myte å bringe inn).

Etablissementet – med media, de polymorfy kultiplurikoryfeer og skoleverk og over hele linja i spissen - har klart å tyte hodene fulle av en kvasioverbevisning om at noen slikt som synd eller syndefall med påfølgende konsekvenser ikke finnes, - den kan jo ikke vitenskapelig begrunnes, så da tenker man at det ikke er så nøye, dvs man forsøker å farliggjøre det i stedet.

Å argumentere i myterelaterte eller i mytelignende narrativer, er som å snakke til stein eller inn i tomme melkespann, - man har simpelt hen ikke den apparatus eller den tro lenger, som skal til, for å kunne gi mening til det hele sett i et grunnleggende, pregnant og eksistensialt perspektiv. Derfor all forvirringen og derfor den fordel noen har - eller tiltar seg privilegiet å ha - som heller liker å angripe islamkritikere enn å argumentere rasjonelt og saklig mot islam, et fenomen eller mangeltilstand som i seg selv svulmer av symptom på at noe er virkelig galt fatt i kongeriket Norge, på alle nivåer.