onsdag 27. mai 2015

Hadia Tajiks barn - og mannens



Hvis Hadia Tajik og hennes ikke-muslimske ektemann får barn, blir da barna muslimer eller blir de ikke? Og hvem av ektefellene skal ha førsteretten til å oppdra barna når det gjelder gudstro?



Noen vil le av et slikt spørsmål mens andre vil si at spørsmålet i seg selv er en fornærmelse mot islam og de aller fleste muslimer på denne jord. Andre vil si at her gis det ikke noe fasitsvar og derfor vil mange tvile på om det overhodet fins noe svar overhodet og dette vil nok de fleste av oss ha stor interesse i å hevde, både overfor oss selv, og i sosial relasjon med andre.



Men hva er svaret? Vel, det skal jeg gi et klar svar på nedenfor, men først noen betraktninger.



Forklaringen på at vi ikke vet - og mange ikke vil vite -  må være å finne i det faktum at vi i Vesten i dag er blitt så internalisert med en superindividualistisk måte å se verden på, at vi rett og slett ikke makter å se verden uten gjennom denne «supervinkelen».



Vi makter ikke å ta islam inn over oss og grunnen til at vi ikke makter det, er delvis at vi er blitt innprentet at islam ikke har noen essens og delvis at islam som den foreligger faktisk er så utydelig på vesentlig punkt at vi tolker dette i seg selv som at islam er så fleksibel og «kreativ» at vi egentlig ikke trenger å bry oss. Islam er med andre ord til forveksling lik oss og vårt system. Det er bare utenpå at det fins noen forskjeller og hvis de fins, så er det ingen vesentlige forskjeller på oss og dem. Vi er da mennesker, må vite. Og så trøster vi oss med dette og lar skuta seile dit den vil, dit den må og i alle tilfeller dit skjebnene nå engang fører oss. Ja, vi er blitt ganske fatalistiske her i Nord. Vi synge «que sera, sera» til aftenbønn og fortsetter å sove på torner som i vår søvn ikke merkes og som vi derfor uthvilte kan slutte ikke eksisterer. Vi trøster oss med at tornene ikke eksisterer.

At islam nærmest kan være hva vi gjør islam til, enten vi er muslimer eller ikke, er blitt et underliggende dogme. Et dogme vi riktig nok ikke tør å formulere som et dogme, men som vi likevel kostueres av. Vi frykter, men frykter ikke, med andre ord. Og det er da vi heller tauser enn taler, for vi befinner oss alle i samme pradigme, i samme båt og på samme hav og under de samme vær og føreforhold. Vi føler oss trygge i utryggheten, og hvis det verste skulle skje, så går vi alle ned, ikke bare oss selv, med mus og mann.



Vi er blitt opplært til å tro at muslimer med nødvendighet forutsettes å være like store individualister som oss og at de ser verden og menneske gjennom samme linse, og med det samme innebygde kompass og den samme forståelse av hva et menneske er, som vi har og som følger oss hvor hen vi går. Vi gå og bærer på et bilde av oss selv som mer eller mindre lysende gudsbilder, under overflaten. Vi kan ikke forsone oss med at også muslimene er født med et slik bilde. Derfor tror vi at islam er like tolerant som oss, at islam er like menneskevennlig eller mennekse- eller individfokusert som oss selv, uten å tenke over det og uten å stille spørsmål, for vi har nå svaret: Bare se på Tajik, hun gifter seg hvem hun vil og dette til tross for at hun er islam «tung», dvs mer enn ekte nok muslim, ja, en forbilledlig muslim, til og med. Vi tar dette om ikke som et tegn på at Tajik går rundt med et gudsbilde tilsvarende det vi går og bærer på innerst inn. Haken ved dette er at Tajik ikke er opplært til å tro at mennesket er skapt i Guds bilde, og med guds likhet (i en eller annen grad eller som en eller annen forutsetning).



Vi trekker da den slutning at islam jo er tolerant, ja, kanskje til og mer tolerant enn noen andre religioner, særlig fordi islam ligger nede for øyeblikket og fordi det da er mer synd på muslimer enn på oss og utgangspunktet for alle tanker er da det er vi som skal hjlepe dem, ikke de som skal hjelpe oss og derfor må trå til med hjelp så det duger, for dette hjelper jo til syvende og sist også oss selv. Og så snart vi innser dette, ja vel, da gir vi oss i samme øyeblikk en følelse av velvære, eller god samvittighet, som man kalte det tidligere.



Islam er definitivt mer romslig, mer menneskevennlig, mer «klok» enn kristendommen, går vi ut fra, og dette gir oss en god følelse å tenke og å venne oss til å tenke. Islam er på lag med samvittigheten vår, ja, vi trenger faktisk mer islam og stadig større påfyll av islam for å kunne bevare denne gode følelsen. Vi klarer oss ikke uten å trenger stadig mer påfyll. Vi er med andre ord blitt avhengige. Vi er blitt jukies på islam. Eller fylliker, om man vil. Det er ikke til å komme fra. Prøv og gå en dag uten å føle at islam og muslimer er «godt for oss» og uten den tanke at islam betyr fred, og du vil få problemer med abstinensen. Du vil føle at du overmannes av mørk samvittighet og du setter deg umiddelbart i en situasjon du ikke føler deg vel med. Og det vil du ikke ha på deg. Du tar derfor dagen tilbake ved å nippe til første og beste ullusjon om islam som faller deg inn. Du tenker:

Islam tillater mangt og mye som kristendommen ikke kan tillate, for eksempel flerkoneri.  Derfor er islam mer fleksibel – egentlig, det vil si i selve sitt vesen, tenker vi, nærmest uten motforestillinger.



Vi gir inn i dette tanksporet fordi vi trenger noe å tro på og innbille oss, ganske enkelt. Vi tror på det fordi vi direkte eller indirekte er blitt opplært til å tro dette. Men samtidig vet vi på grunnfjellet i vårt underbevisste, så å si, at å tro det, jo nettopp er å gjøre oss så overflatiske, feige og dumme som vi har en anelse at vi er, egentlig. Men like vel tror at alt vi er opplært til å tro om islam er sant, at islam jo egentlig er sånn, og ikke sånn, at islam altså som essens er fredens og fleksibilitetens religion og at vi skal være forsiktig med å tro noe annet, og tro at vi er bedre dem, at vårt system og vår kultur faktisk er bedre enn islam og den kultur som flyter av islam. For dette er det faktisk forbudt å tro.



(La gå med at vi tror at islam har essens, men at vi vet at vi ikke har lov til å tro det, akkurat som de fleste av våre såkalte intellektuelle i dag ikke har lov til å tro det. De har nemlig bestemt seg for at det er forbudt å tro det, at islam har essens altså, og at islam ikke skiller fra kjernen i alle andre religioner, og at islam dermed ikke er spesiell. Det dumme med disse intellektuelle er at de må forutsette at islam har essens nettopp for å kunne si og mene at det er forbudt å tro at islam har essen, og at det altså fins et islam proper).



De intellektuelle forutsetter altså at islam har et vesen og at islams vesen kan avdekkes, erkjennes og relateres til, altså at islams vesen faktisk eksisterer, noe de samme personer vil benekte på det mest hardnakkede, for det de sier i praksis at det er forbudt å essensialisere islam, fordi det ikke er mulig nettopp å essensialisere den, - et avslørende sirkelargument!! – som de aldri later til å forstå idiotiet i).



Vi går med påsydde briller på, briller hvis hensikt synes å være å beskytte oss mot virkeligheten slik den er, i alle sine fasetter, og i alt sitt vesen. De tjener til at vi fester oss i illusjoner og hindrer oss i å stille dristige og sannhetssøkende spørsmål. Av og til blir jeg fristet til å si at det vi gjør er å gå rundt med en innsydd kapsel med åndelig eller mental antabus, en substans som hindrer oss fra å drikke av sannhetens kilde og hva som egentlig er sant om islam, islams gud og «profeten» Muhammed.



Hverken brillene eller antabussen lar seg rives av eller operere bort så lett, og så brått. Og dette gjør at vi ikke ser islams essen eller sanne vesen, dette at islam i sin grunnvoll er uforanderlig og hvor troen i seg selv må baseres på noen få, enkle grunnsetninger som dominante i forhold til visse kontingente, ubetydelige eller perfifere avlegninger som kan forandres, eller tilpasses ulike andre kulturer og steder. Vi glemmer at islam vesen forbyr seg selv å endre vesen og at dette inngår i islam proper, dvs islams vesen.



Vi tror at islam er like variert og mangfoldig som det fins muslimer og et mangfold av muslimske trosuttrykk, at islam er det den enkelte eller en avgrenset gruppe sier islam er, altså hva og hvordan islam er for dem, spesifikt, og at dette er det endelig og eneste gyldige svar på hva islam egentlig er, og der hvor islam kjerne befinner seg og det sentrum alt annet innen islam springer ut fra.



Vi tenker at mangfold er bra, at islam er mangfold og at islam følgelig og virkelig er bra, ja, i seg selv er bra, og faktisk bedre enn det vi har, nemlig en kultur nå, som er både gudløs, relativistisk og i oppløsning, mens islam ser ut til å gå sin seiersgang i verden, hvis vi da bare ser bort fra og setter i parentes den utviklingen vi har sett i Midtøsten de siste halvtsnes årene. En utvikling vi fremfor alt ikke forbinder med islams sanne essens, måtte gud forby, som en populær og dyktig programleder på tv sa det for noe år siden.



Vi er blitt vant til å tenke oss at islam egentlig er slik alle de individuelle muslimene vi møter er, dvs snille, greie og like interessert i fred og fordragelighet som vi selv er, og like arbeidsomme og idealistisk innstilte som vi selv er.

Derfor konkluderer vi: Dette skal gå seg til. Vi kan like godt slutte å stille spørsmål ved ditt og datt, ja, det er faktisk bedre å stille seg likegyldig til hele greia, og la utviklingen gå sin gang, uten å tro at vi trenger å regulere dette, eller forsvare oss, eller kritisere islam, og at «et store religiøse markedet» vil finne sin harmoni og balanse helt av seg selv, nærmest ut fra en klokkertro på at markedet selv skal produsere den beste av alle tenkelige verdener, nærmest fordi utviklingen selv vil det og fordi det så å si er innbakt i selve markedet at det på sikt vil produsere noe vil alle vi verdsette like mye – så tolerante som vi nå engang er - og noe vi alle trenger, nemlig felles lykke og felles overflod, alt rettferdig fordelt, alle etter evne og eller etter behov.

Vi lever allerede i en fantastisk fremtidig verden! Utopia, here we come. Vi tenker på visse detaljer i islam, det fins jo så mange gode regler og normer, for hvordan vi skal oppføre oss, hva vi skal gjøre og ikke gjøre, alle bestemmelsene som vi selv, i vår egen tradisjon, er blitt opplært til å tro skal gjøre oss til gagns mennesker, og til selvstendige mennesker og hjelpere, ikke hjelpetrengende mennesker.



Vi tenker at islam faktisk har visse familiale regler, påbud og forbud, som vi faktisk har noe å lære av og som vi burde la gå foran oss som gode eksempler, om ikke annet. Vi skal ikke drikke – eh, for mye, var det ikke sånn vi lærte? Vel, best da å slutte med en gang, og en gang for alltid. Slik muslimene har gjort hele tiden, men siv veltet oss i vårt eget spy, liksom.

Vi tenker at det kanskje var blitt bedre for oss om vi ble muslimer, på denne måten. Noen av oss ønsker mest av alt å slutte å være avhengige av noe, spesielt rusavhengighet. Vi tenker at det kanskje er best for oss å bli en sunn, glad, fredselskende og god muslim. Vi tenker – i verste fall og kanskje mest år vi er som aller mest deprimerte eller frustrerte - at strengere straffer skal kunne forbedre oss og at samfunnet kanskje vil ha tjente på å innføre slike straffer og vi da kanskje kunne redusere skattetrykket i hvert fall noe, (om ikke nok, vel å merke). Vi liker ikke utroskap, og det er da kanskje best å true med strenge straffer for å unngå det og for å unngå oppløsning, verdinihilisme, - undergang. For har vi ikke hørt at det er få tyver i Langt Vekkistan, der de kapper hendene av tyver? Og har vi ikke da tenkt at slik straffer jo bare er et slags ris bak speilet, en tom trussel og virkemiddel vi ikke vil benytte, hvis vi ble muslimer, vi som er så empatiske?



Sannheten er at vi ikke ser skogen for bare trær. Vi er opplært til dette og det er nærmest umulig å snakke om mulighet for avlæring her. Vi nærmer oss gjerne frimodig en treklynge i skogens vakre utkant og på en solfylt glenne, men våger oss ikke inn i den dype, mørke, kalde, skogen, skogen i all sin velde og all sin skrekk. Vi bærer vel her på et urinstinkt som er felles for menneskeheten, akkurat her hvor dette instinktet nå skulle kobles på, og ikke av, men hvor det like vel ikke skjer, av en eller annen grunn, at dette instinktet begynner å virke for å tjene sin hensikt, nemlig selve selvoppholdelsen  …



Vi tror på at mennesker hvor de nå kommer fra, hvem de nå er og hvilken religion de nå har og sverger til og føleser seg evig og naturlig forpliktet på alle er like og alle like fleksible og gode, i hvert fall på bunnen og i selve vår natur. Vi tror faktisk, tro det eller ei, at det å være menneske, det er å være god.



Vi er livredde for å trekke religion inn i bildet. Vi er livredde for å tenke at religion faktisk har konsekvenser og teller og former oss, - og binder oss. Vi tror i stedet på en usynlig hånd – helt uavhengig av religionenes juridiske formingskraft - skal smi oss sammen slik at vi blir stadig mer like hverandre og like fordragelige overfor hverandre, i alle himmelretninger.

Vi kaller imidlertid ikke denne hånden for Gud, nei, vi tilhørere jo et utviklingstrinn der mennesket har kommet til modning eller års alder, som det heter, og hvor vi har frigjort oss fra all overtro, og dette gjelder da også – slik våre nå innebygde følehorn dikterer oss til å tro - alle de muslimer som vi vokser opp sammen med og som vi møter og som gjør bisniss med. De er på bunnen – det vil si egentlig og i kraft av sin natur eller essens – like gode som oss, hvis ikke bedre, ja til og med mye bedre, hvis vi tar i betraktning at de jo har hatt et handikap å slite med, et handikapp nettopp VI, som tidligere imperialister og kolonister, har påført dem. Vi forfordeler dem da gjerne mentalt, ved at vi pålegger oss selv en mental ekstrabyrde i forhold til dem, som en slags kompensering.



Vi våger ikke å se at religionen faktisk er en voldsom naturkraft, i tillegg til å være en juridiske eller metafysisk kraft, en naturlov som ikke kan forandres, og som i tillegg er åpenbart av gud, og at islam i ett og alt korresponderer med virkeligheten, at den faktisk er sannheten selv, slik den oppleves av muslimene. Vi tør ikke se at islam også er en kontra-naturkraft, en kraft som skal tjene til å foredle oss, og lede oss på den eneste og den eneste rette veien, i den forstand at denne veien er den eneste som kan lege eller rett opp alle naturens perversjoner, inkludert våre sjeler, og at islam her er selve svaret og løsningen og den fullkomne medisin mot alle undergangskrefter som ellers romsterer i naturen selv og i vår egen psyke og personlighet.

Vi ser ikke at muslimer tror at islam er både en sikker og sann lege og en bombesikker medisin på en og samme tid, og en helgaranti for helse og fremgang. Og vi tør ikke å se at det er Allah, ikke den kristne gud, som innehar denne funksjon og dette øverste av alle kall og embeter, og at det er bare Allah som til syvende og sist vil oss godt og at det bare er han som kan gjøre livet lett for oss, i sin miskunn, både her på jorden, og i den allahianske himmel, eller i det allahianske helvete, hvor hen vi nå havner etter dommen på den siste dag.



Men det vi gjør, er å tro på en høyere kraft, en ny og større kraft, en ny og større Gud, en gud som er i stand til å transcendere de gamle gudsforestillingene og selv skape nye gudssyn og andre, gjerne bedre, mer følsomme, mer rettferdige, mer tolerante og kjærlige gudsbilder.

Men det vi gjøre er kun å skape oss guder som passer bedre til våre egne interesser og behov. Vi er blitt gudsprodusenter i stor skala, avgudsdyrkere. Vi forlanger at alt skal rette seg etter våre verdier, vi ser ikke at vi nå tilber skapningen mer enn Gud, selveste Skaperen.

Vi kjører vårt eget paradigme inn i et nytt, stort konsept, et bilde og en forståelse eller en ny abstraksjon, om man vil, en konstruert «gud» som da selvsagt får en status høyere enn den guden vi til nå har tilbedt og som har åpenbart seg selv.

Det vi med andre ord er fast overbevist om er at vi selv – med våre intensjoner, konsepter og reseptorer – kan skape en overgud over den gamle, nå forlatte guden, en gud som kan kastet på skraphaugen.

Vi har selv gjort oss til stort Fiat. Vi har talt, og slik blir det. Vi har skapt oss en falsk gud, en overgud, en gud som både transcenderer JHWH og Allah, for ikke å si Jesus og profeten. Vi er på nippe til å ha gjort oss selv ikke bare til allmektige, altseende og altopprettholdende, nei, vi har gjort oss til en endelig eller høyeste domstol over hva som rett og hva som er galt. For vi tror at we deserve it.



Vi har sannelig kommet et stykke fra syndefallet av. Hovmodet har aldri vært større. Og fallmuligheten er helt utenkelig for oss. Vi vet bedre enn gud hva som er skjønt, sant og godt, nå. Det er dette som skjer når vi ser vestlige mennesker og muslimer verden overkomme sammen og fordømme den såkalte organiserte religion, slik islam og kristendommen er det. Vi appellerer til en høyere makt, en gud vi selv har skapt, og da en gud som ikke ville ha oppført slik at mennesker skulle måtte kjempe og dø og drepe og blitt drept i den kristne eller islamske gudens navn.



Vi mennesker har sannelig satt oss på Guds troe, og vi tillater ingen å sette seg opp ved vår høyre hånd. Vi er blitt enerådende og det eneste vi nå trenger Gud til, er å passe på at han holdes i live, men da som et instrument vi kan bruke for å bortforklare våre egne begrensinger og mistak, våre egne synder.



Vi må nemlig ha gud for å kunne skylde på noen, og derfor gjør vi nå Gud til selve syndebukken, men vi ser ikke at dette har Gud allerede beredt og gjort klar for oss for lenge siden, ved at Gud selv døde på korset i form av et menneske, Jesus Kristus.



Vi er nemlig ikke fornøyd med hva han gjorde, derfor må vi på vår side – helt unødvendig, selvsagt, og så irrasjonelt det kan få blitt - gjenta hva han gjorde, ved til stadighet å forsøke å overgå ham, og derved også ved å gjøre ham stadig mindre verdt og betydningsfull.

For i menneskets øyne må Gud nå – nærmest matematisk begrunnet - ha en overgud, en bestyrer, en dommer, en dømmende makt og en som eksekverer dommen, og dommen er: Gud må dø, leve mennesket. Leve humaniteten, leve godheten og leve mennesket, oss selv, som, ja, nettopp ikke makter å dø for våre egne synders skyld, og til vår egen frelse, hverken individuelt eller kollektiv.



Men tilbake til Hadia Tajik barn, og begrunnelsen for en påstand om at Tajiks barn ikke vil bli muslimer, kommer professor Jan Hjærpe med. Han sier: Ifølge tradisjonelt syn er det mannens rolle å føre religionen videre til barna. Hvis en muslimsk kvinne gifter seg med en ikke-muslimsk mann, vil altså barna ut fra dette bli ikke-muslimer. Den islamske rettstradisjonen forutsetter at familietilhørighet regnes patrilineært …



Har imamene, Tajik selv og hennes ektemann tekt over dette? Hvem vet.



Og dermed case closed? Vel, ikke så lenge game is not over.



Det er nemlig vanlig at en ikke-muslimsk mann konverterer til islam for å kunne gifte seg med en muslimsk kvinne og på den måten gi ekteskapet gyldighet også ifølge islamske rettstradisjoner. Vi kan derfor slutte at det Tajik og mannen har gjort er nokså ekstraordinært, for ikke å si oppsiktsvekkende.



Vi sitter igjen med muligheten for å spekulere litt rundt dette og konklusjonen blir at Tajik både er gift og ikke-gift på en og samme gang. Ifølge islamsk tradisjon og lov, er hun ikke gift, men hun er gift hvis imamene ser på hennes ekteskap som kun et proforma-arrangement, altså kun som en formalitet, og da langt fra en materielle realitet. For islam proper, vil det ikke ha noe å si at Tajik giftere seg med en ikke-muslim, hun kan fortsat betraktes som muslim, ja, som muslim «tung», og ikke som muslim «light», som hun bedyrer at hun ikke er.

I forhold til norske rett er ekteskapet imidlertid ingen formalitet, det er en realitet som absolutt alle må innrette seg etter, både myndigheter og privatpersoner. Det norske ekteskapet har dermed prioritet foran det muslimske, i den grad dette i forhold til norsk lov kan tenkes å eksistere.



I den forbindelse kan det refereres til professor Oddbjørn Leirvik som avslører følgende:

«Som mellom andre har Kari Vogt har påvist i si bok Islam på norsk, fins det i folkereligiøse miljø mange «haltande» ekteskapsordningar der ein utnyttar det manglande samsvaret mellom norsk og tradisjonell islamsk lov. For eksempel kan eit ekteskap bli oppløyst etter norsk lov, samtidig som mannen nektar å gi kvinna skilsmisse, talaq, etter islamsk lov. Såleis held han henne fast i den sosiale kontrollen og den islamske rettens sitt grep. Eller mannen kan skilja seg etter norsk lov og gifte seg på nyee i Noreg, men samtidig behalde kona si frå første ekteskap i samsvar med den islamske kontrakten dei har inngått. Kona kan då få norsk trygdestønad som fråskild, men er i islamsk forstand stadig gift med den mannen ho held fram å leva med. Som Vgt lakonisk konstaterer: I kraft av norsk stønadsordning kan mannen slik få finasiert ekteskapet med to koner, noko som han i sitt heimland ofte vil ha store problem med, økonomisk sett».



Vel, dette ble skrevet i 2000, og om «forholdene» og reglene nå er andre, vet ikke jeg, men selve saken her gir jo grunn til ettertanke med sikte på fremtiden, som kan bli en helt annen enn den vi ser foran oss.



Det som er klart er at når det islamsk rett settes et forbud mot at islamske kvinner kan gifte seg med ikkemuslimer, så er det først og fremst sure 60. 10 det vises til. Hovedtolkingen her har vært at det her foreligger et absolutt forbud mot at muslimske kvinner gifter med ikke-muslimer. Men teksten er ikke entydig, den er høyst uklar. Suren kom dalende ned til Muhammed i en kritisk fase for muslimene og i en fase hvor det hersket våpenhvile mellom muslimene i Medina og hedningene i Mekka. I denne perioden var det noen kvinner som rømte fra Mekka og sine ikke-muslimske menn i Mekka for å slutte seg til muslimene i Medina, som tydelig pluselig var blitt akk så populære. Avtalen mellom partene gikk imidlertid ut på at rømlinger fra Mekka skulle sendes tilbake, men avtalen var som sagt uklar og Muhammed fikk igjennom at kvinner, som nå var blitt troende muslimer, men samtidig gift i Mekka, ikke kunne sendes tilbake, de kunne med andre ord ikke være gift med ikke-muslimer, i dette tilfelle polyteister.



Men hva hvis disse kvinnenes menn i Mekka hadde vært jøder eller kristne? Ville da saken ha stilt seg i et annet lys? Mye tyder på at så er tilfelle. Slike kvinner ville sannsynligvis ha kunnet blitt sendt tilbake til sine menn.



Hvis vi drar parallellen til Tajiks ekteskap, kan vi hevde at Tajik godt kan gifte seg med en kristen mann, eller en jøde, men altså ikke en polyteist. Men en polyteist er jo en vantro, ifølge islam, og det er også en ateist. Hvis Tajiks mann altså skulle vise seg å være en polyteist eller en ateist, henger parets ekteskap bokstavelig talt i en tynn tro. Det er derfor – for å hoppe rett på en konklusjon her – inderlig å håpe at Tajiks mann hverken er vantro eller polyteist, men at han er kristen, eller for dens saks skyld jøde, i denne konteksten. For da vil imamene ha store vansker med å betrakte ekteskapet som ugyldig, hvis det noen gang skulle bli en aktuell problemstilling, i et større drama - eller som kun et proformaarrangement uten betydning hverken for islamske eller norske relevante lover.

Hva er så essensen i dette? Hva er islams essens, jo, at islams essens synes å være flyktig, porøs og slippery, for ikke å si sleip. Mange vi så forutsette som en umiddelbar gitt sannhet at islam ikke kan essensialiseres, at den ikke har essen, altså, men stemmer dette? (se andre steder her på bloggen om dette for et mer utfyllende bilde).



Vanskeligheten kan kanskje illustreres på denne måten å se det hele på: Islam er både kamelon, springfjær og strikk, av hvilke den tredje er mest interessant for anledningen: Den er en strikk med et sentrum som ingen gjør seg bryet med å fasineres av, så sant man ikke direkte berøres av den eller kommer direkte i kontakt med den av en eller annen uskyldig eller uskyldig grunn, - for sentrumet lar seg hverken ane, se eller måle, hvis man ikke lar seg fascinere av det eller er interessert i å fylle det med innhold, og dessuten forflytter det seg kontinuerlig, avhengig av tid og sted, men alltid avhengig av den som av en eller annen grunn, frivillig eller ikke, må bære den med seg, men aldri som direkte funksjon av bruksmåte. Senteret er der enten man krøller strikken sammen, strekker den ut til bristepunktet eller stikker den i lomma og man forflytter seg fra en pol til en annen. Og slik er det med islam, den er føyelig eller elastisk, men kan altså briste eller forstrekkes og dessuten miste sin spenst og dermed sin instrumentalitet over lang, lang tid.  Og også dette er en del av islams essens, den som glipper og . Men selvsagt: Man ser det ikke hvis man ikke evner og ikke vil se det og dessuten har interesse av at slike betraktninger for all del må ties i hjel, eller fryktes i hjel, i frykt for nettopp, ja, at islams vesen skal måtte finne seg å bli analysert slik andre fenomener blir det, i dagens verden.



Hvis vi ikke gjør det, tillater det og stimulerer til det, kan vi fort ende opp med følgende to spørsmål som vil stilles for sent:



Skal vi trygge demokratiet for verden, (Baldwin), eller skal trygge verden for demokratiet (Wilson)?



Det er spørsmålet. Leve eller dø, Watson?



Vi må tørre å møte islam ansikt til ansikt, fra tro til tro. Islam opererer på primære og sekundære plan, med perifere elementer, men også med et sentralt element, et sentrum, en kjerne, et spesifikt gudsbilde, en spesifikk tro, en spesifikk relasjon til både menneske og gud. Islam er tydelig, klar og utvetydig samtidig som islam er utydelig, flertydig og tvetydig. Det må vi ikke la oss skremme av og få oss til å trekke oss tilbake i en slags falsk, instrumentell eller sentimental medynksfølelse med muslimer som sliter under islams åk. Nei, vi må søke frigjøring for oss alle og enhver, selv om det vil koste oss dyrt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar