Unike Kristiansand

Jeg tenker selvsagt på bibliotek-saken i byen, hvor en sjefsbibliotekar nekter organisasjonen SIAN å benytte et møtelokale for å drive opplysningsvirksomhet om islam og hvor politikerne sammen med de berørte byråkrater i byen bøyer seg for bibliotekarens holdning. Etter appellasjon fra Vidar Kleppe skal nå saken behandles i et av byens utvalg og avgjøres der. Utfallet synes imidlertid klart på forhånd: Nektelsen vil bli opprettholdt. Utvalget befinner seg på feil side, nemlig på islams side. Man frykter islamkritikk og visse islamkritiske røster mer enn islam proper.

Er dette enestående? Jeg mener, enestående i Skanidnavia? Har vi hørt om lignende tilfeller i andre byer her Norden? Har vi hørt om lignende tilfeller i resten av Europa?

Ikke meg bekjent. Og dette gjør sake mer betent, og spent. Saken er et symptom på at noe nytt er på vei. Vi er på vei mot et slags diktatur, ikke et systematisk diktatur, nei, men et diktatur bygget på frykt, ekstrem gruppetilhørighetsavhengighet og angstkameraderi. Vi er på vei mot et demokratisk diktatur hvor grensene mellom «dem» og «oss» blåses opp i uante dimensjoner i en prosess hvor de fleste tauser mens de holder inne med hva de egentlig mener og ikke tør å se det de vitterlig ser og høre hva de virkelig hører. Og dette er ikke bare et forsøk på å kneble den alminnelige debatt, styre informasjonsflommen og legge føringer på folk som anses som så sarte og beskyttelsestrengende at de må vernes, ved at de blir nektet å ta til seg informasjon i byens bibliotek, men også et forsøk på å få folk til å føle og tenke riktig, dvs på bibliotekarens og hennes politikervenner, premisser. Ønsket om totalkontroll lyser av hele saken. Og hvorfor må man ha kontroll? Hvorfor skal informasjonsvirksomhet sidestilles med trusler, rasismer og antidemokratisk virksomhet?

Selvsagt begrunner ikke politikerne, byråkratene og biblioteksjefen sin allergi mot islamkritikk med de ord jeg bruker ovenfor. Hun sier ikke: Jeg er redd, jeg har angst, jeg er et høyverdig menneske med høyere verdier og større etisk tyngde enn andre, spesielt islamkritikere, nei, hun sier ikke det. Hun har vel kanskje i stedet og i tillegg heller ingen begreper som kunne minne henne – i hennes indre rom - om at hennes posisjon nettopp røper at hun innbiller seg at hun er bedre enn andre. En moralist er aldri en moralist, forståss. Moralister forstår ikke sånt. Det ligger for lavt for dem. Det er for sølete. Og søle vil man jo ikke ha på seg, man foretrekker da heller å gjøre «de andre» til «untouchables», med den aller beste samvittighet. De skjønner ikke at å nedvurdere andres meninger på den måten fort kan utvikle seg til demonisering og avhumanisering, nettopp av «de andre». Og til uberettiget svakliggjøring av muslimer generelt, noe som i seg selv kan innebære en form for sublim rasisme.

Selvsagt er det i og for seg noe galt i et demokrati å benytte seg av mer eller mindre subtile metoder for å oppå konkrete politiske resultater. Det er naturlig å måtte legge føringer på folk. Det er lovlig å propagandere, forføre. Retorikk er ikke forbudt. Flammende følelser skal ikke undertrykkes. Men det får gå en grense.

Hvilken reell og saklig grunn har frontfiguren i dette bildet, nemlig bibliotekaren, for å nekte SIAN? Fins det noen slike grunner?

Neppe.

Det islampromotørene og antiislamkritikerne – dvs det nåværende etablissement i byen - ikke evner å se, er det større drama som nå kommer til syne og som vil utvikle seg, det drama som nå gjør saken og byen unik eller enestående i vårt så haltende demokrati av i dag.

De ser ikke islam som en reell maktfaktor, en faktor som arbeider sakte, men trutt, og forutsigelige nok til å stille seg noen alvorlige spørsmål. Man ser islam utenfra, eller «utenpå» og da fremstår islam som helt ufarlig, ja, til og med sunn, fattig, og derfor vakker, på sitt vis. Islam er fargerik og medbringer nye fristelser for smaksløkene, en berikelse, må vite. Islam representerer en verneverdige fromhet. Den må forsvares med fasthet og glød. Den bør dessuten konserveres med særstøtte av ulik slag. Ingen må tenke at det er ønskelig å forandre muslimer, få dem til å tenke i andre og nye baner. At islam påbyr umenneskelig straffer har ingen relevans. At muslimer sett i verdensmålestokk utgjør en fattig er god nok grunn for å behandle dem positivt diskriminerende, selv om dette ikke sies i klartekst og i partiprogrammene. Visa går: Muslimer gjør ikke noe galt. De har sine ritualer og sine rutiner og det er alt. La dem ha dem i fred. Å kritisere islam er å skade muslimer og krenke den enkelte muslim. Frem for den selektive toleranse! Altså for forskjellsbehandling!

Og: Det skal ikke finnes andre måter å se det på. Hvis det hadde vært ander måter å se det på, ville det i seg selv være et overgrep mot muslimer og et angrep på demokratiet. Prima facie. Dette er de mentale premisser som romsterer i hodene på disse menneskene. Men det de ikke tør og evner å se er at det de faktisk bedriver er å støtte en prosess som faktisk undergraver demokratiet. Det man gjør er å medvirke til en slags eutanasi på demokratiets grunnvoller. De skjønner ikke at det som styrer dem er sentimentalitet og fintføleri, eller psykologisering, eller syk-o-logisering. De skjønner ikke at det er islam proper som er det unike element i denne saken, en «liten» sak som egentlig er et stort drama som utspiller seg i en liten by, hvor konfliktskye og virkelighetsfornektende myndigheter nå forsøker å dysse alt ned, i den tro at de skal kunne slippe unna med det. Islam betyr for disse menneskene FRED.

Fred være med dem, ja.

At etablissementet nå tilbyr SIAN andre lokaler på et annet sted i kommunen, er selvsagt helt irrelevant. Men det må sies: Tilbudet oser av forakt, frykt og nedlatenhet, forkledd som imøtekommenhet og storsinn. Jamen sa jeg smør.

Men her kommer et poeng: Det helt ut hypotetisk absurde hadde vært om bibliotekaren hadde vært en muslim med salafistiske sympatier som med stor energi hadde gått inn for å la SIAN få sjansen– hva da?

Selvsagt ville dette ha blitt applaudert av Kristiansands «lille elite». Og så ville alle ha følt seg en smule bedre. Enn så lenge.

Ikke sant? Er dette mulig? Åh, ja, Tumyr i SIAN har endog fått tale i en moske i hovedstaden. En tordentale mot islam, ble det sagt. Men han skal altså hindres i å entre talerstolen i et bøttekott i Kristiansands bibliotek.

Det er å håpe at noen med tilstrekkelige nettferdigheter nå forsøker å sette Kristiansand på kartet. Å kontakte NRK, TV2, Aftenposten eller andre media vil være fåfengt. Men factum est er at Kristiansand nå fortjener kjendisstatus ute i Europa, ikke bare lokalt.

For Kristiansand har nå gjort seg til et symptom man bør rope varsku om og ikke forske å skjule.