onsdag 5. februar 2014

Bør amanuensisen straffeforfølges?



Kort fortalt: En sjefsbibliotekar i Kristiansand vil nekte SIAN med formann Arne Tumyr i spissen å drive folkeopplysning om islam med henvisning til islamske kilder selv og til å fremføre eksplisitt og implisitt kritikk av islam som religion, politikk og ideologisk system.

Byens embetsverk og politiske ledelse er enig med henne og SIAN vil derfor ikke slippe til i biblioteks lokaler.

Dette forferder amanuensis Lars Gule som ber byen omgjøre vedtaket. Han oppfordrer imidlertid de ansvarlig myndigheter i byen til å være til stede og eventuelt ta opp hva som blir sagt på møtet opp på bånd (jeg går ut fra at han heller ikke har noe imot å overvåke møtet via video-opptak).

Hva er det som skjer og hvorfor?

Saken ser ut til å ha utviklet seg til noe midt mellom en personlig vendetta og en heksejakt i stor skala, eller begge deler, i og med at Gule oppfordrer hele byen til offentlig og i full dagslys å fange opp SIANS virksomhet nettopp med tanke på å bringe organisasjonen med Tumyr som privatperson og som leder inn for domstolene.


Dette smaker ikke vare av middelaldersk inkvisisjon, men av den type forfølgelse av opposisjonelle, dissentere og andre avvikere fra statens politiske linje som fant sted under sovjettiden. Forskjellen er bare den at mens embetsverket og bødlene under f eks Stalin og Lenin opererte i det skjulte, og som regel avrettet skadelige elementer uten lov og dom, så opererer nå Gule – for å si det slik – helt åpenlyst og med henvisning nettopp til lov og dom, for å få «styggedommen» eller avviket bort eller under kontroll.


Metoden kan slik sett mer minne om den man for bare noen få tiår siden anvendte seg av i kommunist-kina, hvor man helt åpent og offentlig fikk gardister og andre til å samle sammen det de kalte borgerlige eller imperialistiske forrædere og hvor man arrangerte offentlige høringer fremfor mer eller mindre tilfeldig sammenraskede folketribunaler og hvor man i full offentlighet hånte, pinte, latterliggjorte og drepte de man fryktet mest, dvs de som kunne tale best for seg og som derfor var å anse som en større risiko for partiets sikkerhet enn andre. Kommunistene oppfordret massene, dvs alle enkeltpersoner i riket, til å komme med beskyldninger av enkeltindivider som man kunne mistenke for å ville undergrave partilinjen og kommunistene. Men der sovjeterne skjulte sine ugjerninger, fordi de innerst inne visste at det de gjorde var imoralsk og uforsvarlig, stilte de kineske kadrene sine overgrep ut i fullt dagslys for enhver som orket å se. Resultatet ble det samme: Masseprodusert tortur.

I Øst-Europa oppfordret det styrende kommunistdiktaturet sine borgere til aktivt å spionere på sine slektninger, kollegaer, naboer og bekjente og resultatet var så mange dokumenter og «tynne» dommer at man ennå i dag over 20 år senere ikke har hatt tid til å finne og gjennomgå alle dokumenter som spionene klarte å forfatte eller fremskaffe. 

De fleste av landets innbyggere fryktet å bli svartelistet og for å havne i leire bare for å ha kommet med sleivspark mot regimet. Det rådet frykt og terror uten at omverdenene skjønte alvoret og omfanget. Det resultert i millioner av politiske fanger og like mange lange, inhumane og urettferdige domsfellelser, gjerne fremtvunget etter tortur.


Som vi ser av Gules offentlig formulerte ønskemål og oppfordringer i relasjon til Tumyr og SIAN, ligner hans metoder mer på de kinesiske enn på de to andre, i og med at alt her skal «overvåkingen» skje offentlig og demokratisk og ikke i henhold Det kommunistiske Parti’s rettssystem.


Det som imidlertid er påfallende er, hvor sikre kommunistene var, og nå Gule er, i sin sak på hva som er rett og hva som er galt og ikke tillatt for vanlige borgere i en stat eller system å si og gjøre – for ikke å si tenke. Det finnes ikke fnugg av tvil i Gules hode om at Tumyr og SIAN er skyldige i forbrytelser som motarbeider regimet, dvs Den norske stat og nordmenn generelt. Derfor er det ikke bare tillatt å «spionere» på Tumyr og SIAN, det oppfordres til å gjøre det, ja, til og med byens myndigheter nærmest påpliktes å gjøre det, idet det oppfattes som en soleklar plikt med formål å beskytte allmenheten mot SIAN og organisasjonens mulige påvirkningskraft og innflytelse. 

Gules og kommunistregimenes skråsikkerhet kan minne om hverandre. Den resulterer i tortur, uten sammenligning forøvrig, når det gjelder Gule her. Egentlig bunner imidlertid denne selvssikkerheten i svakhet, i angst og frykt, og paranoia. Men i dagens debattklima, er det få som tør å tenker i disse baner. Sinnets irrganger må for enhver pris holdes utenfor den alminnelige diskurs.


Ut fra hva vi har lest på SIAN’s nettside den siste måneden, får vi imidlertid inntrykk av at nok et element kommer inn i dene saken, og det er den intensitet Gule angriper Tumyr med som person, leder og skribent for SIAN, men om dette må vi her og nå bare henvise til nettstedet selv. For oss oppstår spørsmålet om ikke Lars Gule i egen person selv bør straffeforfølges, ikke for å komme med rasistiske ytringer, men for å bedrive personforfølgelse eller «stalking» som det heter i USA. Hvilken paragrafer i det norske lovverket som eventuelt vil komme til anvendelse, skal vi heller ikke gå inn på her og nå, men hele denne saken sett utenfra, får oss til å tenke i de baner som nettopp er nevnt. (Vi minner i farten om at Tumyr tidligere ved offentlig dom er frikjent for straffbare rasistiske ytringer, en dom kritiserer som helt uholdbar og hvor han til og med beskylder dommeren for å være en tufs etc).

Utdrag av Gules posisjon i saken:

«SIAN er en fremmedfiendtlig organisasjon», mener Gule, hvilket selvsagt benektes av Tumyr. Han påstår også at «Arne Tumyr har ved flere anledninger uttalt seg på måter som må kalles rasistisk».

Gule skriver videre: «Men rasister har også ytringsfrihet – når de ikke uttaler seg rasistisk! … Det er selvsagt mulig å henvise til at de antatte eller forventede uttalelsene vil stride mot straffelovens § 135a. Men det er altså betenkelig å forhånds-benytte en henvisning til en lov. … man må vente med å bruke rasismeparagrafen til noe rasistisk, hatefullt, krenkende eller lignende faktisk har blitt uttalt. … Det er forståelig at Tumyr føler dette som en utilbørlig begrensning av hans/SIANs ytringsfrihet.

Det er derfor betenkelig å avvise utleie til SIAN og Tumyr fordi arrangementet framstår som «ensidig», eller mer presist selv om SIAN i større og større grad har blitt rasistisk. Hvilket kan dokumenteres av en gjennomgang av uttalelser fra organisasjonen, artikler av Tumyr og kommentarer på SIANs hjemmesider.»

… «I tillegg til den allerede anførte betenkeligheten knyttet til den sensur som bedrives ved at en offentlig instans bruker en verdibegrunnelse for avslaget, kommer at ikke alle rasistiske uttalelser er straffbare eller straffverdige. Det innebærer at det må andre tiltak til enn sensur eller eventuell straffereaksjon i rettsvesenet.

viktigste folk i Kristiansand kan gjøre er å ta til motmæle. Altså bruke ytringsfriheten til å stille Tumyr og SIAN til ansvar for sine uttalelser, rasisme og islamofobi.

Biblioteksjefen og kulturdirektøren bør selv være til stede på møtet. De må gjerne ta det opp på bånd og så eventuelt anmelde. Men enda viktigere enn anmeldelse vil være å fortsette å ta til motmæle mot de uttalelser som framkommer på møtet – i en fortsatt offentlig debatt.

Sakene kan leses om her
Et spørsmål på tampen:Hva ville ha skjedd hvis Gule eller noen andre, gjerne fra SIAN, skulle komme på å oppfordre byen og dens borgerne til å kreve at biblioteket og byens forvaltning skulle foreta bånd- eller videopptak av hva som ble sagt og forkynt av muslimer som bruker bibliotekts lokaler til å misjonere for sin sak, sin tro, og sine metoder?

Man kan spørre: Ville Gule ha forsvart en slik praksis? Og i tilfelle ikke, hvorfor ikke?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar