Er islam en reifisert eller agensiell bølle? Er en bølle i
knupp bedre enn en bølle som har slått ut i full blomstring? Og hvilke kultur
har størst bøllepotensiale?
Vi vil påstå at det finnes en egen, universell lov som vi
kan kalle den dynamiske Bølle-spiral-loven. Og her følger utviklingshistorien
om to bøller, en stor og en liten, på samme arena, og hvor selvoppfattelsen i
utgangspunktet er like fortreffelig, høyverdig og opphøyd i begge grupper.
Den eneste forskjellen er at den ene gruppen oppfatter seg
selv som kollektivt og uttalt mer tolerant og derfor mer dydig og mindre syndig
enn den andre.
Begge grupper arbeider – mer eller mindre uttalt og mer
eller mindre underforstått - for å utbre sitt grunnleggende verdisyn som det
beste. De sverger begge til følgende erkjennelse:
Motforestillinger motarbeides ved å spille på frykt. Gjenta
en løgn mange nok ganger, og den blir sannhet. Propaganda er mest effektiv hvis
den inkluderer sannhetsfragmenter.
Begge grupper inkluderer forståelse av at visse metaforer er
grunnleggende for å forstå menneskelig adferd og utviklingspotensiale generelt:
Metaforen om den kokende frosken, salami-strategien, domino-effekten og den
subliminale påvirkning. (Se om disse nederst på siden).
Vel, gjør deg opp en selvstendig mening:
Islam er en stor – skjult eller åpen - bølle som i visse faser lar seg skygge-bølle
med av andre mindre bøller, som ikke kan innse at de har bøllepotensiale, eller
strategisk for å kunne bølle mer og overbevisende over lengre tid og på sikt.
Men også den mindre bøllen er som sagt implisitt en bølle,
en latent bølle, men da en bølle som lar seg bølle med for å kunne fremstå som
en mindre bølle i egne øyne, eller ikke en bølle idet hele tatt overfor andre
sett, dvs en helt uskyldig størrelse, både som individ og gruppe sett.
Den mindre bøllen tror selvsagt at han er mye mer uskyldig
og mye mer tolerant enn den større. Men i virkeligheten fins det to bøller i
dette stykket, og spesielt et oppegående publikum til denne utviklingen vet at
all bølling er feil og forkastelig på alle vis, og at den bør motarbeides og
unngås, fordi alle parter ser og vet at bølling utvikler seg til mer bølling,
spesielt hvis bøllingen fortoner seg som regelstyrt, sømmelig, forsvarlig og
positivt «riktig», sett i relativt perspektiv, og bedømt ut fra bøllegruppenes
indremoralsk begrunnede konsistens.
Begge bøllegrupper har det til felles at forholder seg helt
koherent og dynamisk til sitt eget livssynsgrunnlag, et tanke- og
holdningsmønster som informerer og dikterer om menneskesyn,
virkelighetsoppfatning og verdisyn, eller basale tro, om man vil, av ett eller
hint slag.
Utviklingen skjer nå i cresendo og gjerne eksponentielt mot
et maksimalt toppunkt, mot en peripeti, et plutselig stemnings- og stemmeskifte,
hvor uttrykksvolumet betinger og tiltar i takt med emosjonelle utblåsninger,
først spredt, men litt senere samlet, for så å utfolde seg tilnærmet unisont, henimot kulminasjonen. (For
nedturen kommer – med et brak).
Mot slutten av dramaet vil den stemme som går av med seieren
være den som har tyngst forankring i det guddommelige, enten det dreier seg om et
falsk eller et sant gudsbilde, i hvert fall i første omgang, og i de guddommelige
hjemler som i større eller indre grad utløser eller demper bøllingen selv. Den
som ikke kan fremføre eller fremlegge eller forankre seg i slike guddommelige
fundamenter, dvs den som ikke har noe annet å holde seg til enn sin ateisme og
sekularitet, blir den som taper, - eller hva? For at ateismen i seg selv skulle
hjemle bølling, vil de fleste naive og supertolerante av i dag neppe tro på.
Kan en gudløs konstitusjon stå seg mot en guddommelig? Det
er spørsmålet.
(Se denne: http://www.memritv.org/clip/en/783.htm
Den svakere part vil i det lengste benekte at han er svak,
nær sagt med alle midler, spesielt tolerante, vidsynte midler, og besserwissen
i ulike former, midler, ofte i kraft av å tilhøre en kultur som pro tempo har
fått overtaket av en eller annen grunn, sett med omverdens øyne, og/eller i
egne øyne, der og da.
Og i dette klima må denne kultur, som her og nå er i stort
flertall, stadig føle seg tvunget til å fremvise og benytte seg av mer ydmyke og
tilsynelatende velvillige og romslige metoder enn de den åpent mer bøllete eller barbariske kulturen - som da
er i stort mindretall - kan gjøre.
Men denne strategien, som man kan kalle toleransekulturen,
er i virkeligheten en selvpålagt maske og en forkledd servilitet som den
latente bølle ikke er i stand til å gjennomskue selv, idet hans skam og gode
navn og rykte står på spill, verdier han ikke kan miste og som han vil beholde
for enhver pris, hvis han ikke skal miste ansikt, hvilket er noe av et han
frykter mest av alt, fordi han da vil være avslørt og avkledd, naken og helt
alene her i verden. Han vil derfor alltid ty til den rasjonalisering at det
alltid er bedre å snu det andre kinn til, før det er for sent, heller enn det
motsatte. (Og dette skjer ironisk nok med størst tyngde i sekulære, ateistiske
eller avkristnede segmenter).
Denne strategien er selvsagt toppen av alt hykleri, men
dette hindrer ikke at bølle-loven er i full sving og gjør seg gjeldende med
stadig større tydelighet og styrke. Jo mer antikristelig og vantro denne
selvhøytidelige kulturen er, jo tydeligere kommer dette til uttrykk. Man setter med flid, overbevisning og stor
energi sin lit til et gudløst paradigme og en åndsfattig konstitusjon, på
hvilket relativt absolutte grunnlag man imidlertid neppe er villig til å ofre
livet for, med mindre det helt spektakulære og helt uventede skulle inntreffe,
dvs med mindre det skjer et kvalifiserende mirakel.
Den lille, uskyldige bøllens strategi fører altså til at han
– etter en tid med ynkelige forsøk på motstand – plutselig taper og lar den
store bøllen gå av med seiere, og triumfen. Han innser at systematisk,
organisert og kollektiv bølling høster mer «ære» og berøm, og virker bedre, enn
den sporadiske, individuelt betingede bøllingen som utgikk fra hans tidligere
tilhørighet og som det har vært mulig å mobilisere og utføre.
En populasjon uten et kollektivt fundament for tillatelse og
oppfordring til bølling er og forblir – og uansett om dette er moralsk eller
umoralsk å anse – temmelig sikkert nesten ufeilbarlig være den som overvinner
en kultur og en populasjon som ikke kan vise til tilsvarende analogt fundament.
For bøllekulturer har ikke bare et eksplisitt formulert
fundament, det følger av seg selv at bøller som bøller i slike kulturer – eller
gjenger - støttes opp av og beskyttes av sine egne bøller når disse blir bøllet
med av representanter fra andre kulturer, eller sekter, som riktig nok aldri
anser seg selv for å være bøller. Og jo mer en bølle bøller, jo mer må han
forsvares og pleies og oppfordres av de andre bøllene i kulturen, og jo mer
sammenhengskraft, solidaritet og seigt samfunnslim vil det danne seg i denne
ukulturen.
Lojalitetsbåndet vil kort sagt styrkes mer og mer ved at det
stadig bølles mer og at visse bøller utsettes for bølleri og følgeskader fra
den andre kanten og fra andre fremmede eller fiendtlige bøllere.
Yndlingssituasjonen for en ekte bøller er at han kan være bøddel og offer på
samme tid, på vegne av gruppen og kulturen, og dens guddom, avgud eller idol.
Og dette styrker bøllernes selvfølelse, selvsikkerhet og følelse av å være på
den rette siden og på den rette veien, utstaket av gud selv, og dette igjen gir
dem så mer pågangsmot, oppfinnsomhet og slagkraft, både innad og utad. Bølling
utad fremfor kunnskap og innsikt i andres kultur gir mer makt innad enn
forståelse og medynkt eller tilpasning til den andre kulturen og de andres
gruppe gruppe, og dette gir dessuten større rom for bølling fra bøllingenes
side innad også, slik at rekkene kan holdes sluttet og skrekkinngydelsen rettet
utad overfor motstanderen eller fienden forsterkes
Men hva er nå den lille bøllens hevn og store,
selvlegitimerende tilfredstillelse? Jo, at han gis anledning til subjektivt å
bli en større bølle enn han noensinne tidligere hadde tenkt seg at han kunne
bli! Han kan til og med, med den aller beste samvittighet, fra nå av overgå den
store bølle, ved å skygge-underkaste seg den større bøllen, - så lenge han ikke
kaller det underkastelse, men frigjøring, eller selvforedling, i den gode saks
hensikt.
Den opprinnelig så lille bøllen – han var jo bare latent
bølle - får nå anledning til å bli den bøllen han alltid har fryktet at han er,
men som han hele tiden har skjult at han er, men som han egentlig har hatt lyst
til å være, hele tiden. Og plutselig kan han nå føle seg mer sann, ekte og
oppriktig enn noen gang før her i dette livet, i hvert fall i en periode hvor
han foreløpig ikke finner noen grunn til å anse seg selv som en taper og beseiret
og gjort til slave. (Ja, slik er islam?)
Han underlegger seg den store bøllen for senere å kunne
benytte seg av samme hjemmel for å bølle som den store, opprinnelige bøllen
benyttet, den bøllen som jo vant, - et faktum som den lille bøllen nå kan
trekke veksler på uten å innrømme at han hele tiden har vært en latent bølle som
bare vagt eller underbevisst ville bli en eksplisitt bølle helt fra begynnelsen
av. Han overtar fiendens identitet og tankesett så lett som bare det. Han blir
sitt eget alter ego av fri vilje. Han kjenner seg så bare altfor godt igjen. Han
forstår nå at det var han selv som var den opprinnelige bølleren, ikke den
opprinnelige bølleren som var det. Han takker da denne bølleren ved å omfavne
ham som sin beste venn og for å frita ham og seg selv for den skyldfølelse som
han har opparbeidet seg for å være bøllete overfor bølleren, den opprinnelige
bølleren. Motstanden mot bølleren og skylden ved å ha beskylt denne for å være
skyldig i bølleri, må overføres og bæres av offeret for bølleriet selv, og dette
oppfattes som om det skulle dreie seg om det mest selvfølgelige å gjøre her i
verden og desto mer for å være både rett og riktig å gjøre.
Det ender som alle vet med konvertering og at bølleren har
vunnet en stor seier for «gud» ved å få med seg flere bøllere på laget. Den
lille i begynnelsen så tolerante bølleren står fra nå av i stor takk skyld til
bølleren. Offeret frigjør seg fra å bli oppfattet som offer både i egne og
andres øyne ved å takke og prise sin bøddel for sin nye selvstendighet og
frihet, - til å kunne være og forbli bøller.
Den tolerante – og nesten umerkelige eller usynlig bølle, er
tolerant bare i to tilfeller: 1 Når han er i stort flertall. 2 Når han er i et
lite mindretall.
Og det er her vi befinner oss nå, på makroplanet.
Som representant for den vestlige sivilisasjon, er
nordmannen nå i sitt eget land i stort flertall i forhold til en bølle som nå,
som minoritet, er en meget tolerant, sømmelig og from bølle, og tolerant som
aldri før, på noe annet sted og i noen annen sammenheng. Men nordmannen er et
sekularisert vesen, gudløs og nærmest uten forankring i guddommelig
frelseshistorie og metafysikk, og har intet ankerfeste i det supranaturale,
eller transcendente. Den gjengse nordmann av i dag er imanent med Gud, dvs med en
ny «gud», en husgud, som er å ligne med en syvende far i huset, en man ikke tør
å nevne utenfor stuedøra og en man egentlig ønsker livet av så snart som mulig,
før nestemann i huset overtar «hedersplassen» i bukkehornet på veggen.
Nordmannens gud er som en invalid olding som man bare
beholder i ren altruisme fordi det regnes som god skikk å gjøre det, og fordi
«faren» i huset ikke er noe å snakke om i godt lag, - ikke bare fordi det ville
kanskje legge en demper på stemningen, men også fordi vi mennesker faktisk har
en ørliten tendens i oss til å tro at de avdøde på en eller annen måte fortsatt
vil drive å herse med oss også etter døden. Og slike forestillinger er ikke til
å komme forbi, selv om vi ikke ønsker å ha slik overtro og kjemper mot den som
best vi kan.
Poenget er at Gud for en nordmann i dag ikke er stort verre
eller bedre enn «gamle far i huset», en skikkelse man helst tror er like
ufarlig som en selv er, men som likevel har et potensiale, nemlig for å bli og
agere som en bølle, også etter at man har dødd den mest uskyldigste og mest
selvrettferdige og bortgjemte av alle døder: På eldrehjemmet. (Merk: Marxister
tror at «syvende far» vil gjenoppstå for å fortsette sin virksomhet, men det er
en annen sak).
Hvem vil da vinne på sikt, når minoritet står mot minoritet,
på det «optimalt fredelige» nivå, og
hvor en må vinne og den annen tape?
Der bøllene står 50-50 mot hverandre, vil det utvikle seg
til en stadig større, men riktig nok kort, intensifisert kamp hvor den ene vil
tape og den andre vinne. Den bøllen som vinner blir imidlertid alltid den som
kan påberope seg overnaturlig hjemler på alle plan og nivåer, både sosiologisk,
materielt, etisk, psykologisk og ideologisk, eller juridisk og religiøst og den
kulturen eller religionen som ikke forsøt og fremst ser gud som syvende far i
huset, den vil vinne.
Og grunnen er at det er en sterkere drivkraft for alle
bøller å vite at han kal bli belønnet etter døden for å være bølle enn det er
ikke å forvente seg noen som helst belønning for være bølle i det neste liv i det hele tatt. Og
dette behovet kan ikke «syvende far» besørge, han er jo både invalid og til bry
og det er jo en lettelse å bli kvitt ham. Man ønsker inderlig at han ikke
eksisterer etter døden, akkurat som man ikke ønsker at Gud skal eksiterer etter
døden. Den opplyste og rasjonelle nordmann uten overtro – og han er i flertall
i dag – ser sin syvende far som ren
tomhet etter døden, som et null og et niks og det eneste som eksisterer, er et
blekt minne om denne faren, og det er alt som eksisterer, dvs intet, nothing,
nada og «that’s all». Tror han.
Men der intetheten eller tomheten venter etter døden og der
ingen belønning er lovet annet enn totalt mørke og total bevisstløshet, - i den
annihilerte tilstand - fins der heller ingen grunn til å være hellig vred,
eller hellig bøllete her i verden, uansett. Men der slik lønn venter, er det
grunn til å tro at den troende bøllen vil bølle mer og mer effektivt og
industrielt, kan man si, enn den gudløse eller vantro bøllen vil gjøre, her i
verden.
Men det kan jo være omvendt, selvsagt. Det kommer også an på
hvilket paradigme som makter å begrense bøllingen eller foredle og kanalisere
den på den beste måten, her på jorden.
Marx holder ikke. Muhammed vinner over Marx. Men hvem vinner
over Muhammed? Eller: Hvem blir den neste som taper overfor profeten og til
slutt frivillig innlemmes i hans verdensvide, universelle umma?
Det hjelper med andre ord ikke at vi en gang var den store
tolerante, snille og uskyldige, gudløse bøllen, in spe. Den lille
minoritetsbøllen kommer til å bli en større bølle enn den lille bøllen «vi» en
gang var. Og det oppnår vi ved sakte, men sikkert ved å tilpasse oss nennsomt
og empatisk først, men for så bare å oppgi oss selv etter hvert, før den
virkelige metamorfosen inntreffer, når det er for sent å snu, under trussel om
enda mer bølling fra den bøllen som har bøllingen solid og «legitimt» forankret
i det hinsidige.
Og dette er Den dynamiske bølle-spiral-loven i vår tid, på
vårt sted og i og med våre forutsetninger.
Vi har satt oss i en midlertid, som ikke vil ta så lang tid,
på litt sikt. For å si det sånn, litt ironisk, paradoksalt nok.
«Moral»: Krake søker make og bøllere søker medbøllere som
søker medbøllere og motbøller som søker mebøllere… hvor man nå enn måtte finne
dem. Det kan fort bli en hel bøling for mange og for mye av dem. Det kan fort
bli et svare bølleri. Et slakteri av et bølleri, for å si det sånn.
Forholdet mellom naturlige eller medfødt bøller og folk helt
uten evne til å være bølle, bortsett fra på sin egen måte og overfor sine egne,
kan illustreres ved denne sanne historien::
En frosk skulle akkurat til å hoppe over bekken da det kom
en skorpion som ikke kunne svømme som ba om å få sitte på ryggen. Frosken sa
først nei av frykt for at skorpionen ville drepe den med et giftig bitt. Dette
benektet skorpionen på det sterkeste og sa med selvfølgelig logikk at det ville
han selvfølgelig ikke gjøre, for da ville jo begge dø.
Eureka!
Frosken, som ikke akkurat var naiv, men så nå på seg selv
som et menneske som endelig kunne gjøre en god gjerning, lot seg overbevise og
tok skorpionen på ryggen. Men midt ute i bekken stakk så skorpionen frosken
midt i halspulsåren, sin vane tro, slik at de begge begynte å synke. Hvorfor
gjorde du det? spurte frosken på innpust og rallende. ”Dette er jo bare den
loven vi følger», svarte skorpionen. «Og vi kan ikke forandre på den. Ingen
sjans. Bare trekk pusten så dypt du kan» sa skorpionen, - «ta lange tak, det er
snart overstått, og jeg er snart over».
I det hele tatt:
Bøller er sin egen drivkraft når det gjelder å konstruere
stereotypier av andre bøller, legitimt eller ikke, svakt eller sterkt,
induktivt eller deduktivt, - og man velger metode, alt etter som, offensiv
eller defensiv, boksing eller judo. The show must go on! Kunnskap for maktens
skyld, skylden for maktens skyld og makten for kunnskapens skyld. Kunnskap er
makt og makt er kunnskap. Kretsløpet synes å være evig. Ingen unnslipper. Alle
dras inn eller ut, og kvernes, mens man selvtilfredsstiller seg selv ved å essensialiserer,
projisere skyld, skam, uverdighet og gjeld over på «de andre». Alle som søker
trygghet kan bli en løs kanon på dekk og en sikkerhetsrisiko. Den andre er
alltid en sikkerhetsrisiko for den andre. Det er gjensidig og dialektisk. Før
syntesen faller ned fra himmelen eller gjenoppstår på eldrehjemmet, er ingen
garantert noe, bortsett fra at bølleri som sådan vil følge menneskeheten fra
vugge til grav.
Vi trenger alle derfor sårt til en sann, personlig,
nærværende og virkelig nådig Gud, en gud som ikke er en bølle.
Men hvem er den andre og de andre?
Svar: I norsk akademisk diskurs er de andre nesten alltid
oss. Eller svært like oss. De andre er ikke som oss, med andre ord.
Se denne om visse bøller opp gjennom de senere tider:
Fordypning:
The boiling frog story is a widespread anecdote describing a
frog slowly being boiled alive. The premise is that if a frog is placed in
boiling water, it will jump out, but if it is placed in cold water that is
slowly heated, it will not perceive the danger and will be cooked to death. The
story is often used as a metaphor for the inability or unwillingness of people
to react to significant changes that occur gradually.[1] According to
contemporary biologists the premise of the story is not literally true; a frog
submerged and gradually heated will jump out.[2][3] However, some 19th-century
experiments suggested that the underlying premise is true, provided the heating
is sufficiently gradual.[4][5]
Salamitaktikken: The term was coined in the late 1940s by
the orthodox communist leader Mátyás Rákosi to describe the actions of the
Hungarian Communist Party (Hungarian: szalámitaktika).[1][2] Rakosi claimed he
destroyed the non-Communist parties by "cutting them off like slices of
salami."[2] By portraying his opponents as fascists (or at the very least
fascist sympathizers), he was able to get the opposition to slice off its right
wing, then its centrists, then the more courageous left wingers, until only
those fellow travelers willing to collaborate with the Communists remained in
power.[2][3]
This strategy was also used in the majority of eastern
European countries in the second half of the 1940s.
The domino theory existed from the 1950s to the 1980s. It
was promoted at times by the United States government and speculated that if
one state in a region came under the influence of communism, then the
surrounding countries would follow in a domino effect. The domino theory was
used by successive United States administrations during the Cold War to justify
the need for American intervention around the world.
Referring to communism in Indochina, U.S. President Dwight
D. Eisenhower put the theory into words during an April 7, 1954 news
conference:
Finally, you have broader considerations that
might follow what you would call the "falling domino" principle. You
have a row of dominoes set up, you knock over the first one, and what will
happen to the last one is the certainty that it will go over very quickly. So
you could have a beginning of a disintegration that would have the most
profound influences.[1]
Subliminal stimuli (/sʌbˈlɪmɨnəl/; literally "below
threshold"), contrary to supraliminal stimuli or "above
threshold", are any sensory stimuli below an individual's threshold for
conscious perception.[1] A recent review of functional magnetic resonance
imaging (fMRI) studies shows that subliminal stimuli activate specific regions
of the brain despite participants being unaware.[2] Visual stimuli may be
quickly flashed before an individual can process them, or flashed and then
masked, thereby interrupting the processing. Audio stimuli may be played below
audible volumes or masked by other stimuli.
Propagandaens mål er å få tilhøreren til å gjøre som
propagandisten vil. For å få til dette, mente Goebbels at propaganda ikke må
virke for åpenbar, den bør presenteres indirekte. Mottakeren må ikke skjønne at
han blir manipulert. Propagandaens gjennomslagskraft avhenger av at den spiller
på mottakerens forståelseshorisont og holdninger. Propagandaen bør også ha en
viss kjerne av sannhet. Folk vil lett gjennomskue løgner. Dette var årsaken til
at tyske aviser etterhvert begynte å offentliggjøre lister over tyske falne,
viste film og bilder fra bombingen av tyske byer, og ikke hemmeligholdt de tyske
nederlagene i Afrika og ved Stalingrad. Imidlertid ble nyhetene presentert i en
nøye utstudert bilde- og språkdrakt.
Goebbels: de lette underholdningsfilmene skulle distrahere
folkets oppmerksomhet bort fra regimets negative sider og krigens redsler.
Markedsføringssyndromet (en term jeg konstruerte her og nå)
er kanskje den mest sublime og enkle, men desto verre å gjennomskue og oppdage
i tide. Se dette i innlegget her på bloggen, en analyse av hvordan man i
markedsliberalismens navn kan manipulere befolkningen til å snu holdninger ved
å ta i bruk visse enkle mekanismer over relativt kort tid, og med tilnærmet
sikre metoder:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar