Bør antall muslimer begrenses? Eventuelt hvordan og hvorfor …
Vi bare nevner det: Norge, USA, Australia, Kanada, Kina,
Italia har under 2% muslimer i sin midte.
Her er det fremdeles levelig for de aller fleste. Men
muslimene har begynt å vise muskler i form av å skaffe seg stor oppmerksomhet i
media og ellers og som en samlet, dog relativt liten, maktfaktor som politikere
og andre ikke kan neglisjere. Snarere tvert imot: I forhold til antallet er,
som over alt ellers i den vestlige verden der muslimer nå utgjør en ”utgruppe”,
gjør denne oppmerksomheten og dette fokuset seg uforholdsmessig gjeldende i
forhold til andre utgrupper. Muslimene utmerker seg mer enn andre
innvandrergrupper ved at de blir oppfattet og opptrer mer som en samlet gruppe
enn som en samling av enkeltindivider – og/eller personer. I USA kan særlig
nevnes den islamistiske organisasjonen CAIR. Den flørter med kristne og
underkstreker bla at muslimer tror ”like sterkt” på Jesus som kristne gjør,
hvis ikke mer. Man benytter store annonsekampanjer. Pengebruken er enorm. Det
er skrevet en bok om CAIR som ikke nøler med å kalle organisasjonen en farlig
og unergravende mafia. Løgn og forstillelse florerer. Det samles inn store penger
til terroraktiviteter i andre land.
Danmark, Spania, Tyskland og England nærmer seg 5% muslimer.
Her også er det fremdeles levelig. Muslimene som gruppe har
ennå ikke klart å diktere tonengivende nasjonale partier og det nasjonale
kulturliv generelt inn i et spor hvor det ikke er noen vei tilbake.
Fremtiden kan fortone seg som lys. Men: Etablissementet
forventer – fremdeles – at islam skal forandre seg og tilpasse seg den moderne
tid. Det er selvfølgegli en illusjon å tro. Det må imidlertid være tillat å
nevne at utviklingen fremover neppe vil skje automatisk eller skjematisk ut fra
en enkel årsak-virkning-tenkning. Utvikilingen vil snarere skje dialektisk. Om
utviklingen skal kunne modereres eller stoppes avhenger mye av i hvor stor grad
Vesten klarer å sublimere indre destruksjonskrefeter i form av stadig mer indre og endogent omseggrpende
korrupsjonstendenser og dessuten kanalisere det nå gjeldende generelle
ateisitiske ”trosregime” over på en mer allmenn dybdereligiøs linje osv
Frankrike har 8%, Fillipinene har 5%, Sverige har 5%, Sveits
har 4.3%, Nederland har 5.5% muslimer.
Her kommer problemet med islam og muslimer litt mer i fokus og
konstrastene til ”oss andre” trer tydeligere frem.
Den nasjonale ”elite” inkl MSM forsøker å dempe eller skjule
realiteteneog bruker mye energi (men liten oppfinnsomhet) på å dysse ned de små,
men mange skjærmysler mellom”ursvenskene” og de fremmedartede nye. Eliten
bruker mye tid på å tause all opposisjon, men uten at dette lykkes i særlig
grad, jfr Demokratenes inntogsmarsj i Riksdagen.
Islam i seg selv betraktes imidlertid ikke av noen i det
politisk/kulturelle store bildet som noe reell fare, snarere tvert imot, til
det tenker det store flertallet fremdeles altfor sosialdemokratisk, dvs
småborgerlig og religionsoverflatisk: Det er her som ellers i Norden de blant
urinnbyggerne som kan mistenkes for å være ”de virkelig islamofobe” som
representerer hovedfaren og det gjelder her å konstruere en virkelighet som
skal helbrede urbefolkningens sykelige trang til å være og behovet for å
tilhøreo g identifisere seg med det de opplever som mest autentisk og
”nasjonale”, dvs. ikke-muslimske, fortsatt pro-vestlige. Man flikker på grunnproblemet i
samfunnet som helhet ved å forsøke å bevilge seg ut av det, ved å foreta rent
kosmetiske inngrep eller angrep (alt ettersom man ser det) , som f eks forbud
mot burka på offentlig sted, og ved å
unngå radikal islamkritikk, selv om det fins reell islamskepsis blant visse intellektuelle
grupperinger. Gud som tema og grunnleggende drivkraft og moderator i samfunnet
generelt, er nesten fraværende på
fakulteter og i media.
Guyana har 10%, India 13.4%, Israel 16%, Kenya 10% og Russland
har 15%.
Her kommer plutselig urbefolkningens stilling i et annet
lys: Man opplever virkelige konflikter, dvs. voldelige konflikter på en skala
og i et systematisk omfang som man til nå ikke har sett i de landene vi har
nevnt ovenfor. Kostnaden i menneskeliv og ressurser som går med til å ”markere”
seg – dvs forsvare seg – mot muslimers behov for identitesbevarende og
identitesforsterkende markører av ulike slag er betydelig større i disse
landene enn i de land som har færre muslimer og hvor islam som sådan derfor
nødvendigvis står svakere.
Bosnia har 40% muslimer, Chad 53.1% og Libanon har 59.7% muslimsk befolkning.
Her ser vi at vekstskålene er i ferd med å svinge i disfavør
av vestlige verdier, for å si det mildt. Her er sivilisasjonen i ferd med å gå
på dunken og den kroniske skade er et faktum. Her er Koranens budskap i ferd
med å bli hva selve saken dreier seg om: Et være eller ikke være for en av
gruppene. Muslimene kan ikke tillate seg å være dominerte av en gruppe
ikke-msulimer. De må derfor støtte seg mer og mer på stadig merpå boksatvelig
tolkning av Koranen, hadith og sunna. Det går opp for flere og flere muslimer
at Allah virkelig krever at en muslim som vil bli kalt muslim blant muslimer virkelig
må ofre liv og eiendom for ”saken”, dvs for profetens og Allah sak, dvs for
utbredelsen av islam. Aktiv misjonplikt med våpen i hånd blir et must som må
følges, ikke bare et fromt ønske. I kjølvannet av en slik muslimsk oppvåning
eller vekkelse følger massiv flukt av ikke-muslimer fra områder som
ikke-muslimene med rette ser på som lett overtagbare, dvs som svake og
handlingslammede i mangel på religions - eller fast trosfundament - som radikal
sammhengskraft.
Hva så med land som har over 70% muslimer?
Alle kjenner ”svaret”: Forholdene er elendige, BNP er
latterlig lavt og bistanden til disse landene fra Vesten (og resten) er skyhøy,
uten at dette kommer tydelig nok frem i MSM og uten at dette tas opp og diskuteres for ramme alvor i Vesten. Det kan
rett og slett bli for komplisert og er det noe befolkningen straffer, så er det
politikere som tar opp samensatte problemstillinger i noe omfang. Det blir for
skremmende eller for kjedelig for velgermassen. Vi avspises med smådebatter om
overflateproblemer med islam og skal forskånes fra debatter som kunne ha gått
islam dypere inn på klingen og som ville ha fått frem de virkelig grunnleggende
problemene denne religionen utgjør og vil komme til å utgjøre både i nær og
fjern fremtid, fra den dag ”de blir
mange nok” og så bare vosker i antall. Vi opplever i stedet at muslimer ønskes
”god id” av godtroende og velmenende programledere, dvs et inderlig godt ønske
om at avgudsdyrking nok en gang skal ha fremgang og gode vekstvilkår her i
landet. Vestlige mennesker værer imidlertid og opplever at Vesten bare lar
humla suse. At Vesten står maktesløs og er overgitt sin egen skjebne, en
utvikling folket ikke kan gjøre noe med, uansett hva man måtte prøve og uansett
hvor stort og inderlig øsnket om forandring av kursen og retningen er. Vesten –
sett med sin egen snevre elites øyne - har fortsatt klokkertro på at alt skal
ordne seg til det beste og til og med at større innvandring vil kunne redusere
problemene med muslimene på sikt.
Den intellektuelle elite av i dag - og våre politikere flest
– stoler, feigt nok, på at folk skal være mer kreative og finne bedre løsninger
enn de selv har klart å foreslå og gjennomføre ndgj integrering, og at
befolkningen faktisk er villig til å redusere sin levestandard slik at
muslimene og islam skal få vist hvilken ressurs de egentlig utgjør og hvilket
positivt bidrag islam og muslimer da vil bidra med i fremtiden. Vi har blitt
tutet huden full med at islam og muslimer er og skal bli en berikelse for all
fremtid her i landet. Politikerne
overlater til folket å virkeliggjøre denne utopien ikke bare ved at de pålegger
folket stadig høyere skatter beregnet og brukt for formålet, men også ved at de
forbyr folket å bli ”syke”, dvs. bli mer islamofobe, hvilket jo ikke er noe
annet enn å ville forby folk å se, høre, smake og forstå med sine egne 5 fulle
sanser.
Det herskende etablissement fremmedgjør seg dermed i stadig
større grad selv fra sin egen befolkninge og resultatet følger automatisk: Befolkningen
blir mer frusteret over egne representanter i ulike maktfora og miljøer.
Samtidig forsterker de muslimenes selvfølelse og motiverer til stadig å
forsterke sin identitetsskapene kravs-strategi med ”trusler” om allslag unntak
og særrregler for islam og muslimer. Vår elite ser ikke at de mer eller mindre ufrivillig
- eller bevisst - pålegger egen befolkning å betrakte og forholde seg til muslimer som stadig tydeligere offer
- og da ikke som positive bidragsytere. Muslimer tillgges med stor kraft og
”intellektuell backing" og tyngde rollen som ufrivillige offer. Man gjør dem - med nærmest teknisk presisjon -
til omvendte syndbukker, en prosess som i lengden imidlertid vil gjennomskues
av flertallet i befolkningen. Å konservere muslimer i offerrollen tros å være
en vei ut av uføret. I virkeligheten forsterker imidlertid denne strategien
bare de krefter som – etter hvert organisert - kommer til å ty til vold for om
mulig å "lindre" avmaktsfølelsen og fjerne fortvilelsen, og "løse" problemet og dilemmaet
på en helt annen og mer brutal måte enn noen i dag vil ønske å forestille seg.
Uansett: ”Utviklingen” er satt på skinner. Det bærer bare en
vei og det er lukt til helvete, dvs inn i ”islams mørke og kalde favn”.
Avviklingen av Vesten som Vesten er uunnvikelig, for ikke å si
uavvendelig. Vi har gjort oss selv til usslinger
i et skjebnedrama.
Noen mektige blant tenkte visst at det var best sånn. Vi
flyktet i virkeligheten fra mulighetene friheten. Vi lot oss baste og binde av
extraterritorale undergangskrefter. Vi ga frivillig avkall på tradisjonen, på troen,
på håpet og kjærligheten ja, selve den kristne frihet og selvstendighet. Vi
solgte vår sjel til Muhammed og Allah. Vi fortjener ikke bedre nå, hva nå enn
måtte skje. Det er for sent å ta skjeen i en annen hånd. Vi skal sannelig bli
tvangsforet med sult og elendighet. Vår stolthet er tapt for all fremtid. Det
var ikke lenger noe nobelt ved oss. Vi har mistet vårt naturlige adelskap. Vi
har gjort oss selv til tiggere og selv-bødler. Vi faller for eget grep.
Resultatet er stadig flere muslimske innvandrere som spekker
på resten av samfunnlegemet. Dette igjen fører til at muslimene i stadig
tettere grad ”rotter” seg sammen for å finne stadig større styrke i et samlet
fellesskap, i et skikt av befolkningen som stadig blir mer og mer ofret ved at
de nettopp i stadig sterkere grad – urettmessig og urettferdig nok – nettopp gjøres
til offer. De tillates nærmest uten forbehold å gjøre seg til offer fordi vi
har behov for å gjøre dem til det, velstandsoffer, offer for arbeidsløshet,
sykdoms- og trygdetyveri. Vi har institusjonalisert et ”evigvarende”
parasitteri på godene som er bygget opp (av oss selv ”with a little help from
our friends) gjennom generasjoner. For dette passer den rådende elite, de som
tror de er bedre enn folk flest, de som vil at befolkningen skal leve i frykt
for å bli stemplet som rasister, (islamkritikere diagnostiseres som islamofobe),
- hvilket ikke annet er enn en moskvaprosess mot egen befolkning i miniatyr.
Man har med flid konstruert opp muligheter for anvendelse av instrumental
stigmatisering av ”de onde”, dvs av egen befolkning. Befolkningen er dermed
gjort til de folkevalgtes og den kulturbærendes elites verste fiender. Ikke
rart at det dukes for stadig voksende forvirring, en prosess som til sit vil
ende i blodig kaos og mest sannsynlig i reell borgerkrig.
For det ligger nemlig en grense for hvor mye den muslimske populasjon
kan nyte godt av spesiell gunst – enten den er mental eller økonomisk eller
begge deler – på bekostning av den gunst andre populasjoner i samme befolkning nyter,
i vårt tilfelle, det vi kaller: Urbefolkningen, nordmennene. Det kommer til et
punkt der den mentale og medfølgende økonomiske hjelpen eliten har forsøkt å
hjelpe muslimene med ikke lenger kan opprettholdes og videreføres. Den mentale
overskuddskapital brukes sakte men sikkert opp. Velviljen tørker ut og
ærligheten og virkeligheten vil da overta som styringsgrunnlag og folk flest
vil se: ”Man” har ikke klar å skape det nye mennesket, det store nye størianske
Vi. Folk vil begynne å innse at allle
disse forsøk var spilt møye og at hele prosjektet var et fata morgana, en
livsfarlig illusjon. Om voldelige konfrontasjoner da skal unngås, blir et spørsmål
om tid, og ikke mer penger eller større bevigninger.
Vil det da hjelpe å sette et tak for hvor mange muslimer det
til enhver tid vi kan tillate oss å ”ha” her i landet?
Vel, noen har begynt å tenke seriøst, i visse ”baner”. Vi
tar her med noen tanker og perspektiver fra Danmark sakset fra HRS:
…
Men selv blandt ikke-vestlige indvandrere må vi sondre
mellem nationaliteter, f.eks. mellem landene i Mellemøsten og de andre. For der
er jo slet ikke nær de samme problemer med f.eks. vietnamesere, thailændere og
chilenere, som der er med indvandrere med muslimsk kulturbaggrund.
Det gælder økonomisk. Danmarks
Statistik har vist, at op mod halvdelen af indvandrere fra oprindelseslande
som Irak, Somalia og Libanon er fuldtidsmodtagere af offentlige forsørgelsesydelser
(se side 51). Det er fuldkommen uholdbart. Men det gælder også i forbindelse
med kriminalitet. Rockwool Fondens aktuelle rapport ”Etniske minoriteters overrepræsentation i
strafferetlige domme” viser tydeligt, at:
·
Ikke-vestlige indvandrere, især fra muslimske lande, er klart mere kriminelle
end vestlige indvandrere, og det gælder især i forhold til den uhyggelige og
farlige voldskriminalitet. Det er den, der i høj grad skaber utryghed og tab af sammenhængskraft.
· Muslimske
efterkommere er mere kriminelle end muslimske indvandrere (første generation),
hvilket vidner om, at integrationsprocessen ikke går bedre, men værre. Man
hører jo ellers ofte, at man bare skal give integrationen tid. Det vil altid
tage flere generationer, inden man opnår assimilering, altså at udlændinge har
samme niveau som den etniske befolkning, hvad angår f.eks. kriminalitet og
jobfrekvens. Men denne optimisme forudsætter jo altså, at udviklingen for hver
generation går i den rigtige retning.
Sluttbilde fra oss for denne gang:
Today's 1.5 billion Muslims make up 22% of the world's
population. But their birth rates dwarf the birth rates of Christians, Hindus,
Buddhists, Jews, and all other believers. Muslims will exceed 50% of the
world's population by the end of this century.
---
Adapted from Dr. Peter Hammond's book: Slavery, Terrorism
and Islam: The Historical Roots and Contemporary Threat
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar