Verden opp ned - Mellanie Phillips: Modig.

Mellanie Phillips siste bok, The World Turned Upside Down, er selvsagt en bok man bør lese, før det går opp for en at det kan være for sent å snu kloden på riktig plass igjen og før islam legger hele kloden i grus heller enn å akseptere at jødene er kommet for å bli i Israel. Og at staten Israel er en legitim stat med rett til eksistens for all fremtid, så lenge denne varer. Og at den først og fremt tilhører det jødiske folk, både historisk sett og folkerettslig sett, en gang for alle.

Phillips er en agnostisk jøde, men likevel ”a traditionally minded jew”, som hun selv beskriver seg. I tillegg mener hun at den judeokristne tradisjonen er  et ”must” å beholde, skal Vesten overleve som sivilisasjon (for å bruke mine egne ord). Vesten har imidlertid på denne grunnvollen - eller symbiosen mellom jødedom og kristendom – nå nærmest dekonstruert seg selv fra å være verdensledende på så mangt til å bli et samfunn som på nye måter synes å trenge noen utenfra som kan hjelpe, for i det hele tatt kunne overleve noen av de ufattelig dramatiske utfordringer som ligger nært forut.    

Verden vil tydelig bli en annen uten et ”sted” i verden hvor den judeokristne ”modellen” legges til grunn, både for moral og vitenskap, - for ikke å nevne filosofi og politikk. Phillips peker på at det var i den judeokristne tradisjon at forutsetningen for vitenskapelig tenkning og videreførende forskning og praksis oppsto.  Den kunne ikke få fortfeste i andre tradisjoner, som f eks den greske. Og aller minst i den islamske tradisjon. Europa og Vesten er i ferd med å kaste vrak på seg selv og undergraver nå systematisk og ja, sogar triumfalistisk, ironisk nok, respekten for rasjonalitet, sannhet og ydmykhet. 

Vi overtas sakte men sikkert  av et overordnet kulturelt paradigme hvor subjektiviteten , relativiteten og det rene nihilistisk maktstrev har overtatt fullstendig og individualismen rår. En strategi som bare kan tape overfor andre mer kollektivistiske kulturer, som f eks den kinesiske og islamske, som i stor grad forakter Vestens solipsisme, hvilket er en direkte følge av at den judeokristne arven nå blir foraktet og vraket, spesielt av de intelektuelle.

Hvordan har det vært mulig at Europa fra å være et israelvennlig paradigme nå har ”utviklet” seg til å bli et jødehatende kontinent, nærmest helt fritt for skrupler og hvor man støtter islam som ideologi samtidig som denne ideologien utrykkelig og så tydelig det går an å bli nettopp vil undergrave de idealene dette israelvennlige paradigme jo nettopp bygget på?

Phillips svarer at det dreier seg om det grunnleggende menneskelige behov for synd, soning og frelse, men uten at Europa nå for tiden bruker disse begrepene, man er blitt hjernevasket av de siste århundrenes anti- judeokristne angrep innefra Europa og Vesten selv. Ideologiene – kommunisme, fascisme, nazisme og ateismen - har fått oss til å glemme hva grunnbegrepene står for, tilbyr og betyr. Det er naturalismen og materialismen som ødelegger oss og skygger for realitetene. Europa har fortrengt sine grunnbegrepers   innhold eller later som om disse er uten realitet eller overhodet ikke eksiterer.  Resultatet er en invertering – eller perversering, vil jeg si - : Man snur opp ned på det hele til det uigjenkjennelige og blir stående tilbake med at det nå er Mennesket som må overta Guds plass og rolle som dommer og Frelser.  

I et slikt paradigme må Vesten – ikke minst av sine egne ”brights” - tillegges all skyld, all synd. Vesten må følgelig påta seg all kritikk og straffeforfølges for sin ondskap og utilstrekkelighet: Amerika er ansvarlig for muslimsk terrorisme. Israel er ansvarlig for palestinsk terror. England er ansvarlig for 7/7. For miljøfanatikere er det industrialiseringen som må ta skylden. For naturalistiske forskere er det religion som bør ta ansvaret. For Vestens intellektuelle er det Israels feil alt sammen. Jøder må følgelig demoniseres, nærmest på islamske premisser. Sett med islamistenes øyne må hele den ikke-islamske verden bære kostnadene. 

Men har ikke Vesten fremdeles overtaket på resten av verden? Fins det ikke en bærekraftig uskyld i Vesten i dag, som frikjenner,  og som kan gi håp – for alle? Neppe blant dagens intellektuelle og vår tids kulturelle og politiske hegemoner, hvis jeg forstår Phillips rett. 

Vesten er blitt kronisk skyldig og må ta alle verdens lidelse på egen kappe, noe som selvfølgelig faller islam lett for brystet. Vestens unnes ingen løslatelse på prøve, men dømmes syndig til evig tid uten noe som helst annet rom for frelse enn det Vestens fiender dikterer. Vestens farligste fiender befinner seg ikke utenfor Vesten, men innenfor, og jo mer muslimsk innvandring, jo tydeligere og sterkere blir nettopp denne indre fiende, dag for dag, måned for måned, år for år. Slik jeg tolker det.

En indre fiende av Vesten som på ingen måte betraktes – av visse maktmennesker i høye posisjoner og i brede lag av den intellektuelle befolkning - som en fiende, men tvert imot som en befrier og frelser er Vitenskapen og  ateismen. Her trekker Phillips frem Richard Dawkins, som jeg ikke trenger å beskrive nærmere, ”gutten med ”memene” som ikke vitenskapelig kan bekrefte at de eksiterer, men som likevel tror av hele ”sitt hjerte”, nettopp på dem. (Han synes ikke å oppfatte at han er overtroisk). 

Dawkins er vår tide gnostiker ”par excellens” skriver Phillips, og jeg er enig. Han tror han besitter en spesialkunnskap som bare få eller ingen bortsett fra ham selv og hans få disipler er blitt utvalgt – av ette eller annet – til å ha og forvalte. Han anser Gud som et monster og gudstro som et skadelig og sykeliggjørende virus, et fenomen som må utryddes, nærmest koste hva det koste vil, ikke minst  av Dawkins egen selvrettferdighet og i egne øyne moralske høyverdighet.    

Dawkins har jo ingen Gud og må derfor ha en moral som overgås Guds moral. Og denne moral skal gjelde for alle, (gjennom konvensjoner eller ikke?). Dawkins må derfor gjøre Gud slem og seg selv snill, en høyst pueril forestilling og like latterlig som gjennomskuelig for folk som er trygt forankret nettopp i den judeokristne arv, slik Mellanie Phillips er, (og takk for det). Det syn at vitenskap bygget på erfarings mens metafysikk bygget på spekulasjon bør for lengst være forlatt, mener Phillips og referer til Popper som igjen påpeker det faktum at moderne fysikk er høyst spekulativ. 

Mange fysikere og matematikere i dag forutsetter at det finnes en supranatural verden, en verden utenfor det materielle, mens biologer synes helt ute av stand til å akseptere dette. Dette kommer kanskje av at biologer faktisk ER naturalister: De forholder seg til hva de kan se av levende organismer i verden og dette er alt de ser … Slik jeg tolker dette er det ikke langt fra at Phillips sier at disse biologene faktisk lider av kognitiv svikt. De mangler tros-evne, evne til å se under eller over, evne til faktisk å forholde seg til det som ikke sees. En evne man som judeokristen forutsettes å ha, som en gave fra Gud, kan man si. Det kreves med andre ord en slags form for intelligens for å kunne tro …

I tillegg kommer selvsagt den stadig mer krevende "frigjøring" (eller forløsning?) av alt erotisk, til fortrengelse av og tilintetgjørelse av selve grunntanken i spesielt kristendommen om den agapiske kjærlighet, den uforbeholdne kjærlighet som ikke krever gjerninger – eller strev (jihad), den kjærlighetsfrihet man ikke kan tvinges inn i og som står i motsetning til  Rousseaus vilje til å ”tvinge til frihet”.  En tvang som manifisterte seg ikke bare med kommunismen og fascismen – som begge vill frigjøre mennesket ved å omskape det med tvang – men som nå manifisterer seg under mange forskjellige masker og navn i dagens moderne undergangsamfunn.

Phillips bok fortjener selvfølgelig en mye lengre og bredere og dypere omtale enn denne lille anmeldelse. Den er spekket med informasjon, sitater og dagsaktuell analyser og glemmer ikke det historiske perspektiv. Ikke på svært lenge har jødehatet i Vesten vært større, mer sammensatt og globalt-systematisk og farligere enn i dag.