Det mangler ikke på meninger «all over» om vårt demokrati i disse dager. Det mangler ikke på fakta. Empirien synes å ligge klar for å dra visse «uavhendelige» konklusjoner. De uteblir, imidlertid, mer enn de spiller med i symfonien, eller kakofonien.
Av mystiske grunne vi ikke fullt ut forstår. (Ironisk).
Det vil ikke mangle på meninger fremover. Og bakover, vel, så ser vi kanskje at mange tror at meninger og mengden av dem gjennom de siste 25 årene ville styrke Demokratiet heller enn i seg selv å bli en oppmuntring til å tenke: Det kollektive, kulturelle, Selvmordet – og da ikke bare som et stadig mer utbredt ønske og en mulighet, men som en både kulturell, politisk nærmest naturnødvendig nødvendighet fremover. Det kommer, vi kan ikke annet enn å ta imot, både i takknemlighet, og i stoisk ro. I kristne kretser er det fortsatt bare slumring; her finnes bare kos, seremonier og ro, men foreløpig ingen ekte stoisk ro …
Man skulle tro at mangfoldet av meninger betyr at demokratiet så si styrkes for hver dag som går, og at vi blir rikere og mer beriket av det. Men stemmer det?
Er ikke myriadene av info, analyser og meninger i stedet et (både sekulært og religiøst) tegn og et symptom på at nettopp Demokratiet er blitt enda mer suicidalt enn tidligere; at det går stadig raskere mot «solnedgangen» og at «vi» i stedet for å berike demokratiet synger unisont på vår nærmest egenvillede og kollektive svanesang, reelt - og nyter det?
Her følger en rekke linker og utdrag av artikler som burde skjerpe refleksjonene som gjør seg gjeldene, eller mangel på dem, - tanker vi bør ta til oss og grunde på, for ikke å bli helt målløse eller grunnløse, når vi skal forsvare vårt Demokrati fremover:
Se først denne, med linker til noen av bl a Meottis mange artikler om «saken»:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/12/antisemittisme-gaza-og-oss.html
-
The “moderate Muslims” and the “handful of extremists”
https://www.israelnationalnews.com/news/406495
Julie Dahle:
https://www.rights.no/2025/04/en-handelsreisende-med-fryktkapital/
terror: https://www.facebook.com/share/16DZ8KQKW7/
https://www.rights.no/2025/04/erkjennelse-og-svik/
Vad, Damark: https://www.rights.no/2025/04/markedsplass-eller-nasjonalstat/
Vad, video: https://www.facebook.com/share/19A4xvNAsH/
https://www.rights.no/2025/04/bekymringsmelding-om-det-islamske-forbundet-i-drammen/
https://www.rights.no/2025/04/statsforvalteren-forstar-ikke-islam/
Wikborg tall, innvandring:
https://www.facebook.com/share/18bMQmJL1X/
https://inyheter.no/04/04/2025/myten-om-at-hitler-og-nasjonalsosialismen-var-ytre-hoyre/
Prof. Matlary: liberale land: https://www.facebook.com/share/15xbJCm1ms/
https://www.rights.no/2025/04/bekymringsmelding-om-det-islamske-forbundet-i-drammen/
Trump- Marx: https://www.facebook.com/share/154VuZVAPW/
Woke tyranner, Fosli: https://www.facebook.com/share/14EQJtSySW8/
-
https://inyheter.no/03/04/2025/en-ateists-bekjennelser/
De "moderate muslimer" og "ekstremisternes håndfulde" …
Den største fejl fra dem, der enten er for uvidende eller for tilbageholdende til at forbyde sharia, er, at de overbeviser sig selv om, at Shari'a kun er for muslimer, og under alle omstændigheder kun gælder for familieanliggender. (Mening).
Dr. Anjuli Pandavar, Apr 6, 2025, 11:01 PM (GMT+3)
Dr. Anjuli Pandavar er en britisk forfatter og social kritiker, der har en ph.d. i politisk økonomi. Hun blev født ind i en muslimsk familie i apartheid Sydafrika, hvor hun forlod islam i 1979. Anjuli forbereder sig på at konvertere til jødedommen. Hun er en af de mest trofaste forsvarere af Israel og en konstruktiv kritiker af den jødiske stat, når hun mener, at det er berettiget. Hun ejer og skriver på Murtadd til Human hvor hun kan blive kontaktet.
Kraftigt udtryk er nødvendigt for at korrigere den skadelige erosion, som det engelske sprog har været udsat for på det seneste, i et stormløb, der kun kan beskrives som sproglig hærværk, alt sammen i tjeneste for at gøre sprog til et "sikkert rum", hvor løgne kan være klædt ud som sandhed og sandhed bagvasket som løgne, kan ofre præsenteres som gerningsmænd og gerningsmænd kan maskere sig som ofre. Virkningen af denne hærværk på det engelske sprog er vidtrækkende.
Lad os overveje ordet ekstremisme, for eksempel: "Bedriften af ekstreme politiske eller religiøse synspunkter; fanatisme." Intet problem der, undtagen når det forvrænget anvendes på muslimer. På et spektrum af verdens religioner er islam så ekstrem, som den bliver, hvilket gør enhver, der holder islam tilhænger af en ekstrem religion, uanset hvilke dele de praktiserer, og hvilke dele de adskiller sig fra. Der er ingen vej udenom dette. Det vigtige punkt om en "moderat mafioso" er ikke, at han er moderat, men hvilken tjeneste han yder til den "ekstremistiske Mafiosi", at de fortsætter med at tolerere ham i mafiaen. Ved den fordærvede betydning af ekstremisme er kun de muslimer, der begår terrorisme, massemord, tager sex-slaver eller kaster levende babyer i ovne, ekstremister.
Muslimer, der blot slår deres koner, er ikke ekstremister. Muslimer, der blot afskærer døtrenes klitoris og syr deres skamlæber af, er ikke ekstremister. Muslimer, der blot gifter sig med deres mindreårige døtre til voksne fremmede, er ikke ekstremister. Muslimer, der blot ønsker at indføre et barbarisk retssystem, er ikke ekstremister. Muslimer, der blot ønsker at se frafaldne dræbt og homoseksuelle kastet i døden fra høje bygninger, er ikke ekstremister. Muslimer, der blot tror på, at en muslims liv er mere værd end en kafires, er ikke ekstremister. Muslimer, der blot føler, at de ikke har noget at forklare, når en af deres egne halshugger en lærer på gaden eller en gammel kvinde, der beder i en kirke, er ikke ekstremister. Muslimer, der blot har Gud i tankerne i hele deres vågne timer, er ikke ekstremister. Muslimer, der blot sender deres små børn til indoktrinering, er ikke ekstremister. Muslimer, der blot underviser Koranen, er ikke ekstremister. Muslimske forældre, der blot presser deres traumatiserede døtre til at vende tilbage til deres voldelige voldelige ægtemænd, er ikke ekstremister. Muslimer, der myrder deres døtre for at være "for vestlige", er ikke ekstremister. Muslimer, der insisterer: "Jeg behøver ikke at respektere landets love", er ikke ekstremister. Alle disse dejlige moderate muslimer er meget følsomme, og vi må være meget omhyggelige med aldrig at fornærme dem, så vi ikke "driver dem i hænderne på ekstremisterne."
Således er vi blevet co-opted, gennem korruption af vores sprog, til Allahs sag. Selvfølgelig ville vestlige feminister ikke komme ud mod Hamas for alle de barbariske voldtægter, lemlæstelser og mord, de havde begået på jødiske kvinder og piger den 7. oktober og derefter. De ved, at "ikke alle muslimer osv.", og under alle omstændigheder muller de stadig, om muslimsk kone-slående, pædofili, spædbarnsmord (næsten altid døtre), klitoridektomi, øjeblikkelig skilsmisse, pimping forsoning (nikah halala), automatisk faderlig forældremyndighed osv., virkelig er opslidelser.
Virkningen af at presse ordet ekstremistisk i tjeneste for dystre politiske formål korrumperer vores etiske mål langt ud over den kyniske hensigtsmæssighed at støtte "vores moderate muslimske allierede", du ved, dem, dem, der kærligt deler kager, mod "ekstremisterne", dem, der slynger levende babyer i ovne. Således synes vestlige observatører og kommentatorer, især retshåndhævende embedsmænd og dommere, for eksempel ikke at synes, at det er mærkeligt, at muslimer, der myrder deres koner og døtre "for at genoprette deres ære", gør det foran deres små børn, hvis de kan og sjældent går på flugt. Tværtimod går sådanne æresgenoprettende mordere til slægtninge, venner og endda politiet, dækket af blod, mordvåben i hånden og roligt erklærer deres gerninger.
Forstå dette, kære læser, vær venlig, i deres sind har de ikke gjort noget forkert, faktisk har de gjort en dydig gerning, som heldigvis deres små børn kunne lære af. Det er ansvarligt og eftertænksom for en far at dræbe en mor foran sine børn.
I mellemtiden begår de australiere, der for at vise deres misbilligelse af de "ekstremister", der råbte "Død over jøder" og angreb en biskop, sende deres døtre for hjernevask til slangeoliesælgere i moskeer, den samme fejl som så mange velmenende, men vildledte mennesker i Europa og Nordamerika. De uskyldige døtre, du sender til moskeer for at "gøre det rigtige", vil blive de instrumenter, hvormed der gøres meget værre ting mod dit samfund senere.
Bemærk to ting, især amerikanere og australiere, hvert stykke jord, du sælger til muslimer, for et hvilket som helst påviseligt formål, er på vej ud af din jurisdiktion, og derefter, ud af din suverænitet. De starter med at praktisere Shari'a der, dvs. landets love, overholdes ikke længere, og ender med at indføre no-go zoner, hvor myndighederne ikke længere må komme ind, dvs. landets lov kan ikke længere håndhæves, og dermed blive de facto islamiske mikrostater. Hvis du vil se din fremtid, så se på Frankrig, Sverige og Storbritannien.
Denne proces har netop taget et skridt ind i den anden fase i East Plano, Texas, hvor sheik Dr. Yasir Qadhis "moderate muslimer" udvider og omdanner deres EPIC-masjid til en EPIC islamisk mikrostat. Andre sunnimuslimske moskeer og islamiske centre omkring Texas, og der er mange, vil effektivt blive udgravninger af denne mikrotilstand. Den nordlige ende af knibtang er Ontario-Michigan-Minnesota. Heldigvis er myndighederne i Texas endelig ved at vågne op til Sheikh Qadhis oprørske aktiviteter i Sheikh Qadhi og hans "moderate" undergravende stoffer på East Plano Islamic Center. Citatet ovenfor: "Jeg behøver ikke at respektere landets love," er ordene fra denne Dr. Qadhi, der forsikrer muslimer om, at han "hader" landets love, og at han vil gøre alt for at ændre dem. I Australien er muslimer i gang med at opkøbe store landområder uden for byerne.
Og nu til mit elskede Israel. Nogle er forfærdede over kriminalitets- og lovløshed i den "arabiske sektor". De satte dette ned til kriminelle netværk og modvilje fra politiets side til at gå ind og rydde op, hvilket gør de muslimske arabiske byer og landsbyer effektivt mikrostater. Det er sandt, men det er ikke hele sandheden. Overset er det chokerende faktum, at Shari'a er tilladt i Israel. Selv "en rest" af Shari'a er alt det grønne lys, som muslimerne har brug for at påtvinge sig selv hvor, hvor som helst, når og hvordan de vil. Shari'a fastsætter, at:
Områder, hvor muslimer bor, og der er en rest af islams regler, selv om dette er begrænset til ægteskaber, og hvad der vedrører dem, betragtes som muslimske lande. Et muslimsk land bliver ikke et fjendtligt land, undtagen under tre betingelser: ... at ikke en eneste af islams regler forbliver deri. [Dette] betyder effektivt, at ingen af de lande, som islam har spredt sig til, og hvor noget af det forbliver, kan betragtes som et fjendtligt land. Hvad angår andre lande, består fjendtlige lande (Dar al-harb, "voksen af krigssalkene) af dem, med hvem de muslimske lande (Dar al-Islam) er i krigstilstand, i lyset heraf er det klart, at der næsten ikke er noget land på jorden, hvor en muslim har en undskyldning for at opføre sig anderledes, end han ville i et islamisk land." (Reliance af rejsende, tillæg W43.5.c)
Hvad angår muslimer, hvis jøderne hævder Israel som deres forfædres hjemland og samtidig tillader muslimer at praktisere islam i det selvsamme hjemland, de hævder, så er de ikke seriøse. Både Det Muslimske Broderskabs Islamiske Bevægelse og de kriminelle bander i den arabiske sektor er muliggjort af Israel, der hengiver sig til de arabiske muslimer med Shari'a. Men værre, ved at prale om arabere i Knesset og en arabisk dommer, der sætter en premierminister i fængsel, graver jøder deres egne grave. De sender budskabet om, at landet tilhører muslimer, du ved, de mennesker, der er religiøst forpligtet til at dræbe alle jøder. Shari'a i Israel, sammen med en sådan katastrofal dyd, bekræfter: "Fra floden til havet vil Palæstina være frit." Det er bare et spørgsmål om tid. Det er Sabr.
Den største fejl fra dem, der enten er for uvidende eller for tilbageholdende til at forbyde sharia, er, at de overbeviser sig selv om, at Shari'a kun er for muslimer, og under alle omstændigheder kun gælder for familieanliggender. Dette er forresten, hvad Yasir Qadhi spillede på, da han førte kampagne for stat for at få en Shari'a fod i den amerikanske dør. I Det Forenede Kongerige var det tværreligiøse kristne, der kastede den dør vidt åben.
De feje, de vildledte og de uærlige vil alle fremme det samme argument: Vi har religionsfrihed. Alternativt, hvis jøderne kan få deres religiøse love, hvorfor så ikke muslimer? Ingen ser på, hvad "religionsfriheden" har ført til, når den er skænket til muslimer. For muslimer betyder religionsfrihed kun religionsfrihed. Hvor kun "en rest af islams regler opnår", som hvor muslimer har lov til at praktisere enhver islam overhovedet, er de forpligtet til at underminere og overtage dette samfund, fordi den ene rest, det være sig et lille bedeværelse, en halal madudgang eller en enkelt hijab gør dit land til deres. Resten er en mopping-up operation. Tænk på, hvor langt du er fra at håndtere dette, hvis du stadig mister søvn over muslimer, der ikke begår terrorisme eller massemord, tager sex-slaver eller smider levende babyer i ovne, og du fortsætter med at hengive muslimer sig til "interrerelig dialog".
Der er håb, selv i selve Shari’a, hvis du ved, hvordan man bruger det mod muslimer. I et land, hvor det bliver umuligt for muslimer at praktisere selv "en eneste af islams regler deri" forpligter
Shari'a dem til at forlade landet:
"Snarere bør en muslim i et sådant tilfælde emigrere fra sit land, hvis han kan finde en bedre, flygte med sin religion, som er obligatorisk, hvis han forhindres i sit hjemland i åbent at udføre tilbedelseshandlinger." (Reliance of te Traveller, Book O25.3.a)
For at rydde Gaza for muslimer er Donald Trump ikke påkrævet. Blot at beslaglægge hele territoriet, sørg for, at ingen muslimer har noget offentligt embede, gør det umuligt at praktisere noget af islam og Shari'a vil tage sig af resten.
I kafire-jord, dvs. ikke-muslimske lande, tolererer muslimer kun andre religioner, fordi de ikke har noget valg, men vil arbejde utrætteligt for at underminere disse religioner, nogle af terror, andre ved at indoktrinere børn i moskeer og skoler og andre ved at dele kager. I muslimske lande, de dispenserer med niceties. Hvis slutresultatet er det samme, betyder det så noget at nogle dræbe, mens andre laver kager?
Uanset om det er mordere eller konditorer, er muslimer forpligtet til at:
"Bekæmp dem, der ikke tror på Allah og den sidste dag, og som forbyder ikke, hvad Allah og hans sendebud har forbudt, som ikke praktiserer sandhedens religion [islam], at være af dem, der har fået bogen [jøder og kristne], indtil de betaler meningsmålingsskatten [jizya] ud af hånden og føler sig undertrykt," (Koranen 9:29).
Og i den ædle henrettelse af denne pligt, "muslimer kan ikke søge hjælp fra ikke-muslimske allierede, medmindre muslimerne er betydeligt i undertal og de allierede er af god vilje over for muslimerne." (Reliance of the Traveller, Book O9.7)
-
Se denne, (under in extenso):
Vestlig venstreradikalisme la grunnlaget for islamsk terror, Arnt Folgerø:
Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
Blodbadet i Gaza som ble utløst av Hamas sitt angrep på Israel 7. oktober i 2023, burde sette en stopper for alt prat om frigjøring ved hjelp av terror, skriver Hussein Aboubakr Mansour i et essay med tittelen Fanons barn.
Den egyptisk fødte amerikaneren, Mansour, mener at Hamas sin dyrking og bruk av terror best kan forstås som et resultat av etterkrigstidens franske venstreradikale eksistensialisme og marxisme, slik disse ideologiene ble markedsført av Frantz Fanon og Jean-Paul Sartre. Det var Sartre som skrev forordet i Fanons bok, ”Jordens fordømte”, som ble utgitt i 1961.
Ved inngangen til 1960-tallet var Sartre den mest leste tidsaktuelle filosofen på det arabiske språket. Hans kombinasjon av eksistensialisme og marxisme solgte som varmt hvetebrød og skapte miljøer for revolusjonære ungdomskulturer i Kairo, Alexandria, Damaskus, Beirut og Baghdad, skriver Mansour.
”Jordens fordømte” ble en slags internasjonal Bibel for dekolonisering, og Fanon la stor vekt på vold og drap på hvite kolonisatorer som middel til å gjennomføre revolusjonen for de fattige i den tredje verden. Ifølge Mansour er boka fylt med horrible oppfordringer til vold og appeller til den tredje verdens folk om å massakrere kolonisatorene. Drap er renselse og helsebringende kraft for dem som gjør opprør. For de siste kan bare bli de første etter konfrontasjoner som gjennomføres med besluttsomhet og drap, går et fram av boka. Denne oppfordringen til en draps-kult og kamp-ideal i rettferdighetens navn ble overtatt av ekstreme islamistbevegelser som Hamas med de katastrofale følgene det har fått for folk i Palestina, men også i andre deler av Midt-Østen og i verden ellers, mener Mansour.
Syriske Fayez Sayegh var den første som anvendte Sartres kritikk av rasisme og neokolonialisme på den israelske staten. Sayegh var medlem av det syriske sosialnasjonalistiske partiet. I 1965 skrev han, under et opphold ved Stanford Universitetet i USA, en pamflett, ”Kolonialisme i Palestina” som ble utgitt av PLO. Dette skriftet var, ifølge Mansour, selve fødselsbeviset for den globale støtten til palestinerne og i samsvar med alle de ideologisk viktige spørsmålene for den internasjonale venstresiden, som jødenes ”rasisme”, segregasjon, nekting av sivile rettigheter for palestinere, frigjøring, antikapitalisme, menneskerettigheter, selvforsvar og motstand mot kolonialisme. Det var Sayegh som innlemmet Palestina i den antivestlige kanon til den internasjonale venstresiden, og la grunnlaget for en ny forståelse av Islam som en revolusjonær, antivestlig og antisemittisk ideologi, mener Mansour.
Det er den europeiske tradisjonen, som blant annet Fanon og Sartre står for, man må gå etter i sømmene for å forstå den voldsbølgen som har gått over Levanten (Midt-Østen) de siste 60-70 årene. Men Fanons bok har ikke bare vært inspirasjon for bevegelser i Levanten. Den var også et forbilde for den iranske revolusjonens gudfar, Ali Shariate, mener Mansour. Han er spesialist på arabisk politisk tenkning og tilknyttet The Institute for the Study of Global Antisemitism and Policy (ISGAP) og stasjonert i Washington USA. Instituttet er basert i USA men grunnlagt fra og finansiert av Israel, noe som lett kan avstedkomme innvendinger mot Mansour for å være forutinntatt og pro Israel.
Men Mansour har mange gode poeng og innsikter i skriftene sine som går mot den vanlige strømmen av det som sies og skrives om Palestina og Midt-Østens elendighet. Hans plassering av venstreradikale europeeres rolle og betydning i det som har skjedd og skjer i disse krigsrammede områdene, blir også bekreftet av norske historikere og skribenter som har sett på det som skjedde i Palestina og Midt-Østen etter at muslimene tapte krigen mot Israel i 1967. Dette vil bli tatt opp senere i denne artikkelen.
MASSEDRAP OG RELIGIØS RENSELSE
En vanlig oppfatning er at den islamske terroren kan forklares utgangspunkt i klassisk, islamsk teologi. Men tar man vekk sløret fra islamsk jihad, møter man Sartres og Fanons idé om at de undertryktes elendighet og lidelser kan oppheves ved å utrydde de privilegerte. Å overføre det Mansour kaller hatets ideologi, til en palestinsk kontekst, var ikke spesielt vanskelig, mener Mansour, som har skrevet en rekke artikler om hvordan terror ble en viktig del av forståelsen og politikken i organisasjoner som al-Qaida, Bath-partiet, Hamas, Hizbollah, ISIS, Muslimbrødrene, PLO, al Fatah osv.
Generasjoner er blitt forgiftet av myten om at massedrap fører til moralsk renselse og rettferdighet, og det har manifestert seg i terror-drap på folk både i den muslimske verden og i Vesten. Destruksjonen av Tvillingtårnene i New York 11. september 2001, med et par tusen drepte, faller lett i minnet. Likeledes terrorangrepene i Paris i 2015 på konsertlokalet Bataclan og på redaksjonen i satiremagasinet Charlie Hebdo, al-Qaidas bombeangrep på buss og t-banevogner i London i 2005, bombeangrepet på ei jernbanelinje i Madrid i 2004 og angrepet på Dubrovka-teateret i Moskva i 2002.
Og for Hamas er det å blåse en passasjerbuss full av mennesker i lufta eller å slakte deltakere på en musikkfestival ikke bare en taktisk handling, men kvasireligiøs frihetsakt, mener Mansour.
Lista over terroraksjoner foran, kan gjøres mye, mye lengre. Terrorkulten i Palestina med drap på og bortføringen av sivile, gjennomført av folk som ofrer seg for martyrdøden, begynte med palestinske maoister, leninister og nasjonale arabister fra 1960-70-tallet. Men denne dødelige politiske aktivismen fikk også innpass utenfor Palestina, og ble utført av muslimske ungdommer som var overbevist om at deres personlige frigjøring finnes i motstand og i en endeløs kamp ved hjelp av terror. Fanons og Sartres ideer om at dekolonisering krever ubegrenset vold, har, som tidligere sagt, hatt katastrofale følger for palestinerne, og et foreløpig sluttprodukt er ruinhaugen Gaza med titusener drepte, mener Mansour.
RADIOSENDINGER FRA ITALIA OG TYSKLAND
I artikkelen ”The Liberation of the Arabs form the Gobal Left” beskriver Mansour hvordan nasjonalitetstanken kom inn i den arabiske verden som en sammenhengende ideologi. Nasjonalitetstanken, som var fremmed i den muslimske, arabiske verden, ble først artikulert av Sati Al-Husri (1880-1968). Den arabiske verdens intellektuelle skribenter ble påvirket av de europeiske begrepene om stat og nasjon. Den hegelianske ideen om staten som en historisk uunngåelig realisering av fornuft, ble et viktig element i hvordan man tenkte seg den arabiske staten. Denne tanken ble ført fram av intellektuelle med et leninistisk syn på seg selv som en politisk avantgarde, som skulle bygge den arabiske staten gjennom en historisk kamp mot vestlig undertrykking, og der alle samfunnsmessige motsetninger skulle oppheves. En forestilling som høres kjent og marxistisk ut.
Det oppstod intellektuelle grupper i Levanten (Midt-Østen) der abstrakte ideer fra tysk idealistisk filosofi, nasjonalisme, sosialisme og revolusjonær tankegang inngikk i en syntese med Islam og arabisk kultur. I mellomkrigstiden blomstret slike grupper av kommunister, egyptianister (folk fra Egypt), syrianister (folk fra Syria) og islamister som var påvirket av tysk filosofi, nasjonalisme, sosialisme, arabisk enhet og europeiske ideer om revolusjon som ble blandet med symboler i Islam og arabisk kultur. Dette var noe som skulle endre grunnstrukturen i arabisk tankegang, mener Mansour.
I mellomkrigstiden ble det opprettet radiostasjoner i Italia (Arabic Radio Bari) og Tyskland (Voice of Berlin) som på kortbølgen sendte programmer på arabisk der det ble propagandert for revolusjon hos arabere og muslimer mot ”jødestatene” i USA og imperialiststaten Storbritannia. Den nazistiske og fascistiske påvirkningen fra disse radiostasjonene blandet seg med sosialistiske tanker om samfunn og stat og ble en inspirasjon for framvoksende bevegelser, som det syriske sosial-nasjonalistiske partiet og Muslimbrødrene. Stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseni, oppholdt seg i Tyskland under krigen og la der planer for hvordan man skulle ta livet av jødene som bodde i Palestina. Adolf Hitler ble i hele den arabiske verden folk betraktet som Den tolvte imam (den islamske Messias). Fra den tyske radiostasjonen i Berlin, som spredte antisemittisk propaganda rettet mot den muslimske verden, lød stormuftiens tordenrøst: ”Drep jødene, hvor enn dere måtte finne dem!”
KUPP OG FRIGJØRINGSKRIGER
Ved utgangen av 1940-tallet hadde tanken om kamp mot kolonialismen gjennomsyret av de fleste moderne arabiske samfunnene, og de var rede for revolusjon, mener Mansour. Denne tiden innebar slutten på den koloniale fortiden med britisk og fransk styre. Den arabisk-israelske krigen i 1948 og masseutvisningen av jøder fra arabiske land sammen med statskuppene i Syria i 1949 og i Egypt i 1952, ga signaler om utviklingen i tiårene etterpå. Tankemønstre fra marxistiske og nazistiske kilder kom til å prege politikere som kom til makten i Egypt og Syria, henholdsvis Gamal Abdel Nasser og Antun Saadah.
Men viktigere enn disse politikerne, ifølge Mansour, var tenkere som var med på å utvikle arabiske og islamske forestillinger og ideer, som Abdulrahman Badawi i Egypt og Malek Bennabi. Badawi var den første moderne arabiske filosofen med sterke sympatier for Tyskland og nazismen, og han var nærmest patologisk opptatt av jødene, mener Mansour. Bennabi var denne tidens mest prominente tenker i Algerie, som av de franske herskerne i landet ble beskyldt for å ha vært en nazikollaboratør under andre verdenskrig.
Det algirske opprøret mot den franske kolonimakten begynte på 1950-tallet og varte i sju år fram til begynnelsen av 1960-tallet, da Algerie ble erklært selvstendig etter en krig som skal ha kostet hundretusenvis av menneskeliv, noen mener en million eller mer. Frantz Fanon deltok i krigen og var et ledende medlem i den algirske opprørsbevegelsen FLN.
De revolusjonære gruppene som styrte etableringen av den syriske republikken, omfattet Baathist-bevegelsen, syriske nasjonalister, proto-islamister og kommunister. Gamal Abdel Nassers kupp i 1952 ble støttet av alle revolusjonære grupperinger i Egypt, som også fikk ta del i styringen av landet. En av de mest kjente personene i det egyptiske revolusjonsmiljøet, var Sayyed Qutb, den ideologiske grunnleggeren av islamsk jihadisme og inspirator for terrorgruppen al-Qaida. Etter at han røk uklar med Nasser, framstod han, ifølge Mansour, som en slags Gramsci- eller Trotsky-figur med et budskap som var en blanding av revolusjonær eksistensialisme, leninisme og Islam-romantikk. Han var sjef-ideolog i Det muslimske broderskapet (Muslimbrødrene) og har skrevet boka ”Milepæler”, som er en klassiker innenfor den moderne, islamske, litterære kanon. Qutb ble drept av Nasser-regimet i 1966.
Staten Egypt ble det første og viktigste resultatet av utviklingen i Midt-Østen på 1950-60-tallet. Landet ble en ettpartistat under Gamal Abdel Nasser der staten kontrollerte alt, medier, utdanningsvesenet, religiøse og sekulære institusjoner og en etter hvert stor filmindustri som ble benyttet i statspropagandaens tjeneste. Nassers propagandasjef, Fathi Radwan, skrev boka ”Muhammad den store revolusjonære” der Muhammed blir framstilt som en revolusjonær med budskap om sosial rettferdighet. Grunnleggeren av Muslimbrødrene i Syria, Mustafa al-Siba’i, skrev ”Sosialisme i Islam”. De to skriftstykkene ga også et signal om en dreining bort fra en fascistisk orientering hos landenes ledelse i retning av marxisme og Sovjet-Unionen, som også ble samarbeidspartner for Egypt under den kalde krigen.
Franske intellektuelle på venstresiden, som Jean Paul Sartre, ble også viktig. Hans begrep om engasjement og revolusjonær praksis ble en ledestjerne for politiske eliter i Midt-Østen. I selvbiografien til den libanesiske kommunisten Fawaz Taraboulsi heter det at man var ”kommunist i poetisk forstand, arabisk i politisk forstand, sosialist økonomisk sett og eksistensialist i filosofisk forstand. Dette gir et bilde av den politiske og kulturelle tankeblandingen som dominerte elitene i Midtøsten på denne tiden, en form for politisk, religiøs og kulturell amalgam som skulle legge grunnlaget for en ny islamsk teologi i kampen mot kolonialisme, imperialisme, Israel og Vesten og den voldskulturen som skulle bli slik en ulykke for Palestina og Midt-Østen.
KRIGEN I 1967 – ET SKIFTE
Med tapet av krigen mellom Israel og landets naboer i 1967, inntrådte det et skifte i det dominerende narrativet i det arabiske Midtøsten. Et narrativ som handlet om en storslått arabiskhet og heltmodighet, ble omgjort til at narrativ om å være offer, og den tidligere heltedyrkingen ble omgjort til en martyrkult. Enheten mellom arabisk nasjonalisme og marxisme, som mange intellektuelle stod for, ble oppløst, og det oppstod flere fraksjoner i den revolusjonære islamistbevegelsen. Det var ikke uvanlig at arabiske, kristne marxister konverterte til Islam, noen marxister framstod som islamske humanister, mens andre igjen sa at Marxisme = Islam.
Deler av den arabiske venstresiden reagerte med å bli enda mer venstreradikale og henga seg til den ”vitenskapelige” marxismen. Disse folkene så på Nasser-regimet i Egypt og Baath-bevegelsen i Syria og Irak som småborgerlige ideologier, reaksjonære og tilbakeskuende fascistiske. Skylden for nederlaget i 1967 ble lagt på det irrasjonelle i tradisjonell kultur og religion, mens Palestina ble sett på som en revolusjon i seg selv. Opprørerne i Palestina ble satt på linje med revolusjonære bevegelser i Vietnam, Cuba, Black Power i USA og marxistiske terrorgrupper som RAF i Tyskland. Palestina-organisasjonene tok i bruk internasjonal terrorisme som flykapring, likvidering og bombeangrep. Det første nyhetsbrevet til al-Fatha etter drapene på deltagere i den israelske olympiatroppen i München i 1972, hadde sitater av Franz Fanon på forsiden.
Alle disse skiftningene og endringene i den arabiske revolusjonsbevegelsen er i dag kokt ned til religion, ikke minst i Palestina,. Det har skjedd en avsivilisering og sosial erodering i statene i regionen der noen samfunn har kollapset i det som Mansour kaller selvdestruksjon (Libanon og Syria f.eks). Og det er ikke Islam i seg selv, men det importerte, revolusjonære tankegodset fra Europa. i kombinasjon med Islam, som har skapt en moderne, islamsk teologi som er totalitær, dystopisk og revolusjonær. Prestestyret i Iran, ISIS, Muslimbrødrene, Hamas, Hizbollah og al-Qaida er lokale varianter av en vestlig, revolusjonær tankegang som har hatt og har katastrofale virkninger i mange arabiske og muslimske land, er altså konklusjonen til Mansour.
SUF OG AKP-ML I PALESTINA
Nederlaget i krigen med Israel i 1967 førte, som sagt, til endringer i de muslimske ”frigjøringsorganisasjonene” i Midtøsten. De venstreradikale vant fram i Vest-Europa, noe som kom til uttrykk i studentopptøyene i Frankrike i 1968. De nyradikale i Vest-Europa rettet også sin interesse mot sine ”undertrykte”, muslimske brødre i Palestina, og det samme gjorde utbryterne fra Sosialistisk Folkeparti i Norge, SUF, som skulle utvikle seg til AKP-ml.
En av dem som har sett på engasjementet til SUF og AKP-ml i Palestina, er historikeren Roy Vega, som for vel et tiår siden publiserte noen artikler på Document der han viser hvordan ledende personer i SUF, og senere AKP-ml, dro på militærkurs i Midtøsten i regi av PLO. Vega bygde blant annet på en norsk masteroppgave i historie og utenlandsk litteratur om norske venstreradikaleres engasjement i Midt-Østen, der framtredende skikkelser på den norske revolusjonære venstresiden, som Trond ”Ali” Linstad, Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue, ble ”kurset” av PLO.
Og ikke bare kurs, for som det heter i en av artiklene til Vega: ”Både Finn Sjue og Peder Martin Lysestøl deltok under terroroperasjoner mot Israel fra inngangen til 1970-årene, i en virksomhet som fortsatt pågikk med aktører fra Stockholm, København og Oslo utover i 1980-årene. Trond Ali Lindstad befant seg i en treningsleir for PFLP i Jordan sommeren 1970, under betegnelsen ”helsearbeider”. Der var også danske og svenske kommunister, med kjerneceller fra sine respektive partier og fraksjoner. En må formode at de tre nordmennene fra det samme SUF (m-l), som kom til å bli den indre kjernen i AKP (m-l) – alle fikk opparbeidet en viss kompetanse for sine kompakte solidaritetsuttrykk; etter flere heftige og veldig fysiske besøk i PLOs treningsleire, omgitt av slagord og ikke minst russiske våpen og våpensystemer.”
En nordmann ble arrestert i forsøk på å begå en terrorhandling mot Israel, nemlig Lars Gule, som ble anholdt av politiet i Beirut i Libanon i 1977, før han kom i gang med sitt ”prosjekt” på vegne av Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP). Et ynkelig forsøk kan man si, men heldig for dem som kunne ha blitt rammet den eksplosjonen Gule hadde planlagt, selv om han ettertid sa at han ikke ville ta livet av folk, men bare ville markere 10-årsdagen for krigen i 1967. Gule befant seg på venstresiden, var med i Sosialistisk Ungdom og SV, men var visst ikke tilknyttet AKP-ml. Man kan vel heller se på ham en ensom venstreradikal revolusjonsromantiker, typisk nok fra den norske middelklassen, som heldigvis rotet det til for seg selv før han kunne ”rote det til” for andre.
ISLAM OG FASCISME
Ett av poengene til Hussein Aboubakr Mansour er den betydningen fascismen i Italia og nazismen i Tyskland hadde for framveksten av den muslimske, arabiske nasjonalismen i Levanten. Og denne innflytelsen og kontakten var også operativ på 1960-70 tallet, viser Roy Vega i sine artikler: ”I Libanon var det Tysklands største nynazistiske organisasjon, Wehrsportgruppe Hoffmann som ble skolerte i PLO-leire, fortsatt i samtidighet med norske utsendinger fra den ytterste venstreside, endatil i samme leirområder, ved den libanesiske byen Damour.”
Utviklingen i AKP-mls syn på konflikten i Palestina bekrefter det Mansour skriver om at man i ”frigjøringsbevegelsene” i Midt-Østen forlot marxismen og den europeiske revolusjonsromantikken og henga seg til Islam for å kunne realisere sitt prosjekt. Marxismen og Sartres eksistensialisme fant ikke gjenklang hos folket i Palestina, og fra nå av var det religionen som betydde noe.
Den merkelige symbiosen mellom marxisme og Islam manifesterte seg i et intervju som Klassekampen hadde med de to Hamas-vennene og AKP-ml-medlemmene, Erik Fosse og Trond Ali Linstad i 1985, der de to påpekte at: ”Revolusjonen i Iran ga konturene til noe som kunne bli en islamsk, anti-imperialistisk storm i den tredje verden.
Og denne stormen ville først og fremst representere opprør og frihet, ikke barbari slik som vestlige fordommer ville ha det til”. De to påpekte videre at det er religioner som er grunnlaget for opprør og revolusjon i den tredje verden, som Islam og Hinduismen, og at marxismen bare skaper forvirring og påtvinger folk i den tredje verden vestlige tenkemåter og kultur.
Trond Linstad hadde tatt følgen av den manglende appellen som marxismen hadde i den tredje verden. Han hadde konvertert til Islam og lagt til Ali i navnet sitt. Hvor utbredt slike konverteringer var i AKP-ml, vites ikke, men som det heter i en artikkel av undertegnede i 2014: ”Lindstads konvertering speiler en utvikling som ikke minst preget medlemmer av den palestinske motstands- og terrorbevegelsen, PLO, noe Erik Fosse beskriver i boka si, som kom ut i fjor, ”Med livet i hendene”. En av Fosses venner i PLO, Mounir Shafiq, som var marxist-leninist, gikk over til Islam og begrunnet det med at man må være muslim for å lede de muslimske massene. For ekstrem-venstre ble altså Islam den riktige masselinja, noe som forklarer den utbredte sympatien for Islam på venstresida, men det gir neppe en fullgod forklaring på sympatien og støtten til Islam som er utbredt i hele den norske opinionen i dag. Her må man også ta med den målbevisste nedrakkingen av staten Israel som startet allerede på 1960-tallet, og som vant gjenklang i store deler av opinionen. Men med den sterke innflytelsen gjennom mediene og gjennom fagbevegelsen og sin selvbestaltede stilling som moralske fyrtårn i det norske samfunnet, har den revolusjonære venstresiden vært svært viktig i utviklingen av sympatien med Islam og uviljen og antipatien mot Israel.
MED MASKINPISTOL HOS TALIBAN
Det er langs disse linjene og utviklingstrekkene man må se den antisemittismen og den ”jødefobien” som preger venstresiden i dag. Venstresidens jøde-antipati er noe de deler med Islam, og det er også Islam og den brede muslimske ”vekkelsen” de siste decenniene som ser ut til å ha vært denne antipatiens største og viktigste inspirator. At det venstre-ekstreme AKP-ml har hatt mye å si for utviklingen av islam-positiviteten og Israel-fiendtligheten som dominerer den norske meningseliten, men også store deler av opinionen, er ganske opplagt. Det var ikke bare Fosse og Lindstad som var i Midt-Østen på ”studietur” i regi av de ulike støtte-komiteene til AKP-ml, men flere andre som vendte tilbake som konvertitter, slik religionshistoriker Geir Levi Nilsen skrev i en kronikk i 2010 .
”Mens noen dro til Midt-Østen, var det andre som dro til Afghanistan på 1980-tallet. Det gjorde legen Guri Ingebrigtsen, som lot seg avbilde med maskinpistol, forskiftsmessig tilslørt, slik det sømmet seg blant Talibans stormtropper i landet. Som andre ml-ere gled hun etter hvert ganske friksjonsfritt inn i sosialdemokratiets stuevarme, og hun ble også sosialminister i Jens Stoltenbergs først regjering. I likhet med ml-ernes søking etter tryggere ideologisk farvann i Islam, burde også deres overgang fra den maoistiske revolusjonsromantikken i AKP-ml til innflytelsesrike stillinger i det post-sosialistiske Norge være noe som utløser historikeres nyfikenhet. Her ligger det mange doktorgradsemner og venter på historiefagstudenter. At ml-ernes synspunkter på Islam er blitt legitime og styrende for opinionen, gjenspeiles også i Kongens medaljeutdelinger, som må ses som uttrykk for hvilke stemninger og holdninger som råder i opinionen.”
I 2013 ble Erik Fosse belønnet og utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for ”medisinsk og samfunnsnyttig innsats”. I 2012 ble Trond Ali Lindstad tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv, men medaljen ble trukket tilbake etter massive protestreaksjoner. Det førte til at Kongens medaljeråd fant ut at Lindstad hadde kommet med uttalelser som ikke var forenlig med medaljens formål.
VENSTRERADIKALISMENS NARRATIV GJELDER
Hussein Aboubakr Mansour er ganske nådeløs i sin beskrivelse av hvordan europeisk venstreradikalisme gjennom tysk hegelianisme, marxisme og fransk eksistensialisme har påvirket utviklingen av terroren i Midt-Østen. Hans framstilling av venstreradikalismen og dens avleiring i tidens politiske korrekthet som en form for ”selvhatende” ideologisk svineri hos dagens vestlige liberale, gjør ham ikke til noen populær skikkelse dagens akademia. Men det er ikke til å komme forbi at de forbindelseslinjene han strekker fra venstreradikalisme og fascisme til islamsk terror, er det sterkt historisk belegg for.
Men det er neppe historisk forsvarlig å legge all skyld for elendigheten i Midt-Østen på virkelighetsfjerne og venstreradikale ”revolusjonsromantikere” fra den administrative middelklassen i Vest-Europa, frigjort fra det materielle arbeidets fremmedgjørende tvang, ifølge Karl Marx, og fyrt opp av professorer og annet akademisk personell på de humanistiske og samfunnsvitenskapelig fakultetene ved vestlige universiteter. Disse europeiske middelklasseforestillingene om revolusjon blandet seg i begynnelsen tilsynelatende lett med lokale forestillinger hos muslimene i den arabiske verden, men etter hvert sprakk denne ideologiske synergien, og den islamske terroren stod fram i en ren religiøs form. Det var, ifølge Mansour, ikke vanskelig å overføre denne europeiske, hatets ”teologi” til en palestinsk kontekst, noe som også har virket som en ideologisk rekyl eller boomerang mot Vesten gjennom de islamske terrorangrepene som har skjedd i vestlige land og som stadig går sin gang, om enn ikke i samme omfang som tidligere.
Det venstreradikale narrativet, ifølge Mansour, er til tross for sine (skjulte?) konsekvenser, blitt hovedstrømsholdninger i Vesten, ikke bare i akademia og på universitetene, men i hele samfunnet. Og det manifesterer seg i mediene, i film, journalistikk, utdanning, i dagliglivet og i retorikken til de politiske partiene, ja, den gjennomstrømmer kulturen i vestlige land. Vestlige liberale er så blendet av dekoloniseringsretorikken at de ikke greier å erkjenne den voldsromantikken som ligger bak, mener Mansour. Denne indoktrineringen er også forklaringen på hvorfor Hamas ikke blir nevnt når det blir sagt at Israel må stanse folkemordet i Gaza. Hadde Hamas hatt sivilbefolkningens velferd for øye, ville de ha lagt ned våpnene for å skåne sivilbefolkningen. Og i hovedstrømsmediene har det aldri vært tatt til orde for at Hamas må stoppe blodbadet, for det er et ansvar som kun tillegger Israel, ifølge den politisk korrekte forståelsen av krigen.
Den konservative franske samfunnsviteren Raymond Aron advarte i sin tid den franske venstresiden mot å indoktrinere arabiske og afrikanske ungdommer med tankegods som ikke passet inn i deres samfunn. Advarselen forble en advarsel og ble neglisjert i samme grad som advarsler fra populistiske konservative i dag blir avfeid av de liberale som fascisme og ønske om ”hvitt” overherredømme, mens realitetene er at Vesten er i ferd med å avskaffe seg selv.
Mansour vokste opp som muslim i Egypt, men som ung ble han interessert i jødisk og israelsk historie og lærte seg hebraisk. I dag tar han avstand fra den europeiske intellektuelle tradisjonen med opplysningstiden, renessansen, kristendommen og røttene tilbake til Athen, Som erstatning for denne tradisjonen har han valgt det han kaller den abrahamittiske tradisjonen med utgangspunkt i Jerusalem. Han mener den europeiske humanistiske tradisjonen har spilt fallitt og at kritikk i dag har dårlige vilkår i innenfor denne tradisjonen.
At kritikk av liberalismens totalitære utvekster har dårlige kår innenfor denne tradisjonen i dag, vet de som drister seg til å utøve en slik kritikk. Men det er innenfor den vestlige tradisjonen at kritikk i prinsippet er mulig med den europeiske vitenskapen som fundament. Vitenskapen har kritikk innebygd som et vesens-element, og det er det ingen andre tradisjoner som har. At den vestlige liberalismen har utviklet totalitære trekk, kan ikke vitenskapens lastes for, men bare den politisk korrekte humanismens villfarelser, som skyldes at den politiske korrektheten har forlatt vitenskapen som grunnlag for forståelse.
Mer, ved behov:
310325 Meotti:
https://www.document.no/2025/03/16/islam-er-kongen-pa-en-haug-av-lik/
Islam er kongen på en haug av lik, av Christian Skaug.
Det er ingenting å se i Syria. Bare tusenvis av mennesker som er blitt drept fordi de har feil religion.
Det finnes videoer av utryddelsen. Terrorister går fra hus til hus, spør folk hvilken tro de har og dreper dem. Og nå ønsker EU dem velkommen til Brussel. Vestlige optimister undertrykker skrekken.
Ingen NGO-er. Ingen medier. Ingen tv-programmer. Ingen kampanjer i sosiale medier. Ingen forsidebilder. Bare tusenvis av lik i åpent lende, i veikanter, ved inngangene til hus, i improviserte massegraver, i dreneringsgrøfter. En gammel mann dukker opp på dørterskelen. Han blir skutt i ansiktet. Det er tusenvis av ofre som bare var «skyldige» i å tilhøre feil religion – alawitter, og noen ganger kristne.
… I den arabiske verdens en gang så kosmopolitiske byer, fra Damaskus til Alexandria, er minoritetssamfunnene henvist til kirkegårder overstrødd med søppel og ødelagte gravsteiner. Islam er kongen på en haug av lik.
Om de 7000 kristne og alawitter som ble massakrert, sier den greske EU-parlamentarikeren Nikolas Farantouris, medlem av EU-parlamentets sikkerhets- og forsvarskomité:
«Som medlem av Europaparlamentets sikkerhets- og forsvarskomité, komité for konstitusjonelle saker og budsjettkomité besøkte jeg Damaskus 8. og 9. mars på invitasjon fra patriarken. Pålitelige opplysninger tyder på at 7000 kristne og alawitter er massakrert, og at det er begått grusomheter mot sivilbefolkningen som savner sidestykke. Kristne og andre samfunn med tusenårig tilstedeværelse i regionen står i fare for å bli utryddet. Det nye islamske regimet leder Syria mot en islamsk stat og hevder at det ikke kan kontrollere paramilitære grupper og bander som angriper uskyldige sivile».
«Opp mot 15.000 mennesker ble drept i den alawittiske massakren, og verden er taus», sier sjeik Mowafaq Tarif, lederen for det drusiske samfunnet i Israel, til den israelske radiostasjonen Kan.
Det virkelige tallet får vi aldri vite. Den ledende amerikanske Syria-forskeren Joshua Landis anslår «over 3000 døde». Det er ikke urealistisk å forestille seg at det vil nå Srebrenica-tallet på 8000.
Fredag 7. mars oppfordret ulemaene til jihad, kamp mot vantro. «Vold og blodig barbari ble påkalt: ‘Skjær halsen over på dem, gjennombor hjertene deres, stikk ut øynene deres’», rapporterer Mor Agnes Mariam, forstanderinne i klosteret Saint-Jacques-Le-Mutilé i Qara. I havnebyen Banias ble flere butikker plyndret, ødelagt eller brent. Andre, merket med en stor «X», forble intakte. De tilhørte sunnimuslimer. «Syrisk Røde Halvmåne tok meg med til et stort område som var gjort om til likhus, der det lå 80 lik», forteller den pregede nonnen. I noen boligblokker, i hver etasje, «hadde hele familier fått strupen skåret over». Som den 7. oktober i Israel.
Tsjetsjenere, tadsjikere, tatarer, usbekere og uigurer sluttet seg til massakren. Jihadistene gikk fri. Landsbyer ble beskutt med tunge våpen. Forbipasserende ble skutt ned i gatene. Husdører ble brutt opp av menn med hetter og skjegg. Familier ble drevet ut av leiligheten de hadde gjemt seg i, og utryddet. Barn inkludert. Hvorfor gå i detalj? Jihadistene liker å filme sine bragder.
I demonstrasjonene som preget «den arabiske våren» i Syria i 2011, var det et slagord som ofte gikk igjen: «Alawitten i graven, den kristne til Beirut!». Dette ropet kom fra Det muslimske brorskapet, som dominerer blant sunnimuslimene, som utgjør tre fjerdedeler av den syriske befolkningen. For disse islamske fanatikerne er alawitten en kjetter, og som sådan må han drepes. Når det gjelder de kristne, skal de forlate Syria, et islamsk land som skal renses for alle «vantro». Et slagord gir rekkefølgen: «Først alawittene, så de kristne».
Alawittene er en innvielsesreligion med mystiske undertoner, ikke ulik den kulten som utøves av druserne på Golan, i Syria og i Libanon. Den sterkeste forbindelsen er til kristendommen. I alawittiske seremonier brukes brød og vin.
Et av ofrene er Marwan Shahada, borgermester i den syriske kristne landsbyen Mazraa på landsbygda i Homs. Han ble funnet drept med en machete.
Kristne hellige steder har også blitt vanhelliget.
«Noen vil kanskje kalle det den gode massakren: Etter et globalt kappløp for å legitimere Damaskus’ nye sterke mann, Ahmed al-Sharaa, dreper hans styrker syrere, opptil 15.000 i løpet av en helg, og fordømmelsene, selv i FN, er nesten ikke-eksisterende», kommenterer Benny Avni i New York Post. «Noen dager etter at generalsekretær Guterres håndhilste på Sharaa og roste hans innsats for å forene alle syrere, ringte lederen for verdensorganisasjonen til Damaskus? «Nei, det gjorde han ikke», sier FNs talsmann Stephane Dujarric til The Sun.»
Ali Sheha, en innbygger i Baniyas som var vitne til massakren og flyktet med familien sin, fortalte Associated Press (AP) at alawittiske innbyggere ble skutt i hjemmene sine, i butikker og på gatene. Han sa at de jihadistiske drapsmennene «ba innbyggerne om identitetspapirer for å verifisere deres religion og sekt før de drepte dem». Mange alawitter har flyktet til Libanon, mens andre har søkt tilflukt på en russisk flybase i Hmeimim i Syria.
De flyktet på samme måte som de kristne i Irak gjorde for ti år siden.
Den dagen organiserte jihadister razziaer mot kristne hjem i Mosul for å fjerne alle kristne symboler. De kristnes hjem ble brennemerket med ن, bokstaven «n» for «nazarenere», kristne. 100.000 kristne ble tvunget på flukt, kirker ble okkupert, kors fjernet og tusenvis av manuskripter satt i brann.
Kristne marsjerte til fots til kurdiske byer og landsbyer for å søke ly, mat og vann. Et slikt syn hadde vi ikke sett på hundre år, siden «dødsmarsjene» under folkemordet på armenerne. Mange kristne kvinner ble kidnappet av den islamske staten (IS) og gjort til sexslaver, som Rita Habib.
Dette er regnskapet over de islamske fundamentalistenes ødeleggelser i Irak: 1300 kristne drept, deriblant fem prester og en erkebiskop. 62 kirker er ødelagt. Som fotograf Pascal Maguesyan sa til Le Figaro: «Der IS har passert, er alle kirkene blitt ødelagt.»
Overalt hvor den passerer, er radikal islam ensbetydende med den brente jord.
Alawitten Samer (et pseudonym) ankom Libanon søndag fra landsbygda i Hama i det sentrale Syria, kun med klærne han hadde på seg. Denne syriske bonden, som er alawitt, flyktet fra «fremmedkrigerne» som invaderte byen hans: «Han som kom inn i huset mitt, var libanesisk-palestinsk. ‘Kom deg ut herfra, ditt alawittiske svin, ellers dør du’, ropte han til meg. Jeg flyktet. To av brødrene mine mistet livet, sammen med 13 andre mennesker fra landsbyen min», forteller han. «Landsbyen vår ble plyndret, alt ble brent.»
Ikke engang barna ble skånet.
«Kristne er svin. De fortjener ikke å leve.» Dette er ordene fra en nå regjerende islamist til en kristen, Elia Gargous, som er kidnappet av Al Nusra-militsen utenfor Rableh i det vestlige Syria. Jihadistene har massakrert hele familier: «Al Nusra angrep kristne landsbyer og drepte bare folk som var i hæren og kristne; en kvinne ble massakrert og fikk et kors stukket inn i munnen.
Fabrice Balanche, en fransk akademiker og forsker ved Washington Institute, forklarer den europeiske dumheten slik i Huffington Post:
«Blant de fleste europeiske diplomatene er det en etablert oppfatning at islamister har en tendens til å demokratisere seg når de kommer til makten. Dette er et veldig ideologisk syn hos det europeiske diplomatiet. Folk tror at det finnes et slags demokratisk islam, akkurat som det fantes et kristent demokrati i Tyskland og Italia. Men dette er egentlig en veldig naiv holdning fra det europeiske diplomatiets side. Med det islamske diktaturet vil det komme en bølge av drusere, alawitter, kurdere og syriske kristne som søker politisk asyl i EU. Og vi snakker ikke bare om minoriteter: Sekulære mennesker vil absolutt ikke kunne leve i et islamistisk diktatur. De snakker aldri om det, men i Damaskus i dag er svømmebassenger forbudt for kvinner. Hvis du spiser på gata eller røyker en sigarett under ramadan, havner du i fengsel. Dette er den islamistiske ordenen som er i ferd med å bli etablert. EU må umiddelbart stanse den politiske normaliseringsprosessen med det syriske lederskapet.»
Dette er virkeligheten i en verden i skyggen av radikal islam.
Det er ikke en krig, men en religiøs utryddelseskampanje. Philip Jenkins, en av de fremste kristendomsforskerne og absolutt ingen sympatisør av det gamle regimet i Damaskus, spådde fremveksten av «et radikalt antivestlig regime som ville drepe eller fordrive flere millioner kristne og alawitter. En politisk, religiøs og humanitær katastrofe i likhet med det armenske folkemordet».
Afaq Ahmad vitner til Le Figaro om massakrene som hans familiemedlemmer flyktet fra i ytterste konsekvens. En sunnimuslimsk venn ba ham om å utgi seg for å være muslim. Han anbefalte ham å passere kontrollpostene iført slør eller niqab.
«Døtrene mine tok på seg niqab og dro sammen med broren min og familien hans. Gruppen ble stoppet seks ganger ved kontrollposter. Disse menneskene har bare ett mål: å håndheve sharialoven og drepe de urene, frafalne og kjettere. Resten spiller ingen rolle. Inkludert de alawittiske familiene som ikke støttet Assad. De har ventet på denne dagen i lang tid. I videoene hører vi noen si at de har ventet på den i 1400 år».
EU-kommisjonen inviterte den syriske interimsregjeringen til Brussel for en giverkonferanse få dager etter at hæren og islamske militser massakrerte tusenvis av sivile fra etniske og religiøse minoriteter. Syrias utenriksminister Asaad al-Shibani vil være til stede i Brussel som representant for Damaskus på dette givermøtet.
Hvorfor er det så mye omertà?
Ayaan Hirsi Ali har kritisert menneskerettighetsgrupper og FN for deres taushet om grusomhetene som er begått mot kristne minoriteter i Syria etter at Assad-regimet ble styrtet i desember i fjor. Den tidligere somaliske flyktningen, også tidligere medlem av det nederlandske parlamentet, og islamkritikeren har i samtale med Sky News’ Peta Credlin sagt at tausheten i vestlige medier, internasjonale organer, menneskerettighetsgrupper og FN er «sjokkerende», men ikke overraskende. «Menneskerettighetene har blitt en vits nå … hvor er disse institusjonene? Og svaret er at alle disse institusjonene er blitt infiltrert av folk som er knyttet til den islamistiske ideologien. Det er de som trekker i trådene.»
Hirsi Ali kommenterer deretter alle middagene i begynnelsen av ramadan som våre statsoverhoder arrangerer, ikke minst den britiske kongens middag på Windsor Castle: «Dette er ikke noe annet enn tilbedelse overfor islam.»
Det finnes bare ett sted i Midtøsten der minoriteter har full frihet til å praktisere sin tro, skifte tro eller ikke praktisere noen tro i det hele tatt: Israel, den eneste staten i Midtøsten der druserne har nådd de høyeste samfunnslagene, og der de kristne samfunnene har vokst med mer enn 1000 prosent siden 1948. Israelske kristne sitter i parlamentet og er dommere i høyesterett. Ingen andre land mellom Afrika og Lilleasia har en tilsvarende grad av konfesjonell pluralisme. I Israel finnes det jøder, kristne, sunni- og sjiamuslimer, drusere, araméer, alawitter og bahaier – et samfunn med opprinnelse i Iran som i dag har sitt hovedkvarter i Israel. Alt dette er bare mulig i denne lille staten – mindre enn mitt Toscana – med sine tjue tusen kvadratkilometer, omgitt av islamske land som til sammenligning utgjør et område på tretten millioner kvadratkilometer.
På Gaza-stripen forleden natt merket israelske soldater bevegelser i sikkerhetssonen der det er forbudt å gå inn og man risikerer å bli skutt. Soldatene stoppet en fire år gammel palestinsk gutt. De ga ham noe å drikke og en is, og prøvde å forstå hvorfor han var der alene. Barnet sa at han var blitt sendt dit av Hamas i håp om at israelske soldater skulle skyte ham i den tro at han var terrorist.
De sendte et barn alene i døden. De er islamske fanatikere som ikke kjenner noen moralske grenser, og som må bekjempes for ikke å bukke under for det syriske scenariet som Vesten ikke ønsker å se, fordi de er fulle av frykt og håper å bli skånet ved å sensurere sannheten. I dag er det Syria, i morgen er det oss? Er vi rede til å erkjenne at radikal islam og dens undertrykkende ideologi en dag kan banke på vår dør?
Opprinnelig publisert på forfatterens Substack den 13. mars 2025.
https://www.spiked-online.com/2025/03/16/more-un-lies-about-israel/
https://www.spiked-online.com/2025/03/17/the-pro-palestine-left-is-facilitating-fascism/
Hanni Afsar: Eu i ruiner:
https://www.facebook.com/share/1QYV15hoRj/
Fosli:
https://www.facebook.com/share/192xYANGqV/
Fosli:
https://www.facebook.com/share/15sUYj8fLy/
https://thecatholicherald.com/why-does-king-charles-choose-to-highlight-ramadan-while-ignoring-lent/
https://www.frontpagemag.com/hamas-linked-cair-got-over-7200000-in-taxpayer-money/
https://www.ynetnews.com/article/byt29sb2kg
https://www.jpost.com/opinion/article-846245
https://www.gatestoneinstitute.org/21481/arabs-help-rebuild-gaza
https://www.jpost.com/opinion/article-846510
https://www.israelnationalnews.com/news/405532
https://www.sian.no/artikkel/muslimsk-fiendtlighet-og-islamsk-hat-mot-islamofobifeiring
Fosli:
https://www.facebook.com/share/18zRWV2MHv/
Fosli: Forskning ideologi:
https://www.facebook.com/share/15XrGKikp7/
https://inyheter.no/17/03/2025/den-evige-foljetongen-om-elitenes-trump-hysteri/
https://www.document.no/2025/03/18/det-internasjonale-samfunn-vil-sette-ned-foten/
https://www.akp.no/arkiv/anger/gaulin.htm
https://www.rights.no/2025/03/hvor-langt-kan-man-trekke-definisjonen-av-folkemord-fn-har-svaret/
Fosli: Univ … :
https://www.facebook.com/share/1A713Rb2Eq/
Paven pope
https://jihadwatch.org/2022/10/pope-francis-immigration-reveals-the-beauty-of-diversity
Fosli:
https://www.facebook.com/share/15ofkoTdMG/
Fosli: Islamofobi
https://www.facebook.com/share/p/1ELV9Q515v/
https://www.document.no/2025/03/16/den-rette-veien-gar-gjennom-den-trange-porten/
https://www.rights.no/2025/03/terrorsympati-og-voldsoppfordringer-er-ikke-symboler-pa-ytringsfrihet/
https://www.jns.org/the-west-is-facing-an-islamic-holy-war/
https://jihadwatch.org/2025/03/a-walk-through-the-cemetery-of-history
Fosli: melander
https://www.facebook.com/share/18pJkuMFNu/
https://www.israelnationalnews.com/news/405298
https://www.document.no/2025/03/13/965-100-innvandrere-i-norge-ved-inngangen-til-2025/
Emotions hurt … :
https://www.facebook.com/share/p/1ADEFr9A14/
https://www.frontpagemag.com/the-moral-inversion-of-antisemitism/
https://www.spiked-online.com/2025/03/10/the-memory-holing-of-a-pogrom/
Fosli: Gaad Sader:
https://www.facebook.com/share/1BUUHtvjqW/
https://gulaghistory.org/exhibits/days-and-lives/prisoners/15.html
Fosli: Asyl:
https://www.facebook.com/share/1CMjoChpR2/
https://www.document.no/2025/03/12/kristne-forfolges-og-henrettes-etter-statskuppet-i-syria/
Guin, Words:
https://www.facebook.com/share/p/15PUstQbXE/
Hanni Afsar: Hvorfor Trump …
https://www.facebook.com/share/1BNbrPfa1k/
https://www.youtube.com/watch?v=hTIWvDy8H4I
https://www.rights.no/2025/03/hypermoralismens-tidsalder/
https://www.israelnationalnews.com/news/405157
https://www.frontpagemag.com/crossing-the-tiber-to-mecca/
https://www.document.no/2024/11/12/den-ble-provosert-frem-jeffrey-sachs-forklarer-krigen-i-ukraina/
https://www.document.no/2025/03/10/rene-massakrer-begas-mot-alawittene-rundt-latakia/
Fosli: Not empathetic, Saad:
https://www.facebook.com/share/17pXh7WQse/
Fosli: slavehandel
https://www.facebook.com/share/15gLTBtsSZ/
Fosli: Kopperud
https://www.facebook.com/share/167xz8cejm/
-
Skal en ung forsker publisere sine forskningsresultater om islam og muslimer? Om den høye prisen for frafall? Om polygami? Om islamister som infiltrerer kjerneinstitusjoner? Skal hun motsi instituttets vedtatte sannhet om kjønn, seksualitet og rase?
Det er et vanskelig valg, for hvis hun gjør det, vil hun sannsynligvis ødelegge karrieren sin, miste forskningsmidler eller bli stemplet som persona non grata av sine kolleger. Som da Sofie Danneskiold-Samsøe, en innvandringskritisk lektor, ble angrepet av 188 kolleger ved Københavns Professionshøjskole.
Derfor velger en ung forsker å sensurere seg selv.
Hun tilpasser seg den uskrevne regelen i akademia: Tenk fritt, men bare innenfor de snevre rammene av hva som er tillatt. Originalitet feires – så lenge det bekrefter konsensus.
Hun bringer med andre ord et intellektuelt offer på venstreorienteringens og islamofiliens alter, som de vestlige universitetene er blitt. Universitetene er blitt ideologisk konforme tankepolitibastioner, mens universitetslederne snakker varmt om mangfold. Bak de blomstrende moteordene skjuler det seg et budskap om bannlysing.
Den akademiske fangeleiren
Mitt eksempel med den unge forskeren er oppdiktet. Men jeg opplevde lignende ting selv da jeg gikk på universitetet, og krisen i den lærde republikk er ikke blitt mindre de siste ti årene, hverken i Danmark eller i resten av Vesten. Det viser daglige nyheter og spørreundersøkelser.
Data fra Eric Kaufmann viser en 7:1-dominans på venstresiden blant amerikanske akademikere. Det er en tredobling siden 1960-tallet. På eliteuniversiteter som Harvard er forholdet enda mer grotesk: 82 % identifiserer seg som liberale, mens bare 1,5 % våger å kalle seg konservative.
Det er et ideologisk monopol som kveler den akademiske ånden.
Studenter og forskere holder kjeft. 80 % av høyreorienterte studenter sensurerer seg selv. Det er dobbelt så mange som deres venstreorienterte jevnaldrende. Fire ganger så mange fakultetsmedlemmer sensurerer seg selv i dag som under McCarthy-tiden. Så mye for den akademiske friheten som universitetene skryter av.
Bak fine ord som «mangfold», «inkludering» og «antirasisme» skjuler det seg en brutal fornektelse av virkeligheten. DEI-programmer er ikke verktøy for å sikre like muligheter for alle, men ideologiske køller som brukes til å slå dissidenter i hodet.
Bare spør Harvard-professoren Roland Fryer, som brukte omfattende data for å problematisere progressive dogmer om politibrutalitet, og som ble utsatt for trusler og sosial utstøting i retur.
Trumps nødvendige bulldoser
Kan universitetene reformere seg selv? Svaret er et rungende nei.
De aktivistiske akademikerne og administrative håndlangerne har for lengst forskanset seg bak politisk korrekte dogmer som brukes som følelsesmessig utpressing mot ansatte og studenter. «Du er vel ikke konservativ?» Denne typen intellektuell gisseltaking har gjort interne reformer praktisk talt umulige.
Trump er utvilsomt en dundrende provokasjon. Men han er også den eneste vestlige lederen som har hatt mot til å konfrontere akademia direkte. Og det virker. Flere universiteter avvikler våken etter press utenfra, og Hamas-tilhengerne får det vanskeligere.
Trumps avvisning av lukkede universiteter er derfor noe både Kaufmann og James Orr applauderer.
Nye institusjoner – nye horisonter
Men en bulldoser er ikke nok. Vi må bygge alternativer.
Det er derfor nye institusjoner som University of Austin, Buckingham University og Peterson Academy er så viktige. De representerer begynnelsen på en intellektuell motreaksjon mot venstresidens ortodoksi.
Disse nye institusjonene våger å undervise i woke-ideologi som et fenomen som kan studeres kritisk. Mens de gamle universitetene bruker enorme ressurser på å studere og diskreditere konservative bevegelser, skaper de nye utdanningsinstitusjonene rom for pluralisme og ekte kritisk tenkning.
Et sunt svar kommer derfor fra to fronter:
For det første gjennom politisk kamp ved å innføre strenge krav til pluralisme og håndheve dem like strengt, eventuelt ved å fjerne finansieringen av instituttene. Det må være slutt på å mate det ideologiske monsteret som spiser universitetene våre innenfra.
For det andre ved å bygge opp nye institusjoner og støtte de kreftene som arbeider for å gjenopprette den akademiske friheten.
https://inyheter.no/07/04/2025/vestlig-venstreradikalisme-la-grunnlaget-for-islamsk-terror/
Halvor Fosli, 21. april 25:
https://www.facebook.com/share/p/1FYnyLDCvL/
Christopher Rødsten gir en alternativ framstilling av Harvard. Ikke akkurat et mønsteruniversitet for akademisk frihet, anti-rasisme og meritokratisk kultur.
ponedoSrst1i2 c920:h 1l5k17i508a1ml9610c2a p729.3url01f.81f5 ·
De som jubler for Harvards rektor støtter at en ulovlig og rasistisk diskriminering av asiater og hvite får fortsette OBS - Global
I feeden min her på Facebook og i avisene hylles Harvard for å «stå opp mot Trump» og for demokrati og universitetenes frihet, etter at rektoren der nektet å følge Trump-administrasjonens direktiver om blant annet etterfølgelse av loven.
Universitetenes frihet, ytringsfrihet og tankefrihet er viktig. Men her er som vanlig de fleste norske aviser og deres eksperter sparsomme med sannheten og/eller fattige på kunnskap, og fremstillingen blir som vanlig veldig skjev. Her er et forsøk på å balansere.
La oss ta noe av det enkle først: At staten setter betingelser for pengestøtte. I Norge legges det ikke ubetydelige politiske føringer på det som finansieres av forskning. Derfor kan Sløseriombudmannen Are for eksempel annet finne frem til hvordan Universitetet i Innlandet får 11 millioner kroner til å finne ut hvordan samer opplever autisme i Norge. «Målet er å utvikle kulturelt relevante, same-spesifikke modeller for utdanningsstøtte for autistiske samiske barn, og skal bidra til å «dekolonialisere» spesialundervisningen.» (lenke)
I 2023 ble Harvard dømt i høyesterett for rasistisk diskriminerende opptakspraksis. I korte trekk innebærer også dommen at all rasistisk diskriminering, også mot asiater og hvite, – som er kjernen i DEI – er ulovlig. Og det er dette blant annet Trump forlanger at de retter seg etter.
Det som foranlediget saken «Students for Fair Admissions v. Harvard» ( lenke), var i særdeleshet diskriminering mot asiater fra alle samfunnslag, samt hvit hovedsakelig arbeider- og lavere middelklasse. De som ikke har foreldre eller besteforeldre som har gått der og derned kommer inn, såkalte «legacy-admissions»
Harvard selv kom frem med dokumentasjonen som viste den ekstreme diskrimineringen. En av måtene Harvard og andre har forsøkt å skjule sin rasistiske diskriminering på er ved å tillegge søkere poeng for «personlighet», og jammen så viser Harvards tall at asiater i gjennomsnitt har veldig dårlig personlighet mens i den andre enden av skalaen så har svarte i snitt veldig god personlighet. Skulle du ha sett!
At eldre hvite, privilegerte, overklassemenn som sitter godt plassert i toppstillinger synes det er greit å trekke stigen opp for andre hvite menn for å score PK-poeng, er ikke noe nytt. Heller ikke at kvinnelige venstresidefeminister synes det er greit å diskriminere hvite menn, og gjerne hvite arbeiderklassemenn til fordel for middelklassekvinner og farvede middelklasse. Det ser vi i hele vesten.
Harvard har over 50 milliarder dollar i egne fond. Hvorfor skal amerikanske arbeiderklasse- skattebetalere fortsette å subsidiere denne rasistiske institusjonen som viser sin forakt for dem med å diskriminere dem og bryte Civil Rights Act-lovgivningen, gir liten mening. Det er jo ikke akkurat sånn at staten i Norge ikke setter krav til private skoler? I hvert fall gir de ikke støtte til private skoler som bryter loven. Og man kan jo tenke seg hva de som synes at det Harvard gjør nå er topp, hadde ment hvis det var rasistisk diskriminering av svarte.
Et universitet kan unngå å føye seg direktiver fra føderale myndigheter på andre områder - det finnes private universiteter som gjør det, feks det konservative Hilsdale College, og frasi seg all skattebetalerfinansiering, men ingen universiteter kan bryte loven. Og det er det Harvard gjør.
Kostnaden ved å studere i USA har gått i været, samtidig med at fakultetene har blitt stadig mer venstreradikale, intolerante overfor annerledestenkenede (les: folk med høyresidemeninger). Samtidig har det vært en eksplosjon i administrativt ansatte (slik vi også har sett på norske universiteter og høyskoler de siste 30 årene). Harvard har gått fra å ha 1 administrativt ansatt per 8 studenter til 1 per 4. Og å fra å ha 1,5 administrativt ansatt per akademisk ansatt til å ha 3,5. Det øker kostnadene og begrenser tilgangen på utdanning. Man skulle tro at de fleste så på det som negativt.
Det virker som om ingen i de norske mediene eller på Facebook her har satt seg inn i høyesterettsdommen fra 2023. Men det har tydeligvis liten påvirkning på behovet for å distansere seg for alt som Trump-administrasjonen gjør. Selv når det er å tvinge gjennom at amerikanske institusjoner forholder seg til antidiskrimineringslover.
Men - jeg er temmelig sikker på at neste skritt er at justisdepartementet iverksetter etterforskning av Harvard, og da kan det bli bøter som tar vekk det meste av fondene deres. Da blir de nødt til å kutte ut det oppblåste kanseleringskultur-DEI-byråkratiet sitt. Kanskje det til og med blir tankemangfold igjen? Selv om det virker skremmende på mange her. Og da kan Harvard-presidenten, som nå har vist "heltmodig motstand" føye seg med æren i behold - bare vent.
Hvis du har fulgt med på hva som har skjedd de siste 20 årene i amerikansk høyere utdanning så er det det omvendte av kritiske tenkning. Universitetene har blitt fullstendig ensrettet. Blant annet som følge av tvungne DEI-erklæringer som må undertegnes (!) - som er rasistiske og venstreradikale, og tvungen DEI-trening - helt tankepoliti i beste Nordkorea-stil.
Dette har det stått om i USA, men den eneste som har skrevet om dette i Norge som jeg har lest er Asle Toje. (se lenke - Haidt er forøvrig venstreliberal Demokrat)
"Midt i alt snakket om mangfold og toleranse er universitetene blitt stadig mer ensartede når det kommer til den eneste typen mangfold som faktisk betyr noe ved et universitet: meningsmangfold.
Psykologiprofessor Jonathan Haidt påpeker en interessant trend: Forholdet mellom professorene med sympatier sentrum-venstre og sentrum-høyre ved amerikanske universitetene, var om lag 2:1 ved midten av 1990-tallet, i 2011 hadde ubalansen vokst til 11:1.
Disse tallene inkluderer alle fagfelt, inkludert tannlege og ingeniørstudier. Innen fagkretser hvor politisk grunnsyn kan påvirke analysemodell og fokus – som humaniora og samfunnsvitenskap – har forholdet vokst til mellom 17:1 og 60:1 i samme periode.
Dette gjør amerikanske universiteter mer ideologisk homogene – mens de i det ytre feirer mangfold. Det finnes ikke lignende målinger for Norske universiteter, men det er lite som tyder på at mangfoldet er større her.
Ny forskning viser at vår tids studenter er både mer venstrevridde og mer fiendtlig innstilt til ytringsfrihet enn foregående generasjoner. Forskere fra UCLA intervjuet 141 189 førsteårsstudenter ved 200 universiteter rundt om i landet. Konklusjon: Viljen til å forby ytringer studentene finner støtende, er tiltagende."
Den som utviser mot og integritet her er altså ikke Harvard. De utviser ideologisk ensretting på det mest totalitære vis. For venstresiden er gjennomgående intolerante overfor annerledestenkende. Dette finnes det også statistikk og forskning på som jeg har postet på FB tidligere, og det har fått en egen "lov" - O'Sullivans law.
Noen har sagt at Trump på udemokratisk vis angriper Harvard.
Vel – la oss se på 2 historiske eksempler som viser at Trump ikke akkurat har vært hard i klypa, foreløpig, sammenlignet med tidligere tider.
I 1957 (lenke) ble ni svarte elever nektet innrullert på skolen i Little Rock, Arkansas. Da sendte president Eisenhower elite fallskjermjegerne fra 101st Airborne divisjonen - med hevede våpen med bajonetter, mot dem som ønsket å fortsette ulovlig rasesegregering. Trump holder tilbake føderale skattepenger - var du imot at Eisenhower brukte soldater for å forhindre ulovlig rasesegregering? Synes du Trumps maktbruk er større eller mindre enn Eisenhowers?
Det er interessant at så mange 68-ere på FB, som ser på seg selv som en del av nettopp the Civil Rights Movement, omfavner rasesegregering og rasediskriminering - hva skjedde?
I 1974 brukte føderale myndigheter økonomiske maktmidler mot et universitet som blant annet drev med rasediskriminerende opptak og praksis. Altså det samme som Harvard gjør idag (lenke)
"Bob Jones University v. Simon, 416 U.S. 725 (1974), is a decision made by the Supreme Court of the United States holding that Bob Jones University, which had its 501(c)(3) status revoked by the Internal Revenue Service for practicing "racially discriminatory admissions policies" towards African-Americans, could not sue for an injunction to prevent losing its tax-exempt status. The question of Bob Jones University's tax-exempt status was ultimately resolved in Bob Jones University v. United States, in which the court ruled that the First Amendment did not protect discriminatory organizations from losing tax-exempt status."
Harvard holder også rasesegregerte avslutningsseremonier for alle grupper bortsett fra hvite og jøder (se bildet) og avholder andre arrangementer der hvite er nektet adgang.
Det overveldende flertall på FB og i norske medier synes altså at Harvard skal få fortsette med ulovlig rasediskriminering- som de vet er ulovlig - uten konsekvenser. Ellers så er det kanskje slik at de tar venstreraddisene i New York Times, CNN et cos - altså Demokratenes forlengende propagandarm, budskap, ukritisk for god fisk. Som vanlig.
I tillegg har Harvard og andre universiteter lat propalestinske demonstranter terrorisere, trakassere, fysisk angripe og - i beste tyske nazi-stil – forhindre jødiske studenter adgang til universitetet, uten tydelige konsekvenser.
Jeg jubler for at den antivitenskapelige, anti-humanistiske, totalitære og intolerante venstresidens politikk som har monopolisert høyere utdanning i USA de siste tiårene, endelig møter motstand for sine ulovlige diskriminering– hurra! Og det har altså skjedd før i nyere amerikansk historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar