Kommentar til en artikkel av Hans Rustad i dag, her
:
Oppfordringen fra eliter og myndigheter i dag er at vi skal
se på muslimer, og båtflyktninger spesielt, som veldig like på oss selv. Vi
skal tro at de er som oss, - ellers - , og at vi for alle del ikke må se på
ISIS-terrorister, hverken potensielle eller aktuelle, eller andre islamske
terrorister, som en gruppe, som er forpliktet på ett felles grunnlag,
tilhørende en religion og en og alene en, sann og endelig gud, som har nedfelt
seg selv i en bok.
Vi skal nå ikke ha lov til å se på dem annet enn som
enkeltindivider og enkeltmennesker akkurat som oss selv. Og vi skal ikke ha lov
til å se denne boken som et bindende dokument, en Konstitusjon som ikke kan
endres eller forandres på, om som derfor byr og befaler det eneste rett for all
fremtid, og som alle mennesker på jorden før eller siden må bøye seg for, etter
legitim og pådiktert misjonsvirksomhet, en virksomhet som innebærer løfte om
automatisk inntreden eller opptakelse Paradis hvis man bare ofrer liv og
eiendom for det og tar flest mulig vantro med seg i blåsten.
Snakk om oppfordring til narcissime som vi driver med. På en
stor, ufattelig stor, skala. Vi livnærer oss nå på en kollektiv løgn som er
større enn alle løgner som i sum de avdøde å blir lutret for. litt etter litt,
i Pyrgatoaret.
This is individuality gone mad.
Innkrøketheten i oss selv tros å være den eneste frelse og
ikke bare for oss selv, nei, vi forventer og inviterer kreti og pleti inn i
vårt indre univers i håp at de skal bli like lykkelige som oss, og få blomstre og
trives – og liksom bli skikkelige eller dugandes mennesker - her sammen med oss,
hvor vi kan gå rundt å prale med godhet og forsikre en hel verden om at vi har
nådd målet, nemlig å være de mest naive mennesker på denne jord. Fordi dette
sidestilles med godhet. Det gir oss visstnok en syndsforlatelse, både for
fortidige og fremtidige synder, påtatte og virkelige, hyklede eller ikke, det
synes ikke å spille noen rolle. For her kan det da ikke finnes synd. Det ville
ha vært forskrekkelig om et fantes. Derfor har vi stuet den ned i
kjellerværelsene eller rett og tatt livet av dem, ved å leve stadig sterkere i
den tro at vi har klart det.
Men det er bare det: Vår lykke er bare tilnærmet, den er overflatisk,
bare tilsynelatende, og innerst inne vet vi det, uten at vi tør å ta det inn,
at alt snart skal begynne å skrante.
For vi kan ikke holde på med alt dette. Det er ikke bra for
oss. Det vil medføre helseplager, blodige helseplager. Men det er som om vi nå
gladelig betaler noen tjenere eller terapeuter for at de skal komme inn på
intimværelsene våre å skru vekkerklokka av, før vi skulle våkner, av tjenere vi
har satt på saken, for om mulig at vi kan sove litt lenger, om det nå er på
morgenkvisten, eller på ettermiddagen, eller på natten.
Vi er rett og slett blitt livredde for å våkne her i landet.
Det vil medføre for stor risiko å holde seg våken, for ikke å si å våkne. Å
være våken ligner faretruende på dette å begå selvmord og å være vitne til at
vi tappes for blod, om enn i små strømmer, uten at vi hverken vil eller kan
stoppe blødningen, som vi egentlig ikke vil ha noen hjelp til å stoppe,
uansett.
Vi har stil oss inn i en grualig cul-de sac, en vrien Catch
22, kall det gjerne et uløselig dilemma. Vi overlater hjertelig til andre å ta
valgene for oss, om så det måtte være å fullbyrde selvmordet, som vi forsøker å
få noen andre enn oss selv med på å begå og fullføre. Det meste skal jo være
kollektivt motivert, her i landet. For selv tør vi ikke. Vet vi hva det vil så
å være et individ, nei, bedre: En person?
Vel, snakk med Nina Karin Monsen. Hun kan mye om det, både å
være og ikke være, en person, til forskjell fra et individ.
Vi dør heller sentimentalt i en fremmeds favn enn å skjære
pulsåren over på oss for å få det overstått så fort og smertefritt som mulig.
Vi har da tjenere, må vite. Velintegrerte tjenere med høy kompetanse, en
kompetanse de har fått i gave på våre høyskoler og universiteter, blant
professorer som på bunnen og av hele sin sjel virkelig tror at livet ingen
mening har, i det store og hele, og at alt er absurd, uansett hva vi gjør eller
ikke gjør. De holder fortsatt nevrotisk på at livet virkelig er meningsløst. At
vi må skape meningen selv, hvilket ikke bre er et paradoks, men en umulighet.
Og derfor selvmordsfremmende, og motiverende, og derfor det motsatte av allmennpreventivt.
Vi er alle like, nå, lyder det nye kategoriske imperativ, vi
skal ha plikt til å tenke at vi hvert fall er mer like enn ulike og det er ikke
tvil om hvilken vektlegging fokuset her skal stilles inn på, med hele vårt
hjerte og alt vi har av godhet, og hvis vi ikke har rett fokus, ifølge den
normative nye norm, og føyer oss, så er det nå plutselig VI som er ulike,
suspekte, unormale, u-gode, slemme, krenkende, sårende, fobe, amoralske eller
immoralske, ja, nærmest syke, og selvsagt sykere, pr definisjon – you name it.
For en tvangstrøye de har satt oss i. Ja, for de er de som har gjort det, sydd disse trøyene
for oss. Det er bare det at vi ikke har merket det. Det gjøres med list. Og vil
bli gjort med list. Skandinaver er de mest godtroende og dummeste mennekser på
denne jord, har jeg hørt flere muslimske bekjente tilstå, om enn halvt på spøk
og i godt lag.
Og vi er som skreddersydde for det, med vår irrasjonelle
frykt og følelse av manglende oppgjør med synder våre forfedre for lengst måtte
ha gjort, (bortsett fra å gjøre verden til et bedre sted å være for hele
verdens befolkning, i dag). Ja, vi er så nedtynget av (falsk) skyldfølelse i
dag, at vi har måttet stoppe all oljeleting. Det er avlaten vi selv villig nå
betaler for at vi tilranet oss den siste olje på forskudd, før verden gikk
under.
Men like vel. Det er noe som knuger oss. Vi tror vi har
fortjent å bli mosochister, at vi trenge å lide, på det personlige, mentale
planet og så vil vi helst at andre også skal lide denne lidelsen, denne nagende
følelsen av at vi ikke har fortjent det, å ha det så godt og ha lykkes så vel.
Vi tror fremdeles samtidig at vi er frie og uangripelige, og
at vi har lykkes over all måte, med å integrert oss inn i vår egen private
individualisme, et privat utopia hvor det hverken merkes sorg eller smerte og
hvor alt er fryd og gammen og hvor fremtiden skal bli som den alltid ha vært,
nemlig like rosenrød som vårt eget indre er det, u-krenkede som vi er og
u-fornærmede som vi skal bli, mot å betale noen beskyttelsesbidrag her og der,
spesielt i de store utland, hvor man er begynt å tære på oljeressurser som aldri
vil ta slutt. Jo mindre olje vi nå henter opp, jo mindre skyldbetynget kan vi
legge ut i skiløypene og ta inn på høyfjellshotelle og bure oss inne i hyttene
våre, bare vi ikke tar opp mer olje, men overlater den jobben til landene
lenger sør og øst, som nå trenger ta opp
all den olje de bre makter, for å bygge oppigjen landene der, slik at de kan
begynne en ny oljekrig mot hverandre, når de vel har kommet på beina igjen om
noen år og misjonen kan fortsette ufortrødent, mot de vantro, muslim så vel som
ikkemuslim, for takfir er en
virksomhet som ingen enda vil ta. Og dette er en guddommelig plikt alle
msulimer plikter å effektuere, via eksekvering. Dette ifølge profeten Muhammed
selv.
Å få erklært andre muslimer som kaffir, har vært en
hovedbeskjeftigelse en stund nå, og den synes helt nødvendig, for det er helt
avgjørende for den muslimsk tro og for Allah at muslimene vet seg imellom hvem
som er den beste muslimen, eller muslim overhodet, og det finner man ut av ved
å erklære de andre for ikke muslimer, kaffir, - det er det ordet takfir kommer
av: Å gjøre andre muslimer til kuffar.
Vi lever i scizofreniens grenseområde, men uten at
psykiaterne tør å stille diagnosen og sette bedre navn på tilstanden. De gjør
det antakelig ikke for å skåne oss selv, nei, men for å beskytte de nyankomne,
de som gladelig kaller seg slaver av Allah og hvis forbilde er profeten, som
ikke er noe forbilde, hverken for muslimer eller ikkemuslimer i dag, for den
som tør å se og tenke det.
Men dette frykter vi å tenke, si, formulere, advare mot. I
stedet tier vi, i håp om at taushet er bedre enn gull. Eller olje, alt etter
som.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar