En ikkeangrende synders oppvåkning

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Hege-Storhaug-under-lupen--Elin-Orjasater-8305487.html

Elin Ørjasæter:

Hvordan kunne jeg tro at religion var uviktig? Antagelig fordi jeg ønsket at det skulle være uviktig.

Som sekulær kristen oppfatter man religion som privat og som ufarlig. Så feil kan man ta.

Anmelder Aage Storm Borchgrevink i Dagbladet og islamforsker Olav Elgvin i Morgenbladet har tatt forfatteren i flere feil.

Men ingen av kritikerne har pekt på noe som rokker ved Storhaugs hovedbudskap.  Men ingen av kritikerne har pekt på noe som rokker ved  Storhaugs hovedbudskap.

Når Elgvin på forskerens nitide vis dokumenterer forfatterens feil, bekrefter han dermed indirekte forfatterens konklusjoner.

For hvis dette var det mest feilaktige islam-eksperten fant, så er altså boken for øvrig basert på korrekte opplysninger.

Det samme gjelder Jon Hustad og Yama Wolasmal på TV2: Deres krysseksaminasjon av Storhaug gjaldt søkte og perifere temaer. Slik bekreftet de selv, ufrivillig, at det ikke er så mye å ta henne på i selve boken

--

Ja, dette innrømmer altså Elin Ørjasæter – heldig vis, kan vi si. Men egentlig er det pinlig. Hun avslører en helt utrolig naivitet, en overflatiskhet som kan gjøre en redd, - og skamfull på nasjonens vegne. Hun representerer kanskje over halvparten av Norges befolkning, en befolkning bestående stort sett av tros-analfabeter og halvt eller helt-troende ateister.

Ørjasæter har vært hovmodig, for å bruke et ord som er gått av moten, eller er helt glemt. (Men glimrende som samfunnsaktør, er hun dog, Elin Ørjasæter). 
Og nå er det vel da tid for en "klosterperiode", helst et nonneklosterarbeide, vil vi tro, skal hun rekke å ta igjen det fortapte, før solnedgangen, for å si det metaforisk. Og før Morgenstjernen kommer opp i hjertet.

Stakkars Elin Ørjasæter, den vise og modige. Hun er en av mange, altfor mange, altfor mange som fortsatt lukker øynene og ikke vil høre. Hun fremstår her med sine confessiones som en angrende synder, heldig vis. Det er mer enn noen av de andre i den snakkende klasse, som ikke har kunnet og ikke turt, ikke fordi de var feige, men fordi de ikke turte å søke innover i seg selv for å forsøke å finne ut hvordan verden ser ut på dypet, på veiene innover mot eksistensens og universets sentralpunkt: Møtet med Den Hellige. Møtet med egen fortapthet. Og møtet med den mulige frelse og den Herre som er selve frelsen, og som lover den.

Og her går det bare en vei, veien gjennom en person, via Sannheten, som er Herrern, en vei alle burde kjenne, lære å gå. Kjenner Elin denne veien? Antakelig ikke. Hun legger for dagen et overflatisk forhold til egen identitet, hennes egentlige identitet, som hun ha hatt på utstilling, så å si: Hun har altså vært kristen, men ikke visst det, før nå, i møtet med Storhaug, og Storhaugs sannheter. 
Det er en underlig bakvei mot inn mot islam. Hun går den sammen med Storhaug som ikke er gudstroende og som etter eget sigende på TV forteller folket at hun er sosialdemokrat, (og dermed nesten pr definisjon hedning, vantro og antikristelig, i hvert fall i praksis, og slik bare så altfor mange sosialdemokrater har sett det selv, bare så altfor lenge).

Hadde Elin hatt et dypere forhold til sin «barnetro» - som i voksen alder, fremstår som overflatisk – ville Elin Ørjasæter for lengst ha forstått islam og hva islam innebærer, ikke bare for muslimene, men også for alle som er ikke-muslimer. Hun ville for lengst ha begynt å bekymre seg og frykte. Hun ville for lengst ha hatt en dypere innsikt i vanviddet som ble satt i gang da «professorene» begynte å isolere islamkritikere ved å hekte psykiatriske merkelapper på dem og forsøke å kue og styre dem, for ikke å si: Uskadeliggjøre dem. Og hun ville for lengst ha skjønt at hun før eller siden hadde måttet ta et standpunkt: Enten bygge opp et bevisst og modent forsvar for kristentroen og de kristne, ja, kristendommen i seg selv, eller så gi denne troen opp og på båten og erklært den for død og maktesløs. Heldig vis har her islam - kanskje mer enn kirken og de kristne dogmene - selv nå klart – indirekte - å vekke henne, til en dypere forståelse av hva det er hun fra nå av har å forsvare, for hva det måtte koste, også med livet som innsats.

Så velkommen etter. Vi håper på en god fortsettelse. Vi håper på frelse. Vi håper på - og åper for - mennesker som ikke bare er Evangeliets hørere, men også dets gjørere. Vi håper på noe dypere. Ørjasæter har en lang vei å gå, ser det ut for. Jeg håper hun står på Peters garn, for å si det sånn.

Kan vi håpe på en tilsvarende vending fra Hege Storhaugs side?

Det melder seg et spørsmål: Hvordan kunne Storhaug se det allerede for 20 år siden som Ørjasæter da ikke så, men nå ser? Kan det være at Storhaug har hatt et mindre overflatisk forhold til kristentroen enn Ørjasæter har hatt? Kan vi vente at Storhaug en lys soldag i nærmeste fremtid vil komme ut av skapet og høytidelig erklære, at ja, jeg har vært kristen hele tiden, men bare ikke turt å si det før nå?

I alle tilfeller: Selvsagt er det kristendommen som har satt Storhaug i stand til å se tingene så klart som hun har gjort. Underbevisst eller ikke. Helligånden blåse som kjent hvor Den vil, ikke hvor Vi vil.

Den har kanskje virket i begge, uten at de har visst det, og på ulike måter.