Hvordan praktisere toleranse?
Anta at jeg er medlem av et bispedømmeråd og er overbevist
om at velsignelse og vielse av et praktiserende homsepar er mot Guds vilje og
derfor ikke bare forbudt, men også en grov synd og at Kriken derfor har en
plikt ti å avskrekke slik praksis, på en medmenneskelig, men bestemt og tydelig
måte. Ut fra Skriftens klare ord.
Som medlem i rådet har jeg med ansettelser av prester i
Kirken å gjøre og nå foreligger det en søknad som jeg personlig i kraft av min
stilling må ta stilling til. Et menneskes «skjebne» ligger derfor i min hånd,
sammen med de andre medlemmenes hender.
Forutsetningen for at jeg inne har denne makten i mine
hender er at Kirken faktisk aksepterer at jeg har denne retten, denne makten og
disse hendene. Jeg har derfor en klar hjemmel for å stemme imot å ansette en
prest som går inn for å vie, vigsle og velsigne homofilt praktiserende prester.
Kirken skal, som det heter, være en liberal kirke, en institusjon som godtar to
syn her og dette er bekreftet av Kirkens høyeste organ og den instans som
sitter på den avgjørende lære- og praksismakt. (I praksis en funksjon av
kirkedemokratiet, som det heter).
Hvis nå flertallet i det rådet jeg sitter i er av samme
mening eller tro som meg, så blir det ikke ansatt såkalte liberale prester, som
går inn for å tøye – eller nekte å følge - Guds klare bud og anvisninger. De må
finne seg et annet «råd», som støtter deres praksis og deres syn, og da
følgelig også deres synd mot Den hellige Guds klare ord, Skriftens klare ord og
den Bibel Jesus selv regnet for sin egen.
I det virkelige liv og i praksis vil imidlertid de fleste
råd bestå av personer som støtter de syndeliberales syn. Disse vil, i kraft av
de hjemlene som er gitt og som stiller meg og de andre liberale i samme
stilling og med de samme rettigheter og plikter, nå kunne nekte å ansette
kandidater som står på Guds ord og som vil nekte å velsigne homofilt
praktiserende prester. Vil biskopene, som har overoppsynet med rådene, da kunne
støtte begge rådenes vedtak?
Man skulle tro at dette var tilfelle, for å gjøre noe annet
ville stå i strid med den overordnede normen biskopene ellers er så opptatt,
nemlig at Kirken skal være en Åpen kirke, en så vidt mulig nøytral kirke og
altså en romslig, eller liberal og ikkerestriktiv folke-kirke. De har selv
bedyret og satt sitt gode navn og sitt teologiske skjønn inn på at det er
rikelig plass til begge syn i kriken og at dette ikke er noe problem, eller
hvis et problem, et problem som vi godt kan leve med, ja, til og med BØR kunne
leve med, for ikke å si: Skal leve med!
Poenget er at Kirken er i ferd med å bli illiberal inntil
det totalitære. Det er nemlig sannsynlig at biskopene, som skal akseptere eller
avslå rådenes råd og formelle avslag på ansettelse, vil overprøve og forkaste
de rådene som fatter vedtak som står i strid med egen, private teologi, for
ikke å si: Egen politikk og egen ideologi.
Resultatet gir seg i praksis selv: De som ikke er enige med
biskopene vil da være dømt på forhånd, de blir pålagt rollen som vranglærere,
(ja, til og med frafalne?), og hedninger og folk som motarbeider det kristne
budskap og den kristne kjærlighet, fordi de har og praktiserer et syn som
strider mot Den norske kirkes nye, ugudelige lære.
Snakk om Catch 22. Kirken står på et garn som de selv har
satt som en snare for seg selv. Den er ikke hyrde lenger, den fristes ikke
lenger, den har falt for fristelsen, og gjort lidelsen kronisk for seg selv
idet de har satt seg over Guds klare ord og vilje.
I praksis vil dette også bety et Berufsverbot, et yrkesforbud, og det innad i en kirke som i egne
øyne, dvs i biskopenes samlede øyne, anser seg som den mest liberale, romslige,
gode og tolerante kirke verden noensinne har sett. Med andre ord: De som anså
seg for liberale, ble illiberale, (bare på noen få tiår i velferdens og den
humanitære stormakts lille Norge). Og dette er all liberalismes dilemma og
innebygde tragedie, dens innebygde destruksjonsmakt, både innad og utad.
Hvorfor var så den gamle kirke mer liberal enn den nye? Jo,
ganske enkelt fordi den lot Gud og ikke mennesket ha det siste ord om
vanskelige ting, ting som er så vanskelig å forholde seg til, for noen, at man
må ha hjelp for å komme til klarhet, få hjelp til å forstå hva tro er og hjelp
til å motta det største av alt og det som kommer først, nemlig Guds nåde. For nåden
er utgangspunktet for all tro, all tillit. Uten nåde, ingen tro, ingen tillit,
ingen Gud og ingen fremtid.
Det er dette perspektivet – se nedenfor - de såkalte liberale
nå er i ferd med å dekonstruere og ødelegge for godt. De har selv inntatt
stillingen og funksjonen Gud, ordet, nåden og Helligånden alene hadde. De har
med andre gjort seg til despoter og tatt makten, ikke ved brask og bram, nei,
men ved list, tålmodig gnaging på fundamentene over lang tid, og, ganske
riktig, med mange oppofrelser underveis, - det skal de ha.
Nei, de har ikke hatt det altfor lett disse nye despotene,
de har virkelig kjempet, for å frata Gud autoriteten, makten og æren. For det
er disse begrepene de nå selv smykker seg med, i kjærlighetens navn, - så
patetisk - , for ingen en god uten Gud, som Jesus sier. Absolutt ingen, det
inkluderer de liberale, et faktum de ikke later til å forstå. De oppfatter seg
objektivt sett som spesielt utvalgte, men skjønner ikke at de står helt uten
fullmakt, de opphøyer seg forherliger seg gladelig selv, for annet kan de ikke
gjøre, og dette fordi de umulig kan henvise til Gud, snarere tvert imot.
Det de heller burde henvise til er, hva som fortelles i
boken The Marketing of Evil, som er omtalt her De har underkastet seg markedskrefter og
markedsmanipulering med så kyniske aktører på så høyt og subtilt plan, at de
ikke engang gidder å skjule sannheten bak det prosjektet de satte i gang,
nemlig å destruere kirkens tradisjonelle syn, ja, selve det bibelske budskap,
med en plan og en strategi de som akademisk utdannede burde ha sett, forstått
og tatt avstand fra, fra begynnelsen, for det var ikke ført og fremst dem selv
som maktet å vri sannheten fra kirken, det var markedskreftene og den bevisste
manipulasjon av disse som sto for dette.
Og de liberale enten lot som ingenting, eller forsto det
ikke. I begge tilfeller er det her snakk om en gedigen forsømmelse, for ikke å
si en uaktsomhetsforbrytelse, og som i seg selv er og har vært et symptom på at
kirken har latt seg dupere i frykt for mennesker mer enn for Gud. Og slik
straffer seg. Ikke bare her i verden, men også i evigheten. (Nå hører og ser vi
at disse såkalte liberale kirkene mister oppslutning, riktig nok).
Må liberalisme, som ideologi, prosjekt eller villet program
avvises? Og må den ikke, hvis den blir avløst av noe annet, nødvendig vis
oppfylles i diktatur?
Vel, det går an å ha to tanker i hodet, som politikere som
ikke vet sin arme råd, pleier å si. Vi kan være liberale i det nære, og mindre
liberale i det som angår oss bare fjernere, som f eks når det gjelder hva
staten skal beskjeftige seg med, eller la vær. Vi kan også skjelne mellom Det
verdslige og Det åndelig regimentet, som Luther snakker om, og som han både
advarer mot og fremmer, (fordi denne skjelningen kan være uhyre vanskelig å få
tak på og gjennomføre, ja, det er den vanskeligste oppgave, kan han få seg til
å si, og det ikke med urette, selvsagt!).
Var kirken den siste bastion liberalerne så det bekvemt å
destruere, eller rekonstruere? Det kan se sånn ut, for hvilke andre
institusjoner skulle stå for tur? Fagforeningene, ungdomslagene, speiderbevegelsen,
boligkooperasjonen, skoleverket, arbeidsgiverorganisasjonene, eller selve
Grunnloven?
Prinsipielt eller dramatisk, om man vil: Liberalitet i seg
selv undergraver seg selv og gjenfinner seg i sin motsetning, despotiet - med
nødvendighet.
Hvorfor med nødvendighet? Jo fordi den liberale må holde
fast ved sin liberalitet, koste hva det koste vil, for ellers vil han jo ikke
kunne fortsette å være liberal. Men for å mestre denne kunstoppgaven må den
liberale velge å være liberal og ikke-være liberal på en og samme gang, hvilket
er umulig, hvis man da ikke har gitt logikken på båten og dermed også avsverget
selve grunnlaget for liberalismen, nemlig den vestlige filosofi utviklet seg fra
de gamle grekeres tid, en filosofi som har skapt demokratiene og Vesten, idet
fornuften eller rasjonaliteten er Vestens tryggeste og ene sanne fundament,
sammen med den kristne Logos- og naturrettstenkningen, som – i ytterste
konsekvens – også må mottas i tro, uten fornuft, men i nåde, som vi nevnte
over.
Hvis biskopene nå fremover skal holde på sin liberalitet, må
de ikke bare innse, men aktivt støtte alle forsøk fra ikke-liberale teologer på
å fravriste dem makten og dermed makten til å ansette eller vrake konservative
prester. Deres liberalitet vil derfor bli satt på prøve, så hva velger de? De
velger å bli ikkeliberale i liberalismens eller liberalitetens navn. Og dermed
er det blitt despoter, enten de vil det eller ikke. Hvis de da ikke velger å arbeide
for sin egen oppløsning, som kan tolkes som et sadomasochistisk prosjekt som de
forsøker å kollektivisere og overføre på andre, ikke usannsynlig nettopp ut fra
manglende syndserkjennelse og ekte sann tro. De vil ha med seg så mange syndere
som mulig på veien mot intetheten, eller helvete, for å si det kort.
Så mye, altså, for liberalismens fortreffelighet. Heldig vis
vil Gud vise oss veien tilbake til fornuften, og troen, ikke fornuften alene,
ikke forstillelsen og snillheten og den egenrådige og tilranede syndsfriheten alene.
Men er ikke da Gud autoritær, en despot, et «maktmenneske»,
en som diskriminerer, isolerer mennesker, et vesen som dømmer i stedet for å
frelse, forløse og forsone?
For den som tror, er det ikke vanskelig å svare: Nei, Gud er
fortsatt den store frigjører og helbreder. Og takk skje lov for det. For
menneskelige despoter og tyranner har bare vist seg å være så mye verre – hvis
man kan si det slik – enn Gud. Med Gud på tronen og som vår siste autoritet og
den autoritet vi kan dø for å forsvare, har vi rett til å si dette. For Gud gir
oss ikke bare visshet og trygghet, men også genuin frihet og spesielt frihet
fra å underkaste oss den liberalitet som med nødvendighet vender seg mot ikke
bare seg selv, men mot mennesket som skapning og kreativ tilbeder, men også
friheten til å frykte en allmektig Gud mer enn falne mennesker og da mennesker
som ikke kan annet enn synde, slik Augustin sier det. Liberalismen har med
andre ord sikret oss eller bekreftet oss: At vi ikke kan annet enn synde og hva
betyr ikke denne posisjon annet enn gudløshet? At mennesket blir satt i
sentrum, på bekostning av Gud? For er det ikke det som er alle tings tragedie,
at vi stadig faller for fristelsen å erobre Guds hellighet og fremstille den
som om den var vår egen ukrenkelighet?
Bispekollegiet forstår ikke at de har satt seg i en
tvangssituasjon som ikke er frigjørende, men snarere frihetsundertrykkende og
ekskluderende. De er som alle liberalister ikke klar over at de sette
liberaliteten opp som et udiskutabelt aksiom, et aksiom – som er en illusjon i
dette tilfelle – som de altså tar for gitt som noe urokkelig og dermed et
aksiom som de tror vil gjøre dem uangripelige, hvis de bare holder fast ved
det. Liberaliteten i seg selv, slik de internaliserer oppfatningen av den, skal
gjelde som absolutt «lov» og dermed tror de at de selv inkarnerer selve
liberaliteten og dette gir dem en automatisk rett til tittelen «god», - et
annet ord for tolerant, nøytral og liberal i dag. Det er denne villfarelsen de
smykker seg i nå, og kler seg med, med sine rikt utsmykkede ornamenter og
symboler.
Bispene har et utvendig forhold til essensen i liberalismen,
et deskriptivt forhold, dvs et
avstandsforhold, et forhold de trer inn i på vegne av andre, et forhold de tror
kan forsterke dem på magisk vis: i virkeligheten er denne relasjonen ikke et
kjærlighetsforsterkende afrodisiakum, men et sovemiddel, et sløvhetsmiddel
eller et tryllestøv, en impotensforsterkende illusjon.
De ikkeliberale eller restriktive og konservative har
derimot et normativt forhold til det liberale, de ser dette som et
personliggjort, forpliktende og inderlig fundert konsept, og dette i relasjon
til Skriften og til Gud selv. De har et a
posteriorisk forhold til det liberale,
de vet og postulerer på dette grunnlag Gud som øverste autoritet idet de ser
seg selv som avhengige, ikke av det indre endimensjonale syndige jeg, men av
erfaring og i komplementaritet med det jeg som blir gitt visshet om nåde og
grunnfestet håp om den personlige frelse. De postulerer – a posteriori - Gud som et aksiom, et reelt aksiom, et autentisk
aksiom, dvs en uomtvistelig sannhet, og dette er sann tro: All annen tro må vike og dessuten hviler alt
annet også på tro, inkludert alle vitenskapelige, filosofiske aksiomer eller
tekniske truismer og teoremer, men da ikke postulert a priori via fornuften og apodiktisk
tilnærming. Kun den kristne tro – via Guds primate
nåde – inngir sann episteme, sann og
ekte, frigjørende kunnskap.
De «illiberale» - de konservative - vet hva synde er og ser
og kjenner den i sitt indre og bekjenner sine synder i ord og gjerninger, men
har samtidig visshet om at Jesus gjerning er et objektivt faktum, noe menneskers
metoder, motiver og behov ikke kan gjøres ugjort, og som står i all evighet og
som virkelig skjenker troen og håpet.
For uten syndserkjennelse, ingen frelse. Ingen kan frelse
seg selv av seg selv eller via andre mennesker som heller ikke kan frelse seg
selv, selv om man i «kjærlighet» hjelper andre inntil det uforbeholdent
selvutslettende. Det biskopene gjøre er å forlange at disse troende nå skal
underkaste seg en falsk velsignelse, under syndens regime. Biskopene har gjort
synden legitim overfor Gud, som om Gud skulle la seg spotte.
Ja, bispekollegaen er gudløse ateister, fullstendig et
lukket system, en lukket teologi som er totalt utlevert til den absolutte
immanens, (selv om de – helt irrelevant -
måtte tro på mirakler), dvs det absolutte absurde eller meningsløse, dvs
nihilisme.
Den troende vet at Gud ikke er en illiberal despot, hverken
potensielt eller aktuelt. De vet at Gud er tilgivende og full av miskunn og
kjærlig både i stort og smått. At Gud er garantor for all sann ydmykhet og
forløsende tro, at Gud har all autoritet og at Han ikke er noen illiberal,
tyrannisk, terroriserende, vilkårlig, subjektivistisk, despot. Intet menneske
og ingen biskop eller pave uten fundament i Skriften og nåden kan være garantor
mot den menneskelige villfarelse og tilbøyelighet nettopp mot å realisere disse
for Gud bare så altfor menneskelige legninger. Gud er hellig og tåler ikke
synd, spesielt ikke i hans «hus». Gud forbyr hovmod og tar ansvaret for
virkeliggjørelsen av sin bud og forbud og det er bare Han som i sin nåde kan gi
oss denne forsikringen, denne vissheten, dette håpet: At Gud virkelig har
åpenbart oss sine ønsker for oss, og da ikke bare ønsker for de heterofile, men
også for de homofile, som han påbyr oss å elske, ikke vie, å advare og formane,
ikke å oppfordre eller motivere. Vi vet at synden ikke kan bagatelliseres eller
nivelleres eller gjøres til gjenstand for demokratisk fattede vedtak, til
gjenstand for forhandlinger og konsensus. Og hvorfor vet vi det: Jo, fordi Gud
gir oss styrke til å se, si og mene det, og forkynne det og med den største
letthet og naturlighet av verden å slutte oss til Ordet – ved ascent - , som det heter på engelsk, ved
å si Amen, dvs det står fast, det kan ikke rokkes, det er det som holder oss
oppe og fundamenter oss, og som vi kan føle oss trygge på som et barn som ammes
av sin mor.
Jon Kvalbein har vært
en utrettelig arbeider i Guds vingård gjennom mange år. Han setter problemet
inn i sin rette ramme bl a i et av mange artikler og innlegg i ulike
publikajsoner:
«Biskop Ingeborg Midttømme viser i Dagen (11/5) til
Bispemøtets enstemmige vedtak i 2013. Det konkluderer med at Den norske kirke
kan leve med to ulike syn på forståelsen av ekteskapet og at dette ikke er
kirkesplittende. Midttømme fastholder fortsatt dette. Samtidig understreker
hun: «To syn har kun sin berettigelse så lenge det er rom for ulik praksis
mellom oss som er satt til å forvalte følgene av dette vedtaket.»
Jeg synes det er gledelig at Midttømme vil fastholde den
bibelske ekteskapsforståelsen, nemlig at ekteskapet skal være mellom mann og
kvinne. Men kan hun forvalte sitt bispeembete i samsvar med sin overbevisning?
Nei. Midttømme møtte virkeligheten da hun ikke ville presteordinere en kvinne
som skulle gifte seg med en annen kvinne.
En liberal biskop i et annet bispedømme sa seg straks villig
til å foreta ordinasjonen, noe Midttømme ikke kan hindre. Midttømme har altså i
sin bispetjeneste ingen mulighet til å gjøre sitt syn gjeldende innenfor sitt
eget bispedømme.
I en artikkel i Dagen (21/4) satte jeg fram følgende
påstand: Der man anerkjenner at et restriktivt og et liberalt syn skal
praktiseres som likeverdige, vil det restriktive ikke kunne overleve. Midttømme
vil måtte forholde seg til følgende argumentasjon: Når kirken har godtatt to
syn, kan man ikke avvise noen som har det motsatte syn av sitt eget. I Den
norske kirke er de to syn like gyldige. Å nekte en kvinne som lever i et
lesbisk «ekteskap» presteordinasjon, er da en uberettiget forskjellsbehandling,
altså diskriminerende. Hvordan vil Midttømme forsvare en slik forskjellsbehandling,
dersom hun på forhånd har akseptert at kirken kan leve med to motsatte syn på
spørsmålet? Min konklusjon er: Der hvor et restriktivt og et liberalt syn blir
ansett som likeverdige, blir det i praksis ikke mulig å forvalte det
restriktive synet.
Dersom et restriktivt syn skal vinne tilslutning i møte med
et liberalt syn gjennom en demokratisk avgjørelse, kan det imidlertid skje
dersom et flertall innser at det liberale har negative følger. Innføringen av
røykeloven er et eksempel på dette. De restriktive sa nei til røyking i
offentlige lokaler, de liberale ønsket ikke et slikt forbud. Men røykens
skadevirkninger ble så overbevisende dokumentert, at det restriktive synet fikk
gjennomslag i lovverket.
Det finnes sterke allmenne argumenter for at ekteskapet bør
fastholdes som en forpliktende samlivsordning mellom én mann og én kvinne. De
to og deres felles barn utgjør en innarbeidet sosial og økonomisk enhet med
innbyrdes ansvar for hverandre. All seriøs forskning støtter opp under at barn
har det best når de får vokse opp sammen med sine biologiske foreldre som lever
i et stabilt forhold».
-
Vi tar her med noen
refleksjoner funnet på internett om «Det liberale dilemma», som bakgrunn og
support, om noen skulle ha spesiell interesse av litt fordypning i stoffet og
dets aktualitet i dagens strid og hverdag. Vi legger merke til den distanserte,
akademiske holdningen til dilemmaet og fraværet av tro som et premiss for å
forstå dybdene i det, et fenomen som virker altdominerende i dagens
samfunnsdiskurs på alle relevante områder.
Refleksjonene som
følger foregir å drøfte Det liberale dilemma, men de forfatterne gjør er ikke å
drøfte, de bare beskriver, og hva beskriver de? Jo, ikke «Det liberale dilemma»,
men «Det illiberale dilemma!, og hvorfor? Jo, simpelt hen fordi de står i det
med begge beina, de bare registrere det og forutsetter som et faktum, ja, et
universelt faktum. De faller dem ikke inn da at det saksforhold de formulerer og
er seg bevisst kun bekrefter dilemmaet – som ubønnhørlig medfører illiberalitet,
både i aktiv og passiv funksjon - uten å
hverken søker eller finne eller se det tjenlig å finne noen løsning på
dilemmaet, som de frivillig og troskyldig nok blir stående i, som om det var
den eneste foreliggende måte å eksistere på i denne verden.
Hva er så løsningen?
Vel, kort og greit: Frelseren, (men dette blir det for komplisert å befatte seg
med «korrekt akademisk» her, vi går derfor rett på gjengivelsen av «de
illiberales dilemma»:
Skal ein «tolerera dei intolerante» og dermed risikera at
dei liberale prinsippa vert suspenderte? Eller skal ein setja foten ned og om
naudsynt tvinga dei uviljuge til å vera «fri» i liberal tyding – ei logisk
sjølvmotseiing som fort kan visa seg farleg i praksis?
Slik har mange oppfatta «det liberale dilemma», og det er
ikkje vanskeleg å sjå at dette problemet kan vera i høgste grad reelt i
vestlege samfunn med eit monaleg innslag av innvandrarar frå den tredje og
fjerde verda. Men for Skjervheim låg dilemmaet djupare: Det handla ikkje om
korleis motstandarane av det liberale samfunnet skulle taklast, men om å sjå
den dogmatiske flekken i liberalismens eige auga.
I den norske integreringsdebatten har ein for lengst fått
auga opp for det liberale dilemmaet i den første, «enkle» tydinga.
Den enkle forståinga av det liberale dilemmaet har som
premiss at liberalismen er rett. Problemet kjem utanfrå, frå dei som ikkje vil
godkjenna dei liberale normene. Det liberale dilemmaet vert då eit pedagogisk
problem eller eit reguleringsproblem.
Men det var nett denne dogmatiske haldninga Skjervheim
utfordra i essayet sitt. Det problematiske med liberalismen var at han
presenterte seg som eit overstandpunkt i høve til alle dei andre, konkurrerande
ideologiane. Han gjorde krav på å forvalta dei spelereglane alle deltakarane i
den politiske striden skulle spela etter.
Det ein då såg bort frå, var at dei liberale «spelereglane»
ikkje var nøytrale i høve til det den politiske striden stod om. Når ein til
dømes seier at religionen er ei privatsak, skreiv Skjervheim, så vert ikkje
dette sjølv oppfatta som ei privatsak, men tvert om som eit ålment prinsipp.
«Men kor vidt religion er ei privatsak eller ikkje, er ikkje noko som er
utvendig i høve til religion, og nettopp i høve til dei som tek religion mest
alvorleg, er difor dette liberale prinsippet tvang når det vert realisert i
praksis.»
Muhammed-karikaturane skal til dømes læra muslimske
innvandrarar at dei lever i eit samfunn med ytringsfridom der dei må tola å
verta krenkte utan å ropa på sensur og straff.
Andre held fram med å tenkja og tala som om det liberale
dilemmaet ikkje fanst. For somme er eit tema som hijabforbod berre eit symptom
på fordomar og panikk hjå «oss». Marte Michelet i Dagbladet og Alf van der
Hagen og Lena Lindgren i Morgenbladet er typiske eksponentar for denne
haldninga.
Karikaturstriden er eit godt døme på det dilemmaet
Skjervheim tok opp. Dei fleste kan einast om at det ville vera særs
problematisk å gje etter for krav om at den sovande blasfemiparagrafen skal
vekkjast til liv att for å verna muslimar mot krenkjande ytringar. Men er det
difor klokt å trykkja teikningane for å visa at ein ikkje lèt seg truga?
Som ein triumferande demonstrasjon av «liberale» normer er
ei slik handling brutalt overkøyrande. Ho byggjer på premissar som ikkje kan
delast av muslimar som tek religionen sin alvorleg. Og når døma på slike
brutale overkøyrsler vert talrike, som i Danmark, vert det skapt eit klima av
oss mot dei. Måten innvandrarane vert omtala på i dansk innvandringsdebatt, kan
sjåast som eit slåande apropos til Skjervheims fyndige sats: «Når dei liberale
prinsippa vert sette absolutt, forvandlar det heile seg til illiberalitet.»
Difor har òg ein leiande sosialfilosof som Jürgen Habermas
teke til orde for ei meir open haldning til religiøse røynsler og kjensler, òg
i det politiske ordskiftet. Det bryt med innarbeidde sekulære normer og
inviterer til ein delikat balansegang ved ytterkanten av det liberale
samfunnet.
Skal ein følgja Skjervheim, finst det ikkje noka kraftfull
og eintydig løysing på det liberale dilemmaet. Det situasjonen krev, er snarare
at vi lever i dilemmaet på ein skapande og lydhøyr måte.
-
Denne er ganske «skarp»: Vi vil ha ei åpen og tolerant
kjerke. Få de konservative ut!
Dette er ikkje eit Skjervheimsk forsvar for Høybråten og
Kvarme og deira standpunkt, det substansielle i deira syn. Men det er eit
forsøk på å visa at det substansielle er tilstades også hos motstandarane
deira, men at dei erstattar argumentasjon for sine substansielle standpunkt med
å visa til ein formell liberalitet, slik at deira eigne standpunkt argumentasjonslaustblir
ståande som dei liberale og tolerante, medan
motstandaren får bevisbøra
når det gjeld deira syn.
Dette er ein autoritær og ikkje-argumentativ måte å føra
debatt på, og den er brukt av mange ulike grupperingar, særleg dei som har eit
populistisk tilsnitt. Og populisme finst både til høgre og venstre, og er i
argumentativ forstand kjenneteikna ved at dei i liten grad gjev grunnar, og i
staden appellerer til det “alle veit”, “alle synes” og fortel rørande om
stormar av sympati frå verkelege eller virtuelle gater og torg.
Det liberale dilemma er altså at eit heilt “tomt” og
verdifritt liberalt standpunkt faktisk ikkje er mogeleg, og at når ein agerer
som om det var det, så blir ein autoritær.
Det første ein må nedkjempa om ein skal finne sanninga, er
den såkalla common sense, skriv Adorno, den er ikkje noko anna enn systematiske
fordommar.
Dette kan føra over i eit meir kynisk syn. Og her vil eg
bruka eit alternativt begrep til den liberale ålmenta, nemleg doxa-begrepet.
Det finst hos Platon, og Skjervheim brukar det også, når han karakteriserer
standpunkt som er “berre meiningar”, ikkje prøvd verken av vitskap eller godt
skjøn. Men den som har prega termen i nyare tid, er sosiologen Pierre Bourdieu.
Han knyter doxa – som er eit system av førestillingar – saman med
makt.
I eit felt, som er Bourdieus term for eit sosialt rom der
ein kjempar om dei same goda, nemleg den økonomiske eller kulturelle kapitalen,
vil det rå ein doxa. Dei som dominerer feltet, definerer denne doxaen. Dei som
er maktlause, men vil opp i feltet, må læra seg og innordna seg under det
doxiske. Elles blir dei ekskludert frå feltet. Den doxiske kunnskapen fungerer
som ein port til feltet.
Å problematisera doxa kan føra til utestenging. Men dei som
har ein del makt i feltet, kan utfordra doxa, og endra den. Dette skjedde til
dømes frå Camilla Collett til Gro Harlem Brundtland; og det førte til at den
gamle ortodoksien – kvinna skal ikkje delta i
samfunnet – vart endra, slik at den som i
dag hevdar eit førcollettsk syn, er ute av
maktfeltet. I opne kampar om kva som er heterodokst og kva som er ortodokst,
oppstår det eit medvit om doxa. Men det vanlege
er at doxa dominerer som ein langt på veg ureflektert horisont, “tanker som
tenker seg selv overalt” (Mehren).
Eg må jo også leggja til at Bourdieu naturlegvis ikkje
idealiserer ein tilstand av maktkamp og manipulasjon, men nok har den baktanke
at når desse prosessane blir sette på begrep, så blir rommet for refleksjon og
analyse større – og dermed også spørsmål
om kva som er gyldig og sant.
Likevel vil ein analyse av det offentlege rommet i lys av
doxa-begrepet kunna gje innsikt. Og det kan koplast til bruken av
toleranse/intoleranse som eksklusjonsmekanismar. Å definera eit standpunkt som
intolerant, er det same som å visa det ut frå feltet. Då fungerer nettopp dei
liberale prinsippa i den symbolske valdens teneste.
Ein kan også bruka Heideggers begrep om sanninga som
avsløring eller tilsløring om det som skjer med doxa: Når noko blir avslørt,
blir noko anna tilslørt, hevdar Heidegger. Ein illustrasjon på endringar i
doxa, er diskusjonen om abortlova. Eg ser på abort som eit etisk dilemma, der – minst – to legitime omsyn står mot kvarandre; omsynet til kvinna og hennar situasjon, og
dei prinsipielle rettane til fosteret. Den løysinga
ein kjem til i kvart tilfelle, vil difor alltid ha preg av kompromiss, der ein
ofrar eit eller fleire omsyn. Ein må gjera slike val, men det er viktig å halda
fast ved at dilemmaet finst.
Når noko blir avslørt, blir noko anna tilslørt – det er Heidegger i kortform. Det illustrerer denne saka. Og
at den sida som har makt, langt på veg
definerer kva som skal avslørast og
tilslørast.
Generaliserer vi dette, kan vi seia at det er fare på ferde
når maktaspektet blir så sterkt at det argumentative blir skyvd ut. Det opnar
for ei offentligheit der kampen om å definera og beherska doxa heilt dominerer
i forhold til det å finna fram til dei faktiske forholda, og vega prinsipielle
ting mot kvarandre, slik ein førestiller seg at ei liberal ålmente skal gjera.
Eit spesielt interessant spørsmål er kva rolle media spelar.
Når doxiske førestillingar får dominera – er
det då fordi media har for liten motstand mot
mektige aktørar i samfunn og politikk? Eller er det tvert om slik at det er
media sjølv som er dei mest doxiske, og faktisk sensurerer bort det som bryt
med doxisk kunnskap?
Her er det vanskeleg å plassera ansvaret på ein eintydig
måte. Men på eit punkt er det opplagt at media er doxiske: Dei vil heller ha
personlege historier enn prinsipp, heller relasjonar enn argument. Kristin
Halvorsens åtak på Høybråten var sikkert gjennomtenkt frå SVs side, men den
personlege dimensjonen ved det – at han var
eit slags hatobjekt, og at det dreidde seg om eit personleg misforhold, var
langt på veg media sitt produkt.
Eit langt meir alvorleg døme er drøftinga av
bioteknologilova, der ei bestemt sak faktisk endra ein lovprosess i Stortinget.
Det vart frå media si side presentert som ein fortvila families kamp mot
prinsippryttarar som ville nekta eit lite barn behandling. I ettertid har det
kome fram at det var fleire aktørar med i biletet: mellom anna medisinsk
ekspertise som hadde interesse av å gje denne typen behandlingar, men som ville
bli vingeklipt av ei restriktiv lov.
Denne sida vann på at det dukka opp ei sak. Men den gripande
historia om familien dekka til dei medisinske og økonomiske interessene – som også var med i biletet. Media har
interesse for den gripande historia. Dei fylgjer einskildpasientar i kamp mot
systemet. I nokre tilfelle har dette ført til at
dei har nådd fram; nye metodar er blitt prøvde. I medias disfavør må det seiast
at når slik kampar har ført til at staten har gitt pengar, men behandlinga
ikkje har hjelpt, så har media tidd stille.
Den eine sanninga tildekker den andre. Sanninga om det eine
tildekkar sanninga om det andre. Medias rolle er prega av sansen for intimitet,
livshistorie og identifikasjonsfaktor. Det prinsipielle og argumentative taper.
Eit naivt, framstegsoptimistisk syn i eit liberalt
mediasystem kjem sanninga fram av seg sjølv er altså
for enkelt. Å resignera i forhold til dei
sterke koplingane mellom makt og doxiske sanningar blir for pessimistisk. Som
eit tredje alternativ står den gode strid for
argumentativitet og sjølvrefleksjon, slik den kan
finnast hos Skjervheim og i moderne diskursanalyse. Her blir ingenting tatt for
gitt; dette er ein filosofi som oppstår etter sivilisasjonens kollaps i Europa
i andre verdskrig. Ein er fullt klar over at sjølvbedrag er mulig, individuelt
og kollektivt. Nettopp derfor peikar ein ut kriterium for gyldig og anstendig
samtale, slik vi alle kjenner den frå kvardagserfaringar, og dreg opp grensene
mot manipulasjon og utnytting av andre.
Svært enkelt sagt byggjer denne filosofien på ein dobbelt
føresetnad: at vi er fornuftige og feilbarlege på ein gong. Vi går inn i
samtalen med det premiss at vi har noko fornuftig å seia, men vi er klar over
at vi kan ta feil, og difor er vi avhengige av å bli korrigert. Dette gjeld
kvardagslivet, og det gjeld politisk og akademisk debatt. I det øyeblikk vi
nøytraliserer den andre, viser han ut frå samtalen, har vi teke eit steg mot
symbolsk, og kanskje også fysisk vald.
Det liberale dilemma viser seg her som ei særleg freisting
for tilhengaren av liberale verdiar og rettar. Når ein oppdagar standpunkt hos
den andre som kan oppfattast som anti-liberale, kan ein, i staden for å gå inn
i reell debatt om desse verdiane, og samanlikna med sine eigne standpunkt, visa
bort den andre som intolerant. Dermed unngår ein samstundes ein konfrontasjon
med eigne standpunkt, som utan å bli diskutert, får heidersstemplet “liberale
verdiar”.
Dette trur eg er akutt i innvandringspolitikken, fordi vi er
blinde for vår eigen kulturelle habitus, og at den faktisk kan verka
provoserande på andre. Vår førestilling er at vi er liberale og dei andre
fundamentalistiske, deira oppleving kan vera at vi går til frontalåtak på det
som for dei er umistelege verdiar. Er vi eller dei tolerante i ein slik
situasjon?
Denne konfrontasjonen trur eg kan forklara dei mange brå
spranga frå naiv tru på eit fargerikt fellesskap til djup framandskepsis. I
staden for å læra noko av den andres blikk på oss, kan vi forskansa oss i vår
toleranse. Samstundes som ein innbilt toleranse kan dekka over kulturelle
konfliktmønster som vi er nøydde å diskutera til botnar.
Eg vil slutte av med ei inndeling Asbjørn Aarnes laga for
nokre år sidan – mellom karsk og såra toleranse. Den karske toleransen knyter seg til tradisjonen
frå Voltaire, og myten om at han ville døy for den andres rett til å
seia si meining. Den karske toleransen vil bli motsagt, og går inn i striden i
uforferda overtyding om at han nok vil få rett til slutt, fordi hans liberale
standpunkt er det overlegne, dei andre er uutvikla i forhold til det. Å bli
tolerert av den karske toleransen er ingen behagelig oppleving; ofte inneber
det ein utviklingsarroganse: vi skal nok tola deg inntil vidare, for snart går
du uansett over til vårt syn – når du blir vaksen, eldre, klokare.
Den såra toleransen har eit element av smerte i seg. Ein har
forlete det gamle, autoritære standpunktet som fanst i katolsk tradisjon:
“Ingen frihet for villfarelsen”. Alle må få ha og gje uttrykk for si
overtyding. Men det smertelege ligg i at nokon tar feil –
anten den andre eller ein sjølv. Denne
smerta gjer at toleransen alltid må kombinera diskusjonen med den andre med
sjølvrefleksjon og sjølvkritikk. Det er når dette fell bort at det liberale
dilemma oppstår og forgår ved at det blir løyst ved at ein fjernar den eine
sida ved det; med sauesankingsmetaforen: ein får sauen ut av skårfeste ved å
skyta han.
Då kan ein enda opp som ein liberaler utan dilemma. Og då er
ein utan tvil blitt autoritær. Og då er ein klar for store oppgåver i norsk
medieverd. Det er nesten ingen grenser for kor langt ein kan nå med karsk
toleranse og symbolsk vald. (Føredrag på Skjervheimseminaret 2005)
Jan Inge Sørbø har mellom anna skrive bøker om Ronald
Fangen, Alfred Hauge og Hans Skjervheim
300905, morgenbladet
-
Bergens Tidende:
Stefan Fischer og haldninga han har til medmenneske, er det
dominerande dømet i essayet. Stefan er ein danna filolog og klassisk liberalar.
Prinsippa hans er brillefine, det problematiske er måten han hevdar dei overfor
dei andre i familien. I all sin herlege toleranse stiller han berre eitt krav
til barna: Dei skal gleda seg over fridommen sin, at dei kan leva fullstendig
frie liv. Dette gjev Stefans liv meining, og utgjer substansen i hans
fridomsomgrep. Men fordi han ikkje er seg medviten at fridomsomgrepet i praksis
er substansielt, har han ei definisjonsmakt: Standpunktet blir unndrege
diskusjon, og all diskusjon skjer med utgangspunkt i premissane hans.
Stefan er ein miniatyr av det Skjervheim kallar eit
«spesialtilfelle» av den substansielle statsproblematikken. Ein stat basert på
Stefans fridomsomgrep er ein formal stat, som byggjer på prinsippet «at alle
individuelle partikulære interesser skal få koma til full utfalding». Med
utgangspunkt i rettsfilosofien til Hegel viser Skjervheim at formale statar er
umoglege: Det partikulære går i sum over til å bli noko allment, i staten.
Dette spissfindige resonnementet lar seg illustrera ved at ein samfunnsborgar
anten vil vera samd eller usamd i politikken som blir realisert i staten.
(Snorre Standish Norheim skribent og student i rettsvitskap
ved Universitetet i Bergen
Publisert 07.mai. 2014 07:40)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar