En gud for alle?

«Ja, det ser sånn ut, hvis vi bare kaller ham «hen» og bestemmer oss for at ingen andre enn oss selv kan definere min religion for meg, - for vi er født med et hode og liker å bruke det. Eller vi kan si det sånn: Hvis Gud ikke er enig, blir Hun og jeg nødt til å snakke sammen lenge».

For å si det med en lettere omskriving av Hadja Tajik i Aftenposten 18. mai d a, der det står:

«Andre kan ikke definere min religion for meg. Jeg er født med et hode og liker å bruke det. Hvis Gud ikke er enig, blir hun og jeg nødt til å snakke sammen. Lenge».

Eller vi kan konstaterer og spørre: Det hevdes at «Gud er tilbake».

Det er den fabuløse Gyrid Gunnes som spør – hun som, som prest i Den norske kirke, fikk lov av biskopen til å be til Allah - i Klassekampen den 16. jul 2015.

Men hvem er denne guden (mrk: liten g)? Det presiseres selvsagt ikke. Vi har en overgud nå, slik også Hadja Tajik går inn for, - og tilber. (Hun stjeler ordet Gud og erstatter Allah med Gud).

Men kanskje Gunnes nå har forstått at Allah og Gud ikke er den samme? Hun har kanskje kommet til klarhet? Eller gå hun i tospann med Hadja Tajik? Kan hun gå god for å tro på den samme guden som en muslima i kronisk Ap-modus? Kan de enes om at Gud er Alla og at Allah er Gud?

Av disse damenes uttalelser kan man ikke trekke ut noe entydig svar. Hodeklarhet og autentiske samtaler med Gud synes å mangle, behov for å spre desinformasjon og forvirring synes derimot å være uendelig mye større, enn en påkrevd «lengre» samtale med - Hun.

Gunnes spør: Hvem er da den Gud som er tilbake? Hvilke former skal fortellingen om denne guden få, sett fra et kristent ståsted?

Hun svarer ved å vise til Vår Frue kirke midt i Trondheim sentrum. Her er interiøret annerledes, her serveres det gratis te og kaffe og suppe på torsdager og kirken holdes åpen av frivillige verter.

Hun skriver: Det eksplisitt kristne ved rommet (i denne spesifikke kirken) blir ikke ensbetydende med det (typisk?) sære, homokonservative eller misjonerende. Hvis postsekulær religiøsitet skal beskrives, sett fra Vår Frue kirke, er den «Gud som er tilbake» en som ikke trenger å smiskes med av trosbekjennelser og æreshyllinger, men Hen som blir kropp når noen holder en dør åpen for dem som ofte finner den lukket.

Så finner de hverandre, Hadja og Gyrid, de finner tonen, ser det ut for, de har i prinsippet samme Gud, en annen konklusjon kan vanskelig å unngå. De finner de sammen i den nye store Hen? En gud som hverken er hankjønn eller hunkjønn, men nødvendigvis begge deler, hvis da gud er å anse som PERSON i det hele tatt?

De går begge tydelig inn for å innføre det de helt privat mener er den mest mulig brukervennlige guden, en kosegud, en husgud og en stueren slags av personae alle bør og kan godta, for ikke å si beundre, ja, attrå, og elske, i den dypeste av kjærlighet, - påtatt og smiskende - , eller ikke.

De vil ikke forbindes med Vår Fader, tydeligvis, - et hovedanliggende her altså både for Tajik og Gunnes, som likevel lurer litt på hvem denne Allah nå er. Damene  vil heller ligne Gud med en ekte humanist eller humanetiker, vil jeg tro, og da kanskje en helt vanlig mann uten religiøse trosbekjennelser i ryggen, en mann som da passer bedre inn i deres gudsbilde enn Vår Fader. De vil med største begeistring heller tilbe mannspersoner som f eks legen, humanetikeren  og spaltisten Morten Horn, eller en fusentast som Lars Gule, som har overtatt det åndelige hegemoni i Vårt Land, etter manges mening. Disse mennene stemmer bedre overens med Gunnes og Tajiks gud enn med Vår Fader i himmelen. Disse mennene er menn de kan snakke med, på samme måte som de kan snakke med Hen, for disse mennene promoterer nettopp bruken av betegnelsen Hen i stedet for han og hun. Disse mennene passer derfor godt inn i damenes gudsforståelse, en gud som hverken er Vår Fader eller Allah, men altså en Hen.

De vil antakelig ikke unne seg, men heller vemme seg over en Jesus som ifølge nettopp trosbekjennelsen døde på korset, for ned i helheimen, sto opp fra de døde og som nå sitter ved den allmektige Guds høyre hånd, en Gud som bare på ett vilkår kunne utholde eller forsones overfor menneskets synd og forderv, nemlig at Hans ene, unike Sønn lot seg drepe slik at syndere kunne frelses nettopp i Sønnen, en prosess som alene kunne stagge Guds vrede over synden, og fordi noe annet eller noen annen måte er umulig for å stagge Guds hat mot synden.

At Jesus kom for å opphøye, heve opp eller stadfeste Loven, den gammeltestamentlige Loven, synes ikke å affisere disse damene overhodet. Å helliggjøre klare synder synes å være deres mål, å opphøye sine «hoder» til overdommer over JHWH og alle mannlige gudsattributter synes å være en spesiell nytelse for disse dagens amazoner, som ser det som sin hovedmisjon i dette å håne Faderen og følgelig også menn og fedre som fortsatt måtte tilbe Gud slik han åpenbarer seg i Bibelen, (og delvis i Koranen, som for øvrig ikke kan sammenlignes med Bibelen på noen måte, på noe nivå).

Realitetene gjenstår: Disse damenes internaliserte gudskonsepter utgjør et klart flerguderi og dette igjen kleber dem til religiøse forestillinger som hverken er uttrykk for islam eller kristendom, men som ligner mer på hinduisme eller moderne karismatikk, som er en måte å styre og kontrollere Gud og mennesker på.

Deres gud kan forenes med hverken den ene eller andre troen. De vil ikke ha noe med ortodokse trosbekjennelser å gjøre, det er nå en ting. De vil ha andre med seg utfor stupet og inn i synkretismens mørke, den de selv nå så ivrig er tent på å misjonere for, koste nærmest hva det koste vil, i hvert så lenge de er i sentrum av tidens overflatiske «hall of fame» på våre dagers «gudsmarked».

Damenes tro er en tilbedelse av en «overgud», en mixmax, og en gud som da er en helligbrøde å tro på, både ifølge Jesus og Muhammed selv. De setter egen-åpenbaringen og egen erfaring eller spekulasjon over Åpenbaringene, og dermed seg selv over både Allah og Gud. De leker «overgud» og de liker det, og tror seg tydeligvis fortjent til det, som det heter på parfymespråket.

De tror at synkretisme er en shibbollet med gratis inngangskort til frelsen. Men de tar selvsagt grundig feil, antakelig fordi de er grundig forvirrede, begge to.

Damenes g-ud springer ut av et maktbehov, et behov for hevn eller kompensasjon for traumatiske eller kvasitraumatiske opplevelser, men også- selvsagt -  i en forankring i reell urettferdig behandling i en lang tradisjon, enten på egne eller andres vegne, worldwide.

Noen må ha fortalt dem om undertrykkelser så enorme og grusomme at det er blitt påkrevende å skifte gud, gå over til en annen guddom, som bedre kan forklare denne verdens misere, som de kan søke til i all nød for bekreftelse og løfter om at alt skal bli bedre og ikke minst de selv skal makte, via denne nye gudens nåde, å bli bedre, om å bli gode, i hvert fall bedre enn forfedrenes og formødrenes gud.

Noen må ha fortalt dem at tidligere ofre på ingen måte kan ha vært ansvarlige for sine egne valg, som har gjort dem til offer og ingen av dem ser ut til å bekymre seg over at kvinner til alle tider i den judeokristne tradisjon virkelig har innsett sannheten og nødvendigheten av Bibelens overordnede  og glade budskap som gjelder universelt til alle tider i alle situasjoner for alle og godtatt dette budskapet på likefot med mannen som den endelige åpenbaring og det endelig uttrykk for Guds tilgivende nåde og Guds vilje.

Det virker som om de fordømmer alle tidligere generasjoners kvinner som har kommet til tro på det som står og fremgår klart av Skriften selv. De beklager at alle disse generasjoner av kvinner ikke klarte å skape seg den samme g-uden som de selv gjør i dag, nemlig Hen-guden, eller Hun-guden, (muligens HUNHAN-guden eller HANHUN-guden).

De vil ha mer godhet NÅ , disse damene, en godhet som er som dem selv, en godhet som ikke kan skjelnes eller skilles fra dem selv. e vil ha en gud  som føyer seg etter deres egen innbilte eller virkelige godhet og deres nye gud, som ikke kan annet enn å være bedre enn, mer god en, mer kjærlig enn, - uansett hva de gamle dogmer måtte fortelle om Gud som Den store Faderen.

De føler seg for opphøyde og for verdifulle til alt annet å assosiere seg selv eller la seg assosiere med denne nye menneskeskapte guden, skapt i deres egen, snevre narsissisme. De vil ikke holde ut å bli holdt under den gamle gudens vinger. Å tenke seg Jesus, som var og er en mann, som en hønemor som brer sine lune vinger over sin barn i storm og bråttsjø, nei, det kan de ikke tenke seg eler forstå inebyrden av, disse amazonene. For kan Jesus egentlig eller ontologisk være noe annet enn en Hen, en kvinne, eller en mann, eller begge deler, i disse akk så coole kvinners indre hjerte og forestillingsverden?

Spørsmålet kan bli både akutt og tragisk: Kan disse damene noen gang ha håp om å finne – eller bli funnet – av en Gud som går på tvers av det gudsbildet de selv – i dialektikk med samfunnet, selvsagt – har skapt?

De synes å ha et grunnleggende behov for å kaste av seg en eller annen tvangstrøye, en tvangstrøye de nå primært identifiserer med ortodoks kristendom og den trosbekjennelser og alt hva de innebærer. De makter ikke annet enn å angripe den for mange n så beleilig forhatte maskuline eller såkalte patriarkalske ur-guden.

De skjønner ikke at Gud er kjærlighet, for alle, på alle måter. De bygger sin protest på behovet for en kompensasjon, men da en kompensasjon bygget på falsk grunnlag, på sentimentalitet, på purt maktbegjær og dertil hørende behov for manipulering og sofisteri, konstruert for anledning eller i damenes snevre egeninteresse.

I sin avsky for Faderen og vel også generelt: I sin frykt for alt av hankjønn proper, ser de et egnet middel til å nå frem med ett eller annet solidaritetsarbeid, en eller annen ideologi, visjon eller fin tanke, som de kan proklamere sin godhet gjennom og identifisere seg med, en slags ny absolutt beundringsverdig og attraktiv skjønnhet, og et utopia som etter damenes mening riktig nok heller aldri kan la seg realisere selv, - og dette er de begge fullt klar over. De fremstår derfor som ydmyke og realistiske, fromme. Men de skjønner ikke hvor radikalt de fjerner seg fra sine tradisjoners ortodoksi. De setter sine trosnykker over denne. De betrakter seg som forbilder som skal etterlignes. De har sett sannheten og sannheten er dem selv, de nye overikoner.

Det de er ute etter er å omskape gud til en ny kompositt størrelse, en størrelse de kan omskape hvert øyeblikk og på nytt hver dag, ettersom de selv forandrer seg, en skapelsesprosess de må gjenta og gjenta hvis de skal klare å opprettholde den løgnen de bygger på, nemlig at de fortsatt er monoteister, i hvert fall på papiret. De har en slitsom oppgave, et vanvittig prosjekt foran seg, disse damene. De er sjalu på Faderen og vil – av nødvendighet – rive ham ned av tronen øyeblikkelig, og da med seg selv oppløftet i det kosmiske sentrum til evig tid.

Damenes Hen blir den aktive, kompositte part, den rettferdige inkarnert i dem selv, mektige og gjerne utilnærmelige, spesielt kanskje, på områder av genuin nærhet. For hvem er vel ikke Hen om ikke flere, en forsamling av selvoppnevnte himmeldronninger, hver for seg, et feminint pletora av hyperindividualiserte gudinner som riktig nok ber om, ønsker og vil gå opp i en større ontologisk helhet, men som ikke makter det. 

De burde jo se det, men gjør det ikke, de klamrer seg derfor til en illusjon de likevel oppfatter nettopp som Den ene Gud? Ser de ikke at også en eller et Hen forutsetter en «make», et tospann, en komplimentaritet? For må det ikke alltid eksitere en motpol der det finnes en pol? Og at nettopp fordi hvor det er kvinne, der må det også være mann, og  en ontologisk nødvendig  det ikke går an å styre unna, men som disse tilsynelatende guddommelige himmeldronninger ikke ser og som det er umulig å se for dem. Håpet – for oss tilskuere  - må derfor være at de plutselig en dag oppdager virkeligheten, og den objektive sannhet, som er den ene, og bare den alene, at bare Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd er den ene sanne og kjærlighetsbringende tro av nåde som på en eller annen måte begrunnes i Faderguden, den Ene, den som omfatter og innebærer «det hele» og som alene skjenker all godhet, all skjønnhet, all sannhet og all virkelighet, en Gud som er himmelvidt forskjellig  fra disse disse damenes store nye Hen, en gud som ikke er noe annet enn et forsøk på å etabler: Den store nye Vi. (Her er de på linje med Jonas Gahr Støre, som også vil skape mennesker og gud i sitt bilde).

For hvem kan lære å kjenne og bli kjent av en slik ny Stor en, eller en som alltid er Større enn og kun bare en skyggelagt avglans av en individualisert gud uten transcendentaler?

Ser damene Gud? Eller ser de først og fremst seg selv? Og hvis de ser Gud, ser de da også bare seg selv? Vel, jeg for min del ser i alt dette et ønske også om å utslette seg selv, i et forsøk på dypfølt «behov» for Fadermord. De er muligens ikke helt bevisste sitt behov for å gå til et slikt skritt, altså å myrde vår alles Far. De ser vel da kan hende heller ikke sitt reelle behov, sin genuine, men nå skjulte, lengsel etter sann forløsning, ekte forsoning, evig frelse, total helliggjørelse og komplett saliggjørelse.

Jeg ser i det damene ser en menneskeskapt gud, og en mental portefølje av nærmest uuttømmelig og ustyrlig, ja, kanskje nesten hysterisk begjær for guddommelighet, eller trang – eller legning? - for å bli herliggjort, et behov som ironisk står kontrært på behovet for å tilrane seg et sentrum hvor damene selv, ensidig, utnevner seg til «frelsere», og som godhetens høyeste beskyttere, storesøstre som skiller klinten fra hveten, (men som riktig nok aldri feller «formelle dommer», for de er da tolerante, må vite), og som tilgir eller fordømmer den og de de selv vil og finner for godt, ut fra egenetablerte standarder, spesielt standarder som ikke fins, hverken i islam eller i kristendommen, (som i for eksempel spørsmålet om hvorvidt homofili er synd eller ikke osv). 

Ifølge islamekspert Kari Vogt blir ytringer som benekter Allah’s guddommelighet innen islam oppfattet som blasfemi, og dette innbefatter dette å beskrive Allah som kvinne, slik Hadja Tajik gjør.

Tajik er derfor en frafallen, en apostat som fortjener dødsstraff ifølge islamsk tradisjon, en straffebestemmelse som riktig nok ikke finnes i Koranen selv, men derimot i hadither og dermed en kilde som likestilles med Koranen selv og som derfor har like høy autoritet, dvs det siste ord. (Skartveit s 170).

Men hva sier en – mannlig - filosof av i dag, en «gluping», som f eks Truls Wyller?

Jo, han går i fella så det suser, kanskje fordi han simpelt hen, som menneske, trenger noe guddommelig å tilbe, han også, som alle oss andre.

I en kronikk i Klassekampen 14. juli skriver han: La oss derfor styrke bevisstheten om Vestens renessanse, reformasjon og opplysningstid i skole og utdanning, så blir det lettere å si til mainstram-muslimer: Gjør som Hadja Tajik, tenk med det hodet du har og dropp Koranen og beretningene om profetens liv som kilder til samfunnets lover. Det er bedre for oss alle, ikke minst deg selv».

Wyller bøyer seg med andre ord for amazonene, som jeg kalte disse ærverdige damene over - og ber om at alle som kan, og bør, bøyer seg for ham igjen, i andre omgang, og da både etter under disse selvoppnevnte himmeldronninger.

Og dette faktum i seg selv gir ingen grunn til optimisme. Snarere tvert imot. Det vil føre til mindre, ikke mer godhet. For kjærligheten og godheten – og sannheten og det virkelige - kan ikke ha sitt opphav og sin begrunnelse i mennesket, enten det er mann eller kvinne det dreier seg om.

Det er som Jesus sier: Hvem er GOD uten GUD? (Who is GOOD exept for GOD?).