Jeanett og Hadia - to forenlige eller uforenlige "dimensjoner"?

Det vises her til foregående posteringer som alle har tilknytning til HRS og den diskusjonen nasjonalt som Hadia Tajik og Jeanett  er blitt gjort til sentrum for:

Historien om Jeanett og historien om Hadia Tajik vil kunne brukes som et påskudd for en påstand om at «dette ikke har noe med islam» å gjøre. Man kan reduserer disse historiene til en historie om at mennesker og foreldre/barn takler virkeligheten forskjellig ut fra tilfeldigheter og at «utfallet» kun er et spørsmål om arv og miljø eller tradisjon og at forklaringen på at livet falt så ulikt ut for Tajik og Jeanett derfor-  og til syvende og sist - ikke har noe med gudstro eller vantro å gjøre, men materielle eller materialistiske forhold.

Det er menneskemateriale som er avgjørende, vi man sett fra et gjennomsekularisert samfunn lett kunne si og mene. Jeanett var uheldig, Tajik var heldig «and that’s all».

Å trekke en slik konklusjon beror imidlertid på en stor illusjon og det er denne illusjonen HRS får så godt frem får når det åpnes for og settes fokus på enkeltpersoners eller enkeltfamiliers fortellinger, eller skjebner.  Det har nemlig resten av media ikke gjort. Media har dedusert bort koblingen til islam. HRS på sin side får frem at islam er en sentral forklaringsfaktor. Tajiks «skjebne» kan bety at positive påvirkningskrefter utenfor og i motsetning til islam har større betydning enn islam. Jeanetts «skjebne» kan bety at islam i hennes tilfelle dessverre fikk større innflytelse på hennes konkrete liv. Det var med andre ord ikke slik at Tajik ganske enkelt var heldig og Jeanett uheldig.

Uansett: For det store flertall av unge muslimske jenter er det utslag av islam – som i sitt fundament skilter med at den ikke kan forandres - som vil være grunnleggende og til sist avgjørende for deres livsløp, ikke krefter utenfor islam, dette selvsagt sagt med store forbehold, for her er det snakk om gjensidig påvirkning, ja, dialektikk i en viss forstand.

Hadia Tajik er ikke et mer «self-made» menneske enn Jeanett og Jeanett er ikke mer «sin egen lykkes smed» enn Tajik. De er begge et produkt, en effekt eller en funksjon av den tilfeldighet at islam – som konstitusjon - i deres enkelttilfeller via «tilfeldig» utenforliggende årsaker og påvirkningmeksnisme, har hatt ulik påvirkning på deres enkeltskjebners faktiske utvikling. Islams negative side var svak i Tajiks liv, sterk når det gjaldt Jeanett.

I begges tilfeller «tapte» islam, i Tajiks tilfelle ved at Tajik, som sterk muslim, utfordret islams image slik islam tradisjonelt blir oppfattet i Vesen, i Jeanetts tilfelle ved at islams image ble svekket med hensyn til islams konkret negative virkning.

Tajik styrker inntrykket av at islam kan forandre seg og romme en stadig større toleranse eller aksept for mangfold. Jeanett styrker inntrykket av at det kanskje koster mer enn det smaker å frigjøre seg fra et islam som forsvarer seg på egne premisser mot ethvert forsøk på liberalisering eller reform.

Tajik kan derfor sies å representere unntaket, Jeanett regelen.

Tajik forsøker å gjøre islam mer spiselig, mer integreringsåpen, mer fleksibel, mer demokratisk og mer tilpasningsdyktig enn det dens juridisk-religiøse ideologiske konstitusjon i utgangspunktet skulle tilsi. Hun «nyskaper» dermed islam i sitt eget bilde, gjør den assosiativt mer identiske med seg selv, som den vellykkede, integrerte, demokraten hun som individ nå engang er og vil være, ja, må være.

Det er hennes måte å befri seg selv fra islam på. Men det spørs om ikke islam er sterkere, at den vil slå tilbake og i den grad Tajik har en følelse av eller aldri så liten frykt for at dette vil skje, i jo større grad kan man si at avhengighetsforholdet til islam vil bli og at islam vil kunne kreve sin rett og innflytelse på henne med stadig større styrke. En prosess som vil kunne ta fra henne stadig mer kreativitet, mer og mer fokus, energi og krefter, i hvert fall i det private, i hennes indre, mentale rom. Det vil koste dyrt å forsøke å reformere islam. Samtidig er det god grunn til å tro at stadig sterkere krefter innen islam vil forsøke å støte henne ut og isolere henne, krefter som er sterkere og mer massive enn de hun forsøker å alliere seg med, og forandre, de krefter hun selv ønsker å åpne for og dermed styrke.

Hvem som er mest islamavhengige eller mest islamuavhengige, hvem av Tajik og Jeanett som i dagens situasjon kan sies å være mest frigjorte fra islam, er selvsagt vanskelig å si, i og med at vi for vår del ikke kjenner til om Jeanetts har brutt med islam, eller om hun i praksis har legt seg på en linje som kan minne om Tajiks. Men hvis Jeanett har brutt, betyr ikke det at hun automatisk og per definisjon reelt sett er mer frigjort enn Tajik. Begge forsøker sikkert å fortelle seg selv at de har frigjort seg. Men før eller siden vil «lovens lange arm» innhente dem, og det er først da det vil vise seg hvem som virkelig er satt fri og hvilke subliminale krefter som er sterkest.

Jeanett sier: ”Hvis man ikke blir syk av det jeg har opplevd, så er man ikke frisk i utgangspunktet.” se her

Jeanetts uttalelser kan implisere at hun mener at islam i seg selv er en syk størrelse, men ikke nødvendig vis. Men det kan heller ikke utelukkes at man kan bli syk av islam, spesielt av ren islam og da jo mer syk jo renere. Tajik har tydeligvis ikke opplevd noe lignende. I den ene kvinnens livsverden kan utenforliggende påvirkninger ha vært bestemmende for «resultatet», i den andre kvinnes liv kan islam proper ha blitt gitt større mulighet for avgjørende å ha konstruert livspremissene og dermed konsekvensene og dermed det «endelige utfallet».

Vi kan for begge tilfellers vedkommende være ganske trygge på at hvis vårt demokrati slik det fungerer i dag skulle komme under et stort angrep, så vil begge står på vårt demokratis side og sette inn alt det de har i forsvaret av våre grunnleggende verdier og ikke velge dette bort til fordel for et islam som over resten av verden nå lukker seg inn i et stadig større og mer brutalt mørke.

Fremtiden vil vise om islam svekker eller forsterker seg selv både lokalt i Vesten og internasjonalt innenfor en tidsramme på 20-50 år. Jeg for min del tror at tradisjonell islam vil gå seirende ut, også her i Norge, rett og slett fordi antallet muslimer vil øke og friheten for den enkelte muslim innsnevres tilsvarende, via dens lille, men nødvendige og innebygd ekstreme og dominante retning.