Shoaib Sultan i dag

Hvorfor skal Tajiks mann avkreves var på hans kones religiøse ståsted? spør Shoaib Sultan i dagens Vårt Land.

«Det er uproblematisk at det fins muslimer som er imot at muslimske kvinner gifter seg med ikke-muslimer, det er enkelt nå man har noen enkle prinsipper i bakhodet, man kan nemlig hevde at noe er rett eller galt «så lenge man ikke prøver å påtvinge dette synet på andre (Min kommentar: Mill, he he). Det gjelder alle veier. Vi må kunne diskutere om noe er riktig eller galt i forhold til islam uten at det blir gjort om til en debatt om forbud, påbud eller straff. Det blir en avsporing som ikke fører til noe konstruktivt».

«En muslimsk kvinne har selvsagt rett til å gifte seg med en mann som ikke er muslim! Men det er også legitimt å mene at de ikke kan det og dette er helt greit så lenge man ikke prøver å bruke tvang». (Shoaib sier ikke noe om at han snakker med to tunger om «rett» her. Han likestiller rett i islam med rett i Norge, hvilket er en tilsnikelse, men la nå dette ligge, for øyeblikket).

«Jeg synes det er interessant at man lar seg irritere» av at noen bruker «hun» om Gud. Det er da fristende å spørre om vedkommende ser på Gud som mann!! (Kommentar: I kristendommen er det helt uproblematisk å kalle eller betegne Gud som FAR, og dermed som maskulin, men samtidig er alle kristne vel kjent med at Gud er Ånd, eller den hellige Ånd, en tanke eller fremstilling som er umulig i islam selv om islamske teologer hevder at det dreier seg om den samme ånd ! Som står igjen med at Allah kan betegnes som maskulin, men aldri som mannlig!)  se her

«Det synes å være noe med sterke stolte muslimske kvinner som er frekke nok til å ha egne meninger som vekker noe i enkelte».

«Som muslimsk mann skal jeg være litt forsiktig med å mene det ene eller det andre om hva som er rett og galt for muslimske kvinner».

«Jeg holder meg til at vi er i Norge. Kvinner og menn skal ha rett til å leve sine liv slik de ønsker, om det er på tvers av religiøse oppfatninger, eller i tråd med strengt konservative normer. Så lenge det ikke er tvang inne i bildet skal de få full støtte for dette. Så enkelt og tydeligvis så vanskelig».

-

Er det ikke nydelig? Er ikke dette et eksempel på at islam er tolerant, liberal, inkluderende, fornuftig, nestekjærlig – en religion for noen til fremme av fred og fordragelighet? For sunne, sanne og ekte verdier?

Shoaib er ikke særlig bekymret for visse muslimske kvinners frelse på dommens dag. Han gir blanke i om Tajik kommer til den allahianske himmel eller ikke. Hun får som hun fortjener, så hva skal han – og alle vi andre – ha noe med det å gjøre eller ta på vei overfor dette? Er vi ikke alle predeterminerte? (Et urovekkende, men samtidig søvndyssende spørsmål for en muslim, sann mine ord!)

Underforstått erklærer han Tajik for apostat, det er bare det at han ikke kan drepe henne, så lenge hun eller de begge befinner seg i Norge. Han vet at Tajik umulig kunne ha kunnet betegne Allah som en «Hun» i Pakistan. Men her kan hun gjøre, her kan hun trygt gå til helvete, for alt det han vet, og det vet han jo, i og med at han også vet at de kvinner som gifter seg med muslimske menn har større sjanser enn Tajik for å komme dit, for Tajik skal jo ikke dit, i henhold til skriftene og det juridiske grunnlag i islam proper, ifølge Shaib selv, i hvert fall og om ikke indirekte. (Han tør selvsagt ikke si dette dirkete, men det følger jo helt konsekvent av islam lære, dvs ortodoks islam).

For Shoaib kan en muslim være en muslim her og en muslim der. Er han da selv både muslim og ikke-muslim på en og samme gang og på en og samme måte?

Svarer han ja, så har han brutt med kontradiksjonsprinsippet som sier at A ikke kan være både A og ikke-A.

Men i praksis er det ikke mulig å bruke dette prinsippet på Shoaib, for hvis man gjør det, blir man beskyldt for å være imperialist, dvs for et prinsipp som i seg selv innebærer imperialisme og dermed for undertrykkelse, vold etc.

Om prinsippet er sant, universelt og allestedsgjeldende, er tydeligvis irrelevant for Shoaib. Som altså ikke vil frasi seg sin islamske tro.

Betyr dette at islam i seg selv fornekter kontradiksjonsprinsippet? spør jeg, og svaret blir Ja. Det er mulig å unngå prinsippet i islam, så lenge det tjener muslimenes og islams sak. Islam legitimerer da at sannhetsprinsipper må vike for autoritet, konvensjon, pragmatisme, opportunisme, og dette å kunne sno seg, -  sannheten kommer med andre ord an på hvor man er, hvor lenge man er der, på hvilket stadium man er der på og på hvor flink man er til å tale sin egen og egen gruppe eller klan og families sak.

Men vil muslimer like å bli beskrevet sånn? Selvsagt ikke. Ingen vil puttes inn på livstid i slike kategorier. Men det er like fullt dette Shoaib innbyr til å tenke eller grunne på. Hvordan skal han kunne sno seg unna inkonsistensen i egen relativisme og funksjonen av den?

Islam går dermed god for at det er en sannhet som gjelder for dem, en annen for de andre og hvor islamske førsteprinsipper er sekundære, ja, laverestående i forhold til islamske førsteprinsippet, som ikke er prinsipper i det hele tatt, men prinsipielt og universelt den-sterkeste-overlever- taktikk.

«Might makes right» - ikke sant?

Muslimer står tilbake med Allah’s suverene vilje som legitimasjon. Implisitt: Vilje for Allah er like primær som vilje for den enkelte muslim – dette på sannhetens bekostning og til fortrengsel for den.

Det fins med andre ingen transkulturell eller overordnet sannhet i islam, annet enn i navnet, dvs når det passer seg slik og det tjener ens interesse.

Alt er relativt, med andre ord, og dette går rett inn hos folk som ikke skjønner bedre og som ikke skjønner hvem de er, og hvilken kultur og sivilisasjon de springer ut av og de miljøer som alet dem opp og hvilken brystmelk som har fostret dem, på det dypere planet, på det planet Gud virker, enten man vil det eller ei, og i vår kulturkrets dreier dette seg da selvsagt om den kristne Gud og den tro som sier at Gud er kjærlighet.

Islam er i Norge for Shoaib noe helt annet enn islam er f eks i Pakistan, Syria eller Irak. Islam er hvor du befinner deg og hvordan Shoaib skulle befinne eller føle seg akkurat der og da. Og dette impliserer for anledningen at islam ikke er islam i den muslimske hverdag i resten av den muslimske verden. I hvert fall ikke for Shoaib, for ville han ha tillatt at en muslimsk kvinne i noen av disse landene og i noen av de situasjoner muslimene befinner seg i i disse landene, at en muslimsk kvinne gikk ut og giftet seg med en ikke-muslim samtidig som hun proklamerte for alle at Allah egentlig er «Hun», og dermed ikke Han?

For islam er dette helt OK i Norge for Shoaib, men ikke der hvor Norge ikke er.  

Men hva hvis en muslimsk kvinne gikk ut og påsto at Allah umulig kan være en kvinne, dvs en «Hun». Hvem ville Shoaib ha støttet, hvis noen gikk ham på klingen og han var nødt for å svare? Ville han ha svart ja takk begge deler? Og ville han ikke da selv ha blitt beskyldt for flergudsdyrkelse? Eller hva hvis han hadde sagt: Jeg vet ikke. Det å bli opp til enhver. Ville han da i og med en slik trosbekjennelse kunne kreve av muslimer at de betraktet han som en sann, ekte og god muslim?

Shoaib forsøker å roe ned og å megle. Han påtar seg en slags rolle som fredsfyrste, en passende tittel for en muslim som foregir å skilte islam som en fredens religion.

Selem. Shalom.