Hun Tajik, hun gud ... sant?

Det foregår en durabelig kamp innen islam om hvilket gudsbilde man har og hvilket gudsbilde man vil misjonere for og hvilket bilde av Allah man vil underordne seg, ære og tilbe.

I islam er dette et problem av den aller største viktighet. Rokker man ved grunnsynet eller fundamentet her, rokker man ved islam per se, dvs islam proper.

I islam kan ikke Allah (Gud) sammenlignes med noe eller noen. Allah er ingen «person» og det er umulig å lære at en muslim kan ha et personlig – i betydningen «intimt» menneskelig forhold - til Allah og grunnen er at Allah ikke oppfattes som person. Allah kan ikke engang forbindes med kjærlighet, aller minst med Kjærligheten selv, hvis man skal ta lærde på øverste hylle på ordet.

Det er videre forbudt i islam å forbinde eller tillegge Allah attributter eller egenskaper som kan føre til at den troende assosierer Allah med noe annet enn Allah alene. Allah kan ikke ha andre guder ved siden av seg selv. Å forsøke å dele opp Allah eller tillegge Allah egenskaper utover seg selv, er å erklære seg både direkte og indirekte som apostat og dette regnes innen islam som den største synd, en synd som i prinsippet automatisk vil medføre dødsstraff.

Allah er En og kan ikke være noe annet eller noen annen en nettopp EN. Et slik gudskonsept lukker for enhver forestilling om at Gud kan være tre i den forstand at Allah eller Gud skulle kunne oppfattes som tre guder i en slags union, altså som tri-teisme. Islam fordømmer derfor kristendommen som operere med en treenig Gud idet den forutsetter at kristne tilber tre guder og dette på tross av at kristen dogmatikk helt fra begynnelsen forsikrer at treenigheten ikke er forenlig med et tri-teistisk gudssyn.

I kristendommen er det videre et grunndogme at ethvert menneske er født med og er bærer av Guds bilde og likhet. Et slikt dogme er umulig å godkjenne ut fra islam og begrunnelsen er at en slik lære nettopp er et uttrykk for vantro. Gudsbildet kan like lite knyttes til mennesket som Kjærligheten kan knyttes eller assosieres til Allah. Allah er en monade – uten egentlige eller substansielle relasjoner - som ikke kan være avhengig hverken av noe bilde eller av Kjærligheten, for en slik tilnærming ville binde Allah’s vilje eller hånd, slik det billedlig kan beskrives, oga om Allah kunne oppfattes slik.

I islam er det forbudt å presentere bidah, dvs dette å finne på eller bringe inn noe nytt i religionen og forsøk på å gjøre slike påfunn normerende, slik ahmadiyyamuslimene har gjort. Riktig nok fins og anerkjennes itjihad, et hermeneutisk prinsipp som tillater nytolkninger, men da aldri tolkninger som kan rokke ved de fem søylene og da spesielt den fundamentale trosartikkelen om Allah’s enhet. Å bryte med dette aksiomet eller førsteprinsippet, om man vil, blir da å regne som et forsøk på å sette seg ikke bare opp mot Allah, men også over Allah, - om dette da i det hele tatt er mulig å tenke seg, hvilket det er, slik det tydelig fremgår av islamsk fiqh eller teologiske rettslære.

Spørsmålet er nå om Tajik kan sies å brutt radikalt med islams gudsbilde – et bilde som altså er ikke-eksiterende – og dermed med Allah og islam proper. 

At islamske lærde kan oppfatte det slik, kan det ikke være tvil om, og begrunnelsen kan være at hun nettopp har satt seg ut over Allah’s vilje, Allha’s forbud i dette tilfelle, et forbud som ikke kan rokkes eller forandres, for hvem skulle kunne forandre Allah’s vilje om ikke en person som nettopp tiltok seg autoritet og myndighet til å «pynte» på det uforanderlige og dermed på Allah selv?

Når Tajik våger å sette seg opp mot sharia, har hun samtidig dristet seg til å gjøre seg til en talsperson med en absolutt standard hun setter ved siden av eller over Allah selv, og i den grad hun gjør det, teologisk sett, så har hun da i samme øyeblikk de jure faktisk gjort seg til ett med et bilde av Allah som hun selv blir en integrert myndighetsskapende og autoritativ del av. Hennes person trumfer med andre ord Allah vilje og en Allah som ut fra et slik paradigme ikke kan være èn, i strikt teologisk mening.

Tajik har ut fra dette gjort seg selv ikke bare til et bilde av Allah og dermed assosiert Allah med noe annet enn den han er, hun har også satt sin egenfølte kjærlighet – sine egne verdipreferanser eller sitt eget verdisyn - over Allah, en teologisk umulighet, men ikke bare det, hun har i tillegg tiltatt seg selv en posisjon overfor Allah som fratar Allah den absolutte autoritet og absolutte singularitet Allah selv beskriver seg selv som i Koranen. Hun har bundet Allah’s hånd og styrere dermed Hans vilje, alt sammen i og for seg dødssynder innen islam.

I tillegg til alt dette kan Tajik sies å ha nærmet seg eller integrert seg inn den grunnleggende forestilling i kristendommen – og jødedommen -  nemlig at hun de facto nå uttaler seg og forholder seg til Allah i den tro at hun ikke bare er skapt av Allah, men også fungerer med Allah’s bilde og likhet i seg, og da som om hun personlig skulle være i en posisjon som èn person i relasjon til en annen person og da ovenpå som en person eller et individ som skulle ha autoritet til å forhandle med Allah, eller være i stand til å manipulere ham, også dette en forestilling som er umulig og utenkelig i islam.

Denne forestillingen eller dette (presumtivt) ontologiske faktum impliserer at et menneske så å si skulle kunne tilhøre Allah’s essens, eller vesen, ja, den er totalt fremmed for Allah og innebærer faktisk avgudsdyrkelse og altså dette at man assosierer Allah med det som er Allah totalt fremmed, en synd som automatisk vil medføre dødsstraff.

Tajik tar i tillegg seg den frihet å betegne Allah som Hun og ikke Han og tillegger Allah dermed en splittelse i Allah, noe som kan tolkes som nok et forsøk på helligbrøde, nemlig å gjøre Allah kompositt, dvs bestående av flere, eller noe mer enn En.

Islam, som nevnt ovenfor, nekter mennesket enhver likhet med Allah og ethvert bilde av Allah, dette, som nevnt, i motsetning til innen jødedommen og kristendommen, hvor denne tanke er til stede i større eller mindre grad og på forskjellige måter.

I reformert tradisjon har tanken vært at gudsbildet ble totalt utradert i og med syndefallet i edens hav, men at menneskets rettferdighet overfor Gud kan muliggjøres ved Guds nåde, pluss Skriften eller Guds ord alene, også dette siste en umulighet innen islam, som ikke regner med noe radikalt «fall» og dermed heller ingen mulighet for en nådegitt frelsesgave i tro.

Gudslikheten og gudebildet blir for så vidt helt irrelevant i islam. Tanken om at Jesus Kristus via ett offer en gang for alle for menneskets og enkeltmenneskenes frelse er også en umulig forestilling – enn si realitet – i islam. Det paradoksale, vil mange tenke, er at enkeltmenneske overfor Gud i islam står helt alene overfor Allah med sine synder, eller forsøk på å gjøre opp for dem, på livsveien, i og med at denne forestillingen faktisk forutsetter et personforhold, en personlig relasjon, mellom Allah og mennesket. For så vidt kan dette tolkes som om islam faktisk indirekte innrømmer den kristne grunnforestilling det er at Gud er en person og altså ikke en enslig eller ir-relasjonell monade. I «praksis» ordnes dette ved at Muhammed tillegges visse funksjoner som en slags mellommann mellom Allah og den troende muslim på dommens dag.

Hadia Tajik kaller Allha «Hun», et feminint pronomen, hun pronomiserer dermed Allah, gjør Ham Hun, eller til et kjønn likeverdig med ham, eller til et tvekjønn. I seg selv kan dette impliserer en presonalisering av Allah, hvilket i seg selv faller inn under forbudet om assosiasjon. Dette åpner også for å kalle hennes gudssyn potensielt polyteistisk – Allah som to eller flere personer, nemlig som kvinne OG mann inkludert avkom, en forestilling som klart strider mot islams første bud, som nevnt: Å assosiere eller knytte Allah til noe annet enn hans aseitet, væren i seg selv, uavhengig av alt annet og dette at han – også - er «den helt andre». Ved å pronomisere og gjøre Allah tvekjønnet desintegrerer Tajik Allah og hun står dermed i fare for å bli beskyldt for flerguderi, en konsekvens av at islam ikke opererer med begrepet Gud som Far, slik som i kristentroen. Oppsummert kan vi si at Tajik gjør Allah avhengig i stedet for å gjøre ham uavhengig, hun innsnevrer dermed Allah’s skaperkraft, den blir kontingent, ikke nødvendig. I sin essens fratar hun Allah potens og frembringer da muligheten for å kunne kastrere ham en gang for alle, dvs å gjøre ham maktesløs og til en taper, når og hvordan man måtte ønske. Hun gjør Skaperen til noe skapt, i hennes bilde.

Tilbake står da det verdslig kvinnelige, som det eneste som kan redde eller frelse oss. Men kan Hun, som Tajik kaller Allah, skape noe uten mannlig medvirkning eller initiativ? Tajik «prioriterer» de mange fremfor den Ene, helt i tråd med Ap’s slagord: «Alle skal med»!

Tajik er like pluralistisk innstilt i sitt gudssyn som i politikken. Hva som flyter av hva her, skal jeg ikke spekulere i, men nominalisme faller lett i hu: Dette dreier seg i all hovedsak om navnsetting og navnsetting  – forutsetningsvis - av ting, enhver ting eller ethvert objekt får det navnet mennesket selv setter – en ikke helt fremmed tanke i jødedom og kristendom - og dette betinger igjen relativisme og konvensjonalisme, hvilket umuliggjør enhver tanke om essensialisering: Eksistensen kommer foran essensen i alle sammenhenger. Når man selv setter navn på gud, gjør man han til et objekt for manipulasjon.

I sitt fundament åpner dermed Tajik for en stadig eskalering henimot dette å tingliggjøre alle – presumptive personer - på bekostning av personliggjøring av Allah, helt i tråd med islams grunntanke om Allah (Gud), som En og udelelig, som den totale «Mono», eller monade.

Tajik er imidlertid mer muslimsk i tankegangen enn hun vil gi skinn av. Hun personliggjør gud ved å referere til en Hun, hvilket er et dobbelbrudd mot monoteismens vesen, men samtidig avpersonaliserer hun altså Allah slik islamsk dogmatikk forventer, ironisk nok ved å gjøre ham til en ting, helt i flukt med relativismens implikasjon. Enhver nominalisme når det er snakk om gud gjør gud til en størrelse, et vesen, en essens hvis innhold avgjøres ensidig av mennesket. Nominalisme medfører med andre ord at mennesket setter seg over Gud ved selv innbilt å tro å kunne kontrollere hans navn, dvs hans vesen eller essens. Både Allah og Gud tingliggjøres, med andre ord, og dette er selvsagt i strid med både kristendom og islam.

Tajik er i ferd med å bidra til polyteismens gjenkomst her i landet enten hun har en klar forståelse av hva hun gjøre, eller ikke.

Men vent en halv: Gjør ikke Tajik seg av med kjønn på Allah og Gud overhodet? Innfører hun ikke en gud med intet kjønn og gjør hun ikke da gud kjønnsløs og til et intetkjønn? Jo, det er det hun gjør. Hun «hever Allah over kjønn» står det å lese som en overskrift i dagens Dagen. Ja, og også dette er i tråd med islam. Det er ikke noe Tajik er ny om, det er gammelt nytt, for å si det sånn. Så ser man det, Allah er ingen person! Samtidig som han er en hun. Men dette strider jo mot de logiske førsteprinsipper: Det går rett og slett ikke å si at A er ikke-A på en og samme tid og i samme kontekst. Det strider, vil jeg si, mot naturlovene, i tillegg til de logiske formallovene. Ja, det strider mot vår indre medfødte egenskap, både vår sosiale og biologiske konstitusjon  – i kraft av gudsbildet - som reseptorer for og bærere Guds egne karakteregenskaper, om enn dimt og av og til fordreid eller pervertert.

I islam har man ikke denne siden av Gud, man er tilsynelatende fri fra den forestilling at Allah skulle være avhengig av grunnleggende moralske og logiske førsteprinsipper, prinsipper som liksom skulle inngå i hans personlige karakter og innerste vesen. Tajik følger dermed islam: Allah er ingen person, Allah er uavhengig av all moral, alt det kommer an på er Allah’s vilje. (Men paradokset hviler i bakgrunnen: Hvordan kan Allah være upersonlig og samtid ha en vilje?)

Slik sett kan man si at Allah er den første og siste nominalist, den første og siste tingliggjører av både seg selv og alle andre. Den allmektig avmektige i tingliggjøring av alle menneskelige relasjoner. Men dermed gjør han også det tilfeldige til herre over det nødvendige.

Konsekvensen er kaos i den enkeltes tankevirksomhet og i vår personlighet og til syvende og sist i vårt samfunn, fra topp til bunn og i alle kontekster. Vår judeokristne konstitusjon er i ferd med å rakne og undergraves.

Ved å feminiserer Allah tror Tajik at hun kan kapre mange ikkemuslimske feminister med sentimentale gudsforestillinger og å gjøre det lettere for de av dem som har hatt en dragning mot islam og det aktivt maskulint totalitære innebygd i denne troen. Det får så være, det er ikke viktig. Det viktigere er at Tajik er misunnelig på kristendommen som kan omtale sin Kirke som en brud, en Kristi brud, og dessuten, og dette er viktig: Som Guds mor! Dette perspektivet er totalt fraværende innen islam. Islam summa er et intetkjønn. Helt i tråd med Tajiks indre (her antatte) gudsforståelse, en gudsforståelse som står så langt fra kristendommen som overhodet mulig. Og det er kanskje dette som skremmer henne. For å mestre frykten, må hun gjøre islam i sin essens så lik kristendommen som mulig, slik hun ser og ikkeser den, ved å kompensere. Tajik lider av komplekser overfor kristendommen, akkurat slik islam i seg selv gjør.

I sin misunnelse gjør Tajik – implisitt hele islam – til en parasitt på kristendommen. Hun suger litt av den her og der og vil fremstille islam som overlegen eller overtruffen, til den ene religion som virkelig leverer, mens den i virkeligheten er det motsatte hun presterer, og uten å vite det, diskrediterer hun islam ved assosiasjon. Hun er en polyteist som ikke forstår at hun er det. Hun er med andre ord ikke den muslima – muslim strong og ikke light - som hun tror hun er og som hun markedsfører. Hun fremstiller seg selv som om hun og islam er verten og den som leverer og serverer. Hun «orker» tydeligvis ikke å se at hun og islam i realiteten er en illegitim gjest som spiser på kristentroens sjel legeme. Hun tar ikke konsekvensen av at Gud er Ånd, og en treenig Gud. Hun vil ikke se at Gud er kjærlighet. Hun tror at kjærligheten er Gud, og da mest hennes egen kjærlighet og hennes og islams falske egenkjærlighet. Hun ser ikke Menneskesønnen. Hun ser ikke at Gud også er Logos, forpliktet av kontrakt som ikke kan rokkes med skaperverket og dets naturlover og sekundære årsaker. Hun ser ikke at Allah representerer det motsatte og at det i islams kjerne og hjerte finnes frykt som det primære, ikke kjærlighet, ingen relasjonell kjærlighet.

Det er ikke slik som Berit Aalborg skriver i Vårt Land i dag at «Tajik vil reformere de religiøse tradisjonene i islam innenfra … akkurat på samme måte som kristne kvinner har kjempet for likestilling i kristne kirker i tir etter tiår».

Tajiks prosjekt stikker dypere enn som så, men dette skjønner ikke Aalborg. Hun skriver om Tajik: «Noen må forandre religionene fra innsiden … som oppriktig kjempende for hvilken forståelse av Gud som skal vinne frem for neste generasjoner».

En uhyggelig og nifs salve og et håp som er det motsatte av fromt: Det er rett og slett djevelsk.  

Sett mot denne bakgrunn er det derfor litt underlig at Dagen i dag har overskriften «Hadia Tajik hever Allah over kjønn» på en artikkel på sidene 6 og 7. På forsiden av avisen kan vi lese: «Ap-Hadia Tajik kaller Allah for kvinne».

Forvirret? Vel, slik er det og slik skal det bli.

Dosent Jan Oppsal ved Misjonshøgskolen påpeker at islams teologi vil heve Allah over kjønn. Han påpeker at Allah kan omtales med et majestetisk flertall, som «Vi». – Islamske lærde understreker at man ikke vil overføre jordiske konstruksjoner eller modeller på Allah i det hele tatt. Derfor vil man heve Allah over diskusjonen. Det kan føre til at det ikke blir så mye oppstyr rundt Tajiks originale ordbruk, sier Oppsal.  

Oppsal burde vite bedre om hva alt dette innebærer. Men han er fullstendig i vår tids ubønnhørlig grep han også, akkurat som Tajik er.