En svenske krysser sitt spor ...

Det kommer gladnyheter fra Sverige, tro det eller ei:

Invandringen och integrationen börjar likna ett fiasko. Människor i tiotusental väntar i förtvivlad sysslolöshet på en oviss framtid, statsfinansiellt skenar ett tåg mot stupet, nationellt grävs klyftor av moralisk natur som skiljer överheten från folket, storstäder från landsort, city från förorter och rika kommuner från fattiga, skriver Bert Torekull. her

Til nå har Norden – minus Finland - vært besatt av en win-win-ideologi som nettopp skulle sikre gevinst på alle fronter og garantere mot økonomisk og moralsk forlis. Ordførere over de ganske land var sikre på seier: Sikre befolkningsvekst, sikre overføringer fra staten på ubestemt tid fremover, øke sysselsettingen i kommunene og dermed skatteinngangen, skape et klima med åpent innsyn i tall og statistikker som i seg selv beviser at toleranse og palettpolitikk er det eneste regningssvarende og beviset på at Gud – dvs vår egenskapte godhetsideologi - fremdeles er allmektig, vis og virksom og at ordførerne er hans eneforvaltere på denne jord, selv om de fleste av disse «førerne» for lengst har henvist Gud til å friste et liv som illusjon, men da – i godhetens navn - som en nyttig illusjon, eller en nyttig idiot som det gjelder å bruke for å vise velgermassen at den såkalte toleranse, antirasisme og det stadig forøkte rom for generøsitet måtte trumfe alle andre hensyn.

Overflod av penger skulle sikre overflod av toleranse, eller snillhet, om man vil. Man så ikke hovmodet i dette. Og i stedet for overflod av begge, ble det skapt et samfunn hvor ikke sannheten var normen, men overbud i godhet ble det, innbilt godhet, vel og merke.  Man sperret for den enkle innsikt at image er noe annet enn virkelighet, at intensjoner er noe helt annet enn konsekvenser og realpolitikk – over tid. Man ville ensidig innføre himmelrik på jord. Vi trodde vi hadde råd til det. Man underslo  tidens avgjørende betydning, man ville komme Gud i forkjøpet, rastløsheten ble ansett for å være en dyd, «instant salvation or no salvation at all, for all, everywhere, - for all time, high». Vi la tålmodigheten på hylla til fordel for øyeblikkets innbilte triumf over reell saktmodighet og  nøysomhet. Vi ville ha fortgang i sakene. Gud ble parkert på sidelinjen i håp om at viraken skulle tilfalle oss selv, slik at vi kunne fronte oss selv  bak en godhet bare vi selv kunne konstruere, for anledningen. Godheten ble et skalkeskjul for egoisme, selvsentrerthet  og selvforherligelse. Derfor kunne vi da også tro at det var mulig å bygge ned alle grenser for å få plass til alle i et samfunn hvor alle skulle bli like gode ved å frata oss alle grunnleggende realisme og innsikt i menneskets sanne natur.

Man var overbevist om at toleransen hadde realøkonomisk dekning, ja, ryggrad. Man trodde at godheten skulle overvinne alt, men skjønte ikke at kjærligheten er større, den kjærlighet som erkjenner menneskets grunnleggende situasjon og den tilstand mennesket er i som menneske, nemlig den tilstand som gjør det umulig for mennesket selv å frelse seg selv og selv stryke ut all gjeld, all skyld og all synd. Vi så ikke at det er Kjærlighten som overvinner alt, ikke toleransen og godheten. Vi hadde nok av olje, så hvorfor bry seg om den siste olje? Vi salvet oss selv og svor ved oss selv. Vi gjord oss selv til allmektige regenter av «Guds» nåde, uten å spørre oss selv om hvilken gud det var snakk om. Og godheten, tett fulgt av en autonom subjektivitet som øverste sannhetskriterium, trumfet sannelig kjærligheten. Vi står igjen med den nakne fornuft, den nakne sannhet og den innlysende kjensgjerning at dette om kort tid vil vise seg å bli en tragedie av ufattelig realisme for noen og enhver. Vi skjønte ikke at vi forvekslet sannhetskriterium med sannhetserium, en illusjon.

Ja, vi opphevet til og med den grunnloven som lå under det hele og den spesifikke kristne grunntanke som lå under den, forankret som den var i Jesus Kristus, den ene, unike og allmektige, den salvede Messias. Nå har vi forankret oss i oss selv, med begge beina plantet i tynn luft, et høyst totalrelativistisk sted hvor usikkerheten bare overgås av utryggheten og som ikke har annet å tilby enn det ene og absolutte og kategoriske imperativ som sier: Du skal se deg selv som intet annet enn et menneske, et produkt av materie og tilfeldigheter og – i flukt med dette - det første, store bud: Menneske! Du skal frelse deg selv, deg selv, deg selv … du har intet annet valg. Det finnes ingen frelse annet enn i deg selv, for deg selv, og bare for deg selv og garantert for ingen andre, for all evighet.

Vi gjorde oss – kort sagt – til fyrster på relativitetens, ideologiens og illusjonenes falske nåde. Fyrster i «Nacht und Nebel». Og for dette finnes ingen prøveløslatelse. Løpet er fastlagt, løpet er kjørt.

Man kan trygt si at vi har selv har beredt veien for den veien det går, den strake veien mot ørkenen og den evig utilfredsstilte tørst etter stadig mer godhet, en egenskap vi tror vi har ervervet oss selv, et erverv som i virkeligheten er den eneste mulighet vi har tildelt oss selv og dermed også alle andre.

Litt vel pessimistisk og mørk i dag?

Vel, man finner ingen egentlig optimisme uten pessimisme først.

Men tenker Bert Torekull radikalt nok?

Nei, vi tror ikke det. Heller ikke at det er umulig å tenke tilstrekkelig radikalt og fremtidsvennlig.

Vi lever og lyver dog i en tid av ytre godhet og der kjærligheten er blitt utvendig, dvs nærmest ikkeeksisterende. Det vil si: Det fins ennå spor av den, og da fins selvsagt håp. Akkurat som det er håp i fravær, i manglende behovstilfredsstillelse. Men den er altså utvendig og vi gjenfinner den i kurver og tall, i flytdiagrammer, funksjoner og differensialer, i derivater av alle slag, i statistikk, sannsynlighetsberegninger, i overflatiske taps og vinningskonti. 

Vår godhet er våre korrelater. Ikke «tingen selv». Vi viser frem beregninger i den tro at vi viser frem oss selv mens vi i virkeligheten bare setter en skillevegg mellom vår prektighet og virkeligheten. Vi identifiserer oss med en godhet som bare finnes i tallrekker og elegante kurver, men som vi innbiller oss er et sant uttrykk for hva og hvem vi er på det personlige og eksistensielle planet, i møtet med «de andre», som vi frykter, men som vi later som om vi esker. Vi forsøker å inkarnere den usynlig hånd, - som tidligere styrte mennesker, makter og markeder - vi vil ha hendene på roret selv nå, og visst er dette både fristende og nødvendig, men det er ikke tilstrekkelig, bare kjærlighetens realisme er tilstrekkelig, fordi den er sann og kan ikke svikte.

Vi har sannelig fått smake av det treet i Edens hage som ga oss kunnskap om godt og ondt. Vi ser det i det daglige, vi styres av prognoser og tall. Vi tvinges til godhet, fordi vi ser det onde bare så altfor godt og kjenner det på kroppen til daglig. og jo mer ondt vi ser at vi er i stand til, jo mer gode må vi fremstille oss selv. Det er selve frukten av at vi spiste av treet som ga oss kunnskap om godt og ondt. Og merkelig nok: Dette er selve fundamentet for all lønnsom forsikringsvirksomhet. Og staten er nå vårt egentlige og sanne, ja, eneste forsikringsselskap, i mangel på transcendental forankring og fotfeste.  Men det vi gjør er at vi mistar Livets tre for Treet som ga kunnskap om godt og ondt. For «selskapet» kan hverken gi oss evig liv eller sann, inderlig, ekte og autentisk Kjærlighet, slik bare Livets tre kan, dvs Kristus og ham korsfestet.