Paris - anno evigheten, eller virkeligheten, alt etter som

Følgende kommentar er blitt liggende "uvirksom" og forlengst forglemt til inntil for noen timer siden, da den ble gjennoppdaget - og funnet verdig til å legges ut her på bloggen, idet den ikke antas å være helt uten relevans.

Se forøvirg artikkel på Wikipedia her

Er det de økonomiske strukturene som former tankestrukturene i en populasjon, eller er det tankestrukturene som betinger de økonomiske strukturene?

Man kan kanskje spørre: Er det høna eller egget som kommer først?

Man skulle tro at det var enighet om at å svare på spørsmålet ville være både dumt og umulig.

Likevel vil de fleste intellektuelle og akademikere som deltar i samfunnsdebatten og i formingen av fremtiden av vår kultur, ubevisst ha med seg et forhåndssvar på spørsmålet inn i debatten og i samfunnsbeskrivelsene de legger for dagen. Det gjelder ikke minst journalister, kommentatorer og andre mediefolk når man tar for seg samfunnsfenomener, som f eks opptøyene i og rundt Paris i begynnelsen av november d a. 

Spørsmålet om høna og egget har en tankeforutsetning: At utviklingen skjer over tid. Og dette er et aksiom som virker så innlysende at det er vanskelig å tenke seg det foruten. Svaret på spørsmålet er imidlertid like innlysende som det er enkelt, nemlig samtidighet.

Å tenke fortid og fremtid i samtidighetsperspektiv er et kunststykke vi sjelden begir oss inn på. Ikke desto mindre er det et fruktbart perspektiv å tenke i og et perspektiv som kan danne forutsetning for å tenke nytt om problemer og utviklingstendenser i samfunnet når det gjelder forholdet mellom ulike populasjoner.

Det nytter ikke å svare på spørsmålet ved å henvise til utviklingens dialektikk. Dialektikk forutsetter jo nettopp ikke samtidighet. I den dialektisk tenkemåte forutsettes jo at noe kommer før noe annet, som f eks at miljøet har større betydning for utviklingen av personligheten enn arv, intelligens og status.

I den dialektiske materialisme har man tatt høyde for dilemmaet, hvorpå man sier at alt beror på en kontinuerlig vekselvirking, (inntil et visst stadium, til etter-revolusjonen). Og de fleste tenkende mennesker vil vel være enig: Før vi vet noe mer eksakt, vil det være lurt å tenke i den hypotesen at de to faktorene, arv og miljø, altså, må stå for noe nær 50% av forklaringen på ting og tang.

For de mest utålmodige og kanskje mest usikre av oss blir det derimot av uimotståelig verdi å tillegge en av faktorene vesentlig mer tyngde og spark. Og man gjør det for å få fortgang i sakene, - for for å lage omelett må man, som Mao sa, knuse egg. Man har da så å si valgt å knuse eggene før man slakter høna. Og resultatet har man sett: Millioner mennesker døde i den dialektiske materialismes navn. Alt ut fra den edle målsetting det er å gjøre verden til et paradis for oss alle, både høy og lav.

Man sitter igjen med egg til hver mann, men ingen høne. Og da snart også heller ingen hane.

Når mediene nå skal rapportere og kommentere begivenheten i Paris er man veldig forsiktig med å bruke ord som etnisitet, rase, ideologi og religion; man tyr i stedet til forklaringer på ondet med stor arbeidsløshet, manglende utdanningstilbud, fremmedgjøring av egen befolkning og manglende vilje fra storsamfunnet til en mer rettferdig fordeling av godene Og bredere og dypere forsøk på integrering. Med en større pekuniært innsats og en  mer generøs og rettferdig sosialpolitikk ville problemene ikke ha oppstått. Ja, det kunne ha vært unngått.

Man har dermed svart på spørsmålet: Det er høna som kommer først. (Eller var det kanskje egget? At man i det hele tatt tar seg bryet med å svare, kan tyde på at svaret er viktigere enne svaret på selve spørsmålet!).

Mediakommentatorene havner dermed i den samme fellen som de som tar sjansen på at det er større sjanse for at det er miljøet som har skylda enn at det er arven som er avgjørende.  Og dette forfektes nå med stor selvoverbevisning i et gedigent forsøk på å roe mediabrukerne, alt fra politikere til professorer i humaniora og andre lekfolk. Det forfektes en urokkelig sannhet fra intellektuelt hold. Og ingen, ser det ut til, med divergerende innfallsvinkler, får slippe til på debattarenaen. Det vil si: Ingen andre enn de som tar sjansen på å overleve ved å innbille seg inntil det bombesikre at de vil være i stand til å «trikse» velgermassen eller tilfredstille seer- eller brukermassen.

Eller er det sånn at ingen tar seg bryet? At ingen våger? At ingen ser andre forklarings- og tolkningsmodeller? I så fall lever en hel populasjon av mediabrukere så vel som mediaskapere under et tvangsparadigme som det vil koste dyrt og ta lang tid å gjennomskue og forandre eller forbedre.

Hva er det som mangler? Hva er det man vegrer seg for å uttrykke? Hvilke speachcodes og sensurmekanismer er det som gjør seg gjeldende?

Et innlysende fravær av religion som drivende og samfunnsskapende faktor er iøynefallende nok til stede. Det viser hvor overflatisk media nedlater seg til å forholde seg til kompleks problematikk. Man forutsetter at alle mediabrukere tenker innenfor den samme, skal vi si, moderne, eller kanskje sosialdemokratiske horisont.

Påstanden er at det er de sosiale forutsetningen, dvs. manglende integrasjonsvilje og manglende bevilgninger, som er årsaken til opptøyene. Det er det samme som å si at høna kommer først. Høna er viktigere enn egget.

Men ser man det slik er det fare for at man vil fordele eggene først, mens gullhøna dør på vagle? Man tenker i tidskategorier, ikke i samtidskategorier. Og hvorfor?

Religion som leverandør av annet enn bare villedende og skadelige illusjoner har i Europa iallfall i et par hundre år nå vært henvist til skammekroken, eller kanskje til drikkehornet på veggen i storstova. Dette gjelder jo også i noen grad metafysikken, spesielt den form for tenkning som utelukker gudsperspektivet.

Media fremstiller det som skjer i Frankrike som en fysisk prosess, fenomener som utvikler seg utfra sine iboende og ufravikelige lover.  Det gjelder både samfunnet som en mekanisme og individet sett som en funksjon av samfunnsstrukturene, i dialektikk med samfunnets tilbud, feil og mangler hva gjelder behovstilfredstillelse, fremtidsmuligheter etc. Nås en viss nivå av mangel på tilfredsstillelse av disse behovene, må det resultere i visse reaksjoner, som f eks opprør med påfølgende destruksjon og vold. Som da igjen må rettferdiggjøres utfra tanken om at det som naturnødvendig eller lovmessig skjer, det både kan og bør gis en etisk hjemmel.

Media forsikrer sine brukere at hvis etnisk fransk ungdom hadde vært like gettoisert som

innvandrerungdommen, så hadde også den franske ungdommen gjort opprør. Annet kan ikke forventes. Det hadde med nødvendighet skjedd. Derfor må man da også, om ikke direkte, så  indirekte, betrakte opprøret ikke bare som forståelig, men også som legitimt. Mediene kommer derfor i skade for å fremme en revolusjonær teori som aksepterer vold som middel.  

Men er dette holdbare synspunkter? På hvilket grunnlag?

Så lenge mennesket betraktes først og fremst som en grunnleggende fysisk størrelse og ikke som et metafysisk fenomen, (en skapning i Guds bilde), har media en for media logisk begrunnet vinkling på det som skjer. Man forholder seg til mennesket som til naturen, som årsaksbestemt en gang for alle. Da holder det å være observatør.

Men faktum er at man beskriver ikke bare det som faktisk skjer som observatør, man gjør seg som reporter eller kommentator i dette mediabildet – denne myten, egentlig - også til observatør for et sett med etiske regler som utledes fra fysisk-naturlige prosesser. Man gjør ikke bare naturen til natur, men absolutt plattform for etikken. Man ser ikke at det i tillegg til fysikken fins noe som heter metafysikk. Man trekker slutningen at det som skjer, det skjer naturlig, derfor er det både sant og godt, ja, mennesket oppfordres til å være og handle utfra sin (påståtte) natur fordi naturen, (revolusjonen, opprøret), er god i seg selv. Opprør og vilkårlig skadeverk og vold er med andre ord av det gode! Fordi det er uunngåelig, naturlig og årsaksbestemt. Det virker som om media generelt tar dette for gitt.   

Hvorfor? Fordi det metafysiske ikke kan veies og måles slik som man kan gjøre med rent fysiske tildragelser. Så lenge samfunnet og individene anses som fysikk, har man noe å holde seg til, noe som kan tjene som en garanti for at man har rett. Ingen kan overprøve naturen. Men kan bastant påstå at  konsekvensene nødvendig vis må følge årsakene. Men hvem har sagt at samfunnet og individene er underlagt fysikken mer enn metafysikken/psyken/verdigrunnlagene/meningen/troen?

Jo mer rigide oppfatninger man har og jo sikrere påstandene forekommer om hva som kommer først eller sist på dette området, jo mindre holdbare blir disse påstandene. De blir ikke mer verdt enn påstander om hvem som kom først, høna eller egget. De blir ikke mer verdt enn skråsikre påstander om relasjonen mellom av arv miljø, osv.

Likevel mesker media seg med slike påstander som om de skulle være sannheten selv. Antakelig fordi det er mest lettvint, eller kanskje fordi man ikke vil støte folks oppfatninger om samfunnsmekanismenes nødvendighetsutvikling, oppfatninger som nå anses som så integrerte og akseptere blant folk flest at de anses som selvinnlysende sannheter.

Eller er det fordi det vil vekke debatt om medias holdninger, menneskesyn, verdigrunnlag og livssyn generelt?

Det man gjør er å utelukke eller fortrenge synspunkter på samfunnet som mulig funksjon av metafysiske og religiøse tankebygninger, erfaringer og tradisjoner. Man kan ikke forestille seg at religiøse eller metafysiske tenkemåter og de derav flytende holdninger og verdensanskuelser kan nedfelle seg i ulike populasjoners kulturer med varig, grunnleggende og reel virkning, over nærmest ubegrenset tid og da oppfattet som naturlig eller universalistisk og absolutt.

Man tenker: Religionen er en funksjon av produksjonsforholdene, av det materielle, - ikke det spirituelle eller det åndelige eller unikt menneskelige. Man utelukker at krefter utover de rent fysiske har selvstendig virkekraft, så å si, eller agens, eller at sinnet, sjelen eller det mentale aspekt i et menneskeliv, hvor det fins kilder til mening og skjønnhet, faktisk kan ha større virkekraft enn noen familie, skole eller noe kollektiv eller oppvekstmiljø vil kunne ha, dvs paradigmer som er fremesket i tiden.

At man ikke tar i betraktning det metafysiske eller religiøse aspektet i medias dekning av opprøret i Paris, betyr ikke bare at man anser dette aspektet for fullstendig irrelevant; det betyr også at befolkningen fratas muligheten for å vurdere ulike religioners gudsbilder- og virkelighetsoppfatninger. Man sjalter så å si ut ”miljøet” til fordel for ”arven” og levner ikke en sjanse for muligheten for en fifty-fifty fordeling når det gjelder årsaks- og funksjonspotensiale her.

Man satser på høna fremfor egget, (eller omvendt). Virkelighetsoppfatningen snevres følgelig inn. Konsekvensen blir at alle religioner anses for likeverdige eller like ubetydelige når det gjelder å forme menneskers hjerter, liv, livskvalitet og vekstforhold generelt. Man koster dybdeproblemene under teppet og stikker hodet inn i det man tror er et forlatt og utrangert vepsebol.

Media tror virkelig ikke at det spiller noen rolle om en populasjon tror på gud eller ikke. Man går ut fra at religiøse tro er like likegyldig som antikvert når det gjelder å forstå samfunnsutviklingen.  Man undervurderer det religiøse som en meget viktig og aktiv faktor i samfunnsutviklingen og strukturforandringene.

Man tror det er irrelevant om populasjonen tror på flere guder eller om den tror på den Ene. Media tror ikke det har noe å si om en kultur eller sivilisasjon bygger på et Jeg –du forhold til Gud, eller om det bygger på et upersonlig og fjernt forhold til en gud som man ikke vet noe om annet enn at hans  vilje gjelder selv om den er aldri så vilkårlig. Media forstår ikke at det er forskjell på en religion med en aktivt kjærlighetssøkende Gud og en religion med en gud som befaler sine tilhengere å ofre all sin eiendom for ham og dø som martyr for ham, for at hans vilje skal seire og hans troende, eksklusivt, skal herske over de vantro. 

Media synes å gå ut fra at en moske er det samme som en kristen kirke. At Koranen lærere det samme som Bibelen. At muslimer flest tenker akkurat like bra eller like dårlig som en hvilken som helst bedehuspietist.  

Media tror riktig nok at Menneskerettighetene er universelle, men bryr seg ikke med at muslimene har formulert sin egen alternative menneskerettserklæring, en erklæring som bygger på sharia og som langt fra tillater noe så selvinnlysnede i Vesten som religionsfrihet osv.

Media velger å svare på spørsmålet hvem som kom først av høna og egget med at høna kom først. Man tror ikke at opprøret i Paris har noe med religion å gjøre. En forsker som ble intervjuet på svensk tv forklarte at opprøret nå har de samme beveggrunner som studentopprøret i 1968. Det er ikke til å tro!

Media bidrar heller ikke med å kaste lys over de ulike beveggrunner for de voldelige demonstrasjonene mot Bush i Argentina i disse dager og ungdomsopprøret i Paris. 

Media forplikter seg selv følgeriktig og tragisk nok bare til å se ting og begivenheter som årsaksbetingede innen en tidsrekkefølge. Konsekvensen er at man begrenser seg til bare å forholde seg til det ubestandige og relative, til fortrengsel fra det bestandige, ( - ønsket eller behovet for en evighetsdimensjon i livet). Men dermed svikter også media sine brukeres behov både for en mangfoldige kommentarfunksjon og en, så langt mulig, objektiv og mangfoldig nyhetsdekning.

I og med at islam som religion ikke anses for å være en viktig og kanskje like utløsende som final årsak til opprøret, forkynner man samtidig at den ene religion er like dårlig eller like lite anbefalelsesverdig som den andre. Man makter heller ikke å ta inn over seg at mens en religion styrer alle deler av et menneskeliv, alt fra politikk til bønnetider, så tillater og nærmest oppfordrer en annen til mest mulig individuell frihet og selvstendig tenkning. Man ser ikke at religionene og folks forståelsen for dem og forholdet til dem, kan bli avgjørende for hvordan de vestlige demokratiene kommer til å utvikle seg fremover.  Man fokuserer kun på de materielle forhold.  

Man vil ikke åpne øynene for at spørsmålet om hvem som kom først av høna og egget i et trosperspektiv er et helt irrelevant spørsmål, (og at det man trenger er å tro i et religiøst perspektiv er at Gud skapte både høna og egget, gjerne samtidig, eller uavhengig av tid og sted i det hele tatt, i en ikke-tid).

Man tror at alt er sagt hvis man peker på at innvandrerne i de franske gettoene faktisk er fattigere enn andre borgere i Frankrike og at dette sammen med manglende bevilgninger, mangelfull integrering osv. er hovedårsaken til opprøret. Man nekter nær sagt av gammel vane for at den religiøse dimensjonen er viktig som forklaringsfaktor.

Man plasserer tydeligvis helt bevisst religionen sist og ikke først både som beveggrunn og forklaring. Man har dermed bestemt seg for at høna kom først og ikke egget. Hvilket selvfølgelig er umulig å vite. Det gjør media til lakei for en materialisme som for lengst burde ha utspilt sin rolle som hjernevasker i de intellektuelle og akademiske miljøer. 

Ved ikke å ta inn over seg dette perspektiv, gjør dagens media seg selv til en endimensjonal

bidragsyter  i en verden som trenger variert og multidimensjonal informasjon som debatt- og forståelsesgrunnlag for hva som er i ferd med å skje i samfunnet. Media svikter dermed sin rolle og oppgave som bidragsyter i det allmenne folkeopplysninsgarbeidet, hvilket man bør forvente var tilfelle at den påtok seg i fullt alvor og omfang overfor borgere av vårt demokrati i vår tid.

Konklusjon: Fordi media ikke makter å se religion – eller tro, virkelig tro - som en avgjørende bidragsyter til samfunnsutviklingen, (verken aktivt eller passivt), makter heller ikke media å fylle sin rolle som folkeoppdrager og demokrati-styrker- og reell folkestyrebevarer.

Mediadekningen, for ikke å si: media-engasjementet -  blir dermed mekanistisk/fysisk fundert samtidig som den i utgangspunktet har besvart bekreftende på et spørsmål som ikke lar seg besvare, nemlig hvem som kom først: Religionen og metafysikken, eller frustrasjonen og den situasjonsbetingede misere i møte med franske myndigheter og fransk kultur som svar på hvorfor opprøret ble initiert og muliggjort.