"Sions vise" og "Idiotokratiet".

Før ww2 var det i sirkulasjon et falsk dokument – en protokoll, som det betegnes som - blant folk i alle samfunnslag som ble tatt for sannhet og som sådan skulle danne grunnlaget for en av verdenshistoriens verste forbrytelse, instituert fra toppen av og ned.

I dag verserer det et dokument eller en bok i Europa og verden for øvrig som man vet er autentisk, men som man ikke vil ta på alvor og som man bagatelliserer og tror er uten egentlig  verdi annet enn for noen få «dårer» som tror på det og føler seg inderlig forpliktet på det, body and mind, og da under trussel, i selve dokumentet, om å bli drept hvis man fornekter det og faller fra.

Ja, - tatt livet av, på lovlig måte. Vi kan gjerne snakke om Frimurerlosjen, vi kan gjerne være sultne på gåter, skjulte mønstre, konspirasjoner og revolusjonære manifester.

Dokumentet er en uforanderlig eller ubrytelig konstitusjon og noe helt annet enn det første dokumentet, altså Sions vise protokoller. Det første dokuments vesen er nemlig slik at det ikke binder noen og heller ikke fundamenterer noe religiøs tro. Dette dokumentets hensikt er å tillegge en gruppe mennesker uedle, griske motiver og ønsker om maktovertakelse og omstyrtelse av «alle kjente verdier og tradisjoner». Det er et dokument som skal vise at disse «visjonene» skal oppnås uten noen hær og uten åpne krigserklæringer. Dokumentet anses som et angrep på samfunnsstrukturen og selve samfunnsmoralen. Og mennesker som sverger til det, blir regnet som revolusjonære som helst bør tilintetgjøres så fort som mulig. Samfunnet bør derfor bruke store ressurser for å komme bakmennene til livs.

Dokumentet ble sett på som et slags charter, program eller høytidelig bindende erklæring for alle dem det gjaldt, dvs et stort antall – mange millioner - individer.  Midlene som skulle brukes for å nå målet, ifølge protokollene,  gikk via finansielle og ideologisk virksomhet under dekke av religion eller felles tro og felles opphav. Det var dannet en organisert gruppe, en mektig gruppe som jobbet i det skjulte under dekke av religiøse trossamfunn.

Poenget her er at dette dokumentet var et falskneri og rent oppspinn brukt kynisk av myndigheter og politiske eller kulturelle autoriteter når og hvor de nå enn måtte ha behov for å bruke det, for sine egne private interessers skyld, eller presumptivt for å fremme en overordnet visjon via et parti, en nasjon eller en fremadstormende eller rådende ideologi .

Det dokumentet som sirkulerer og bestemmer en nesten uforholdsmessig del av dagsorden for de fleste av oss i dag, alt fra våre intellektuelle og våre kunstnere og mediafolk til rikinger og fattige, til fagforenings- og forbundsledere  og politikere og helt vanlige folk, - er av en helt annen karakter.

Dette doumentet er en uatskillelig sammensatt kombinasjon av alt fra fromme og «uskyldige» leve- og seremoniregler til et forpliktende budskap om hvordan man kan og skal spre dokumentets uttalte og underliggende budskap, nemlig med vold, en metode som i prinsippet fritt kan anvendes både av enkeltpersoner, eller grupper og populasjoner underlagt en høyere autoritet, nærmere bestemt av en, stor Fører, dvs en forvalter som henter sin myndighet fra  selvsamme dokument.

Dokumentet ligger i dag åpent for alle som vil til å studere det og lære av det. Det er trykt opp i enorme opplag og trykkereien går seg varme for å kunne øke opplagene så mye som mulig. Markede synes nærmest umettelig. og etterspørselen er stadig stigende. Det er ingen hemmelighetskremmerier rundt det. Det sirkulerer ikke i esoteriske og lukkede losjer eller miljøer og gjemmer ingen hemmelige ritualer eller metoder som kan fremme saken så si under bordet og i nattens mørke, så å si.

Nei, det innbyr selv til åpenhet og til selvstendig tolkning av det. Og alt dette høres så tilforlatelig at ingen i høye posisjoner i dag tør å tro annet enn at det budskap som stråler ut av dette dokumentet  ikke kan være annet enn godt forenlig med våre egne demokratiske partiprogrammer og våre egne, langsiktige politiske og kulturelle mål, oppsummert i større velstand og høyere lykke for alle.

Og det forunderlige er at det er dette visse store, tunge og innflytelsesrike akademiske eller intellektuelle miljøer tror. De tror til og med at det bør være forbudt å komme med radikal og skarp kritikk av dette dokumentet, eller radikal avvising eller fordømmelse av det. For slikt kunne rokke ved samfunnsharmonien og tråkke noen på tærne, noe som bør unngås, selv om forsøk på å kneble slik kritikk i virkeligheten innebærer en reell innsnevring av ytringsfriheten og dermed en undergraving av demokratiet selv.

Ingen betvile dette dokuments ekthet. Likevel betraktes det – utrolig nok - som om visse tolkninger av det er bevisste forfalskninger av det og derfor – sett som en helhet - en faktor man ikke trenger å ta fullt ut på alvor eller tilbørlig hensyn til.

Det virker som om våre «ledere» i dag ikke tør å innse at dette dokumentet har en åndskraft i seg selv som lettere enn mange tror på litt sikt vil kunne undergrave selve fundamentet til det demokratiet som vi lever av, beveger oss i og er til i og som til nå har sikret vår velstand knyttet til frihet, likhet, menneskeverd og menneskerettigheter hvis hensikt er å beskytte oss mot despoti av både verdslig og religiøst slag, og vilkårlighet fra myndighetenes side.

Dokumentet oppfattes tvert imot som et solid og sannhetstalende grunnlag for forestillinger og en tro som er fullt forenlig med våre egne grunnleggende verdier og våre egne verdisyn, vårt eget menneskesyn og vår egen virkelighetsoppfatning. Det vil si: Slik «etablissementet oppfatter disse tingene, nemlig på et totalt sekularisert grunnlag og i «den beste» ateistiske ånd.

Vi hører til stadighet i media og blant øvrighetspersoner i dette landet at dokumentet det her er snakk om ikke har noe med all den vold og alle de brudd på menneskerettigheter og sunn fornuft som blir dokumentert av media rundt omkring i verden og fra nesten alle lan i verden. Dokumentet har ingen relevans for brudd på enkel folkeskikk, sunt folkevett, lødig moral og skjønn estetikk som begås rundt omkring i verden nettopp med hjemmel i dette dokumentets egne forskrifter, påbud og forbud, ja, hele dets grunnleggende tros- og verdigrunnlag. 

Men hva er det som skjer? Jo, dokumentet blir utrolig nok i dag nærmest brukt som et instrument for å benekte realitetene og fornekte alt hva alle data skulle tilsi, nemlig at dokumentet er en nødvendig forutsetning for det meste av all den uro og all den vold som finnes i Vesten i dag og alle de gnisninger og all den mistenksomheten som råder mellom folkegrupper innen de ulike nasjoner i Vesten i dag nettopp har sin rot i dette dokumentet.

Hvilke dokumenter er det snakk om her?  

Fra rundt 1880 fikk de såkalte Sions vis protokoller en enorm betydning over hele Russland og Europa, ja, og oversatt «world-wide».

Protokollene var et propagandistisk praktverk, dvs et stort makkverk, fordi det var fabrikkert for å beskytte tsaren og systemet mot kritiske røster, spesielt blant den jødiske befolkning og den del av den revolusjonære befolkningen som da skulle ha latt seg forføre av jødene, som fra da av ble betraktet som et organisert fellesskap med en felles målsetting.

Det var en utbredt frykt for revolusjon og undergang blant folk den gang. I protokollene – som aldri har eksistert som annet enn et falskneri – ble det påstått at jødene og jødedommen drev med en storstilt konspirasjon for å kunne oppnå verdensherredømme ved å infiltrere myndighetene, spesielt i de Vestlige landene, som var tuftet på den judeo-kristne arv.

All skyld for misæren i disse landene ble nå lagt på jødene som gruppe. Det endte med at f eks Hitler brukte «protokollene» som sannhetsbevis for at jødene måtte utryddes i sin helhet. Jødene i Europa og de omkringliggende områder utgjorde da ca 1 % av befolkningen, altså ca 9-10 millioner ut av og blant 180 millioner ikkejøder.

Faren disse jødene skulle representere, var på alle måter blåst helt ut av proporsjon. Det var galskap satt i system. Jødene var fredelige, selv om et mikroskopisk antall ble revolusjonære og intellektuelt førende for en marxistisk-materialistisk-ateistisk verdensanskuelse. Det var å bruke mennesker som et instrument for å oppnå et selvisk mål på det kollektive, politiske plant. Ved å utrydde jødene, ville alt bli så mye bedre, trodde man. Folk trengte en syndebukk og for å «få det bedre», var folk villig til å gå over lik – ja, haugevis av dem. Jo flere ofre, desto bedre, syntes å være løsningen og metoden sto til «håpet», en mekanisert og høyteknologisk utryddelse, en metode som gjorde fremtidshåpet for millioner av ikkejøder bare mer konkret og følbart for hver dag som gikk, og jo større offeret var, og jo fortere det kunne ytes, desto bedre var det, synes man å tro. 

Den strategien vi opplever i dag som en mulig trussel mot Vestens grunnleggende judeokristne verdier er en strategi vi har svært vanskelig for både å sette navn på og forstå. Ja, vi tror egentlig ikke på at det fins noen slik strategi for dette og det fins ingen forskning som kan finne eller produsere empiri for at det foreligger en slik strategi.

Derfor tror vi ikke at det fines en slik strategi og aller mist skal vi tro på konspirasjonsteorier som teorien om Eurabia, for det fins jo ingen partier, ingen vedtak og ingen erklært målsetting fra høyeste kulturelle- og politiske hold om å virkeliggjøre en slik strategi.

Og i og med dette, så "eksisterer" altså ikke disse konspirasjonene, tror vår intellektuelle elite eller idiotokrati, som jeg vil kalle det. Det fins ingen grunn til å frykte at Europa har inngått en slags pakt med araberlandene om at disse landene skal innvilges privilegier som vil sørge for at islam kan ekspandere i Europa, mener de.

(Det fins bare visse spredte arbeidsdokumenter og noen få helt uforpliktende intensjonserklæringer i EU systemet, påpeker de, dokumenter som i seg selv ikke viser at tanken om en fremtidig symbiose mellom islam og den judeokristne kulturkrets er en visjon EU som politisk system skal virkeliggjøres, som om det fantes et forpliktende veikart for dette, men det er faktisk slik at mange små drypp gjør en stor å, noe Bat Y’or har påvist i sine bøker, til stor forargelse for idiotokratiet, som benekter og benekter, - inntil det komiske - , men dog uten å komme noen vei med denne regelrette fornektelse eller denyal’en, som det heter på engelsk).

Det horrible i dette er at idiotokratiet jeg nevnte ovenfor ikke på noen måter benekter at Koranen, hadith og sunna eksisterer som en realitet her i verden og at det finnes millioner eksemplarer av dem ute på markedet og i bokhyller rundt omkring hos folk og på offentlige institusjoner. Disse dokumentene leses og studeres av mennesker som har like stor innflytelse over 50 millioner muslimer i Europa i dag som over de 250 millioner resterende europeere som ikke er muslimer. Likevel konsentrerer dette infame idiotokratiet seg om å latterliggjøre, kritisere og hundse folk som ser at den virkelighet Bat Y’or påviser og påpeker virkelig eksisterer og virker i virkeligheten.

Det er knapt til å fatte at det samme idiotokratiet ikke ser Koranen og dens ledsagende dokumenter som farligere enn de velbegrunnede teoriene om Eurabia, som skisseres av Bat Y’or og som referes til av sunne, forstandige islamkritikere og av folk som elsker det judeokristne fundament og som da med rent hjerte direkte og modig forkaster det islamske ideologiske byggverket helt legitimt, og nødvendig vis med stor kraft og rett overbevisning.