søndag 19. april 2015

Tøffe tider forut - Det nye VI'et



Det blir tøffe tider forut. Det garanterer Ap’s landsmøte for for noen dager siden, hvor det var bred enighet om å skape et større «Vi» ut av den multikulturelle smeltedigelen, som de så inderlig har bidratt til å skape, men som ikke er en digel, men en begynnelse på evigvarende stillingskrig, både materielt og på det åndelig planet. 
For det eneste forsøket, det nye Vi’et, vil utrette er at det vil vokse frem et stadig større gap mellom Vi og de andre, dvs  mellom islamkritikerne  og «resten», dvs de som vil måtte anses som en større trussel mot «vårt» velbefinnende enn islam proper.

I MSM blir ikke vektleggingen av Det nye støre Vi i Gahr Støres tale på generalforsamlingen tillagt særlig vekt. Publikum og lesere har registrert og hørt det før, men dette  forhindrer ikke Støre å fortsette der han slapp for noen år siden da han i en moske i Oslo lanserte sin visjon av et nytt Vi her i landet.

Men dette forstår ikke Ap og heller i SV: At det følger «liabilities» med denne visjonen, i den grad det lykkes å realisere visjonen, juridiske, spirituelle og materielle forpliktelser ingen kan innfri når krybben er tom. Spesielt ikke hvis det støre nye «Vi» ikke klarer å tvinge de andre til å leve på dette nye Vi’ets premisser i ett og alt. Det sier jo seg selv.

Å åpne for 10 000 syriaflyktninger – spesifikke flyktninger - vil koste enormt mye ressurser, penger og frustrasjoner, hvorav det siste vanskelig lar seg beregne av tallbyråkratene, men som likevel står med stor skrift i klartekst på himmelen: Dette har vi riktig nok veldig god råd til i dag, men om vi i fremtiden vil vi ha råd til det, se det, det er en helt annen sak og en sak som for alt i verden ikke må diskuteres her og nå, så stormende gode vi akkurat her og nå får lov til å være. Det er et problem vi med andre ord bør skyve foran oss og overlate til etterkommerne å forholde seg til. Og dette synes nå å være det overordnede dogme: Jo lenger vi kan utsette betalingen for gildet, jo bedre er det for oss, her og nå.

«Vi» er med andre ord sikre på at det skal bedre og bedre dag for dag og at alt vi trenger, det er noen blanke ark og fargestifter tell.

«Vi’ets» vei blir nemlig til mens vi går. Den er ikke staket opp av Guds bud og lover på forhånd. Det faktum at Guds rike og tilstrekkelige nåde for hvert skritt og hvert øyeblikk underveis inn i den nye tid nevnes overhodet ikke. Det forutsettes at vi klarer oss bedre uten Gud og gudstro.

Og ungdomspartiene jubler i fryd. Dette passer dem som hånd i hanske. De vil ikke høre noe av skammen det måtte være å tåle å ikke føle seg bra innenfor denne nye akk så tilsynelatende varme konsensus, denne nyskapelse av Vi’et.

Hvis man ikke hadde stemt for forslaget, dvs den bekreftelse Gahr Støre fikk på sitt tidligere uttrykte ønske nettopp om at vi skaper et nytt vi nå, fordi det er på tide og det beste vi kan finne på  gjøre, ville man ha følt seg miserabel og fortjent til en slags samfunnsstraff, på lik linje med alle de ikkesosialister som måtte bidra og som heller ikke ville ha godtatt forslaget, og av dem er det utrolig nok mange. Og slik er det man trøster seg selv.

«Vi’et» tenker:

Altså er vi bedre enn de andre, alle de som ikke vil være med på å betale for gildet.

Og dette synes å være selve hovedbegrunnelsen både for unge som gamle sosialister i dag. Så lenge de kan fordele utgiftene på det støre Vi, alle vi ikke-stører inkludert, og på fremtidens barn, så er det hele i skjønneste orden og slik det skal være.

Hele Ap ser seg selv som et ungdomsparti og da et ungdomsparti som jubler over forslaget, vel vitende at det nettopp er ungdommen som om noen få år kommer til å bære børa og dra lasset om ikke mange år. Men dette synes ikke å affisere noen overhodet i disse politiske jubelmiljøene. Det er bedre å juble nå, fremfor å sutre og sture om obligatoriske og sikre rente og rentesrente-utbetalinger om noen år, synes «Vi’et» å mene.

I øyeblikket har vi altså råd, for det er noe vi kan vedta her og nå at vi har, tror man seg å mene, men ingen spør om hvem som skal vite råd når regningen en gang fremlegges og foreligger. Ungdommen pålegger med andre ord både seg selv og andre å betale regningen senere. Det er godhetsentusiasmen som skal seire og drive det hele nå.

Videre: Det skal koste å være god, er det som om de tenker. For når man føler at det koster noe, vel, da er det bedre å støre. Man skal visst bli bedre og få tilført mer høymoral og cred på den måten. For ingen reiser innvendinger og ingen protesterer. Alle lytter og underlegger seg når Jonas Gahr Støre taler, byr og befaler. Det ligger stor overtalelsesevne og karisma i luften, om enn en noe grå en, men det får heller ligge. Det viktigste er å være bedre enn, bedre enn, bedre enn, dvs å gi seg selv muligheten til å føle seg bedre enn alle andre. For Ap skal være større enn, større enn, ja, støre enn oss andre, og det skal nå være selve essensen i vårt nye støre VI.

Ap og SV har lagt seg på en linje som vil drive oss alle inn på en kollektiv og obligatorisk forsikringsordning, en ordning som skal sikre oss god behandling og nett rumpevask på aldershjemmel eller i eldreboligene om noen år. Å sikre god rumpevask synes  inngå i strategien for å skape et nytt Vi ut av oss.

Det som nå foregår er altså å regne for en sikker og god investering med tanke på fremtiden. For en ting er sikkert, og det er, at det ikke er de eldre i Ap og SV – og alle vi andre som skal tvangsinnmeldes i denne godhetsstafetten – som om noen år skal vaske hverandre i rumpa, nei, det er ungdommen, og det er disse det støre nye Vi nå skyver alle byrdene i fanget på, enten de vil det eller ei og enten de skjønner det selv eller ikke.

Som fenomen er dette et normativt ekstremt fenomen: At de eldre får ungdommen til å velge en vei som de alle vet at ungdommene selv må betale for til overmål og ikke av nødvendighet, men for at man i dag skal kunne føle seg god og bedre.

Men nå har de altså vært med på å godta prosjektet. De har akseptert fremtiden og sitt ansvar og de merbyrder det medfører å være «kr» i dagnes godhetsklima. De elsker å bli dratt inn i og gå opp i Det støre nye Vi. De har ryddet sin egen vei nå, kan man si, og tatt ansvaret for sin egen fremtid.

Fra dette finnes det nå ingen vei tilbake. Det gjelder bare å fortsette å stå på «krava», komme det som komme vil, og da helst så fort som mulig, så skal det nok gå seg til. Det støre nye vi turer frem som det stevner, det er satt på skinner og ingenting kan stoppe det.

Men vent litt: Er det dem selv som skal vanske oss andre i rumpa? Nei, det er ikke det. Det er det innvandrerne som skal gjøre. De unge godhetsapostlene skal slippe dette, det ligger jo åpent i kortene.

Vel, hvis det er sant, så er det grei skuring: Kjør i vei, invitere så mange som mulig. Det vil svare seg på sikt. Jeg slipper å vaske noen i rumpa, tenker den gamle sosialistiske garde, men du slipper ikke unna, kjære innvandrer, trist nok, men nettopp derfor er du velkommen, og bare vi får betalt deg nok for det, så vil du gladelig bli vår fremtidige rumpevasker, med andre ord. Og kanskje vil du da en vakker dag til og med motta Kongens fortjenestemedalje for det, i tillegg.

Kanskje ungdommen tenker: Å, nei, det er ikke vi som skal vaske dem, eller noen andre, det er … de andre, - men for all del ikke «de støre», som skal gjøre det. De tenker kanskje: Det som koster mye,  er alltid bedre enn de prosjekter som ikke koster så mye, bare vi fordeler kostnadene, spesielt med adresse til «våre» kulturelle og politiske motstandere. Me slik indremonolog argumentasjon klarer sosialistene for tiden nå å unngå i den verst tenkelige kognitive dissonans.
Og under over alle under: Det som koster oss dyrt, skal nå betraktes som mye bedre, hvis det å koste «oss» dyrt kun består i å skaffe oss alle flere store merproblemer enn de vi allerede har og har kunnet forutsi ville komme, og særlig hvis disse skulle vise seg å være bevisst stukket under bordet under prosessen, for at «vi» i vårt øyeblikks iver skulle få unne «oss» å tenke litt bedre om oss selv enn hva de andre gjør, dvs de andre norske, og da spesielt de islamskeptiske og islamkritikerne.
Disse ønsker man å stoppe munnen på og kneble, for ellers vil det kunne komme frem spørsmål som ville kunne avsløre hele det nye, støre prosjektet som en eneste lang og sammenhengende kollaps og en galematias som vi ikke har sett materialisere seg før, her oppe i kalde nord.
Det støre nye Vi er et stort selvoppslukende sentimentalt størt Vi. Det burde ikke ha livets rett.
Både de unge og gamle i Ap og SV forsøker nå å skape et nytt VI i smeltedigelen, en tanke som ikke var fremmed for de som etablert USA som en frigjort stat på slutten av 1700-tallet. Og i denne frigjorte staten skulle ikke staten ha noe med å promotere eller legge til rette for religion å gjøre. Det samme gjelder for de som nå ser sin frelse bli sikret ved å skape det nye norske, støre  «VI»’et. Det er blitt som i USA her i landet nå: Jo mindre staten legger seg opp i tro og misjon, desto bedre.
Det er å håpe, tror man, at religion skal tre i bakgrunnen samtidig som noe støre, bedre og flottere skal oppstå fra gudstroens aske. Det skal på FIAT fra «det støre» oppstå en ny Fugl Fønix, som kan begynne helt forfra, som om ingenting var hendt, men nå altså, på den forutsetning at Gud var død og at det støre nye VI har overtatt, som guds- og troserstatning.
Det store – eller støre – norske VI forutsetter da også at Gud utsjaltes eller erstattes med helt andre begreper og forestillinger om Gud enn vi tradisjonelle lutheranere eller katolikker hittil har klart oss med, begreper som har gitt oss et liv som har blitt stadig bedre å leve frem til nå, i hvert fall i de siste tusen årene. Nå gjelder det å få reversert alt dette.

Men de kristnes Gud er ikke god nok for det støre Vi. «Det» skal legge til et helt nytt gudsbegrep, nemlig et synkretistisk gudsbegrep og da et begrep som for all fremtid da vil bekrefte den judeokristne Guds død, og dermed også vår stilling som innpodet på Israel med oss selv etablert som adoptivbarn overfor Gud i Det nye Israel, etter løftene. Det støre nye Vi trenger en nøytral Gud, en Gud som inntar nyhetsoppleseren og medias posisjon overfor sine bruker. En gud som bare beskriver og ikke dømmer, (tror man). En gud som «oppfører seg» og er tolerant overfor alt og alle og enhver og som forteller oss at ingen tro er bedre enn noen annen og at alle veier – selv den ateistiske vei – fører til himmelen og til Gud.

I Det støre nye Vi skal vi måtte forholde oss til en ny og annerledes og bedre Gud, dvs en avgud, som riktig nok ikke oppfatte som en avgud, nei, men som den virkelige og sanne gud. Det er den synkretistiske gud, overguden som må skapes av mennesker, men som nok aldri vil skjønne hvem hverken de eller vi er.

Den sanne tro i dag er ikke en erkjennelse av at bare Gud er kjærlighet. Den sanne tro i dag setter et stort og kategorisk imperativ: Det er mennesket selv som er kjærlighet. Og dette mennesket er det nettopp som kan få seg til å si: Kjærlighet er Gud, (og altså ikke at Gud er kjærlighet – man skjønner ikke forskjellen).

I sannhet er dette dogmet ikke noe annet enn virkelig falsk tro og avgudsdyrkelse.

I tillegg forutsetter dette nye støre Vi’et at en helt ny troskonstitusjonen oppstår eller konstrueres her i landet, ved at også Allah avgår ved døden, enten frivillig, eller ved at de allahtroende frivillig skal la seg manipulere – eller kjøpes - til å tro mer på velferdsstatens skjenkede «nåde» enn på profeten og Allah’s allmektige tilbud, forbud og påbud. Allah skal ikke lenger være større enn, men bare «støre» enn», eller kort og godt en blant mange som er «støre».

Det synes som om sosialistene mener at dette skal bli en lett sak å gjennomføre, en kurant sak å fikse, for all fremtid. De tror at Allah skal la seg kneble like lett som den kristne gud har latt seg ta livet av.
Men hva mer innebærer så det nye støre VI?

Svaret ligger i forutsetningen for hvorfor denne ideen – eller dette malkonseptet som jeg vil kalle det – om det nye støre nye Vi er blitt aktuelt. Forutsetningen er nemlig ikke at vi fra før ikke eksisterte som et ordentlig eller originalt VI, og da med en norsk identitet som var verdt å bevare for å utvikle, nei, vi var og er fortsatt nordmenn med en viss identitetsfølelse, enten vi er ekstremglobalister eller vi går rundt på bygdetunene og mumler og sverger på en dialekt eller et nynorsk som er så stygt, knotete og innadvendt gurglende at bare Sylfest Lomheim forstår det, og knapt nok det.

Men dette faktum underslås og underkommuniseres i dagens diskurs. Ingen i moderatiene vil i dag forankre vår identitet i Den judeokristne tradisjon som selve fundamentet for vår identitet og hva det betyr å være norsk. Derfor har eliten vanskelig for å forstå at det å være norsk overhodet betyr noe som helst eller at å være norsk skulle ha noen essens. Og det er selve dette faktum – eller fktum bu default - som gjør det nødvendig med å skape et nytt, støre VI, - tror de gudløse.

Nei da, det er ikke det at vi ikke hadde en vi-følelse før, med andre ord, nei, problemet er at det ikke var «størt» nok dette vårt gamle «vi», stort nok, altså, til å romme det nye støre Vi, som alle nå skal innbilles er et virkelig større og mer romsligere Vi enn det gamle vi’et, som nå altså skal erklæres for utdatert, dødt og maktesløst.

Vi var nemlig ikke sjenerøse og vidsynte nok tidligere til å bli erklært og oppfattet som et nytt størt Vi i dag og derfor trenger vi en ny omvendelse, ifølge de nye størene. Vi trenger å bli skapt eller kanskje født på ny, i Det nye støre Vi’s bilde. Vi skal først oppfordres til å bli en ny skapning, og så skal vi styres mer og mer mot å bli dette nye og mye mer «støre», som de fleste forresten ennå ikke helt riktig vet hva er for noe av et vesen, eller hvilken skapelse det nå engang er tenk å skulle bli. Desto verre.

Vi var forankret i illusjonen om Gud, må vite, og da spesielt den kristne Gud, et «monster» selvsagt, men for alle stører er denne Gud ikke stor nok, for de som vil være «støre».

Det gamle store Vi vi nordmenn forsto vi var en del av, var forankret i Den judeokristne tro, i Guds evige råd. Vi hadde med andre ord det som den tsjekkiske nobelprisvinneren V. Havel kalte fore «et metafysisk anker», - kall det gjerne et kollektivt forankret metafysisk ror - , et anker som hans sosialistiske eller kommunistiske forfølgere i hans hjemland i sin så overbeviste ateisme for lengst hadde forkastet og som de foraktet ham for å være så dum, antisosial og farlig at han trodde på.

Men nå vil altså heller ikke det støre nye Vi at vi skal ha en slik forankring lenger, det nye ankerfeste vårt skal nå være det støre nye Vi, som er større enn …

Størene vil ikke - på samme måte som kommunistene den gang ikke ville at Havel skulle ha sin forankring i Gud – at vi skal ha vår identitet og forankring i Den judeokristne tro og Gud. Vi skal ha vår forankring i Det nye, støre VI.

Det støre nye Vi vet med andre ord ikke hvem det eller hva vi har vært og heller ikke hvem det eller vi vil eller skal bli, eller hvem VI skal bli, annet enn som en oppfordring om bli bedre, som om en ren retorisk appell om støre hjerterom, støre sympati og støre empati med «de andre» som ikke er så «støre» ennå, men som vi ifølge «størene» burde være og bli så snart som mulig, ved å tilpasse oss, - skulle gjøre susen, noe som i praksis imidlertid vil bety at vi skal underkaste eller underlegge oss en annen gud, et helt annet verdensbilde, en helt annen menneskeoppfatning og et helt nytt og annerledes verdigrunnlag.

At noen i fullt alvor går inn for å skape ett nytt større Vi, bunner i en identitetskrise, i dette at man ikke vet hvem man er en del av eller er, i egentlig, eksistensial  forstand. Bakgrunnen er altså å finne i en stor indre usikkerhet og en forestilling om at dette å være norsk eller nordmann egentlig ikke står for noe som helst, det er bare en forestilling eller en konvensjon, en «struktur» som i sin tur kan forandres ved behov og som er overbevist om vil «funke» bedre. Å være norsk er det samme som å si at man er en løk og at man altså ikke har noen kjerne, eller noen essens eller kjerne. Det er denne forestillingen som nå dominerer i den sosialistiske forestillingsverden, og som det gjelder å komme seg ut av, eller flykte fra, for dette å være uten identitet, er i seg selv uutholdelig.

Og hva gjør man da? Jo, da skaper man et nytt menneske, et nytt supermenneske, et Nytt større Vi.

Og hva er det dette kan minne om? Jo, Nietzche og Stlin og Hitler. De ville alle skape Det nye menneske i den nye tid og i en tid hvor alt skulle forandres for å få tilværelsen til å stemme med teorier som sa at verden måtte nyskapes ut av intet, så å si. Eric From kalte i sin denne proeseesn for Flukten fra frihet. Og vi er ikke kommet lenger i dag. Forskjellen fra den gang er at «flukten» som sådan er satt inn i en ny kontekst med helt andre forutsetninger. Nå flykter vi ikke så mye fra oss selv som vi ønsker flytninger velkommen til oss, koste nærmest hva det koste vil, - for at vi alle skal kunne flykte nærmest kostnadsfritt inn i Det støre nye VI, den nye «frelse».

Poenget er at vi ikke blir bedre av å tro at vi blir det ved å knytte vår identitet til paroler og «speach-codes», en «hobby» som i seg selv aldri kan internalisere noe av verdi og viktighet, annet enn for «show» og seremonier. Det nytter ikke å «feel-good» hvis det ikke harmonerer med ens indre virkelighet i bevisstgjørende og seriøs tro, forankret i det metafysiske, dvs i Gud, den ene sanne Gud, den Gud som er kjærlighet, for oss, og ikke vi kjærlighet for ham og alle andre, gjerne helt tilfeldige andre. «Feel-good» uten syndserkjennelse, syndsbekjennelse og omvendelse er ikke verdt annet enn øyeblikkets illusjon av lykke og velvære, eller salighet, som de gamle kalte det.

Det mest bemerkelsesverdige – og alvorlige problem og fenomen - oppi alt dette er selvsagt hva Det støre nye Vi ikke tillegges eller defineres og oppfattes som, i det offentlige bildet som forsøkes skapt av det, men som likevel ligger der, men som hører med i bilde,t og det er at de nye størene faktisk vil at Vi’et i seg selv skal ha agens.

Og hva betyr dette? Jo, at det skal bli en selvstendig person, så å s,i adskilt fra enkeltmedlemmene, men likevel slik at denne personen skal kunne påta seg ansvar, forpliktelser og rettigheter helt av seg selv, uten at det enkelte medlem i dette store nye vi’et trenger å foreta seg noe, føle noe eller tenke noe som helst på egenhånd.

Hensikten er å overlate til et over-Vi å ta det moralske ansvaret slik at den enkelte slipper å ta dette ansvaret selv og tenke selvstendig. Det er nemlig lettere å få til en ensartet politikk på den måten og denne politikken er det eliten i partiet som skal ha hånd om og så få andre som mulig. Det nye støre Vi gjøres i det praktiske til en størrelse som kan virke ut fra sine egne iboende egenskaper, helt uavhengig av hva den enkelte medlem av dette nye «Vi’et» gjør det til, eller ikke gjør det til. På den måten vil man forsøke å hindre at folk senere skal føle skyld ved at de valgte feil – en strategi for å holde på velgere for enhver pris, med andre ord.

Og det er dette som er det alvorlige med det, det virkelig problematiske, for ved å «utstyre» Det nye støre vi med agens, på denne måten, så fratas medlemmene samtidig alle medlemmer for selv å mene noe som helst og foreta selvstendige valg. Det er det den nye agens som skal sørge for og det skal skje nærmest gå på autopilot. Den enkelte trenger egentlig ikke bidra med noe som helt, aller minst dette å tenke selvstendig og forsøke å danne seg et realistisk bilde av verden, situasjonen og menneskene, annet enn å føle at det tilhører et fellesskap der det virkelig er mulig å «feel-good».

Når Det støre nye Vi tillegges agens, betyr dette, at dét dette nye støre Vi’et faktisk gjør, er å ta det personlige moralske og materielle ansvaret fra medlemmene i dette nye vi’et. Den enkelte forutsettes med andre ord ikke å være i stand til å påta seg dette ansvaret. Det må derfor overlates til de på toppen å ta på seg dette ansvaret, de som vil være «størst».

Vi får konkludere med at dette ikke lover bra. Ved å få det enkelte samfunnsmedlem til å tro at Det støre nye Vi faktisk vil ha og få agens, nærmest av seg selv, er dette det første skrittet mot en ny form for totalitær styreform der de på toppen har skaffet seg en metode for å kontrollere og forme massene på en annen og ny måte som aldri før har stått til rådighet, alt i den gamle materialistiske ideologis «ånd», men nå i helt ny innpakning, og med helt nye innramminger og talemåter.

Det paradoksale er at sosialistene frykter mennesker som tillegger islam agens, - det regnes som en stor synd – og fobt - å gjøre dette, selv om det gjøres helt automatisk ut fra umiddelbare erkjennelse og vanlig folkevett.

Det pussige er at disse sosialistene ikke ser at det de trenger selv nettopp er agens, for via denne agensen så å kunne eksistere på de løgner de selv serverer og er helt avhengige av. At de selv ikke kan overleve uten på agens, men da altså uten å tøre å se at også islam er tvunget til å leve på og leve for islams egen, helt særegne agens. Derfor forsøker man å skjule at islam har agens. for hvis man avslører islam, så avslører man seg selv.

Både sosialisme og islam trenger agens for å kunne «blomstre» og ha fremgang. I dette finner nå disse i utgangspunktet så diamentralt motsatte «troene» eller ideologiene sammen for å kunne danne noe helt nytt: Det nye støre Vi. En helt ny, felles agens, en agens som altså må skules, så langt det er mulig å få til.

Det er da viktig å være klar over at det ikke er muslimene som har bedt om at dette nye Vi’et skapes for dem eller forsøkes å skapes sammen med dem. Men dette faktum vil ikke «de støre» låne øre til. De vil heller smykke seg, ja, krone seg med og sole seg i det fromme ønsket det er at det var dem som var «støre» enn både profeten og Allah, som alltid er større enn …

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar