Rottene i Rotherham - en forråtnelseshistorie

Rotherham-skandalen: Byrådets ledelse har blitt tvunget til å gå av. Flere politibetjenter anklages for korrupsjon og involvering i et sexnettverk og for å ha hatt sex med  mindreårige. Også taxinæringen i Rotherham er rukket inn. Ansatte forteller at de har følt seg presset av pakistanske  byrådsmedlemmer, valgte representanter for folket.

Byrådet har systematisk underslått fakta om sexmisbruket. Det skal reises tiltale for misbruk av bl a offentlig stilling og forbrytelsene sammenlagt kan gi straff på livstid.

«Minst 1.400 mindreårige er blitt misbrukt i løpet av de siste 16 år, og til tross for at byrådet og politiet insisterer på at de ikke kjente til sakens omfang eller karakter, er det nå godt dokumentert at de ikke snakker sant. Privatpersoner, sosialarbeidere, ofre og organisasjoner som arbeider med sosialt utsatte barn har varslet om hva som foregikk fra slutten av 90-tallet, men den politiske ledelsen svarte med å underslå eller tone ned de rapportene de mottok om saken». her

Og som ikke dette skulle være nok:

There could be up to a million victims of child sexual exploitation in the UK, it is feared. Rotherham’s Labour MP Sarah Champion describes it as a “national disaster” and is demanding a taskforce to fight the “horror.” her

Og som om det skulle stoppe her? Åh, nei, noen uker etter at saken tok av, kan man spørre: Fins det noe rottent også utenfor Rotherham? her

Og så kan man begynne å spørre hvem – eller hva - som er den egentlige skurken oppi alt dette uvesenet? For forklaringer må dette marerittet ha. Det angår oss alle.

Ta overklassen først, for det etablissementet vi har i dag, er egentlig en overklasse, selv om det pretenderer noe annet. Hva er det blitt? Består det av genuint intellektuelle?

Nei, for det er blitt sin egen dommer, sitt eget politi og sin egen lovgiver. Alt er sauset sammen, noen reell og tydelig maktfordeling eksisterer ikke, ingen kan påta seg ansvar, alle er redde, driver åpent med selvsensur, skylder på andre, og alle utnytter systemet til egen fordel, til fordel for sin «gjeng», l sin gruppe, sin religion – eller omvendt.

Vi er vitne til en oppbygningsfase, som skjer nærmest av seg selv, og der klanene vil få stadig større spillerom. Små enklaver av nye tyrannier vil overta litt og litt.

Det fins nemlig ikke noen sannhet lenger, objektive standarder. Ingen felles religiøs kanon. Jeg unnlater å sette spørsmålstegn her. Jeg bare konstaterer.

Det fins bare mange sannheter og en sannhet er like god som den annen.  Bare helt hypotetisk kan det i dag være tilfelle at blant en av de mange, fins det kun en som er best. Men selvsagt: Ett skal myndighetene ha: De har nå forsøkt å rydde opp i rottereirene vi nå her omtaler, men da som et første skritt mot hva?

Er uendeligheten av overgrep, perversjoner og dumhet selvforsterkende? Øker uendeligheten?

Problemet er: Er det overhodet mulig å komme med noen som helst forklaring på dette forfallet, altså forklaringer som alle umiddelbart vil forstå og som de vil kunne reagere på - helt uten frykt for konsekvensen, parret med et rent hjerte og med hjemmel i det absolutte?

Vi tipper at det ikke finnes forklaringer på dette. Fordi ingen vil vite av forklaringer, rasjonelle forklaringer, ideologiske forklaringer og religiøse forklaringer, trosforklaringer, eller mangel på sådanne. Det hersker en slags taus og impotens konsensus, en inertia, som ingen orker å ta i, av frykt for en eller annen form for represalie.

Unntatt er de som fremdeles har begge beina på bakken, og de som ennå kjenner spor av og har en viss kontakt med naturloven, den som den judeokristne sivilisasjon bygger på,  og den naturlovstenkning som gir glede, klarhet, identitet  og en rekke andre velsignelser – også ved å servere en  skrekkblanding av  fryd og frykt til de omfortumlede  hjerter, og ikke bare kandisbiter.

Men omforenelse om hva klarhet og dybde er, for ikke å si om hva som er godt, sant og vakkert er , om hva som grunnleggende er «the big fix»,  synes utenfor rekkevidde og helt uoppnåelig og helt utenfor horisonten for mennesker av i dag, både høy og lav.

Det finnes ingen stor sannhet lenger, ikke noen stor og romslig og virkelig spennende og spenningsfylt «myte» eller storslått fortelling som kan bringe oss ut av ensomheten, tausheten, kjedsomheten og isolasjonen.

I dag består det store narrativet kun av en uendelig rekke av små, i og for seg ubetydelige «glimt» og snapshots av virkeligheten, dvs den større virkeligheten, den som transcenderer ad hoc- virkeligheten, den som deler opp alt i relativitet, en tilstand som gir stadig større rom og bevegelsesfrihet for psykopater til å ture frem som de ønsker, ikke bare som enkeltindivider, nei, men nå også som større grupper, ja, hele populasjoner . Det begynner å ligne på situasjoner som ble beskrevet i Fluenes herre, hvor de gode guttene på øya måtte forsvare seg mot de stygge, brutale, aggressive og hensynsløse. I denne boken ble de gode guttene reddet til slutt. I vår situasjon kan vi se lett etter redningsmenn. Vi har mistet både troen og metafysikken og dermed også hpet og troen, for ikke  nevne kjærligheten.

Alt er pulverisert opp i småansvar nå, små tåredrypp og sentimentale småfortellinger fordelt på utallige små lommer og enklaver her og der som man hver for seg i utgangspunktet kunne tenke seg å få kontroll på.

Men lykkes det? Vel, «vi» synes i stedet å ønske at det fortsetter, siden vi faktisk godtar at folk på toppen finansierer uvesenet med vår fantasi, vår kreativitet, vår tro og våre illusjoner, og, ja, våre skattepenger. Vi betaler gladelig for å bli tvangsforet med elendighet og stadig mer av den. Det stjeles mye fra folket for tiden, i det godes navn. For våre forferdres synder, irrasjonelt som det er, vi legger oss villig foran joggernauten.

Det ansvar og den ansvarsfølelse vi som europeisk eller vestlig kultur en gang internaliserte og som ble tuftet på den judeokristne arv, er ikke lenger, virker ikke lenger og anses som en fiende i seg selv for oss.  

Den judeokristne kultur betraktes i dag som et uigjennomførbart og farlig prosjekt, ja, helsefarlig  prosjekt, et imperialistisk prosjekt, og et tåpelig konsept. Vi er ikke lenger dem som kan komme her å si. Derfor kan en kjendis med et smil si at nå «gjelder det om å gi fan», -  og det virker. Folk nikker, kjenner seg igjen, og gir fan. Denne kjendisen oppfordrer til likegyldighet, men det er det få som gjennomskuer og gir akt på. Man sluker ham rått. Man er da pent ikke likegyldig!

Vår tradisjon var et prosjekt, ja, og et nobelt prosjekt  som satte individet og personene i sentrum i den tro at naturloven var nedlagt i oss som et trygt fundament for moralsk tenkning og som en forutsetning for alle gode holdninger. Vi visste at denne loven var evig, gitt oss hver enkelt av Gud selv, skjenket oss slik at vi fikk del i Guds karakter, ikke mindre.

Mennesket kunne derfor etterligne Gud. Det kunne påta seg individuelt ansvar, akkurat som Gud. Vi sto da personlig ansvarlig ikke bare overfor Gud, men overfor nesten,  dvs tradisjonen, troen og det samfunnet vi voks opp i, først og fremst. Gud hadde gitt oss en naturlig evne eller tilbøyelighet for en fleksibel utført og utvungen solidaritet, på grunnplanet.

Men nå gjelder ikke dette lenger. It’s gone with the wind. Vår livsverden er i ferd med å kollapse, og så godt som alle vet det, ikke bare delvis, men helt, fordi selve tros-fundamentet svikter og går i oppløsning og er det noe vi savner, så er det tro og med den: Optimisme, ikke bare økonomisk optimisme, men metafysisk optimisme. Den er forsvunnet og vi merker det og spør oss hva det var som skjedde, at den bare forsvant så brått, vi forstår det ikke helt og oppmuntres heller ikke til å forså det, kjenne på det, på ordentlig.

De fleste føler savnet i form av et tomrom det er vanskelig å sette ord på. Vi har liksom ikke engang oss selv å snakke med nå. Vi svikter over hele fjøla og det finnes ikke lenger noe dyktig skredder som kan sy sammen det lappeteppe vi har «skapt» og som de facto styrer, raljerer og herser med oss. Gjenoppretting og reset synes umulig. Ikke bare fjernt umulig.

Vi er inne i en skliprosess, en faktisk og reell «slippery slope», hvis ene sannhet består av en ufravikelig erkjennelse av at årsaksrekkene nødvendigvis er en prosess eller en uavlatelig eller ubønnhørlig regress ad infinitum mot ett eller annet ubestemmelig  mål, en salgs vag final årsak hvor man på nytt må begynne fra scratch og i den samme rundgangen, i den samme prosessen, fra begynnelsen av, for at vi så  skal måtte gjenta de samme feilene som vi begikk i går i en uendelighet av forklaringsrekker henimot undergangen.

Det var slik Nietzche tenkte. Den evige runddans. Tiden er sirkulær, ikke lineær – som i den judeokristne tradisjon hvor det lineære er en integrert og en fundamentalt integrert  del av selve virkelighetsoppfatning, - og hele verdigrunnlaget. For ikke å si: Menneskesynet.

Det fins ikke noe Absolutt i denne regressen, den er tankespinn og derfor ugudelig, blasfemi, og selve fundamentet for all ateisme, nihilisme, materialisme, - for et fundament som krever et nytt fundament, nemlig et despotisk fundament, et nytt tyranni i uendelige rekker, - for når mennesket  har stått i regressene for lenge, en prosess som da etter hvert føles og oppfattes som en absolutt nødvendig fast, urokkelig og til og med selvinnlysende nødvendig «bestandel» av selve tilværelsen og altså ikke som kontigent, eller forbigående, men nødvendig, i uendelighet, vil det før eller siden slå tilbake med konstruerte behov for eller krav om underkastelse i en ny prosess hvor den sterkestes rett da vil gjelde, for bare de sterkeste vil makte å «lure» denne nådeløse prosessen, vil det antas.

Og slik fødes en ny tro, en tro på undergangen, og en tro på at lt det det dreier seg om er å skjønnmale denne sikre undergangen og holde ut fortvilelsen med underholdning og forsøk på å unngå det ubehaget alle vet vil komme i det lengste.

Det nye stadium – av absolutt relativitet - , vil da bli oppfattet som en befrielse, og feilaktig tatt for det unike absolutt skjønne, det ene «gode» som står av seg selv og ja, som til og med  har skapt seg selv, og derfor «guddommelig»,  men  som i virkeligheten ikke bygger på annet enn angst, fordi den naturlige loven – den unike judeokristne loven som ligger under Moseloven med sine ti konkrete bud - med nødvendighet på et slikt stadium, eller i en slik kontekst, er glemt og forkastet for alltid.

Regressen fører til at subjektiviteten – gruppeidentiteten eller den selvisolerende individualitetens identitet, dvs syndernes identitet,-  blir objektiv og normerende norm, uttrykt i ufravikelige og obligatoriske  nye påbud og forbud.  

Der den naturlige loven glemmes, undertrykkes og foraktes, blir mennesket i sitt indre skrik den normerende norm og hjemmel og selvrettferdiggjørende unnskyldning for all grusomhet. Og det er da døren slås opp for alvor for islams inntreden. Islam har allerede foten i dørsprekken. Her selges det en yndig frelse: Fortapelse. Gjerningsreligion. Underkastelse.  «Rotherham» er bare forspillet. Vi kommer til å ra på pilgrimsferd til Mekka hvor vi kan sirkle rundt Kabaen syv ganger for så å kunne kysse den, en kald, svart stein. Det vil si: Intetheten. Det vil bli det nærmeste vi kommer himmelen og saligheten.

Islam vil nå våre kollektive hjertebunter før vi aner det via kaos, depresjon, oppløsning av alle normer, - det hele en tilstand som strider mot naturloven. Men siden vi har glemt den og dens røtter i den judeokristne kultur og tradisjon, vil vi lett ta til takke med noe som ligner, men som bare er så mye dårligere, mer farlig og egentlig mye mer destruktiv, på sikt. Vi står snart med lua i hand og ber om å bli styrt av underkastelse, av et nådeløst prinsipp og et «must», ikke av friheten og den sanne frelse.

Vi ser ikke lenger at mennesket er et finitt vesen, at vi tilhører det timelige, det begrensede og begrensende. At vi ikke er skapt for en uendelig regress ad absurdum, men for et liv i himmelen og på jorden som ligger fast, styres av den naturlige loven og er bestandig og begrenset, ja, begrenset til håpet om en gang å få se og nyte Gud og bli sett og nydt av Gud, vår Far i himmelen, og hvor Gud er ett i alt og alle i en evig tilstand av sann personlighet overfor en person som ER Gud. (En umulig tanke i islam, hvor Allah aldri kan oppfattes som Far, en tanke eller forestilling – en tro - som kaster alle muslimer ut i en eksistens hvor begrepet Far ikke kan eksistere, et faktum som faktisk gjør alle muslimer radikalt sett til i all forstand til fullstendig faderløse skapninger og derfor til ensomme og forlatte «barn» helt in i evighetens intet).

Vi ser ikke dette lenger. Vi har ikke en sjans. I stedet gjør vi andre til offer. Vår syndige natur gjør offeret til bøddel. Lettkledde, umodne og «street-smarte» tenåringsdamer  gjøres til uimotståelig fristelser som må unngjelde for dette og ta ansvaret for det, gjerne i form av å reetablere en patrialkalsk struktur etter mønster av landsbygda i «Langt- vekk- i - stan», gjerne på  våre egne glemte landsbygder, «idealer»  som fremdeles kan appellere til hvermannsen og visse sosionomer uten sans for annet enn å følge regelverket og de innebygde og på forhånd utregnede og månedlige utbetalingssummer.

Vi er inne i en forklaringsmekanisme som er i ferd med å løpe løpsk, vi er inne i et frislipp til kaos og forintelse  av all tro, oppsplintring av alle verdier og normer og i en prosess hvor egentlig ingen kan stilles til ansvar og heller ingen er villig til å påta seg ansvaret og, ja, hvor ingen lenger har en indre forståelse av eller emosjonell forankring i hva begrepet ansvar – og frihet - består i. Ansvaret er, på et dypere plan, pulverisert, selv om det lever i understrømmene, der hvor sjelen ser og hører – hvis man lytter – at den er «på bærtur», mot stupet, men likevel – takk Gud - søker sin kilde, sin evige metafysikk og salighet i Gud, Jesus Kristus, vår Frelser.

 Ansvar er i dag i høyden noe som angår de andre, og da helst de som anses bedrestilte, de som har en fordel vi andre ikke har, de som ikke kan utpekes som lidende og hjelpetrengende offer. Ansvar er en byrde vi kan skyve over på andre, og da nærmest i form av en gave, et pluss vi gladelig gir bort i vår ubetenksomhet og mangel på moralsk refleksjon, en frigjøringsprosess vi forakter og frykter, fordi vi ikke vil avsløre oss selv, vi foretrekker å slippe å ta alvoret og ansvaret inn over oss selv.

Ansvar er for de andre, og det er disse andre som har ansvar for de andre. Enhver skal ha sine absolutte rettigheter, sin absolutte trygghet mot alt, mot alt fra krenkelser til retten til å krenke, og plikten til å krenke. Og alt dette er et utslag av den ad infinitum vi er inne i og som synes umulig å reversere eller slippe bort fra. Det evige kretsløp er i ferd med å innhente oss: Kristentroens oppositurum.

Men eksisterer det en plikt til å krenke? Ja, mener vi. Vi har ikke bare lov å tenke, skrive og mene ting som kan såre personer, dvs annerledestroende. Vi har plikt til fremlegge  «the gospel truth», dvs sannheten sett på vår tros premisser. Om dette vil oppfattes som en krenkelse, så la det stå til. La det skje!, - for det er dette som er Amen: La det skje, la det stå fast og stødig! Et slikt Amen krever alt og blir frivillig og med salighet gitt.

Vi må på nytt slutte oss til vår tradisjon, vår kultur, våre røtter, ja, vårt «Amen i kjærka». For Amen betyr å slutte seg til sannheten, la den veilede oss, bli en del av oss - kall det velsignelse i Den Hellige Ånd. Vi må la oss krenke, og vi må krenke, ved å holde hodet høyt, og ved å underlegge oss sannheten, den som bare kan komme «utenfra», eller ovenfra, rettere sagt. Fra våre forfedres Gud.

For sannheten kan ikke annet enn krenke. Den krenker – paradoksalt nok – til og med den troende hver dag, for den troende kan ikke annet enn bekjenne sin synd, at han krenker guds ord i tanker, ord og gjerninger. Det er en krenkelse vil mange si, og under vår verdighet. De vet ikke hva de snakker. Og en synder  som krenker Gud, og som er nødt for å gjøre det, hvis frelsen ikke gis oss først, ved det ene, store og kosmiske offer en gang for alle: Jesu stedfortredende lidelse og død.

Det ugudelig holdningsløse samfunn er for lengst etablert og konserveres nå med offentlige midler forsynt av en skattebetalende klasse som blir stadig fattigere, og færre, for hver dag det drypper fra oljekrana og bonski  allerede ses på bunnen som et skremmende faktum det ikke kan gjøres noe med.

Vi er blitt ryggesløse «fylliker på illusjoner om egen  godhet», noe vi skal nødes til å tro, selv om vi ikke tror det engang. Vi har gjort oss til bidragsmottakere – «noble tiggere» -  som helst bør betales for, av alle andre enn oss selv. Vi tåler så inderlig vel å bli fattigere, bare vi slipper å bli holdt ansvarlig for det, ved å plassere ansvaret desto tyngre på «de andre», dvs på de etniske norske.

Vi anser oss som verdens frelsere, utvalgt til lidelse, utvalgt til å sone vårt eget oikos, vår egen unike synd. Vi innvilger oss syndsforlatelse selv, i mangel på Gud, i fravær av Faderen selv. Slik tror vi at vi får vår fortjente straff: Ved å lide for andre, de fremmed, de andres guder, de vi gjør til utstøtte og fordømte, - det er våre fordommer i fullt trav, fordommer uten tøyler. De fører oss vill og vil knekke oss, skape kaos, forferdelse, død. Og vi tror vi fortjener det. Det er mange veier til gud, sier noen av oss og det «vi» mener og tror er at det er vi selv som skal ha siste ord, om dette at vi er rettmessig utnevnt til dommere på Guds vegne, via selvpålagt skyldfølelse i mangel av et personlig gudsforhold og sann tro.

Er det innvandringen og innvandringspolitikken? Er det pornoindustrien?  Mangel på marxistisk og materialistisk moral? Manglende kapitalisme? Mangel på sosiologer, psykologer, - prester og kirker som motvekt?

Vil et «herrens budskap» hjelpe her? Eller bør det heller bygges permanente sommer- eller kolonihaver med fri tilgang til sauer og geiter, høy og halm, - et riktig bondeliv a la Sellanraa for allmuen og allmuens barn til bruk for all fremtid?

Bør man heller tilby jordomseiling som et evig prøveprosjekt på Christian Radich? Regelmessige turer med Tore på sporet og turer i Jotunheimen med fritt opphold for les miserables på høyfjellshotell i all fremtid eller i månedsvis av gangen før man nok en gang blir borttauet og oppsamlet i klientsentra i sentrale storbymiljøer hvor de fleste kan kreve gratis drosje til og fra de byråkratisk anlagte primærbehovssentralene og dit hvor byråkratene følger reglene skjematisk og uten personlighet uten å blunke?

Nei, vi tror ikke det. Vi trenger begge deler, men vi får ikke begge deler ved å kaste vrak på alt og legge til rett for noe ett eller annet kommende og fremmed, men som lokker og skinner med sin ytre sømmelighet, men som under huden bare er mye verre enn vi kunne forstille oss.