Kristen politiker eller politikere som er kristne?

Først: Jeg skriver ikke her om Hadia Tajik som privatperson og menneske, men som en mulig representant for en tro vi kanskje ikke ønsker å se kan diktere hennes disposisjoner og som dermed kan komme til å involvere oss på en måte vi selv helst ikke vil forutse. Selv stoler jeg på Tajik i alt og ett og vil gjerne gi henne det beste skussmål, i den grad jeg er berettiget til å dele ut et slikt skussmål, uten å kjenne henne personlig. Vi omtalte hennes uttalelser til Dagen i forrigårs,  her

Så her følger visse supplerende tanker:

Det går ikke an å si: Jeg er muslimsk sykepleier. Men det går an å si at jeg er en sykepleier som er muslim. Dette sier en norsk politiker. Hun vil da kunne si at hun er en sykepleier som er kristen, men ikke at hun en kristen politiker.

Hadia Tajik sier på sin side at hun ikke er «muslimsk politiker». Det burde smake søtt i norske politikeres smaksorganer. Og da skulle vel alt være bra og ved sine fulle fem og dessuten til å omfavne med åpne armer, og med de største av alle blå øyne? Det hun sier mye om det Grundvig sa: Menneske først, så kristen. Lutheranere vil lett kunne assosiere dette med hva Tajik sier og dermed skulle sypatien i dette dramaet allerede være godt etablert helt fra begynnelsen av. Men hvordan vil lutheranere da reagere? Vi skal forsøke å belyse noen mulighet i så måte under, men begynner med å konstatere at:

Tajik sier at hun er en politiker som er muslim. Hun foretrekker dermed en adjektival selvbeksrivelse. Hun avviser den adverbiale måten, den som sier «jeg er muslimsk politiker». Den siste måten sier nemlig noe om hvordan man personlig er politiker på, den antyder noe om en sikker og primær identitetsmarkør. Den adjektivale beskrivelsen kan riktig nok ikke unngå konnotasjoner til den personlige måten, - eller estetikken – men den skyver Tajik som muslim i bakgrunnen. Det virker som om hun allerede i utgangspunktet frikjenner islam for selv å kunne fronte seg selv nærmest på bekostning av islam proper. Men innebærer ikke dette nettopp en personlig ansvarsfraskrivelse?

Jeg bare spør, for her henger det så mange spørsmål i lufta at det kan være forståelig hvis man vil redusere enhver spekulasjon til minimum, - og det er det vi skal prøve på her i fortsetningen, hvor vi vil kontrastere hennes selvdefinisjoner med de definisjoner kristne personer avgir i Dagen i dag og da som et supplement her på bloggen til artikkelen dagen før i Dagen om samme sak.

Hadia Tajik skiller de facto mellom moske og marked, i seg selv en tilnærming som vil få mange muslimer til å rynke på nesa av, og å få bakoversveis av og bli skeptiske til, men som de fleste lutheranere derimot vil kjenne seg igjen i og hjemme i. Troen er som kjent av mystiske grunner blitt en privatsak og bare det. Muslimer derimot, vil se det som et eksperiment som kan lede ungdommen på ville veier, bort fra Allah’s klare lover og forskrifter, og objektive og uavhendelige prinsipper.

Kristne forblir i vår lutheranske tradisjon i i to-regiments-paradigme, enten man vil eller ikke, enten man er seg det bevisst eller ikke, for så til de grader har Luther satt preg på våre tanker, holdninger og gjerninger her i vår kulturkrets. Det er faktum vi ikke sånn uten videre vi kan løpe i fra, enten vi er i opposisjon til Luther og vår utvannede lutherske kirke, eller ikke. Læren om de to regimenter vil hefte ved oss i lang tid fremover og man kan spørre om dette noen gang kan endres uten at folket som en homogen identitet går fullstendig i oppløsning.

Lutheranere tviholder på en forestillingsverden de synes å ville gjøre til et mål i seg selv å realisere, eller opprettholde, selv om denne tilstanden faktisk allerede er realisert teologisk og derfor - om enn -  sekundært i praksis. De vil ha det slik, tross alt, og de vil forevige det. Som muslim holdes også Tajik i dette grepet, dette mentale paradigme, men som muslim er hun forpliktet til å arbeide for å oppheve dette skillet, eller et slikt skille i det hele tatt. Muslimer  over hele verden arbeider med og strever for dag og natt på en eller annen måte og mer eller mindre helhjertet. De jihaderer – kall det hva du vil - for å realisere nettopp opphevelse av et slikt lutheransk skille mellom to regimenter. Allah og profeten: "They want it all".

Både kristne og muslimer skiller imidlertid i dette bildet mellom det private og det politiske. Begge er tydelige på at dette er idealet i vårt samfunn, og på dette nivået av samfunnsutvikling vi befinner oss på, i vårt demokrati. Antakelig fordi dette i seg selv skaper et rom, en mulighet eller en plattform for forhandlinger og et marked hvor alle livssyn er eller oppfattes som relative og hvor Gud er minst mulig virkende og til stede.

Dette minner om en deistisk virkelighetsoppfatning: Gud har riktig nok skapt verden, men så har han trukket seg unna og overlatt «scenen» og menneskene til seg selv. (Her ligger en spire til å betrakte politikken som en kamp der bare de mest skikkede – eller bare de sterkeste – vinner, eller tillates å vinne). 

Der kristne sier at de er kristne som er politikere og der muslimer sier det samme, og altså ikke at de hver for seg sier: Jeg er kristen-politiker eller jeg er muslim-politiker, åpnes for toleranse, liberalitet, multikulti, åpning forhandlingsvilje og konsensusmulighet, ja, nøytralitet, som en slags absolutt middelvei og som det høyest mulige moralskt utviklede stadium  i alle mellommenneskelige relasjoner. Et kollektivt frembrakt Klondyke, altså, og hvor alle finner gull, masse gull, men et samfunn som i seg selv ikke gir noe entydig svar på spørsmålet om eksistensielle spørsmål og rettferdig fordeling.

Man konstruerer i denne konteksten et minefritt ingenmannsland hvor alt er tillatt og hvor menneskeskapte lover kan etableres som gyldige konstitusjoner. Og man sier seg fornøyd, ja, mer enn fornøyd. Kristne vil hevde at Gud har fått og får rett, muslimer vil si at Allah har fått og har rett. Begge guder har på en måte fått sin tilmålte skjerv på et slikt marked.  

Muslimer lever ikke - eller opplever seg ikke - som synder-og-frelst samtidig. Heller ikke som delvis frelst og delvis synder. Paradis er uvisst, avhengig av «gode» gjerninger. Først når syndene veies opp mot haram-gjerningene på vekten, er din skjebne forseglet. Haram mot halal, det er spørsmålet. Det er spørsmålet om liv eller død. Der finner man den store tragedien, eller den store og ultimate frelses- eller fortapelseshistorie. Frelsen er med andre ord total uviss, - bortsett fra at ett av to utganger er absolutt sikkert - mens den for en kristen er viss, ja, for noen «sikker» allerede her i livet, og garantien – eller den personlige garanten -  for at dette er en riktig tro, er det faktum at Jesus døde for syndere og at Gud dermed allerede har åpnet døren til himmelen for troende kristne. 

De kristne - eller deler av dem -  trenger ikke å gå og vente og frykte. Muslimene derimot, må gå i uvisse helt til han etter døden vil måtte konfrontere sitt liv med «sannheten». (Ikke helt ulikt innen katolisismen!).

Når Tajik sier det hun sier vil det bli oppfattet som et signal, eller et veiskilt eller en kompassnål, som forteller andre aktører, eller publikum generelt, hvilken vei de skal ta for å komme frem til målet, dvs hva hun vil bli oppfattet som, hvilken person hun egentlig er. Hun vil at folk skal oppfatte henne slik hun definerer seg selv, ikke hvordan andre definerer henne. Det hun gjør er å skjerme seg mot kritikk, mot å bli misoppfattet eller oppfattet på en annen måte enn den hun kan være komfortabel med og som hun på forhånd har godkjent.

Er dette uttrykk for grunnleggende personlig bearbeidet eller ubearbeidet usikkerhet? Kan det oppfattes som en slags identitetskrise? Vet hun hvem hun er, egentlig? Har hun et uoppklart forhold til den tro hun så bestemt hevder hun identifiserer seg med og det samfunn av muslimer hun tydeligvis tilhører? Er hun muslim som følge av et bevisst veivalg, eller er hun muslim kun basert på tradisjon og tilhørighet fra fødselen av – akkurat som en kristen kan si at siden han er døpt av sine foreldre, og så er han og må oppfattes som kristen?

Denne vinkelen og disse spørsmålene er  imidlertid inkommensurable. En kristen er aldri født kristen. En muslim derimot, er født muslim, og derfor uskyldig i utganspunktet, han bærere ikke noen arvesynd, stikk i motsetning til hva en kristen gjør. For så vidt trenger han ingen radikal frelse. Han er riktig nok forutbestemt i ett ag alt av Allah, men han gis av samme gud en mulighet for å føle seg fri til å treffe valg. Allah kan dermed holde ham ansvarlig, samtidig som muslimen må tro at han egentlig er uskyldig, siden Allah ifølge Koranen forutsetter at han er ansvarlig for sine valg.

Tajik isolerer seg fra islam proper, fra islam i sitt utgangspunkt og fra islams stadig eksisterende og virksomme vesen, et vesen som rasjonelt er nødvendig. Man ser den etter vår mening umulige posisjon hun teoretisk setter seg selv i ved å stille spørsmålet:

- Er det mulig for en muslim i et muslimskdominert land å si at «jeg er en muslim som driver med politikk»?  Eller: Jeg er en «muslimsk politiker»?

Nei, selvsagt ikke. Som muslim er man både politiker og muslim, for ikke å si muslim først og så politiker. I Saudi vil man aldri få høre noe slikt spørsmål, heller ikke i Nigeria eller Pakistan. Heller ikke i Egypt hvor de menneskeskapte lover riktig nok florerer ved siden av Koranen og hvor den kristne minoritet er en betydelig faktor i det politiske landskapet.

Politikk for et kristenmenneske er å befatte seg med virkeligheten på et område av skaperverket som styres av «sekundære årsaker», altså områder som Gud, i ren deistisk forstand, har bakket ut av og overlatt til å bli styrt av seg selv i interaksjon med den menneskelige og medfødte  frihet, en coram homnibus-frihet, som synder og frelst i sitt vesen eller konstitusjon,  og i sin grunnstruktur, samtidig og kontinuerlig.

Hvis det fins noe absolutt i luthersk teologi, så er det det at mennesket faktisk ikke kan gjøre noe med at det overfor Gud i sin frelste tilstand er delt, om enn ikke oppdelt, som troende og synder overfor Gud. En tilstand for mennesket og menneskeheten som i islam og for muslimer nærmest er en umulighet å forestille seg og forholde seg rasjonelt til. 

Det er på den andre siden umulig å tro at en muslim i prinsippet og i henhold til islams uforanderlige og evige vesen kan sette det skillet mellom disse fragmentene, slik kristne kan gjøre, i henhold til kristen ontologi eller teologi og livsanskuelse. Muslimer må tendere mot – ved å bli direkte befalt det av Allah - å se en ubrytelig helhet eller full kompabilitet mellom religion og politikk. Det fins intet prinsipielt skille mellom et verdslig og et åndelig regimente, slik man finner det innen luherdommen (eller lutheranismen) og slik det finnes en naturlig hjemmel for å se det i Biblene selv, uten noe intermesso av egenerfaring, eller noe man som menneske innfører og etablerer ensidig og ut fra egen autonomi.

Gud eller Bibelen forutsetter at det er slik. Bibelen tillater å sette et utvilsom og sikkert hjemlet skille mellom primære og sekundære årsaker virksomme i virkeligheten, ja, i kosmos, ordninger Gud selv er bundet av i ubrytelig pakt mellom ham selv Skaper og Han eget skaperverk, som Han trer i Pakt med.

I forhold til sine velgere må Tajik tenke at når – og før - hun blir valgt inn i styre og stell, så vil hun bli det som politiker, ikke som muslim. Velgerne vil velge en god politiker fremfor en enda bedre muslim. Hun velger derfor sin selvdefineringstrategi med omhu, beregnende, og hun vet det.

Tajiker ute etter et image som kan selges og svelges uten store problemer og motforestillinger. Hun tilpasser imaget til forholdene, til den rådende livs- og verdi følelse. Til oppfattelse av ufarlighet som erfart trygghet. Imaget hennes konstrueres dithen at det blir uproblematisk, nøytralt, ufarlig, for ikke å si: Uten utfordring.

Velgere kan ikke forholde seg til noe som i seg selv ikke representerer noen utfordring, i hvert fall ingen radikal og grunnleggende utfordring. Velgerne har dermed bidratt til å nøytralisere hennes eksistenstro, hennes muslimske gudtro, hennes gudsrelasjon, hennes Allah og hennes profet  og skjøvet denne troen inn i et privat rom hvor hennes gudsrelasjon kun blir et spørsmål om hennes eget individuelle forhold til sin gud. Men dette trenger hun ikke å ta hensyn til. Det hun trenger er  å se og få erfare at strategen virker. Men i praksis vil spørsmålet om hvilket vesen denne guden hun har blir uvesentliggjort og dette til og med godt hjulpet av vår intellektuelle elites nærmest samstemte og kronisk hysteriske advarsler mot å essensialisere islam og dermed (en mulig og derfor farlig eller intolerant) essensialisering av muslimer.  I virkeligheten er denne strategien fra våre intellektuelles side en sammenblanding av ulike og usammenlignbare «størrelser» og derfor et kognitivt mistak hvis effekt hverken er fruktbar eller gyldig.

Dessuten: Det kollektive perspektivet i alt dette trenges i bakgrunnen. Det føles ubetinget nødvendig å gjøre dette, å fordrive guds realitet i ligningen. Man får det hele til å gå opp ved å eliminere vesentlige faktorer og man står igjen med en amputert virkelighetsforståelse, en illusjon, og en illusjon som man da faktisk gjør til en vesentlig del i alt som konstituerer hvordan politikken skal bedrives og hvordan dens aktører skal oppfattes.

Det vesentlige gjøres likegyldig og irrelevant. Det skal ikke angå virkeligheten som totalitet eller helhet. Tajik vil da bli oppfattet nettopp som et vestlig ideal vil bli oppfattet, nemlig som hel, som en hel person, som hel ved, som gjennomreflektert og styrt av fornuften, som realist og derfor til å stole på, og ikke som splittet og delt, og da i en tilstand som mange kristne selv vil oppfatte som misunnelsesverdig. For selv opplever mange kristne seg som splittet og delt og i en tilstand de vil ofre mye tid og krefter på å komme ut av, ved å forsøke å bli mer hele og dermed også mer autentiske og ekte.  Tajik vet at hun vil bli beundret og at kristne helst ille være i den tilstand hun selv befinner seg i, her nemlig i det image hun selv klarer å innprente de kristne med.

Men hun vet også at noen kristne heller vil velge en kristen-politiker fremfor en politiker som beskriver seg selv som en politiker som liksom «bare» bedriver kristendom eller kristentro. Når det kommer til muslimene, vil de foretrekker en muslimsk politiker fremfor en muslim som «bare» driver politikk. De vil forstå at islam fordrer mer enn bare forholdsregler ad-hoc, dvs praktisk, detaljstyrt politikk uten en overordnet ramme forankret i gudstro, - i radikal metafysikk.

Muslimer kan ikke ta pause fra Allah’s evige og uforanderlige påbud og forbud konkretisert i det daglige, gjennom hele livet og i alle sammenhenger, uavhengig av tid og sted. Perspektivet til en muslim som virkelig mener alvor med å si at han kun er et menneske som er muslim og som «tilfeldig vis» bare driver politikk her og nå, uten evighetsperspektivet in mente, må i en muslims øyne fremstå som en nokså avislamisert politiker og nærmest som et halvt menneske, ikke bare som menneske betraktet, men også som muslim betraktet, i et større perspektiv, selv om nok mange muslimer vil se seg tjent men den halvhjertede posisjonen mange politikere som er muslimer inntar både i det store og det mer snevre perspektivet.

For å belyse fakta på bakken gjengir vi i fortettet form Dagen i dag den 26.3.15, s 8-9:

-Viss eg seier eg er kristen politikar, seier eg at dei som ikkje er samd med meg, fører ein ukristelig politikk. Ein slik definiisjon vågar eg ikkje å ta på meg … når eg opererer i det verdslege regimentet, sier Oddny Miljeteig.

-Eg er ein kristen politikar og eg er ein politikar som er kristen, men vil ikkje bli kall «kristen-politikar» med bindestrek, sier Anders Tyvand. – For meg er det viktig å være eit heilt meeske, legger han til. Han vil ikke bli oppfattet dithen at han er en interessepolitiker for kristne grupper.

-Eg vil halde fram at samfunnet vårt er sekulært styrt og at religionen er ein privatsak, sier Bente Thorsen. Hun vil være politiker for alle som har valgt henne inn på Tinget, bedyrer hun.

-For meg blir dette semantikk, sier Erik Selle. – Veljarane bør dømme etter handlingane, ikkje namnet, sier han.

-Eg er ein politikar som erkristen, sier Olaug Bollestad. –På same måten som eg er ein politikar som er sjukepleiar.

-Det er mulig vektlegginga blir opplevd annleis ved «kristen» eller «politikar», sier Hans Olav Syvertsen. – For meg opplevas det som kunstig å tenke seg at er ein fullstenig «av- og påknapp», legger han til.

-Vi er politikarar, men det er også mange andre ting e tru som påverkar våre val og vårt arbeid, så eg stør ho [Tajik] i den tolkinga, sier Sven Harberg. – For meg er det partival og politikk som er utgangspunktet, så er trua med på å forme korleis eg håndterer det.

Kommentar: 

Lutheranere av i dag virker immune for den tanke at det gjelder om å være kristen først, og så menneske, - i vår sammenheng: Politiker. Vi insisterer på å være menneske først og så kristen. Vi synes her å bygge på solid og urokkelig grun, for det var dette den danske teologen og presten Grundtvig sa.  Hva han mente med det, er ikke helt klart, men for diskursens skyld, vil jeg si det slik:

For Grundtvig var mennesket først og fremst et menneske som er bundet til Det verdslige regimentet. Det opererer da ut fra logisk nødvendighet på syndens felt eller livsområde og primært da på Satans premisser, fordi det er samtidig både synder og frelst, men helst da som synder først, og så frelst. Det gjelder da for mennesker å arbeide på sin egen frelse og det oppstår i flukt med denne forestilling en overbevisning om det eksisterer en slag synergieffekt mellom Gud presterer og det  mennesket kommer med av egen fri vilje, ut fra eget talent, og alt dette da i en slag dialektisk utvikling. Mennesket kan slik sett i prinsippet bidra til å frelse seg selv, bare det arbeider godt nok og iherdig nok i og med prosessen. At mennesket er menneske først, og dernest kristen, lover ut fra en slik teori meget godt for mennesket. Menneskets verdi stiger i verdi, i forhold til den tanke at mennesket overhodet ikke er stand til å bevege en enste finger for å bli frelst på den måten, slik Luther og Augustin og flere ruvende teologer med dem, hevdet.

Og her er vi, og her står vi, og her kan vi ikke annet: En vaskeekte lutheraner kan ikke annet enn sympatisere både politisk, teologisk og menneskelig med Hadia Tajik. I så måte er hun mer ortodoks lutheraner enn mange lutheranere aner  i dagens klima og med dagens utvannede kirke og teologi.  For å ta et eksempl: Store deler av bispekollegiet vil ikke anstrenge seg det minste for å få opphevet dagens abortlov. Det vil – som Ap-politiker – heller ikke Hadia Tajik. Og dette borger i seg selv for et godt samarbeide mellom muslimske arbeiderpartipolitikere eller muslimer som bedriver politikk. For dette dreier seg om semantiske forskjeller, bedyres det, og trøster "man" seg med, og tror og innbiller seg.