Danskene er et yndig og sindig folk i et yndig land med mange
yndige og myndige mennesker. Det har vi så tidt fått oppleve og skal blive med det, for lang,
lang tid fremover. Det er deilig, som alle vet – å være deilig og myndig.
De slapper av i parkene og på plenene og rusler omkring som om
ingenting. Det er nesten alltid søndag i Danmark. Eller kanskje fredag? De går
rundt med ørepropper. De kommer syklende. De går hånd i hånd, stopper opp og
undrer seg og blir vidunderlige. De smiler lett. Ser, stopper opp og lytter og
tenker hvor underbart livet, gatene, trærne, parkene og menneskene er, her i
paradis, og hvor fargerikt det er og jo hvor mer fargerike de bliver og skal
blive av det hele.
De lever i den beste av alle tider, alle verdener, danskene nå, skal vi studere dem litt på nært hold. I denne
alle freds- og blomsterbarns så yndige og
velduftende verden. I det best tenkelige av alle politiske velferdssystem, som har nok til alle, uten den siste olje, riktig
nok, men som kompensasjon og rasjonalisering, en overflod av rettigheter som
gjør selv pliktene i dette blomsterhav til rettigheter, betalte- for-
rettigheter, bare plikten selv ikke koster «hin enkelte» noget andet enn en
smule promille over skatteseddelen, (mest for de rike).
Og selv er de bare lit mindre gode enn nordmenn, litt mindre
best, men likevel. De aner ingen ting. De hører ikke hva de hører, de føler
ikke lenger hva de føler, de forstår ikke hva de forstår. For dette hører med
til dette å være uskyldsren, tolerant, åpen, avkristnet og i «den himmel blå».
Aldri naiv. Men godt plantet med begge ben i noe vagt himmelsk, som man ennå
innbiller seg gir et slags fundament, en slags fundamental trygghet, en frihet
til å gjøre hva man vil, når man vil, hvor man vil, på den mest fortryllende og
innbydende måte, men alltid romsligere, romsligere, romsligst. Enn hva og hvem
da? Hm.
For man er jo døpt. I hvert fall noen av dem. Det gir en
slags trøst. Men en trøst som sitter langt inne. Det er bedre å trøste seg med
at «det skal gå seg til». Og alltid være parat for mer åpenhet, mer likhet, mer
rettferdighet, mer demokrati. Mindre alvor, indre synd og skyld, men alltid mer
uskyld, uskyldsrenhet parret med den vidunderlige tanke at menneskene, ikke bre
danskene selv, evnet å frelse seg selv, ikke bare denne verdens tragedier, men
også den tragedie det måtte være å utholde et liv i den kristne forståelse a
hva himmelen er for noe. Mange dansker foretrekker faktisk i dag et allahiansk
himmel fremfor en himmel hvor beskrivelse av gruppesex ikke forekommer.
Danebrog veier fortsatt over hustakene. Innkalling til bønn,
med styrken på full gruff, eller guff. Forfriskende eksotisk. Gufs fra en
fremtid som er overhengende og helt konkret tilstedeværende, men som danskene
forveksler med et yndig Soria-Moria som skjebnen nå på sitt blideste og mest
imøtekommende – som på befaling fra en eller annen høyere makt - kommer dalende
ned med, med sitt mangfold av velsignelser og muligheter for å vise hvor mye
bedre man er og hvor mer lurt og sunt og mer bærekraftig det er å overby
hverandre med hjertelighet og godt humør, med friske gule roser, eller var det
røde roser? - smil og varme kinn i sensommerens litt grå, litt kjølige, litt
frostne, men likevel gryende høstløvsmørke.
Men fra kirkegårdene høres nå et tegn, en advarsel, en hes og svaklig hvisking,
et slags rop eller sukk, som sier, i håp om å bli hørt, i bønn om ikke å bli
overdøvet: Fra det rent estetiske, til det etiske, - det vil redde oss. Sier stemmen. En slags fremmed, men ikke totalt
fremmed samvittighetsdimensjon, et bakteppe av forgangen herlighet. Det
religiøse stadium er fortapt og kan ikke gjenopprettes. For nå går sannheten
kanskje opp for oss, måtte Gud forby: Allah hu achbar. Allah hu achbar. Allah
hu achbar.
Med stereoen på full styrke, er budskapet lett å høre. Men å
lytte, er en annen sak. Og å skjønne,
vel, det skjønner vi oss visst ikke på lenger. Og avlæringen har vært
vellykket. Vi skjønner ingen ting. Vi forskjønner i stedet og det er både vi og
danskene gode til, hvilket er en Allahs gave rett i fanget på, ja, vi vet vel
hvem. Hvis vi skjønner det, da.
«Snutten» som her følger må være redigert og pålagt ekstra lyd-kvalitet,
om mulig for å vekke elle forskrekke, eller for å oppnå vekkelse, for i
virkelighetens verden kan vel ikke sånt
skje eller få skje, selv om det kanskje er nettopp dette som skjer og er
tilfelle:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar