En lærervikar får påpakning fra overordnede «samordnare» om
at det ikke sømmer seg å irettesette en elev som i klasserommet som tydelig fornekter
realiteten av Holocaust.
"Du får också ha i bakhuvudet att det vi betraktar som
historia är den historia som vi har tagit del av. När vi har andra elever som
har tagit del av andra historieböcker är det ingen idé att vi diskuterar fakta
mot fakta", messer denne kronidioten, oppflasket av det ateistisk funderte
og hyperrelativistiske svenske paradigme.
"Samordnaren", som sier dette, røper en barnslig
eller umoden relativisme som settes opp som et apriorisk absolutt, uten at
vedkommende synes å ha evnet å problematisere sin posisjon, hvilket hun heller
ikke oppfordres til å gjøre, over en lav sko, i vårt nå så rike, men likevel så
usikre og famlende naboland og i vår kultur, vil vi tillate oss å tro, fordi vi
«vet» det.
Samordnaren gjør imidlertid det som bare så altfor mange er
opplært til å gjøre i vår postmodernistiske tid og i vårt skoleverk, ja, og i
den tenkemåte som nå – over de siste 50 årene, og før - har sneket seg inn i
den kollektive tenkning.
De fleste normaltbegavede - eller middelmådige nå - synes å
vinne fordeler av å tenke slik. Man blir bedre likt,- tror og vet man – og man oppfattes på autopilot som mer fleksibel
og mindre intolerant, av de likesinnede, som tenker likt og som ikke kan annet,
tro dere meg. Man ser ikke at dette er en retorisk tilnærming hvor sannhet
kommer langt ned som kategori for virkelighetsforståelse, med katastrofale
konsekvenser for vår alles virkelighet, selvsagt. Samordnaren er tydelig i
behov av metafysikk og tankeklarhet, men det er han blitt lært opp til å tro er
helt unødvendig, ja, nærmest skadelig eller til og med sykt. For metafysikk er
ikke noe annet en mindre viktig måte blant mange andre veier å nærme seg Gud
på, vet man, en dette er altså forbudt å tenke. Ja, det frarådes rett frem.
Metafysikk er en foreldet, foraktelig og forkastelig gate man geleides fra høyeste hold fra ikke å
følge eller begi seg inn på.
Den manglende elefanten i rommet er her tydeligvis "den
evige jøde", et menneske - nei, en gruppe mennesker - som aldri egentlig
er til stede og som derfor er veldig lett å skylde på for å kunne forklare ved
å bortforklare enhver misære, når og hvor det så måtte være, ja, til og med i
fremtiden, hvor de fleste misærer nok vil kunne knyttes til nettopp jødene,
(fordi en viss ideologi nå synes å kunne legge debattpremissene med større makt
bak seg enn noen gang tidligere).
Kanskje de ikke tillates å være tilstede nå, på annen måte enn
i abstrahert diabolsk form, som en evig representant for og i kraft av staten Israel, som nesten alle nå
i sin hellige solidaritet er opplært til å hate, samtidig som man selvsagt skal
elske en jøde for det han er, nemlig en jøde, stilt ansikt til ansikt, men bare
da, forståss.
Hvor har denne "samordnaren" sin utdannelse og
sitt verdensbilde eller sin grunnleggende tenkemåte fra? Hvor har vedkommende
lært, godtatt og internalisert alt dette? (Vedkommende virker ikke særlig
reflektert, men illustrere muligens en større virkelighet i kraft av å
representere denne).
Er ikke bare spørsmålet i seg selv uttrykk for antisemittisme?
Hvor kommer denne samordnaren fra - fra skolemiljøer som fremdeles regjeres av
ultrautopiske og vanviddsnaive og ubevisstgjorte flowerpowermarxister, av leninistisk
eller stalinistisk valør? Og i et lærermiljøer som i hypervoksende fart nå domineres
av både underliggende og overliggende islamske strømninger – og kristoislamo-konstituerende
tanke- og holdningsstrukturer- som kan ta pusten fra noen og enhver?
Sier ikke bare alt om hva denne samordnaren står for, men
også alt om miljøet som har formet ham, nemlig det miljø som gladelig og reservasjonsløst
og «hilariously» tillegger seg diagnosen
"selvdestruktiv anti-islamofob", og som mener det, uten å være klar
over essensen i det hele. I frykt for å essensialisere, så klart.
Det begynner å bli typisk svensk å være selvdestruktiv, og misjonærer
for et allment prestedømme av masochister.
Ikke så oppsiktsvekkende at denne samordnaren sier det han
sier, for dette sies jo, under full innbilt eller reell konsensus, men riktig
nok uten at det er skrevet inn i Den svenske konstitusjonen, foreløpig, av
nesten enhver svenske som foretrekker selvdestruksjon fremfor realisme, alt
under banneret:
Kom og voldta, voldta, voldta! Voldta oss den som vil, vi
har fortjente det! Ja, vi har fortjente det. Og få til og med betalt for det!
Så bare kom, ja, kom og kom, alla dem som vil og kan.
Det er kult å være dum, som svenskene sier. Det er bare
blitt sånn.
Samordnaren er en dåre. Det er å beklage, men så er han da
også svensk, og fordi han er oppflasket i det gjeldende svenske paradigme som
er i ferd med å destruere seg selv, inkludert alle innvandrere, unge som gamle,
og alle kommende generasjoner av dem begge.
Vikaren ser ut til å ha mye bedre forstand enn denne
samordnaren, som høres ut som om han er antropolog eller noe i den retning,
hvis jeg misforstår rett. Det gir en viss grunn til optimisme. Hvis vi får
mange nok slike vikarer i den svenske skole, for ikke å si den norske skole- ja,
da varsler det om noe nytt, og at sannheten ikke er som den var lenger. Men at
sannheten kanskje på ny er på vei inn gjennom døra og ikke foten til en som er
kommet for å rane og stjele.
En bra kommentar her:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar