The killer-apps og "the apps of survival"

«Vesten på vei mot stupet» het en programserie på tv for ikke mange år siden, produsert av mannen til Ajan Hirsi Ali, Nial Ferguson.

Hirsi er ex-muslim og går med livvakter døgnet rundt, bare for å ha nevnt det. Hennes historie turde være kjent i vide kretser.

Det hovedinntrykk ble gitt var, at vi ikke kan fortsette som før hvis vi ikke legger om. Eller, kan vi spørre: Spørsmålet er vel om en slik omlegging – eller omvendelse – overhodet er mulig, gitt «de materielle» betingelsene?

Ferguson tenker ikke i religiøse baner. Men det gjør hans kone: Hun har uttalt at «islam must be destroyed». Hun tar religionene på alvor og skjønner at religion – eller gudstro eller mangel på sådan – er avgjørende både for den enkelte og for samfunnet som helhet, verden over og i alle relasjoner. Hun har oppfordret kristne til å bli mer kristne og fler ikke-kristne til å bli kristne.

Ajan ser kanskje noe Nial ikke ser, men det kan være at han tier der hun taler. Ferguson gir ikke tilkjenne noe «religiøs» agenda. Han har ingen religiøs omvendelse i tankene, i hvert fall kommer ikke dette frem i tv-serien. Han tror vel da at hverken Vesten eller resten kan omvende seg, dvs anta den sanne gudstro som forutsetning for all velstandsfremgang, all toleranse, alt demokrati og alle forsøk på stadig å styrke menneskerettigheter og løfte menneskeverdet. 

Det Nial fokuserer på er de «appene» Vesten har vært så heldig å kunne utnytte. Men de vesentlige eller helt avgjørende forutsetninger for eventyret, lå ikke ensidig i selve materien eller de materielle forholdene, slik vi kan få inntrykk av etter å ha sett serien.

Fremskrittstroen og suksessen forutsettes av Nial så å si å kunne  hentes direkte ut av skaperverket med garantert suksess, hvis man da bare i tillegg var født på rett sted og rett tid, dvs her i Vesten et sted, og hvor jordsmonn og klima var optimalt nettopp for utviklingen av Vesten, og da her og ingen andre steder.

Spørsmålet stilles ikke: Hadde den samme suksesshistorien vært mulig i de samme områdene og ellers på samme vilkår hvis islam lå under det hele – som en konstituerende ideologi - og ikke kristentroen? Og ville islam under de samme vilkår til og med ha vært bedre egnet til å utløse den menneskelige kreativitet som skulle til enn kristentroen, den judeokristne gudsforestilling og forestillingen om mennesket som skapt i guds bilde og likhet, og Bibelen?

Ferguson ser det hele i lys av følgende «apper», kommentert slik på Amazon:

1) Competition - well argued and well structured focusing on the isolationist policies of the Chinese

2) Science - well argued using the Ottoman Empires resistance to change. It would have been interesting to compare with some of the far Eastern empires too.

3) Property - This compares and contrasts the ownership of North America (USA) with South America and here it becomes more challenging given that these are colonies of two Western powers. The contrast is interesting and informative, but it's not really the West and the Rest it's why one bit of the west was more successful than another bit.

4) Medicine - The development of medicine in the West has been hugely influential in increasing life expentency and it would have been interesting to see a discussion of people like Pasteur, Fleming, Jenner et al moved forward compared with medicine in other parts of the world, but this focuses on many of the atrocious acts of Empire particularly the Germans.

5) Consumption - back to intersting, the power of clothing and lifestyle during the cold war, clearly something that USSR couldn't hope to compete with.

6) Work ethic - again interesting, although I didn't find the protestant work ethic that compelling - I suspect that it was one factor out of a number that came to bear.

http://www.amazon.co.uk/Civilization-Killer-Apps-Western-Power/dp/0141044586/ref=la_B000APQ8G0_1_4/278-1665721-0249239?s=books&ie=UTF8&qid=1421262182&sr=1-4

Overflatisk sett finnes det ikke spor av De ti bud i Fergusons «ligning», selv om de nok ligger under. Hvem er de, disse ti bud? Ja, vi skriver «hvem», til ettertanke for noen og enhver:

De ti bud, fra Wikipedia:

Den vanligste referansen for de ti bud er 2. Mosebok kapittel 20. Den norske kirke benytter en nummerinndeling formulert av Augustin, felles med Den romersk-katolske kirke og de fleste andre protestantiske kirkesamfunn:[1]

    Du skal ikke ha andre guder enn meg.

    Du skal ikke misbruke Guds navn.

    Du skal holde hviledagen hellig.

    Du skal hedre din far og din mor.

    Du skal ikke slå i hjel.

    Du skal ikke bryte ekteskapet.

    Du skal ikke stjele.

    Du skal ikke tale usant om din neste.

    Du skal ikke begjære din nestes eiendom.

    Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

I jødedommen og noen trosretninger innenfor kristendommen regner man det som sies i 20.4-6 som et eget bud, det såkalte billedforbudet. For de som regner billedforbudet som det andre bud blir da «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn» det tredje osv, til de to budene om begjær som regnes som ett bud – det tiende.

    De første tre (fire dersom en regner bildeforbudet som det andre bud) budene handler om menneskets forhold til Gud.

    De syv (seks) neste handler om menneskenes forhold til hverandre.

At budene ble skrevet på stein kan tolkes som symbol på at den er gyldig til evig tid.

http://no.wikipedia.org/wiki/De_ti_bud

I islam oppsummeres budene på en litt annen måte, en måte som etter vår mening forkludrer «det hele» og gjør guds- og menneskerelasjonen betinget eller forbeholdent og dessuten både utydelig og relativ, i og med at de bl a åpner for dualisme, dette at budenes løfter prinsipielt rettes mot muslimer og spesielt gis til velsignelse av muslimer og ved da usagt i denne sammenheng å utelukke de vantro fra å bli gjenstand for lik behandling i henhold til standarden, de selvsamme bud:

    «Vit at det er ingen gud unntatt Gud.» (sura 47, vers 19)

    «Herre, gjør denne by til et trygt sted, og hold meg og mine barn borte fra å dyrke avguder.» (sura 14, vers 35)

    «Gjør ikke Gud til gjenstand for deres eder når det gjelder å være fromme og gudfryktige og skape forståelse mellom folk. Gud hører, og vet.» (sura 2, vers 224)

    «Dere som tror, når det kalles til samlingsdagens bønn, så skynd dere hen til Guds ihukommelse, og la handel ligge. Dette er et gode for dere, om dere bare visste!» (sura 62, vers 9)

    «... Mot foreldre skal dere vise godhet. Om en av dem, eller begge, når høy alder hos deg, så si ikke «Uff», og vær ikke brysk mot dem, men tal respektfullt til dem!» (sura 17, vers 23)

    «... Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten.» (sura 5, vers 32)

    «Innlat dere ikke på hor. Dette er skjendig adferd og en slett vei å vandre.» (sura 17, vers 32)

    «Tyven, mann som kvinne, hugg av deres hender, som en gjengjeldelse de har fortjent, og som en preventiv straff fra Gud. Gud er mektig, vis.» (sura 5, vers 38)

    «Underslå ikke bevis. Den som gjør det, har synd i sitt hjerte. Gud vet hva dere gjør.» (sura 2, vers 283)

    «La ikke dine øyne dvele ved det Vi lar noen nyte, som pryd for jordelivet, for derved å sette dem på prøve. Herrens underhold er bedre, og mer varig.» (sura 20, vers 131)

Spørsmålet er om grunnforskjellen – både eksistensielt og språkmessig imperativt - mellom de to «lovtavlene» er så grunnleggende at vi kan lese direkte ut av dem at en sannsynlighetsberegning om hvorvidt de som følger de første er «dømt» til å bli mer vellykkede enn de som følger og pålegges de andre?

Hvilke tavler snakker Gud gjennom? Eller hvilke tavler snakker eventuelt Gud best og mest hensiktsmessig og vakkert – og mest universellt etisk -  gjennom?

Dette er fundamentale spørsmål. Hvilken tekst, Koranen eller Bibelen, er best, sett ut fra løftet i Bibelen om at Ordet skaper det det nevner? (Til sist dreier dette seg selvsagt om hvem gud virkelig er, om hvem den evig sanne Gud er, men dette må vi la ligge her og nå).

Ett er imidlertid klart: Ingen kan bli frelst og eie evig liv av å tolke disse budene helt tørt og jordisk og uten Den hellige Ånds trosgaver som den personlige og inderlige forutsetning?

Det er vår påstand at uten individets direkteforhold til Gud slik imperativet formuleres i de tre første av de ti bud, så ville vi neppe ha kunne spore noen utvikling hverken universelt eller lokalt - hverken av kapitalistisk frihet, menneskeverd, menneskerettigheter eller ytringsfrihet.  Vesten ville ikke ha vært Vesten foruten De ti bud. Det er med andre ord gudsbildet og individets forhold til den judeokristne personlige Gud vi har å takke for at Vesten på tross av sine mange dark beams for skarer av troende har blitt jordens beam of light.  Hvis ikke Jesus var blitt født, ville ikke verden ha tenkt: Jeg er verdens lys, uten Meg kommer ingen til Faderen, og den som har sett meg, har sett Faderen.

Så ja, Vesten er på vei mot stupet, rett og slett fordi vi har mistet gudsrelasjonen og forholdet til de tre viktigste og helt avgjørende første budene i De ti bud.

Det er å håpe at både Ajan og Nial – og resten av verden for den saks skyld - ser og forstår dette og at de før eller siden går til kildene og begynner å formidle det glade budskap direkte uten å gå rundt grøten. Nå har Nial servert en interessant materialistisk analyse av de verdslige sidene ved dette og da gjenstår det bare å åpne for den omvendelse som fødes ovenfra, ikke nedenfra.

Det dreier seg mer om omvendelse enn om omleggelse. Det dreier seg ikke om å reise seg fra et leie nedenfra, fra det moribundne, fra kjødet, men om å bli oppreist og gjenfødt ovenfra.