Solberg og Storhaug - what a match ...

Tatt fra HRS i dag:

"Prosjektkoordinator i tenketanken Minotenk, Per Yousef Assidiq, er så anstendig at han setter likhetstegn mellom Hege (Storhaug) og den straffedømte – og igjen arresterte – mullah Krekar:

Vi ser at det kommer stadig mer rabiate uttalelser fra begge sider. Hege Storhaug beskylder statsminister Erna Solberg for kultursvik overfor nasjonen etter å ha besøkt en Oslo-moske, mens Krekar oppfordrer til drap.

- De stadig sterkere uttalelsene er et tegn på at ekstremistene taper. Folket er i ferd med å vinne, legger Assidiq til.

Hege Storhaug og Mullah Krekar har mer til felles enn de er klar over".

http://www.rights.no/2015/02/ja-na-er-vi-altsa-sa-indignert/

Nei til islam kommenterer, (beklager ordgyteri):

Dette er «himmelropende» i den verste betydning av ordet. For her fins det ingen unnskyldning.

Etablissementet forsøker nå etter verste evne å gjøre landet til en forjettelse og en smeltedigel av de beste av de beste multi- intensjoner, til et paradis for smil, snillhet og fordragelighet.

De forsøker seg på en salig samrøre. På en eksotisk gryte som skal putre og putre på medium varme i det uendelige, i den faste overbevisning at det ikke skal koke over.

Og dette er nå våre politikeres kollektivt uttalte ønsker, uttrykt om enn ikke i rene ord i høytidelige partiprogrammer, men så i handling, og holdning, ikke minst, rundt om på teatrene i det praktiske, «virkelige» mediaskapte liv: Vi skal spise en lunken gryte om så vi vil eller ikke. Vi skal visst helst spise den rå.

Naiviteten er imidlertid like skremmende som påtakelig, for de som våger å se og gni seg i øynene og ta ut øreproppene.

Ordet kontraproduktivt finnes ikke i vokabularet. Landet omdannes nå i rasende fart til ei heksegryte der de «skyldige», Den store Satan, koker de «uskyldige» og de som ønsker et rent land, et ideal-pakistan i miniatyr der alle kan leve på andres blotte eksistens i trygghetens hus, darb al-amin, et sted hvor nøytraliteten er den nye allmektige Gud, sett med barneøyne, men hvor Allah romsterer ubemerket  i kulissene uten å bli tildelt noe formelt rolleinnehav. Darb al-amin betyr trygghetens hus. Trygghet for spesielt somme, for slik skal det være og slik skal det bli, skal det hete nå, etter guddommelig forskrift. Trygghet har, som vi vet, fått status av ukrenkelighet. Den er blitt en skapt avgud som forveksles med Skaperen av jord og himmel.

At Allah likevel er aktiv på scenen, om enn usynlig, synes ikke å bli registrert av noen. At Allah skulle være noen usynlig styrende hånd på dette fatamorgana-markedet, faller det ingen inn å tenke.Allah og profeten står ikke på menyen og alle innbiller seg at de er irrelevante eller ikkeeksisterende.

Bortsett fra Hege Storhaug som tør å ta ordet «kultursvik» i sin munn, hvilket er en brøde i «de nøytrales» øyne, i den nye store menighet og forsamling av selvskapt «hellige».

Scenen er duket for fremtiden. Erna Solberg har talt. Hun har tyngde, og hun vet det. Hun forsøker å stå støtt med beina plantet på to planeter i to inkompatible univers samtidig. Og det hun sier er at gud nå er blitt nøytral og henne selv uangripelig. Hun har gjort seg til profet og talsmann for denne nye guden, som hun tror det nå er full konsensus om å dyrke, pleie og bevare for all fremtid for enhver pris og uansett.

Det er kan hende det nye store Vi hun har i tankene, det nye store nøytrale VI. Den opphøyde og uangripelige guddom som ikke tåler å bli avslørt for hvem «han» i sannhet reelt sett er. Amen.

Solberg ser ut til å ha handlet på refleks, nærmest på måfå, men under trosskylden er tilstelningen i moskeen selvsagt bevisst arrangert og under nøye regi.  Men hvem trekker i trådene? Hvilken kommando er det hun følger? Hvilket regime er det hun underlegger seg?

Innlysende, ikke sant: Det er Lars Gule,  semi- eller kvasiguden, selvoppnevnt sådan, men akseptert i vide kretser som obligatorisk autoritet,  og som nå nikker i sin selvtilfredshets høyeste sfære. Hvor mye må ikke Gule nå samtykke med og rose Solberg i sitt stille sinn for, og nå som sin nye, lojale våpenbror og simultane disippel?

Men ikke bare Gule, selvsagt,  å nei da,  hele etablissementet klapper nå i hendene, i selvrosens selvhøytidelige selvgodhet, - åh, hvor de kroer seg i  sin skadefro harmoni. Endelig: En legitim syndebukk, et legitimt mål, i en ordkrig, selvsagt, uten colateral damage i form av hauger av lik.

De vil ikke se det tragikomiske: At de lar seg lede og forlede dit alle vet, dit hoven halter.

Og hva er det store i dette? Jo, at Solberg har unngått å falle i grøften, dvs i Gules garn, hans toleranse, hans like formale som formanende definisjoner, hans operasjonelle ad hoc definisjoner som egentlig ikke er virkelige definisjoner, men verktøy og strategi for å fremme personlige, relativistiske preferanser og hans så allerhøyeste og smukkeste ideologi, forkledd som den ateistiske gudens opphøyde nøytralitet:

For ifølge amanuensis Gule står alt her i livet om at du ikke skal være ekstrem, hverken deskriptiv eller normativ ekstrem. Og dette bud skal nå være det eneste, første, siste og største bud:

Du skal være ikke-ekstrem, hvis ikke så havner du i digelen og skal både stekes og kokes til evig tid, i nøytralitetens og den store, allmektige nye guden, Toleransens, Trygghetens og Nøytralitetens  navn.

For dette er vår nye syndehatende og synderhatende tre-enige gud. Et helt forferdelig vesen kledd i sekulærhedenskapets vantro herlighet og selvforherligelse, - et relativismens bunnsluk, det absolutte mørke midt på dagen.

Men hva består denne nye gudens bestanddeler da av? Av dennes motsetninger? Av intoleranse og sneversyn? Av utrygghet, vilkårlighet, urettferdighet og omvendt rasisme? Av subjektivisme, fordomsfylde og hatfremkallende, selvundergravende holdninger og splittelse i folket?

Mange vil se det slik og frykter utviklingen. Er det virkelig mulig å forene selvmotsigelser og uforenlige motsetninger?

Vi tror nå mer enn noen sinne at vi kan konstruere et coinsidentia oppositurum og en perfekt convivenzia i virkeligheten! Vi lever jo, rører oss og er til i den postmoderne,  absolutterte  optimisme, underlagt hybris alene, så hvorfor ikke? tenker vi i vår emotivt betingede tankeløshet

Vi forsøker så best vi kan. Og vi tror at vi kan makte det, å skape det nye shangri la, et sted som ikke fins, et sted hvor tilværelsen skal bli mindre uutholdelig enn lettheten.

Du skal – som vestlig og demokrat - helst ikke være noe i det hele tatt i dag. Du skal ikke tro du er noe, og hvis du tror du er noe, så skal du først og fremst tro at du er noe mindre, enn noe, ikke større enn noen, eller noe. Du skal være en løk uten kjerne, uten substans og derfor skal du gå og drikke te med naboen og troppe opp i moskeer og la deg avbilde med smil og fordragelighet og noen som kan triumfere sammen med deg, fordi her gis det ved dørene, man får gratis misjonstid i media over hele landet og i alle kanaler. 

No big deal, sier dess dealerne. La vie, la vie  devant nous tous esemble! La deluge? Elle n’y en pas. Elle n’existe pas. Pour nos.

Du skal ikke se og mene og gi uttrykk for noe som kan true prosjektet, nemlig, noe som kunne oppfattes som u-nøytralt. For hvis du viser ansikt, toner flagg og står om så Dovre faller, ja, da er du brun og ikke lenger nøytral. Og da er du en farlig, gemen gudsbespotter, et dehumanisert individ, et prygelobjekt, en paria, en spedalsk, og en som har begått en dødssynd og en som da faktisk noen vil ønske livet av, nettopp med hjemmel i den - tilsynelatende - nøytralitet som nå har inngått pakt med Allah, i den tro at nettopp Allah vil dele makten med noen andre enn seg selv og gjøre seg til sosialdemokrat og parlamentariker.  

Og oppfyller du ikke denne paktens absolutte påbud og forbud, vel, ja, da har du overtrådt en grense og beveget deg uten tillatelse eller velsignelse inn på hellig, nøytral grunn, og begått en helligbrøde, som fortjener den mest ydmykende straff. Og da fortjener du – uten tvil og uten at tvilen skal komme deg til gode - å bli utstøtt, hundset og tilintetgjort.

Du er plutselig blitt en landssviker, en ny Qusling.  Og dette kringkastes nå uforbeholdent over det ganske land, og som en triumf for de som tror de en gang i nær fremtid egenhendig skal kunne skriver landets historie, som seierherrer øverst på pallen, sett i kosmisk, nøytralt multiperspektiv.

Og hvem kan ikke da straffe deg og ta kniven i egen hånd?  Har ikke den nye guden sagt at enhver som lar seg krenke av spott kan ta loven i egne hender, uten formell lov og dom? At alle og enhver som tror og som føler seg krenket på gudens vegne og denne gudens uforanderlige konstitusjon kan hevne, som om han var den spottede guden selv, en gud som krever dødsstraff og at domen kan eksekveres av enhver som tror, til enhver tid, med enhver metode og på ethvert sted?

Hege Storhaugs ord oppfattes nå ikke bare som stikkende piler, men i tillegg som glødende harpuner og konkrete knivstikk i de potensielt krenkedes hjerter, et stadig stigende antall hjerter, hos muslim så vel som ikkemuslim, ja, alle de som nå tror på den nye, allmektige fellesguden, den gud som hater synd og mener i hellig alvor at syndere skal i ilden.

Ja, slik går det i et samfunn der media bidrar til å legitimere tanker og holdninger – i kraft av kronikker og innlegg - som anser det berettiget å drepe karikaturtegnere fordi slike tegninger – bilder, altså - faktisk oppleves ikke bare som mordvåpen, men som mord selv, mord som krever like for like, øye for øye, liv for liv.    

Det er ikke til å tro. Men det er sant. Når ord som «svik» og «snik» blåses opp til helligbrøde og dødssynd å ta i sin munn, og når ordet svik blir hausset opp til landssvik, ja, da er det på tide å våkne og si fra. Og når ordet «invasjon» ikke lenger kan tolkes som en metafor, men som en høyst objektivert og marsjerende våpenmakt på vei mot Storting og Regjeringskvartal for å overta der og da, eller på litt sikt, vel, ja da har man faktisk fattet alle ting veldig dårlig.

Aristoteles sa at det gjelder om å finne middelveien mellom ytterpunkter. Mellom feighet og overmot finnes måtehold. Men er det mulig å finne den gyldne middelvei mellom systematisk toleranse og absoluttisert intoleranse? Noe midt mellom passiv nøytralitet og aktiv og tillatt eller påbudt  voldelig misjon? Hva skulle den gyldne middelvei bestå i mellom kristen tro og frelse, - og islamsk underkastelse?

Vel, hvis vi tror at muslimer kan forhandle om alt, kjøpslå om alt, også om profeten, koranen, hadith, sunna og Allah – tar vi simpelt hen feil.

Dette vet Hege Storhaug. Men Erna Solberg og andre solskinnsmennesker?

Vel, det vi vise seg. På alles bekostning. Men det må være lov å peke på det faktum at hvis du i dag skulle nevne ordene "snik" eller "svik", - (i rette, dvs gale sammenheng) - så har du grunn til å være redd og gjøre klar for retrett. Og hvis du ikke skammer deg og gjør bot, får du etablissementet og det store VI mot deg og et stempel på deg for alltid.