Det beste menneske - ever? Og de beste menneskene?

A snapshot: Ubaydullah Hussain hyller terroristene i Paris. Det er helt lovlig og uangripelig. Arfan Batti minner om at det er lovlig å hevne profeten, (eller er det en plikt han mener?). Det er helt lovlig og uangripelig.  Og i London sitter juristen Chauadary og hyller de samme menneskene, og det er helt lovlig og uangripelig. Og i Stavanger,er det vel, kaller biskopen inn til et folkemøtee i domkriken hvor han vil at muslimer skal forplikte seg på ytringsfriheten. (Vi kjenner i skrivende stund ikke detaljene omkring dette, men dette kan minne om et forsøk for noen år siden fra et britisk medlem i Europaparlamentet om at muslimer burde skrive under på e erklæring om de avsto fra å bruke vold etc, kort sagt at de avskrev seg en del vers eller surer i Koranen som oppfordrer til vold - vi vet hvordan det gikk).

(Lagt inn nå: http://www.nrk.no/verden/islamsk-rad-reagerer-pa-biskop-uttalelser-1.12138528 Muslimer er ikke akkurat begeistra for biskopens oppfordring, nei, ikke uventet).
 

I dette aktuelle bildet la videre en ung, meget oppegående,vanlig norsk kvinnelig bekjent av oss for kort tid siden ut på et offentlig sted en melding hvor hun bekrefter at en venn av henne var blitt drept i kampene i Syria. Hun trøster seg med at denne krigeren nå har garanti for Paradis, og hun nevner navnet på dette sted på arabisk. Men er hun selv religiøs? Nei, ikke det vi kjenner til. Kanskje litt kristen? Vi vet ikke. Muslima? Definitivt ikke. Men likevel: Hun håper på et allahiansk Paradis for sin venn. Hun vil sin gode venn så vel. Hun har omsorg for ham også i det hinsidige. 

Hva forteller dette oss?

Vel, det forteller litt. La oss begynne med profeten:

Profeten Muhammed ble utsatt for attentat og drapsforsøk og måtte flykte. Han ble kastet sten på av kona til naboen, som var hans onkel, da han talte den ene guds sak. (For dette ble både onkelen og kona hans idømt den strengete straff i helvete, ifølge Koranen, som Muhammed resiterte og fikk skrevet ned). Han ble sviktet av mennesker som hadde lovet sin støtte og lojalitet. Han lekte ofte med sin yngre kone og kunne smile og le. Han satte en stopper for barnedrap og forbedret kvinners stilling i samfunnet. Han ble utvalgt av Allah til å formidle Koranen og de velsignede og rettferdige sharialovene til menneskeheten. Han befalte steining til døde for utroskap, fordi det bl a ville høyne moralen. Han ville gjerne spare en mann som kom til ham og fortalte at han hadde syndet med en ulovlig kvinne, men som likevel tillot at mannen ble steinet da mannen selv insisterte på rettferdig behandling, forordnet av Allah selv.

Dette og mye mer godt kan sies om Muhammed. (Jeg får nøye meg med ovenstående i farten, pga tidspress).

Det kan sies mye fordelaktig om profeten Muhammed, spesielt sett ut fra den tiden han levde og ut fra de forholdene som rådet grunnen og hvor nåde ikke alltid gikk for rett.

Men: Islams hus er i brann og krise, ifølge Osman Rana, på Aktuelt med Torp, som lar Rana terpe på at islam ikke er islam, for det Rana sier, egentlig, det er, uten å si det, at islam ikke er islam slik vi ser islam utfolde seg i store deler av verden i dag. Ingenting med blodige, urovekkende og avslørende fakta om død og fordervelse har noe med islam i indre destruksjon, implosjon eller barbari å gjøre. For islam er i sin essens uforenlig med krigens hus og alt som da ligger innenfor islams hus i dag, hvor islam er krigens hus og hvor fredens hus faktisk er det hus vi i Vesten befinner oss i dag, nemlig i Fredens hus, som er islam.

Tygg litt på det: Direkte oversatt fra arabisk betyr dette at Fredens hus, dvs. islam, er Krigens  hus. I alle fall i øyeblikket. Men denne lingvistiske floken forties. Man skal helst ikke operere med paradokser eller satire i islam. Det kunne svekke saken og selve troen og derfor enhver muslim, overalt.

Det må være en smertelig erkjennelse dette, for de som har en profet som skal ha fortalt muslimer allerede den gang han rettet en advarende finger mot at islam ville bli forsøkt kuppet og destruert av hyklere, som ikke er ekte muslimer. Med andre ord: Helt fra begynnelsen har Islams hus ligget i strid med seg selv, i brann og krise, ut fra profetens profetier. Muslimer gikk en dyster fremtid i møte fra dag en. Og det har kostet mange liv. 250 millioner, ifølge kilder, som vi ikke er helt sikker på om vi kan stole på.

Det gjentar seg hver gang: Hver gang muslimer får anledning til å beskrive profeten, i ord, blir det aldri stilt spørsmål om sannhetsgehalten eller rimeligheten i slike fremstillinger. Og dette skjer i de mest prekære situasjoner, under de mest dramatiske omstendigheter, som utgangspunkt for debatter og tv-show. Som f eks nå under snakkeprogrammene i media om blodbadet og mordet på Charlie Ebdo i Paris.

Det er da de er viktig å fortelle verden at profeten var god, et lysende eksempel for menneskeheten, en mann uten lyte. Men det trekkes aldri frem at profeten faktisk var en synder som innrømmet det og som ba om forlatelse overfor Allah flere ganger om dagen, fortelles det i de islamske kildene. Det nevnes aldri at profeten aldri kunne være sikker på at han ville bli godtatt av Allah, men likevel da slik at muslimer kan være sikre på at Muhammed selv vil gå god for noen muslimer overfor Allah, slik at de slipper de verste straffene, på dommens dag.

Men dette trekker ikke muslimene frem når de gis muligheten til det i media. Det er mye mer interessant og fordelaktig å skildre og forsikre om at Muhammed var eksemplarisk over alle andre eksemplariske forbilder. Og dette vet muslimer som trekker frem sitt forbilde: Vestlige journalister – mainstream – har ikke noe å stille opp mot slike beskrivelser, idealiseringer, hyllester. Man skjønner ikke at dette egentlig dreier seg om guddommeliggjøring og en forgudning av et syndig menneske, et dødt menneske, slik profeten Muhammed er og var. Og at det samtidig er en fordømmelse av alt og alle som ikke underkaster seg dette bildet som tegnes av profeten.

Media skjønner ikke at dette å prise profeten i beste sendetid faktisk er en fordømmelse av all vantro, dvs all tro eller mangel på tro som ikke opphøyer profeten til den han er og fremstilles som i disse muslimenes forsikringer. Media skjønner ikke at gudebildet de presenterer er noe langt mer enn bare en hobbypsykologisk identitetsmarkør, en forankring i en blant mange og flere likeverdige kulturer, en strategi som bør oppmuntres og belønnes i vår kultur i dag. Å være for profeten settes på linje – i verdi - med dette å være for nynorsk, tale nynorsk og arbeide for målsakji. For å forgude profeten kan ikke være noe annet mer dramatisk og farlig enn dette. Media klarer ikke å forestille seg noe annet. Media forstår ikke at det er en synd å forgude et menneske, om han så er Muhammed. Media skal dessuten jobbe for fred og fordragelighet. Media er på et hellig oppdrag!

Man antar at dette er rent subjektive beskrivelser og altså noe journalister ikke kan angripe. For ikke å si: Begripe.

Beskrivelsene oppfattes som en smakssak og smaken, den skal man jo få ha for seg selv. Media skjønner ingen ting av dette, av hva hellighet er, av møter med det hellige, med den Gud som hater synd og som er allmektig. Dette blir for mektig for media. Noe man skygger unna.  For her skal ingen kunne sette seg opp som endelig smaksdommer og dette gjelder både media selv og dets publikum. Hverken publikum eller journalistene selv skal tillate seg å få satt seg selv høyere. Det skal ikke være tillatt å holde noe mer hellig enn annet, og dette er det eneste hellige prinsipp, og dette er ufravikelig og det gjelder først og fremst for ikke-muslimer. Det ville ha vært å være intolerant, sneversynt og fordomsfullt å tillate noe slikt for andre enn muslimer. For: Hvem er jeg som kan pådytte andre «mitt» syn, mine verdier, mine smaksdommer? tenker vestlig MSM. Hvem kan vite hva som er best, andre enn muslimer? Fins det noe bedre enn noe annet? Fins det noe bedre enn medias såkalte nøytralitet, journalisters point of view, mediafolks – ideelt sett – såkalte objektive tilnærmingsvinkler på sakene – og dramaene. Fins det overhodet noe reelt drama for journalister, for pressen, for media?

Nei, de tror visst at de bare refererer fakta, og ferdig med det, selv om de har lært noe annet på høyskolene. Men dette kan man ikke si høyt og forklare for hver gang. Forståelig nok. Folk nøyer seg visst på sin side med at den objektive sannhet blir referert for dem. Det holder i massvis og gemyttene kan roes ned og forbli i "splendid isolation".

Ved ikke å stille spørsmål om profeten Muhammeds person og hans «kvaliteter», eller mangel på sådanne, setter programlederne, redaktørene og de andre involverte seg opp på en  pidestall, på et høyalter, der hvor det hellige befinner seg og utstråler sin energi, sitt lys, sin makt, sin sannhet. Og den er, som kjent, uangripelig, sannheten. Til og med for muslimer skal dette være den objektive sannhet. Og selvsagt MSM’s sannhet. Relativismens sannhet. Unnfallenhetens sannhet. Feighetens, lystløgnens, fordreinings- og bagatelliseringskunstens og angstens sannhet. Den må voktes og æres for enhver pris. Den er tabu og den som våger å utfordre den, stille spørsmål ved den, er out, en kasteløs, en besmittet som må holdes i tømme og isolasjon. Ja, som må undertrykkes, om ikke med trusler om fysisk Gulag, så med trusler om et mentalt Gulag. Det er bare muslimer som får slippe til ustraffet med å hevde at de har det eneste og eneste sanne menneske som har gått på jorden til forbilde. Og derfor skal ingen få krenke Muhammed fordi det er en krenkelse av den enkelte muslim og ford det alltid kommer til å være nettopp slik.  

Det er sånn det er blitt. Men medias sannhet er ikke sannheten, ikke på langt nær, og kan ikke være det.

Og her ligger et viktig clue: Dette vet muslimene og vet å utnytte muligheten. De vet at de allerede i utgangspunktet har utmanøvrert og målbundet MSM og hver eneste seer og leser attpåtil. Media dikterer ved å føye seg, folket lystrer og islam triumferer. Og publikum tror at slik skal det være, at slik skal man forholde seg, at dette virkelig er en sømmelighet som sømmer seg og at journalistene eller programlederne er fine mennesker, tolerante mennesker, og at alt er som det skal og bør være.

Praktisk, opportunt, etisk og moralsk riktig alt mulig, altså, WIWIN, må vite. Vi er ikke selvgode, vi er bare gode og det gode vil vinne. Man puster ut. Man glemmer at unnfallenheten fra vår side er det beste press- eller misjonsverktøy islam kan tilbys og tenke seg å få servert, og det helt gratis og uten problemer, uten spørsmål og forbehold. Det er derfor da bare å fortsette, å ture frem - og det samme vil gjenta seg neste gang, og deretter gang på gang på ny og på ny.

De må tro vi er mye dumme. Vi fortjener derfor det som måtte komme, tenkes det, sikkert.

Det oppfattes som moralsk høyverdig å gå rundt grøten. Man får jo beholdt roen, ikke sant? Det står seg ikke for oss nordmenn å hisse seg opp, provosere, la seg oppskake, - for dette dreier seg jo til syvende og sist om fillesaker, tror man. Eller mener seg å vite. Men jo mer usikker man er her, på dette, jo sikrere vil man fremstå, og jo færre spørsmål vil bli stilt. Det er blitt et aksiom for media at muslimer må få lov til å markedsføre det verste for det beste, nei, misjonere for noe som man tror egentlig ikke er så farlige, noe som ikke betyr noe i det lange løp. Man går ikke over streken for eventuelt å supplere med dypsindige kommentarer og analyser når det gjelder slike småtterier. Muslimer er bare overtroiske, ikke sant, ikke noe mer, de tror på illusjoner og dette kan vi gjøre noe med, det vil si: Vår kultur kan gjøre noe med det, det vil med nødvendighet gå seg til, muslimene vil bli som oss og kommer til å bli som oss, samtidig som vi med sikkerhet vil bli litt mer lik dem – for gjør det noe da? -  dvs ikke-overtroiske, realistiske og bedre mennesker, mennesker som oss selv, men som bare foreløpig er uten behov for noen hellig profet. Vi er bare midlertidig profeteløse, og derfor ikke helt håpløse, i islams øyne.

Det er blitt en dyd å jenke seg - eller underkaste seg - for nordmenn av i dag. Kanskje den største av alle dyder. Vi har råd til det, er begrunnelsen, og vi har godt av det, både moralsk og medisinsk (Fuggeli). Vesten som har kvittet seg med sine hellige helgener har vist seg overlegen den kultur som muslimene jo kommer fra og som de fremdeles klamrer seg til, men som de har rømt fra, eller emmigrert fra? Vil ikke islam før eller siden måtte forandre seg til det bedre, også, og vil ikke muslimene med vår hjelp før eller siden med Vesten og våre egne små drypp av ateistisk godhetsmisjon hjelpe dem inn på den ene, rete vei?

Klart muslimer må få ha sin dumhet - vil noen si - , sin verdighet, sine subjektive forestillinger og overbevisninger, sine holdninger, sin metafysikk, sin forestillingsverden og sn verdensanskuelse i behold. Ja, vi føler oss forliktet til å støtte dem og konservere dem i dette. De må bare få holde på med å forsøke å overbevise oss om hvor fantastisk mye bedre deres profet er i forhold til våre hellige, det vil si: Våre hellige by default, nå for tiden. (For holder vi noe som helst hellig utenom media og mediamakt her i landet, i våre dager?). Islam fortjener vår finansielle og mentale støtte i dette arbeidet. 

Ved å la dem holde på, får vi vist hvor prektig tolerante vi er og hvordan vi vokser i toleranse for hver dag og proporsjonalt med det absurde som utfolder seg foran våre øyne og som går ubesudelt rett inn i våre ører, inn i vårt hjerte, og som får befestet seg der, for å ligge å rumle og peke, med sin fintfølende moralske finger.

Forherligelse av profeten er en maktstrategi, et glidemiddel, en knipetang, et ypperlig, suggererende misjoneringsverktøy og det virker like godt hver gang og ja, bedre og bedre for hver gang.

Samtidig som det gir oss en anledning til å sole oss i øket selvpålagt egenverdi og samtidig som dette tillater oss å bruke stadig mer energi og – oppsparte - midler for å opprettholde vårt selvfortreffelige kollektivt-ego-selvbilde. Det skal jo koste å være kar. Vi betaler gjerne for den største av alle synder nå: Med dette å være tolerant (inntil vanvidd og vemmelse). Ingen synd fryktes mer enn denne å være intolerant. Å bli stemplet som intolerant, fordomsfull, er verre enn å måtte lide i noen offentlig gapestokk til spott og skam.

Men noe som alltid koster mer enn det smaker: Å være hovmodig. Men dette begynner å bli forbudt å tenke, se, avsløre og mene. Det koster å være «moralsk» kar, etisk mer høyverdig.

Vi tror nå at det bare er helt naturlig å være hovmodig og at å være hovmodig er et bevis på at vi er gode, nei, at vi er bedre enn det, og bedre enn dem, ja, mer høyverdige, mer å satse på. Samtidig er vi hellig og ontologisk overbevist om at vi ikke skiller mellom oss og dem, men det er nettopp det vi gjør. Tragisk. Komisk. Farlig. Selvdestruktivt. Som det er.

Vi tror det skal være sånn. Det er bitt en naturnødvendighet at det er slik og en selvfølge for oss at vi er forpliktet til betale for alt dette, noe som vil koste oss stadig mer og mer. Det vi gjør, er å frembringe ofre, «sacrifizes of appeasement». Beskyttelsespenger, vil noen da raskt tenke, men aldri tøre å si. I virkeligheten er dette en dugnad og et spleiselag til fremme av mentalt sammenbrudd, til et frem- til- om- snart og ikke om lenge ubevisst villet og valgt  moralsk forfall, et offer frembrakt til denne nye guden i håp om forsoning på forhånd og i en bønn om at denne fremmed og fryktelige guden vil spare oss og dra forbi til neste sted, når det kommer til stykket og alt blir alvor for fullt: Media og relativismen er vår øversteprest, vår mellommann mellom den skjulte gud vi frykter og som snart skal vise seg for oss og da for muligens å ødelegge oss, frata oss vår frihet og vår identitet.

Mot dette stiller vi vårt offer, vår misforståtte toleranse for alle penga, - det kunne være selve credoet. At vi holder på med å tolerere oss til fant, er det ingen som frykter eller tenker på. For vi finner ingen grunn til å tro at vi noen gang virkelig skal måtte finne oss i å bli til virkelige fanter og dermed  også foraktede for å ha vært dumsnille, ettergivende og for å ha misforstått hva godhet er, virkelig godhet, sann godhet og sann kjærlighet. Vår rikdom og toleranse – vårt oppblåste selvbilde – har sørget for dette og tilranet seg en evig reservert balkong i vår akk så sekulære himmel.Tror vi.

At vi har funnet sannheten, står imidlertid klart for media og menigmann. Det er blitt mer cool og mer OK å være hovmodig enn å være modig. For vi vet hverken hva mot er, eller hva hovmot. Uansett, - vi bryr oss ikke. Det betyr ingenting. La oss ta så lett på det som mulig. Det er som om vi i fullt alvor kan innbille oss inn til den sannhet at vi kan frita oss selv fra tyngdekraftens lovmessighet. Vi ser ut som engler, sa en fransk forfatter og spesialist på islam, da han var her for noen år siden. Vi er lettere enn Hindenburg, luftskipet, før det kom i brann og styrtet og lærte oss – men bare metaforisk - en lekse vi allerede har glemt. 

MSM åpner på denne måten for en markedsføringsmulighet av islam som muslimer ikke kan la løpe fra seg og et verktøy som de ikke kan ligge ubrukt. De kan lovsynge en av de verste despoter som har eksistert og samtidig vite at journalistene ikke kan verne seg selv og sitt publikum mot den påvirkningsverdi dette skuespillet har i negativ betydning, og at hele prosessen egentlig dreier seg om en foreløpig tillatt undergraving av hele Det vestlige paradigme. Langsom lar hele befolkningen seg suggerere inn i noe den forhåpentlig hadde tatt avstand fra hvis bare media, vår kulturelle- og faglige elite og våre akademiske og ikkeakademiske intellektuelle hadde turt å forholde seg til ved å tolke og fortelle sannheten i et litt større perspektiv og med et litt mer relevant fokus enn de til nå har villet og maktet.

Av og til kan man spørre seg hvorfor programledere som opplever at muslimer så hemningsløst benytter anledningen til å hylle profeten Muhammed for åpent kamera tillater at de gjør dette uten motspørsmål. Er det fordi disse mediaklovnene virkelig tror at muslimene som mener og forfekter disse tingene er så dumme at de bare lar dem ture frem, og fordi de rett og slett ikke orker å ta seg bryet med å stille spørsmål og fordi de vet at å stille spørsmål vil bli oppfattet som et angrep, en hån og en krenkelse i seg selv? Er det for at de er vettaskremte? Er det fordi de er genuint islamofobe? Er det fordi de vet at de ikke kan stoppe dumheten uansett hva, om de skulle prøve?

I så fall er vi på vei mot det noen vil kalle «der Untergang», uten håp om å kunne redde oss selv i en liten jolle eller på en planke uti Nordsjøen eller i en «Yellow submarin» med Beatles som favorittsalme ved reisens slutt.