Ultimat demonisering

Å demonstrere til støtte for Iisrael i sin krig mot Gazas kvinner og barn er, for meg, det samme som å demonstrere til støtte for Anders Behring Breivik mot Utøyas ungdommer!

Å demonstrere til støtte for israel i denne krigføringen selv om de snakker om «fred» er uten tvil en støtte til drap på kvinner og barn.

Jeg klarer ikke å se store forskjeller mellom dette og hvis noen hadde demonstrert til støtte for en morder som har drept unge mennesker i Norge.

Jeg mener de som støtter ABB er onde og de som støtter israel er like onde.

Tatt fra Document her

Hva kan man si om et sinn som tenker i disse baner? Hva kan man tenke om en sjel som virkelig føler et så dypt og inderlig hat som det disse ord og forestillinger uttrykker?

Hva er et menneske uten synd og sine synder?

Den som har sagt det som ovenfor står må være et menneske som ser seg som syndefri, et menneske hvis gud har overbevist ham om sannheten og at han har gud på sin side. Vedkommende må være et menneske som føler seg så privilegert i sin guds øyne at hvis noen skulle motsi ham, så vil det være et bevis på at Satan eller Den onde er med dem som sier ham i mot.

Disse blir pusjet fremover av ondskapen selv og de fortjener derfor selvsagt å dø.

Vedkommende tilskriver seg og sine enerett til å demonisere, sjikanere, håne, hetse, hate. Og dette er selvrettferdigheten og selvgodheten på sitt høyeste punkt. Vedkommen er tydelig på den riktige side, ifølge ham selv og ifølge den autoritet som tydelig ledsager ham og veileder.

Vedkommende er selv, personlig, og på vegne av sin religion, og sine trosfeller, rettferdiggjort allerede i utgangspunktet og på forhånd og logisk da allerede helliggjort, og erklært rettferdig og renset for all synd, i hvert fall inntil videre, av denne så grimme gudsforestilling.

Det skal være en god gjerning både å klistre israelforsvarere og selve Israel, ja, og jødene, til Anders B B og hans grusomme ugjerninger og ondskap. Her slipper ingen israelsvenn unna. Alle skal tas. De skal assosieres med den ultimate ondskap. De skal helst umiddelbart stilles for domstolen og eksekveres, får en leser inntrykk av, for dommen er allerede felt over disses hoder, det står visst dessuten i en «hellig bok», og hva skal man da med en rettergang bygget på fornuft, menneskelig innsikt, sunn fornuft, lange demokratiske tradisjoner og et judeokristent menneskesyn, verdigrunnlag og en ditto virkelighetsoppfatning med påfølgende eller påhengende vestlig juss.

Hvilken gud er det som gjør dette å hate til en dyd og en fortjenestefull handling, - for ikke å si gjennomgående, fastlåste holdning?

Skulle denne holdningen sikre en inngang i Paradis?

Vel, hvis vedkommende skulle ha klart å innbille seg dette, så bør han komme seg ut av sitt vanføre fortere enn svint. Men hvem skal hjelpe ham ut av vrangforestillingene, forakten, hatet, selvgodheten, selvsikkerheten og drivet til å opphøye seg selv over andre og «retten til å demonisere»?

Om vedkommende nå skulle føle seg sikrere og mer stødig i en tro på at for vedkommende Paradis nå er mer sikret enn noen gang før, så kan sunn fornuft fortelle ham at dette er en farlig illusjon vedkommende har strevd (jihadert) seg til, i sin tilstrevende jihad for såkalt selvforedling, for ikke å si selvforherligelse. For islam er klar på dette. Islam vil aldri kunne forsikre noen om Paradis, ikke en gang selvmordsbombere, som måtte ha noe uoppgjort med Alla i det skjulte, eller som vedkommende ikke er seg bevisst.

Og det er kanskje nettopp dette vedkommende ikke har latt synke inn i seg. Et budskap han av selvsamme tro farlig ironisk nok og brukt på sitt mest perverse kan vende selve sitt sentralpunk ot ham og fordømme ham, til ild og evig pine, hvis ingen kan gå mellom.

Og hvem skulle i så fall det kunne være?  

Er Basim antisemitt? "Jeg er Israel"