Debatten 28.08. 14

Debatten begynte i kveld som et mandagsmøte bestående av byråkrater i en kommune- eller statsadministrasjon. Og der man ser frem til neste hyggelig møte neste mandag og hvor man håper at ingenting vil skje som kan nødvendiggjøre nedleggelse av hele komiteen for alltid.

Det viktigste prosjektet blir derfor å snakke. Snakke seg ut av eller inn i ting. Eller bort fra. Det er derfor byråkrater for det meste er bortreiste.

Debatten var et forum for muslimer, av muslimer, dsv rette muslimer, sanne muslimer, gode muslimer. Selektive muslimer. Opportunistiske muslimer. Fanatiske muslimer. Som alle var enige om at de ikke var radikale. Eller ekstreme. Men ingen av dem påsto seg å være moderate! (Helt i flukt med Erdogan). Og alle må være enige i at her hadde vi med vanlige, norske muslimer, dvs mennesker å gjøre. (Ikke svenske, spanske, britiske, tyske, polske menneskemuslimer!)

Alle var enige om, eksplisitt, at radikale muslimer befinner seg annetsteds eller er så skitne at de ikke er til å ta i. Og at disse andre utgjør ubetydelige i antall og bare fjernt utgjør noen virkelig potensiell fare eller trussel mot rikets sikkerhet og demokrati. Eller borgernes økonomiske og religiøse frihet. (At Religionen, dvs islam ikke tillater religionsovergang, nevnes, selvsagt, ikke).

De fremsto som trygge, velfødde, moteriktige, velfriserte, og til dels taleføre, hvis man ikke ser sofisteriet bak drøset, selvfølgeligheten, for noen debatt var det jo ikke snakk om i det hele tatt. Det var tillært oppgulp av slag.

Man var enig om at norske muslimer egentlig ikke er radikale og at de tolker og eier det sanne islam.

Uhyre kjedelig, med andre ord. Og unødvendig og nesten intetsigende. Debatten var et møte for møtets skyld. En møte for å styrke selvrettferdigheten hos de selvrettferdige og til dels selvoppnevnte medlemmer storsamfunnet med søvgjengeraktig, helt vanlig vestlig skyldfølelse, føler seg forpliktet til å fokusere på og beholde i rampelyset så lenge som mulig, fordi det jo finnes journalistiske scoop i dette, selvsagt.

Og dessuten en anledning til å markere motstand mot såkalt islamofobi og legitimitet for å føle autentisk skadefryd overfor de isamofobe, de som lider av den oppkonstruerte sykdommen islamofobi, et fantasibegrep som kun er skapt for å kunne brukes til å mobbe islamkritikere.

(Det dreier seg dessuten om  seertall!)

Jeg gidder ikke gå i detalj, men forutsetter at alle som leser dette så denne søvndyssende forestilling.

Hvorfor søvndyssende? Jo, fordi alle går rundt grøten. Ingen kommer til saken. Man diskuterer hvordan man skal komme seg unna saken. Og man trenger hjelp til å kunne fortsette i samme tralten.

Det dreier seg om å hale ut tiden og forlenge «mandatperioden» eller idiotperioden, alt etter som. Det dreier seg om å etablere, skape og bevare image. Man vil forsikre om at  problematikken, for ikke å si dramaet, som utspiller seg, egentlig ikke dreier seg om noe som helst, og at det er akkurat dette som bør bety alt for de aller fleste. Det vil si: Man bør og skal ikke snakke om hva alt dette med muslimer, islam og radikalisme egentlig dreier seg om. Allah og profeten som fundamentale «faktorer» er reelle tabuer. Men dette erkjennes ikke. 

Faktum er at muslimer frykter å tale om Allah og profeten i noe dybde. Derfor trenger de storsamfunnets hjelp til å beskytte dem mot andre muslimer. De krever «motstandsarbeid» av ulike slag, finansiert og etablert av storsamfunnet. De har egne organisasjoner som arbeider for fred og forsoning, både innad og utad, men dette arbeidet strekker ikke til. Og i en slik kronisk situasjon, vil det være svært beleilig å kunne skylde på andre, hvis det nest verste eller verste skulle skje. Og dette ser ut for å skje kontinuerlig, uten stopp, ut fra mer eller mindre mystiske eller mytisk begrunnede og mer eller mindre oppkonstruerte behov, for enhver anledning.

Er sluheten og unngåelsene en bevisst valgt strategi for å kunne unngå ubehagelige og relevante spørsmål? Og bygger dette på genuin frykt? Frykt for å se realitetene? Frykt for sine egne? Frykt for å se demoner i eget premissgrunnlag? Frykt for å konfrontere islams mørke sider annet enn med floskler og en overflatisk forståelse av hva islam er, og kommer til å bli?

De radikaliserte ungdommer som reiser til Midtøsten for å hjelpe til med å utbre islam, blir sett på som et problem for storsamfunnet. Og derfor må storsamfunnet mobiliseres i stadig større grad, for å forhindre enda større tragedier, enda større kriser. Muslimer fraskrives helt eller delvis ansvaret. Samtidig som man angriper Barnevernet for å ville blande seg inn i muslimfamiliers indre anliggende!

Og hvem er storsamfunnet? Man skulle tro det var muslimene. Man får inntrykk av at når det skal bevilges penger til forebyggende tiltak, så er det muslimene selv som villig skal betale for det. For det nevnes ikke med ett ord at storsamfunnet i virkeligheten er norske ikkemuslimske skattebetalere, og norsk olje (ikke f eks saudiarbisk, iraks, syrisk, barainsk olje). Dette er også tabu.

Det er som om krisemaksimeringen i seg selv er et politisk verktøy for å fremtvinge større bevilgninger. Det er som om dette byråkratiet allerede har overtatt bevilgningsmyndigheten. Og det virker som om alle er enige i dette: Det fines intet annet enn penger som kan «løse» problemet. Og større velvilje fra den norske ikkemuslimske befolkning.

Her finnes intet ymt om behov for åndelig klargjøring, åndelig innsikt, åndelig realitet.

Hvorfor klarer man ikke å se at denne byråkratiske settingen bare vil forsterke radikaliseringen? Ser de ikke at de radikale bare kaldflirer av dem? Og at det vil blir stadig flere som enige med de radikaliserte, dvs de som virkelig tror at de er ekte muslimer, og agerer på det?

Man får frem med styrke at man ikke kan klandre en imam i Drammen for at to halvpubertale søstre ble jihadisert og dermed støttespillere for det mest brutale drapsmaskineri som verden har sett på lang, lang tid. Imamen har ikke ressurser til alt. Han har så mye å gjøre ellers at det ville være umulig for ham å påse at visse tilfeldige moskegjengere fra det norske utenforskapet forsterket sitt utenforskap ved å bli innenforskap i IS, eller hva det nå enn måtte hete.

Byråkratene i denne debatten synes å tenke at veien blir til mens man går, at problemene blir borte jo lenger man fjerner seg fra dem. Man tror virkelig at man i fine ordelag og allmenne moralske selvfølgeligheter og fromme ønsker kan snakke seg bort fra hva tingen egentlig dreier seg om og gjelder.

Byråkrater elsker å diskuterer diskusjon, og hvordan man skal diskutere. Hva man skal diskutere er sekundært, spesielt når man ikke tør å se hva saken dreier seg om, nemlig islam som sådan, islam som essens og virkekraft, eller åndskraft. Man bøyer seg for et tilsynelatende aksiom, en tilsynelatende selvinnlysende sannhet at: Islam kan ikke forbindes med ekstremisme. Gode muslimer er ikke slemme, ufredelige. Men vanlig fredelige mennesker.

Man fremlegger diffuse påstander og fremsetter krav til storsamfunnet. Det er tydelig at byråkratene trenger hjelp av utenforstående til å løse de problemer de selv ikke klarer å indentifisere, radikalt sett. Ja, men de trenger problemene for å kunne holde på med sitt og kunne opprettholde et godhetsimage av islam og seg selv for enhver pris. Hvordan kan de få vist seerne at de er tilnærmet moralsk perfekte hvis IS forsvinner, eller blir nedkjempet en gang for alle?

Game over?

Å, jo da, veien blir til mens de går. Den mest fantastiske enveis Autoban er nå i ferd med å brolegges, den går nå i flybane rett fra IS’s områder opp til og direkte inn til Vesteuropa.

Programlederens grunnfobi er tabuer hun ikke tør pirke i. Hun foretrekker at folk beholder sine tabuer og tror dermed at hun på sin side dermed tilegner seg en kostelig fetisj, image-fetisjen, hennes egen, først og fremst. (Velter hun seg i sin egen gjørme, sine egenproduserte avgudsbilder?) Det gir henne en magisk kraft, som hun tror er virkelig, men som i virkeligheten er en illusjon, en øyeblikkstrøst hun før eller siden - og jo mer  med tiden - vil bli mer og mer avhengig av å få oppleve. Vel, hun staker ut sin egen kurs. Allah sier: Jeg villeder hvem jeg vil, når jeg vil.

Så lenge hun klarer å konservere debattantene i deres tabuer, i sin tro, i sin religion, har hun makt over dem, tror hun. Men muslimene skjønner at det er de som har henne i sin hule hånd. «Partene» - programleder og innbudte gjester - forstår likevel ikke at det er de tabuene de har felles som legger premissene. At det er dem som knytter dem sammen og binder dem opp – i ufrihet og feighet. 

Så lenge man ikke «snakker om det vesentlige», kan alle føle seg like trygge og rolige. Fremtiden blir rosenrød. Ublodig. Og i og med at forestillingen lykkes der og da og folk lar seg lure, ja, så vil forestillingen måtte fortsette i det uendelige, for at idyllen ikke skal brytes og helvete bryte løs. Og det man oppnår er å få tilskuernes sympati og støtte.

Jo mer ufarlig og jo mer kjedelig, dvs jo mindre vesentlig, jo bedre, med andre ord.

Feel good?Hvorfor ikke?

Eller ikke?

Debatten kan ut over dette betraktes som et forsøk på å vise hvor demokratiske muslimer er, i sin essens! Debatten analogiserer det som skjer på Stortinget og på Stortinget finnes det alle politiske avskygninger det er noe å snakke om. Så også her i Debatten. Debatten blir dermed et tverrsnitt av det norske, det essensielt norske. Det gode, positive norske. Det store hjerte. Norge. Og det essensielt norske er jo ikke farlig. Det essensielt norske vil alltid være det nære og kjære og slik tingenes tilstand skal være her i landet. Det essensielt norske er både Marx og Lenins ønskedrøm. Og dessuten Muhammeds ønskedrøm, ifølge muslimer flest, og dette er jo dokumentert vitenskapelig. Muslimer mener at Norge er en muslimsk stat, et nærmest perfekt ummah. Muslimer kunne ikke ha skapt det bedre selv. Man skulle tro at de virkelig mener at det er Allah som har tilrettelagt Det norske samfunnet for dem, på forhånd, og før de kom, og for at ekte muslimer skal kunne nyte det i fullt monn og i fulle drag.

Debatten blir oppført på scenen som representativt i miniatyr for hva som skjer på Stortinget og for hva som skal komme til å skje der, og i korridorene, i fremtiden.

Vi skal derfor ikke frykte islams maktpotensiale på Stortinget, ikke nå, og ikke for fremtiden. Debatten viser jo att det foreligger en legitim, demokratisk uenighet muslimer imellom. De aller fleste norske partier ble representert: Ap, Venstre, Ap og Frp. SV ble ikke representert. Muligens fordi SV er et parti som ikke akkurat har fordømt Hamas på det sterkeste, en bevegelse som vil at Israel skal slettes av kartet.

Var fraværet av Hamas- via SV-  i Debatten en bevisst strategi?

Vel, «okkupasjon» ble nevnt, husker ikke av hvem, var det Abid Raja?  I hvert fall er det god grunn til å tro at disse vanlige norske muslimene er imot «okkupasjonen», vi vet hvor og hvorfor … men tydelig er det at «okkupasjonen» lett kunne ha bli et skår i gleden for Debatten. Ved å glemme å integrere SV i Debatten, kunne Debatten lettere la muslimene fremstille seg selv som vanlige, fredselskende demokratiske flertallsmennesker i ALLE SAMMENHENGER.

Seerne skal sitte igjen med et inntrykk av at hvis muslimene fikk flertall på Stortinget, så ville alt fortsette som før, i den sårt tilkjempede norske, tradisjonsbetingede og trygge tralten. Det er ingen fare, med andre ord. Snarere tvert imot og dette kan utlegges som om det var vi nordmenn som hadde lært muslimene å tenke demokrati og hemmelige valg. Vi tar selvrosen for dette på forskudd!!

Vi har skapt en ny essensen, den evig og uforanderlige norske og fredselskende muslim, og og forandret eller revolusjonert selveste islam inn til margen med dem.

Og imens herjer IS i Syria og Irak. De rettroende triumferer i barbari, strutter av selvtillit og utfordrer reelt Vesten mer enn kommunistene noen sinne kunne ha drømt om å oppnå.

IS ser ut til å ha lært mye av Hitler og Goebbels og deres lakeier. Etter hvert som nazistenes udåder, overgrep og uhyrligheter ble kjent for den vanlige tysker, oppsto det et behov i den tyske befolkningen for å kvitte seg med Hitler og hans gjeng, og disses oppblåste ideologi. Det oppsto et genuint håp om å skape noe nytt og bedre, noe mindre voldelig og mer demokratisk, eller aristokratisk. Og hvordan skulle dette skje? Jo, å fjerne årsaken til elendigheten. De visste at verden ville bli bedre uten en Hitler, som jo var det fundament nazistene satte sin lit til, trodde på og forgudet.

Med «guden» borte, ville frelsen komme. Med nazismen og Hitler borte, ville alt bli bedre.

Men hva hvis Hitler hadde vært udødelig, som en virkelig gud, som en Allah? Ville tyskerne da ha vært til i stand til i det hele tatt å håpe på noe bedre, mer edelt, mer fritt og frelst?

Åh, ja, det er i så måte stor forskjell på nazismen og den fascistoide islamismen. Men om den nye kalifen i IS Bagdadi skulle bli myrdet eller dø sin naturlige død, vil Allah overleve og hans krigere leve videre.

For muslimer blir aldri kvitt Allah. Han er pr definisjon og - ontologisk oppfattet - udødelig, allmektig, altseende, barmhjertig og nåderik for alltid.

Skulle det gå an å kvitte seg med noe sånt? Skulle man tilstå seg muligheten for å tenke at Allah faktisk kan dø og bli begravet en gang for alltid? At muslimer faktisk kan ta livet av Allah?