Demon-strasjonen

Demonstrasjonen samlet flere tusen fra alle trossamfunn, alle parter, alle gode krefter. Støre, Solberg, Raja, javisst, det kom gode mennesker av alle slag sammen, representanter fra så godt som alle avskygninger i alle de tusen hjem.

Og initiativet kom fra grasrota, fra tre fire normale muslimer, som fikk alle andre normale mennesker til å møte opp for å klappe, tiljuble og tilbe Gud, som er nåderik og rettferdig, og barmhjertige, ifølge en imam som besteg talerstolen, omflanket av steinløvene der, foran inngangen til Stortinget.

IS(IL)- ekstremistene, som ikke har noe med islam å gjøre, kan ikke ha lest hva som står i Koranen om dette og om at Gud sier at det ikke finnes noen tvang i religionen.

Phu.

Faten, den 19 år gamle jenta som startet det hele, sa at Profetens Umma egentlig er Djevelens ummah. En annen yngre kvinne forsikret oss alle om at det å ta livet av ett menneske, det vil si å ta livet av hele menneskeheten.

Hvor mange ganger til skal man måtte tygge i seg sure og ferdigtyggede og nå nesten smakløse svisker?

Maken til gudstjeneste har man aldri sett før her i landet. Heller aldri maken til større naivitet.Heller aldri større oppslutning om ytringsfriheten. For alle var enige om at de som støtter ISIL ikke har livets rett i media. De er av Djevelen. De bør presses under jorden, næmere Helvete og ilden, hvor de hører hjemme. (Høres ikke dette nokså velkjent og typisk islamsk ut?)

Demonstrasjonen ble en fullbrakt demonisering av Profetens Ummah. Den var et forsøk på å binde Satan og gjøre Den islamske stat til identisk med ham, menneskehetens fiende og forfører nr 1!. Den var selve bekreftelsen på at islam betyr fred. Og på at den vanlige muslim ikke kan han noe med Profetens Ummah og ISIL å gjøre.

Og alle klappet og ropte ja, ja. Ordet  betyr Amen. Amen til Allah og profeten. Prester og bisper sa at dette var en seier for flerkulturen og mangfoldet.

Demonstrasjonen var en fullkommen forestilling, en fullkommenhet som riktig nok ikke var forhåndsregisert. Den var et markedsføringsmirakel man aldri på forhånd hadde kunne se effekten av.
Det er den rimeligste kampanje som noen gang er arrangert her i landet. Innhøstningen var mer enn tifold.

Hvem kunne ha drømt om større triumf og større seier for Allah og profeten på forhånd enn dette? 
Mye gratisreklame for Muhammed, altså. Og for Profetens ummah, ironisk nok, den ummah de tolerante og fredselskende tilhører. Ikke den ummah som nå takfiriseres, dvs gjøres til ikke-muslimer eller forrædere av islam. (Dette lover ikke bra for fremtiden).

Bare det at dette forstår ikke ikkemuslimene. For dem var gudstjenesten en tilbedelse til den nye guden, nemlig: Toleransen. For det er kun Toleransen som nå er nåderik og rettferdig. Og barmhjertig. For muslimene er det Allah, unnskyld, Gud, ifølge en av imamene. Og folket jublet og tilba Allah. Eller vare det Gud, eller Toleransen?

For demokrati og mot vold, det varmer meg, sa Solberg. Vi tror i fellesskap på demokrati, på religionsfrihet, - alt uten vold. Onde handlinger utført av IS stammer ikke fra Gud, men fra ren ondskap.

Dette er et gjennombrudd, sa en viss prost. Vi kunne ha sitert fler. Og vi kunne ha tatt med flere sitater her.

Men bare for å nevne Støre: Muslimer her i landet kan ikke stå ansvarlig for hva andre muslimer i andre land gjør. Muslimer snakker nå på vegne av meg. Vi ser et mangfold som forener mer enn det skiller. Dette er starten på noe vi skal stå sammen om videre. Jeg er kristen og vil ikke bli ansvarlig for hva andre kristne måtte gjøre, sa han. Vi skal vinne kampen. Sterke verdier binder oss sammen, vi viser at ekstremistene tar feil.

Demonstrasjonen viser at ekstremisme nå skal oppfattes som identisk med Djevelen eller Den onde, Satan. Alle var enige om dette.

Demonstrasjonen kunne minne om Rosetoget etter 22. 7. Men denne gangen er det ikke ugjerningen til en gal eller syk mann det markeres mot, en ung forvillet nordmann med storhetstanker og hallusinasjoner om å tilhøre et kompani av moderne korsfarere.

Nei, denne gangen er det ingen konkret udåd på norsk jord utført av et konkret og identifiserbart menneske det protesteres mot. Det protesteres mot udåder som har skjedd og er i ferd med å skje langt borte, på et område som er større enn England, inne i Irak og Syria. Det protesteres mot en organisasjon med bragder på slagmarken som til og med Rommel ville ha kunnet misunne.

Allah har slått visse hjerter med skrekk, akkurat slik han lover i Koranen, Allah’s evige ord. Men hvem er det Allah vil slå med skrekk? Jo, det er islams fiender. De som ikke tror på Allah.

Noe å tenke over?

De protesterer mot en organisasjon som tar mål av seg til å bli en Stat. Hvis den blir en realitet og må anerkjennes av verdenssamfunnet og verdens nasjoner, må den kalles en Satans stat, ifølge demonstrantenes logikk. Man har med andre ord tatt et premptivt politisk standpunkt, kollektivt, muslimer så vel som ikkemuslimer. Ikkemuslimer er med andre ord dratt inn i en krigssone som ligger utenfor våre grenser, langt borte.

Fra dette faktum skal det bli vanskelig å bakke, vanskelig å bortforklare. Man har gjort seg fiender til denne staten  allerede på forhånd, før borgerkrigen tar slutt. Ikkemuslimene i demonstrasjonen har i sin uomtenksomhet og manglende evne til refleksjon og å se tingene i et større perspektiv delvis selv gjort seg til en aktiv, stridende part i denne borgerkrigen, om enn nå bare på det moralske plan.

Demonstrantene gir en av partene i borgerkrigen sin helhjertede og uforbeholdne støtte. De har gitt visse norske muslimer, som de kaller seg, definisjonsretten på islam. De vet det ikke, men dette er en slu måte å promotere eller misjonere for islam som helhet på. Det ligger i selve islam at Allah er den største plotter. Og nå har han pottet seg til en seier, igjen, ved å plotte naive nordmenn. De vet ikke at de har kastet nettet over seg selv. At de står på garn. De har gått god for islam, med sin aktivitet og større, og at islam betyr fred og ikke stort mer.

Og den har satt seg opp til å være en slag kalif for muslimer generelt, en ex catedra institusjon, som bestemmer hvordan Allah og profetens ord skal tolkes, en gang for alle.

Er ikke dette ettslags statsstøttet eller populistisk hovmod? Irr-realisme med våre felles overhoder i begge leire, i tog og på talerstolen, i skjønn forbrødring?