Hvite briter flytter fra London

·         Census figures show that 620,000 white Britons left the capital in a decade

·         White Britons are the minority in London for the first time

·         They make up 45 per cent of London's population, with Asians being the second largest group

Read more: http://www.dailymail.co.uk/news/article-2281941/600-000-decade-white-flight-London-White-Britons-minority-capital.html#ixzz2LlXUn4EQ

Hvite briter er nå i mindretall i London. Grunnen er at mange flytter ”ut på landet”.  Grunnen skal være at disse britene liker seg bedre ute på landet. De har behov for landlige omgivelser og et mer makelig liv, tror noen. De er kanskje også rett og slett blitt litt latere enn før og trenger noen litt mindre stressende omgivelser. Bylivet kan ta på for noen og enhver, av og til og i perioder. Kanskje de også er redd for forurensningen i London. Luften skal ikke være helt bra for lungene. Kanskje de flytter ut for å sikre seg ”en liten stuga”, et lite småbruk med en liten potetåker, i tilfelle høstonna skulle slå feil fremover og det ble mindre med varierte tilbud i supermarkedenes hyller?

Eller hva er det som skjer? Hvorfor svikter londonerne sin egen hovedstad og London time? Er de så redd for terror nå, at de ikke lenger tenker statistisk: Det vil ikke skje meg, eller sannsynligheten er så liten for at jeg skal dø i en terroraksjon at den knapt kan tallfestes engang.

Vel, det er mange forklaringer ute og går. De fleste med politisk riktige holdninger og tanker, velger å se på fenomenet som noe helt naturlig, ja, nesten rasjonelt, i den forstand at dette er et symptom på at det moderne eller postmoderne menneske ønsker seg mer grønt, flere skogholt å leke i og kanskje et fiskevann i nærheten, som det går an å slappe av ved og muligens kunne brødfø seg på, i det små. Britene har kanskje gått opp for britene at speiderlivet likevel er å foretrekke fremfor det støvete og larmete bylivet?

De aller fleste synsere og andre vitenskapsmenn i de akademiske miljøene kan ikke få seg til å tenke noe i retningen av at dette skulle kunne ha noe med islam å gjøre. Man er da ikke rasist, tenker man, og dette er det nå blitt så veldig om å gjøre å presisere, for de fleste, både overfor seg selv, i sitt tanke- og indre følelsesliv, og overfor andre, at det nær sagt er blitt en fix ide like mye som et internalisert faktum og som en ren mekanisme man ikke kan fri seg fra, i hvert ikke ved egen hjelp og i hvert fall ikke på kort sikt, at britene faktisk nå tror at dette ikke har noe med islam å gjøre.

Og ingen av dem kan tenke seg at de er markedsstyrt, så å si, til å tenke og forholde seg slik, både overfor seg selv og andre, og overfor storsamfunnet generelt. Ingen vil tro om seg selv at man er dupert, som en marionett, eller hjernevasket, og at man går på autopilot, som en søvngjenger uten mulighet for å treffe personlige, bevisst valgte valg på selvstedig og informert grunnlag.

Man tør ikke tanken på at muslimer nå er i ferd med å bite seg fast som en søt hevn for tidligere tiders imperialisme. Man skal ikke kikke i Koranen og hadith og sunna for om mulig der å finne svar. Det er jo opplest og vedtatt og sånn skal det være at islam er fredens religion og at ingen noensinne har hattt og at ingen noensinne vil ha noe å frykte fra islam og muslimene.

Det er bare slik man skal tenke og føler. (Synes det som om noen har bestemt, eller kontinuerlig forsøker å bestemme, uten å røpe hvem eller hva dette eller denne ”noen” er, eller forsøker å være). Det er stort sett ikke mer å si om dette, tenker man, og ekspertene og eliten har ikke lagt frem empiri og analyser som skulle tyde på at noen er i ferd med å bli blendet, lurt eller manipulert. Man kan ikke vise til dokumenter fra noe hold – ikke en gang fra sikkerhetstjenestene - som kan vise at det har foregått noe forsøk på organisert virksomhet for å føre folk bak lyset.  Vi lever jo i et åpent og demokratisk samfunn, et samfunn med større muligheter for innsyn i hva myndigheter og universiteter og andre utklekningsanstalter driver på med, muligens bak folkets rygg, enn noen sinne før i menneskehetens historie.  Dessuten kan vi være trygge på avsløringer: Vi har jo en fri og flittig presse og media som konkurrere om å få tak i sannheten å blottlegge den for den gjengse borger, både høye og lav.

Folk er blitt vant til å tro at det er helt normalt at sikkerhetstjenstene griper en og annen celle og får forhindret de som ønsker å begå selvmord i den hensikt å ta med seg så mange kaffir i døden som mulig. Man har hatt stor suksess med å forhindre slike aksjoner nå, forsikres det. Det man kanskje ikke får forklart og fortalt folket er at medlemmene i disse cellene faktisk tror på at de skal tas direkte opp til himmelen av Allah og der få nyte paradiset, hvis de gjør det de selv tror Allah vil gjøre for dem. 

Man kan ikke forlange at folk vil forstå dette, synes man å mene. Det er heller ikke nødvendig. At det finnes en Allah og hans profeten, er jo en overtro og en illusjon og slik vil gå over etter hvert, akkurat slik ateismen seiret over kristendommen, vil ateismen seire over islam og gjøre muslimer til bevisste og lovlydige borgere en gang for alltid, og om ikke lang tid.  

Hovmodet og uforstanden fra den ateistiske eliten og det ateistiske etablissement er med andre ord like trist og lite realistisk som påtakelig og tydelig dumt og innsnevret.  

Man skal jo ikke tenke konspiratorisk, er det fastslått ovenfra, for det finnes ikke noe som helst grunnlag for å tenke slike ut fra slike hypotetiske konspirasjoner. Både Allah som Gud og islam som konspirasjon er like illusorisk og ulovlig å tenke, for en vanlig brite. I alle fall ønsker man at det var slik. Ja, man går ut fra at det er nettopp slik det er: At alle briter egentlig tenker og tror som eliten og etablissementet. Den eneste forklaring man står igjen med da, er at utviklingen ikke kan stanses og at det bare er å finne seg i hva som skjer, uansett; man er da så heldig at man lever i et fritt demokrati med bevegelsesfrihet og frihet til å tenke og velge selv, innen visse begrensninger, selvsagt. Det er o helt naturlig og slik det skal være. Og at man derfor er så heldig at man kan komme seg unna, betraktes nærmest som en rettighet man har fått med seg fra fødselen. En rettighet som er åpen å benytte seg av for alle.

Og dette er det eneste som teller: At man fortsatt har mulighet for å finne et lite rom hvor man kan være for seg selv og pleie sine egne private interesser og hobbyer og samtidig slippe å ta stilling til vanskelig politiske og eksistensielle spørsmål,. Man kan fortsatt unngå å ta inn over seg at noen faktisk bør stilles til demokratisk ansvar for utviklingen. Man kan overlate utviklingen til andre, likeså godt, gjerne etterkommerne. I går var det oss, i morgen dem. Det ville være for mye forlangt å kreve at noen virkelig engasjerte seg, og at noen lot seg opprøre over utviklingen, som jo er tydelig fora alle som vil se og høre, og at noen stilte noen til ansvar her og nå. Man vil som sagt ikke være den som tenker og føler rasistisk, dvs. tenker tanker som faktisk er forbudte å tenke, selv om det er veldig få som presist kan definere hva slike tanker måtte gå ut på og som kan gi eksempler på hva som er straffbare rasisme eller ikke, både når det gjelder tanker, ytringer og handlinger. Slike spørsmål er nemlig så kompliserte og tunge å ta i tu med, at det ville ta pusten fra noen og enhver å gjøre det, for å finne ut hva det er som egentlig skjer. Det ville rett og slett koste for mye av en tid og ressurser og dessuten ville det ikke være verdt bryet, for erfaringen er jo at ingen bryr seg likevel. Systemet er jo tillegg så tungrodd, vil de fleste vite, at det ville ta årtier å få til noen motreaksjon eller ny erkjennelse av betydning. De fleste erkjenner jo at eliten og etablissementet er de som er de mest redde i denne situasjonen, både overfor islam og sine egne velger og ikke minst overfor eget kollegium, og derfor også dem som har mest å tape på å se virkeligheten i øynene. Det er rett og slett for mye forlangt at eliten og etablissementet – som lever i dyp fortrengning og ubearbeidet angst - og de som styrer eget og folks gjeldende tanke- og reaksjonsparadigme, skal kunne bli i stand til å reagere adekvat. Man kan rett og slett ikke vente seg dette av dem og det er dette som folk flest vet og lenge har sett og forstått, uten at eliten selv har sett og forstått det.

De fleste som flytter ut, enten det er i Norge, i Nederland eller andre steder, gjør det av en grunn som ligger mer oppe i dagen enn eliten og etablissementer tør å vedkjenne seg. De vil ganske enkelt ikke la seg styre av islam som religion og tåle og se sitt eget etablissement som en medløper for islam og muslimene på lengre sikt. Man har allerede fått nok. Og hvordan kan man protestere bedre enn med føttene, i først omgang? De skjønner at i en ikke altfor fjern fremtid, så vil de måtte ta sakene i egne hender uten håp om støtte fra de som ikke ser og ikke skjønner og føler og alt har følt det på kroppen og sett det med egne øyne, og forstått det med egen forstand.

At britene flytter fra London skyldes ikke at britene er redde for eller forakter andre raser, gule, sorte eller røde, eller andre kulturer, åh, nei. Det går overhodet ikke på dette. Ingen brite forakter en sikh, en jøde, en indoneser eller malay, en afrikaner eller en søramerikaner i sin alminnelighet. For sure not. Nei, de frykter i stedet  ”en sure”, eller fler, og de finnes kun i Koranen, som er muslimenes uforanderlige konstitusjon og derfor ”un-negotiable”.

Forklaringen på flyttingen er derfor først og fremst ikke motivert i at det er så mange muslimer i London, (anslagsvis i overkant av 3 millioner i alt over hele landet). Og dette burde få noen og enhver til å tenke: Det er ikke antall muslimer som gir utslaget. Det som er tungen på vektskåla er at muslimene anses for en trussel og en fare allerede lenge før de er kommet i flertall.

Og kanskje nettopp fordi islam i seg selv anses som rasistisk overfor andre troer og grupperinger?

Og selvsagt kanskje - nokså sikkert - også fordi det jo fra Labour-hold for noen år siden kom frem at utviklingen faktisk hadde vært styrt en stund, med den begrunnelse at jo fler muslimer, jo sterkere ville Labour bli. 

At man i Labour ikke forsto at dette ville folk ikke finne seg i på sikt, uansett tro og bakgrunn, og at de ikke forsto at dette ville slå tilbake på dem selv før eller senere, er og forblir med rette for de fleste en gåte .

Det burde få varsellampene til lyse og kirkeklokkene til å ringe også her i landet.