Et par tre unge, kvinnelige konvertitter til islam fotfølges
av Brennpunkt gjennom ca et år En av dem er født muslim. De har
nå alle valgt niqab som identitsmarkør for sin indre overbevisning, sin innerste
muslimske tro og dypest sett: Seg selv. Det
er under dette dekket de føler at de er seg selv og at alt dette derfor kommer
fra hjertet. De er hjertemennesker disse. Ekte. Rettroende.
Er det ikke sånn vi alle egentlig vil være? Modige.
Selvbevisste. Uredde. Smarte. Egne. Selvstendige. Originale. Ittn’o tull?
De hilser på hverandre på arabisk. De gjentar stadig in sha
Allah – hvis Allah vil. De føler seg misforstått av samfunnet rundt. De gråter
eller halvgråter mye når de forteller hverandre hvor utsatte de er og hvor
fordømmende omgivelsene er. De har virkelig noe å kjempe for. De er i samme
båt. De vet hva som er rett og galt for dem. Deres store, kollektive fortelling er en oppdramtisering av dem selv som ofre blant bødler.
De mener at det finnes mange rasjonelle eller logiske grunner for ilslam. Det er tydelig at de ”forguder” de første islamske kvinnene som begynte å bruke niqab, (men de synes ikke å vite at denne skikken ble overttatt av fra jødene og at det faktisk var Allah og Muhammed som påbød kvinnene å dekke seg til, slik bl a de jødiske kvinnene gjorde i Arabia på den tiden).
De kommer med mange rasjonelle argumenter for at de skal slippe å vise ansiktet sitt til myndighetspersoner eller hvem det nå måtte være. Man ser jo øynene deres, må vite, og "ser" dem på kroppsspråket. Hvorfor skal de så ikke få sin vilje gjennom?
De føler hat mot seg. Får sjelden gå i fred. De har bestemt seg for at ingen skal kunne hindre dem. Noen tror de er terrorister, (latter). Noen (bl a gammel dame som oppfordrer dem til å ta av seg niqaben på gaten) ) fratar dem retten til å være like mye menneske som dem, er de enige om.
De skjønner ikke helt at det er blitt så mye oppstyr rundt dem. Venninner blir beroliget av å høre at de ikke er blitt tvunget til å bruke niqaben. De forsikrer at de ikke er hjernevasket. (Selvsagt).
De skjønner dog at de kan ha provosert noen. De blir lei seg og feller en tåre og appellerer til at mangfold i samfunnet er en ressurs i seg selv. De er med andre ord bidragsytere, ressurspersoner. Som bør være ettertraktede. De vantro kan jo se øynene … de trøster hverandre med at de er modige, at det er leit at så mange medsøstre (i troen) sliter.
Hvor skal norske konvertitter til islam som vil bære niqab dra hvis det blir forbud og kanskje må dra?
En av dem har en datter på snart 3 år. Datteren korrigerer og sier at hun ikke er 3 år, og moren sier at hun snart blir 3 år … in sha Allah … hvis Allah vil. Her skal man tidlig krøkes ...
Men hva svarer en av av dem på spørsmålet om alle kvinnene i de islamske landene som tvinges til å gå med niqab? Spørsmålet oppfattes tydelig som en fornærmelse både mot henne privat og islam i seg selv. Islam tvinger ingen. (Har vi hørt det før? Det står jo i Koranen).
En norsk konsulent på skolen hun vil inn på hilser på den av dem som vil bli pedagog. Hun sier til mannen at hun ikke gir seg så lett eller gir opp så lett.
– Det er bra, sier konsulenten.
Men han kan liksom ikke love noe, ennå. Saken er under utredning. En professor i Tromsø nekter henne imidlertid adgang til undervisningen fordi han krever å kunne se ansiktet, fordi kommunikasjonen da blir OK.
Ledelsen ved universitet, ved rektor, sier derimot i et tv-intervju klart og tydelig i fra – til hele verden - om at retten til undervisning går foran retten til å nekte niqab her i landet (og universelt, vil vi tro rektoren mener).
Saken er visst ennå ikke helt avklart i Tromsø. Hva som vil skje med professoren, hvis han nekter å bøye av, er jo en uviss sak. Hvem bryr seg, forresten?
Noen venner som ikke bærer niqab er på en konferanse i Ekeberg Idrettshall i Islam Nets regi sier beundrende: Dere som bruker niqab er rollemodeller for mange. Takknemlig bes det så om at beundrerne ber for dem. Kryss fingrene for oss, sies det . De er overlykkelige.
En annen venn innrømmer å ha fått sjokk da hun fikk vite at vennen hadde begynte med niqab, men nå, nå virker det som om hun har funnet roen i seg. Og det er jo bra … Men det merkes et lite forbehold: De vil ikke insistere på niqab hvis det skal resultere i at de blir gående på sosialen resten av livet, det ville være uislamsk … gråter.(Så nå vet vi det).
På en tidligere konferanse i Islam Nets regi skal en foredragsholder fra utlandet ha sagt at det er lov for en ektemann å bruke vold mot sine hustruer. Dette er jentene helt bestyrtet over. Dette er en løgn. Hadde de hørt noen muslim si dette på konferansen, hadde de forlatt lokalet med en gang. (De kjenner tydeligvis ikke hjemmelen for dette i Koranen, sure 4. 34).
Det gjelder min tro, ikke bare niqaben, sier en av dem ved en anledning. En vennine som tidligere har brukt niqab forteller at ”de”, dvs oss vantro, ser bare niqaben, de ser ikke meg; de ser bare det avviket du er … (skal vi le eller gråte?)
En mannlig muslim roper noe etter dem på gaten. Noe om at de ikke skal misbruke niqaben. Han kommer bort til dem. De forsikrer ham at dette er ekte, at de virkelig er muslimer. Han trekker seg tilbake. Jentene er lettet, men de følte tydelig overraskelse og oppgitthet over å ha blitt mistenkt for å misbruke noe islamsk. De går imidlertid av med seieren, virker det som. In sha Allah.
De vil studere, men det legges hindringer i veien. En av dem inngår et kompromiss med en østfold-skole: Hun kan sitte på forreste benk og vise ansiktet til læreren, men ikke til noen andre i salen. I skolegården kan hun fortsatt gå heldekket. Det er nær på at hun har måttet si farvel til ønsket om å studere og drømmen om å bli pedagog.
Da Østfold Fylkeskommune etter et par runder går inn for å forby niqaben i klasserommet, etter først å ha åpnet opp for det, utrykker Laila, som hun heter, at dette er det mest hyklerske … , og at dette ikke er demokrati , det er en krenkelse av muslimske jenter … hun er opprørt, går det virkelig an … og hun som er et posistivt menneske; for bare en liten stund siden har hun og venninnene trodd at fylket ikke ville "rive noe av henne bort", og hun som nå på norsk nå allerede har takket Allah for det fylket nettopp har gjort for henne, men som det viser seg altså har vært å være litt for optimististisk å tro på ville bli det endelige resultatet av stemmeavgivningen.
Møtet i skolestyret er noe av en farse. En frepper maner til å befri jentene. En kvinnelig SV’er, Ann Elizabeth Hansen, kan i et innlegg nærmest ikke ikke lovprise jentenes standhaftighet mer.- Jeg har undervist i flere år, jeg, sier hun, - og det er bedre at jentene er der enn at jeg ser ansiktet deres. Hun har nemlig undervist om prevensjon tidligere og da sitter ofte tilhørerene med skjerfet langt opp under nesa ...
Stiller disse niqabjentene islam i diskreditt?
Hvem kan kritisere mennesker med tro? Psykologer har ingen diagnose. Antropologer registrerer, konstaterer og ”forstår”. Sosiologer niqqer gjenkjennende, slikt skjer i enhver populasjon: Dette er jo bare normalt.Eller?
Hva med hobbypsykologene?
Hva med følgende uvitenskapelig begrunnede kvasianamnese:
Dette er indivudalismens konsekvens brakt til sitt ekstrempunkt, en individualisme som Vesten og den judeokristne tradisjon - som nå domineres av ateisme og naturalisme - har frembrakt i relativismens, toleransen, pluralismen, multikulturalismen og den fargerike smeltedigelens navn.
Her får man virkelig boltre seg. Her skal alle behov dekkes. Her skal ingen krenkes. Her skal alt tåles og forstås, ja, oppmuntres. Her er alle troer – kanskje bortsett fra kristendommen – likke mye verdt, dvs i praksis: Like like lite verdt.
Her finnes ingen absolutter, ingen sannhet, bare halvsannheter, relasjoner, konvensjoner, - bare sannheter som er til for å dekke behov der og da og her og nå, behov bl a for å kunne være hysterisk og antidemokratisk, uforstandig og lite informert, og behjovet for å kunne slippe unna med det.
Sannheter er nå til for å tilfredsstille nykker og umodenhet satt i trossystem. Her skal det – for alle parters vedkommende - være en plikt til å være ettergivende inntil det dumme, en forpliktelse til å være sløv. Man skal dessuten forherlige en preskriptiv og obligatorisk norm som sier, byr og påbyr at ingen skal tenke på fremtiden og konsekvenser, nærmest koste hva det koste vil.
Det viktigste et menneske kan gjøre, er å tilbe eller guddommeliggjøre toleransen, som egentlig er intoleranse satt i system. Man skal fordømme alt som måtte smake av intoleranse, enda denne såkalte intoleransen i prinsippet og riktig tolket nettopp ligger til grunn for demokratiet og den toleranse dette i seg selv representerer, men som nå faktisk bærer i seg muligheten for å slå over i det motsatte, som en reaksjon nettopp på hysteriet, sentimentaliteten, intoleransen og mangelen på mot til å fortelle disse jentene at det får da være måte på hvor lenge vi skal måtte mate denne hyperindividualismen, denne egosentrisiteten, denne følelsen av å være opphøyet over alle andre.
Det disse jentene ikke har forstått er, at islam er et kollektivt foretak som ikke gir rom for den hyperindividualisme som de søker å bekrefte og få bekreftet, og få identifisere seg med, på lengre sikt.
En vantro vil kanskje trøste seg med at jentene jo er så dydige, ikke sant?
Skulle man da ta dyden fra dem?
Nei, bevare meg vel. In sha Allah. Den er for lengst fratatt dem. På ett eller annet vis.
Tillegg:
Det er ikke første gang Leyla ber om oppmerksomhet og forståelse. I Aftenposten finner vi følgende:
Shoaib Sultan:
Å prøve selv å sitte med definisjonsmakten og «godkjenne»
hvem som er «muslimsk nok», er ikke særlig islamsk.
leyla
hasic
Publisert: 26.jan. 2012 06:00 Oppdatert: 26.jan.
2012 15:49
Nok får
være nok! I likhet med mange andre muslimer og mine kjære søstre har jeg fått
nok av falske påstander, propaganda og svartmaling fra både medier,
enkeltpersoner og visse politikere. Hvor er min rett til å praktisere min
religion uten å bli beskyldt for det ene og det andre og hele tiden måtte ta
avstand fra det dere ikke liker?
… Hvorfor
ikke akseptere oss istedenfor å skyve oss enda lenger ut av samfunnet og dermed
lage større splittelse? Hvorfor ikke føre dialog?
…Vi vil ikke la oss bli skremt eller gi avkall på det mest fantastiske som
er her i verden, praktiseringen av islam; å tro og underkaste seg Den Ene og
Alene Skaper av himlene og jorden.Slike mennesker som aldri blir fornøyd med oss praktiserende muslimer, gjør oss faktisk en tjeneste. De styrker vårt samhold og kjærlighet overfor hverandre. De styrker faktisk vår tro ved å angripe oss.
… Flertallet av dere kan absolutt ikke forestille dere hvor tøft vi muslimske jenter, men også gutter, har det. Våre familier og venner velger å snu sin rygg til oss fordi vi velger å ta på oss hijab og leve etter islam. De fleste vet ikke hvor mye vi strever etter å bli betraktet som resten av befolkningen til tross for vårt valg om vår livsstil, klesmåte og religion.
..
Dere er moralpolitiet:
… Vi er mennesker vi også, selv om vi ikke lever etter deres subjektive oppfatning av hva som er moralsk riktig og galt.
..
… Det begynner å bli mer og mer åpenbart at ytringsfrihet og likestilling ikke er for oss muslimer eller de som lever annerledes.
En muslimsk jente som sier «mitt valg», blir automatisk stemplet som hjernevasket. Men når en jente, en politiker eller andre som vil klatre opp på stigen i samfunnet, går imot sin religion (islam), gjør mediene vedkommende til folkehelt.
…
Det er vi praktiserende muslimer som er de som hver eneste dag kjemper for likestilling. Vi er også de dere undertrykker fordi vi kjemper for vår rett til å praktisere vår religion uten å bli møtt med fordommer.
… Tusen takk til Abid Raja, Akhtar Chaudhry, Shoaib Sultan, Linda Alzaghari, Tina Shagufta Kornmo og alle dere andre som bærer «islams flagg» i samfunnet og gjør livet mitt til tortur hver eneste dag jeg velger å gå ut av mitt hus. Det er dere som har gjort meg, en vanlig praktiserende muslimsk kvinne, til «det onde». Det har dere gjort ved at dere selv har tatt rollen som «de norske velintegrerte muslimene» som vi andre muslimer skal ha som våre forbilder ifølge det fordomsfulle samfunnet vi lever i.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar