Falsk toleranse

SIAN kontra Fjærseth

Tatt fra nettstedet SIAN 13.09.13:

«Fjærseth skriver: «En utbredt forestilling er at islam ikke kan sammenlignes med andre religioner (...) og at det ikke er mulig å skille mellom religionen islam på den ene siden og politisk islam eller islamisme på den andre. Politisk islam og islams religionsutøvelse er sammenvevd og utgjør en politisk ideologisk enhet (...)» (s. 271-272).» 

link

Altså: Islam kan sammenlignes med andre religioner, for religion er religion og politikk er politikk, og dette må gjelde for alle religioner. Religion er noe helt annet enn politikk og dette må gjelde for alle. I samme sekk med alt rukla, med andre ord. Her er hummer og kanari identiske og like ufarlige eller farlige, og like søte eller sure, alt etter vedkommendes ufundamenterte preferanse.

(Jeg lar i det følgende "Fjærseth" fremstå som eksponent for hvordan store deler av befolkningen i dag trolig tenker om tingenes tildragelse og tilstand, og for hvorfor det blir så lettvint å tenke slik " Fjærseth" tenker om islam i forhold til andre religioner. Vi aner ikke hvem "Fjærseth" er i virkeligheten!)

Kan Fjærseth virkelig mene det han lirer frem?

Alle religioner skulle derfor forkastes og anses som skadelige? Åh, nei da. Det er bare spesifikt kristendommen som bør fordømmes, - implisitt -, for det er jo bare kristendommen som har skylden for imperialisme, verdenskriger, undertrykkelse, utsuging og holocaust. Ja, kristendommen har til og med skylden for at Stalin utryddet nærmer 4 millioner kristne og enda fler mistenkelig opponenter av ulike slag, i Stalins øyne. For Gulag lå ikke implisitt i kommunismen eller ateismen, må vite, åh, nei, «gud forby», kan man nær sagt si. Gulag ble til fordi de kristne og antikommunistene  lå under for en ideologi som skjulte sannheten om virkeligheten for arbeiderne og de eiendomsløse, og det faktum at de ble utsugd av borgerne og kapitalistene og kapitalismen i seg selv, og som følgelig da måtte frigjøres med alle midler, og at dette lå som et kategorisk imperativ vitenskapelig fastslått, ut fra kommunismen selv,  og derfor uavvendelig. Ingen har vel vært sikrere på historiens utfall enn kommunistene var, og at de selv kunne tilrane seg guddommelig autoritet ved å bestemme over liv og død ut fra den tro at gud var død og kommunismen og dens verdensanskuelse hadde tatt hans legitime og sårt tiltrengte plass, både i den enkeltes liv og i kosmos selv.

Slik tenker faktisk mange ateister og sosialister den dag i dag.

Kommunistene kunne på dette grunnlag derfor ta av dage kanskje så mange som 180 millioner ikke-kommunister, kulakker og kristne.

Muslimer må – som de fremmedgjorte arbeidere i Sovjet ble det – på like fot anses som ofre for Vestens og kristendommens  iboende og slavebindende demon. Vesten er hovedsakelig kristen og derfor skyldig, mens islam må forstås i dette perspektivet, og kun i dette perspektivet: nemlig i det at islam er like uskyldig som enhver veloppdragen og sympatisk og hardtarbeidende muslim er det og at det bare er slemme og perverse mennesker, som kaller seg muslimer og derfor er det bare instrumentelt og i navnet, som begår drap i Allahs navn, og at disse helst bør ha terapi i stedet for straff, slik man praktiserer straffen for dømte terrorister i Allahs navn i Saudi-Arabia, hvor man for øvrig nå innrømmer heller dårlige resultater.

Slike som Fjærseth vil nok ha store vansker med å svelge eller ta in over seg at den islamske misjon opp gjennom de siste 1400 årene har kostet opptil kanskje så mange som over 250 millioner menneskeliv, dvs vantro, ikke-muslimers liv. Hvilke andre religioner kan skilte med et slikt corriculum vitae? Og hvilken annen religion har et tilsvarende arsenal av gudommelige og derfor uforanderlige, og derfor individuelt evig forpliktende  påbud og befalinger om å drepe de vantro, når tiden og stedet er inne, som islam?

Ut fra denne horisonten er det viktig for slike som Fjærseth å ufarliggjøre og bagatellisere eller helst helt bortse fra islam som en objektiv og fastlagt konstitusjon, med en umiskjennelig essens, uavhengig av hvilket ståsted man analyserer den som religion ut fra. Men vet han at han – ut fra sitt drømmeperspektiv på verden og menneskene - dermed gjør muslimer til religiøse opiumsslaver og impotente barn, som tror at Allah er som julenissen og en gud som gjemmer seg i skapet og ikke tør å komme ut for å bevise seg selv?

Forstår han at det han forsøker er å definere islam for muslimene, på sine premisser og sine premisser alene? Forstår han ikke at han derved inntar et herre-knekt forhold til hver enkel, troende muslim? Skjønner han ikke at dette er en ovenifra og ned-holdning som lett kan gjennomskues av muslimene selv? Skjønner han ikke hvor nedlatende og imperialistisk han tenker og er selv? Og hvor latterlig han fremstår? Og hvor lett det kommer til å bli å forakte ham, som vantro, den dagen sahria får tak i ham, som en integrert del i den nye norske virkelighet som snart vil se dagens lys og innenfor det nye piggtrådgjerdet som da skal bygges ut fra ideen og illusjonen om et nytt, stort og pluralistisk Vi, hvor den falske og umulige nye toleranse er blitt konstruert til å være den nye store, inkorrible og allmektige Gud?

Fjærseths misære består i at han ikke skjønner hva Gud er og at han gjør seg selv til en konspirasjon by default. Hans egenproduserte konspirasjon er at sannheten er at kristendommen og islam egentlig er helt like, eller ubetydelig forskjellige, og at noen forsøker å holde dette påståtte faktum skjult, noe han mener SIAN gjør, helt i konspirasjonenes vold. Og nå er det altså han som avslørere denne konspirasjonen som falsk og gal, i sannhetens navn.

Det mannen ikke skjønner at han har lagt seg til en kognitiv blindvinkelsom i virkeligheten får ham til å tilbe avguder som ikke finnes. Rene illusjoner, altså.  Han er så småspist på de store, dype, virkelig eksistensielle ting, at han ikke kan se forskjell på troer og synds- trosbekjennelser. For ham er Gud et tomt ord og fordi Vesten i dag identifiserer Allah og Gud, så må islam og kristendom jo være av samme ulla, to religioner av samme støpning og egentlig like ille eller ufarlige.

Islam og kristendom skal gjøres til den skraphaug den nye fugl Fenix skal oppstå fra, på den nye guds befaling, dvs den nye gud hvis navn er Toleranse og hvis absolutte fundament og vesensgrunnlag er relativisme og ateisme, og frykt for å se realitetene og vesensforskjellene i øynene.

Det er ut fra dette perspektiv og paradigme at vår tids gudløse atter en gang kommer til å stange hodet i veggen, etter at de de har gjort sitt aller beste for å undergrave vår evne til å skjelne og diskriminere mellom islam og andre religioner.

Når toleranse blir en erstatning for Gud, blir Allah og Gud sauset sammen i en uigjennkjennelig graut og en farlig giftblanding. «Toleranse er det menneskets dygd som ikke har noen autentisk overbevisning», sier Chesterton, fritt oversatt av oss.

Under den nye toleransens jerngrep på sinn og skinn i dag, blir enhver livsstil, enhver gudstro eller avgudstro og alle sannheter likestilt med «min egen» livsstil, min egen gudstro og min egen sannhet, selv om den radikalt  motsier de andre paradigmene. Men kan jeg da virkelig føle en autentisk og dypere overbevisning vedrørende min egen tro?

Den nye toleransen forlanger av oss at vi skal gå ut fra som en selvfølge at vi kan ta like mye feil som våre egne naboer eller nye landsmenn av ulike slag kan ha og ta feil. For der den gjense tenkemåte og de gjengse holdninger går ut på at ingen egentlig tror på noe som er mer sant enn noe annet, der vil det selvsagt heller ikke være mulig å forsvare det man tror på. Å være «autentisk» blir da å fornekte at noe kan være mer sant enn noe annet, at en tro eller religion ikke kan være bedre eller sannere enn en annen tro og religion.

Går det an å være mot abort personlig, men for full adgang og umiddelbar og ubegrenset rett til fri abort for andre? Hvilken overbevisning er det da som ligger under annet enn en falsk og feilaktig oppfattelse av hva toleranse egentlig innebærer?

Og det er i denne fella de går som ikke vil se og innrømme at islam er kristendommens antitese eller motsetning på alle de nivåer og relasjoner som tenkes kan. Å påstå at kristendommen kan sammenlignes med islam er det samme som å istemme en grunnleggende selvmotsigelse, dette at A kan være B på en og samme tid og under ellers like forhold. At Jesus Kristus kan være verdens frelser og ikke verden frelser på en og samme gang, blir et credo som ikke er et credo i det hele tatt, men kun en selvmotsiglse.

Å underlegge seg slike selvmotsigelser nærmest helt uten refleksjon, for toleransen for dens egen skyld, betyr å legge til rette for et kollektivt selvmord, i første instans i metafysisk forstand.

Finalen vil følge av seg selv.