Vårt uunngåelige og permanente korstog mot islam?

Muslimen Saladin vare en vis og klok mann som sparte jøder og kristne i Jerusalem og lot dem leve i fred med hverandre.

Saladin var ikke bare en genial hærfører, han var også en sann og god humanist, med medfølelse og ekte innlevingsevne,  evner han brukte til å minimalisere lidelse for sine medmennesker, dvs  alle mennesker som kom inn under hans innflytelse. Og derfor fikk han stor makt og store landområder å herske over.

Det var fordi Saladin var muslim at han var et slikt godt og herlig menneske, en rollemodell spesielt for alle barn, og alle voksne som har med barn å gjøre. Det var islam som formet ham som barn. Han lærte seg fort å være tapper og modig, for han og hans familie og klan hadde mange fiender og det lurte farer overalt og det var hans plikt å forsvare familiens interesser og ære. Saladin måtte derfor tidlig lære seg å forsvare seg selv og familien. Og han gjorde det til gagns. Mange som Saladin møtte senere på slagmarken for å forsvare seg ble drept, men mange overlevde og mange fikk høye stillinger i hoffet hans. Og dette viser at Saladin var en tolerant og menneskekjær mann, et menneske som ikke var kjent for sin råskap og drap, men tvert imot for den ”nese” han hadde for allslags høyverdig kulturutfoldelse  og dannelse. Han var så godt avholdt at han ble enehersker i Egypt og fordi han mente at de kristne helt uten grunn hadde okkupert Jerusalem og drept mange uskyldige, både kvinner og spesielt barn..

Saladin ble etter hvert svært rik og mektig og han hadde mange koner som han behandlet rettferdig på alle måter og i tillegg et stort og flott hoff, med en stor og lojal hird.  Han kontrollerte allerede som en nokså ung mann store landområder og en stor hær av takknemlige unge menn som ofte frivillig gikk i døden for ham, uten at han måtte be eller kommandere dem om å gjøre det.

Han var også glad i sine søsken og da en av søstrene hans ble plyndret i en karavane, samlet snart Saladin en liten hær som dro ut for å hevne henne og ta tilbake byttet. Han drepte i denne aksjonen bl a en korsfarerkonge, jeg husker ikke hva han hette. Og dette ble regnet som en svært edel og moralsk høyverdig gjerning. Saladin fikk snart et ry for sin noble ferd ikke bare i den muslimske verden men også i den vestlige verden, et ry  som nesten overgikk profeten Muhammed selv. Og siden beundringen av ham både i øst og i vest vil ingen ende synes å ta, så arrangerer man på Litterturhuset i Oslo såkalte ”Saldin-dager” som skal minne oss islamkritikere om at vi har noe å lære av Saladin, og at vi – på motsatt side – ingenting har å lære av en av motstanderne til Saladin, nemlig kongen av Frankrikge-England på den tiden, nemlig Rikard Løvhjerte. For denne ”løvhjerte” har vi ingen ting å lære av og mange ressurser må settes inn for å spare våre egne barn for innflytelse fra denne kongen, ja, våre barn bør helst hindres i å høre en tøddel om ham, hvis man skal være på den sikre siden og tilhøre de moralsk rene og opphøyde og de som alltid har rett.

Derfor skal våre barn heller høre om Saladin, for Saladin var som nå alle vet en snill mann, i motsetning til Rikard Løvhjerte som var en rå, brutal og barbarisk menneske som alle mennesker bør spy av og ta avstand fra så fort som mulig. Og Gud forlate det barn og den forelder som ikke gjør det her og nå. For dem venter en streng straff i form av sosial isolasjon og utenforskap for all fremtid. Et menneske som i dag uttrykker beundring for Rikard Løvhjerte må være et menneske med et hjerte av kulde og mørke, i motsetning til alle mennesker som ynder og nærmest nå tilber Saladin, som var en fredselskende person med et stor og menneskevart hjerte, som det nå heter.

Det er slik vår elite vil at vi skal tenke og tro om Saladin og Rikard Løvhjerte.

Dette er jo til å spy av, men slik er det. Så jeg må fortsette litt til, for om mulig å utfylle bildet litt:

For det er et faktum at Rikard Løvhjerte beordret halshugging av rundt 2700 muslimer da løsepenger som han krevde for dem ikke ble lagt på bordet, til avtalt tid, og selv om det var blitt lovet av ”folk man kunne stole på”  på den tiden og disse mstendigheter.

Saladin var en mann som handlet i kraft av sin tids kutyme, normer og regler og krigsrett. Det var helt vanlig at befolkningen i en by som ble beleiret fikk fritt leide hvis de overga seg. I motsatt fall var straffen hard og dermed hadde Rikard Løvhjerte retten på sin side da han lot henrette gislene han hadde tatt i Jerusalem. Hvorfor underkjennes dette i den historien om Saladin noen blant vår intellektuelle elite forsøker å konstruere?

Og hvorfor trekker man ikke inn islam som sådan i dette scenarioet. Det var veldig enkelt å regne seg frem til at det var mer profitabelt for Saladin og hele Midtøsten den gang at han sparte de kristne og jødene. Det ga pluss i regnskapet og dessuten var dette hjemlet i Koranen eller islamsk rettspraksis, som ikke strider mot islam. Det var lukrativt å ha en hel bybefolkning betale ekstraskatt til muslimene enn at de var døde og totalt uproduktive og ubrukbare  for strategisk islam.

Dette momentet tas ikke med i det bildet av Saladin som f eks Steen og Myhre forsøker å servere oss.

Men uansett hva disse herrer driver på med og ønsker å oppnå:

Om vi nordmenn ikke driver aktivt korstog mot muslimene her i landet, så driver vi i hvert fall et korstog mot islam og muslimer verden over. Både i tankene våre og rent konkret, på bakken, fordi vi kriger i Afghanistan. (Skjønt korstog, hvilken betydning har vel korset for dagens elite?)

Av denne grunn klarer vi  – inntil videre - kollektivt å holde oss i skinnet overfor vår muslimske, nære og kjære  naboer. Vi inviteres til og med på en kopp te, i ny og ne. Men: Vi har ”folk” – dvs militære styrker – der ute et sted, for å hjelpe de undertykte muslimer, og for å kunne lindre vår mentale smerte og la rettferdighet skje fyllest.

Og for å forsvare oss mot Langtvekkistan, dvs det ukjente, truende og farlige. Slik opprettholder vi en slags mental balanse, en spykisk ro, på grensen mellom det kvalme og fraværet av sådan.

Vi kan derfor la vår instinktive mistenksomhet overfor alt som har med islam å gjøre og all naturlig skepsis overfor islam som en ugudelig, skremmende og fremmede tro, ligge der, i vårt mentale liv, som noe som er kommet for å bli, og som vil gå seg til og som vi derfor selv må venne oss til vil bli liggende der, uten at vi kan gjøre noe som helst for å fjerne eller bearbeide det, til evig tid. I hvert fall ikke radikalt, kan vi gjøre noe med det og vi blir ikke oppfordret til å gjøre det. Ingen synes villig til å ta det ved roten. Vi er i stedet begynt å betrakte ”islam i oss” som en nesten kjærkommen verkebyll, men ikke av det farlige slaget, ikke som en kreftsvulst, nei, men mer som en godartet kreftform som vi ikke vil belaste helsevesenet med å få fjernet kirurgisk. Vi foretrekker å beholde den i oss selv for bl a kunne å vise omverden at dette kan vi tåle, ja, at dette både bør og skal vi – alle - tåle. Ikke bare oss selv, enkeltvis. Vi skal tåle det ved å bekjenne det aktivt og kollektivt jobbe for det. Ellers vil det ikke gå oss godt og vi får ikke leve lenge i landet. At øksen ligger ved roten, hører vi ikke noe om fra talerstolene, spesielt ikke på møtene i fagforbundene, eller på partimøter i Høyre eller Venstre, bare for å nevne noen få.

Alle som en skal tåle og nære seg på dette. For ellers er det noe sykelig og galt med oss. Noe som, ja, nettopp, bør fjernes eller hindres, men som fjernes eller hindres fra oss selv, fordi det er farlig å se og erkjenne det, og ta det opp og undersøke det og bearbeide det i friluft. Ikke noe er mer forbudt enn å snakke åpent ut om disse tingene. Å frykte islam er en sykdom som det ikke er mulig å snakke om rett og slett fordi vi ikke skal lide av denne farlige sykdommen. I et slikt klima næres all destruktiv mistenksomhet og appellerer til mobberen i oss.

For vi drikker jo te sammen.

Vi synes derfor at det er svært umoralsk og forkastelig at noen vil fjerne svulsten eller verkebyllen, når man sett utenfra kan konstatere at disse noen har fått den og blitt rammet. Den skal ikke være der, derfor skal vi heller ikke se den.  Vi går heller inn for forbud mot å operere den bort, enten det skjer hos psykiater eller psykolog, eller hos kirurg. Eller hos sosiologer eller politikere, for ikke å snakke om kunstnere, kulturarbeider, ordførere, journalister  og fagforbudsmedlemmer. For det er nå blitt naturlig at svulsten er der nesten i oss alle og at den skal betraktes og diagnostiseres  som såre god – et uttrykk Gud selv brukte om Skapelsen - og helt normalt å gå og bære på, og pleie: Det er jo så mange som lider av den … og den er jo ikke farlig, enda den vokser litt mer for hver dag som går og uten at det er noe å ta på vei for.

Det rare at ingen ekspertise er villig til å sette seg ned for å regne ut hvor lang tid det vil ta før svulsten og ubehaget tar livet av oss, selv om den altså i utgangspunktet ikke er farlig. Ifølge ekspertene.

Det er dette bildet og dette ubehaget og ubearbeidede dilemmaet som nå ligger og slumrer i bakhodet på nordmenn og som sitter i kroppene våre, enten vi liker det eller ikke, enten vi er klar over det eller ikke. Det er et ubehagelig bilde å ha og gå og bære på, men det ligger der og verker og vi får det ikke bort. Vi klarer ikke å fri oss fra det, enda så mye vi skulle ha sluppet å ha det. For ubehaget ved å ha det er sterkt og virkende, selv om vi ikke trekker det frem for vårt indre og bruker det for åpent å stå frem med det for så å angripe alle de andre som går med det samme bildet og det samme ubehaget.

At vi ikke bruker bildet (redde barn), engstelige stemmer (barn som gråter og er forvirret)  og ubehaget (følelsen av frustrasjon og manglende evne til grensesetning) mot andre, kan være vanskelig å forklare, bl a fordi bildet, lyden  og ubehaget (nevrosen) kan være sant og ikke-sant på en og samme gang. Vi har ennå ikke latt oss bevisstgjøre av svulsten og ubehaget, vi skal heller bære alt dete med stolthet. Vi skal triumfere over dette og tro om oss selv at vi er usårbare og at vi har rett og at ingen kan angripe eller kritisere oss for alt dette og vårt mot og vår dristighet til å triumfere over vår eget inder kaos, vår smerte over ikke å kunne hjelpe alle, også dem som ikke trenger vår hjelp, men som tvert imot utnytter oss på det groveste og med alle tenkelig knep, forkledd som ”guds” vidunderlige vilje og miskunn.

Men  før eller siden kan alle disse bildene, lydene og frustrasjonene de bli uutholdelig å bære på og gå og pleie på.

Vi har med andre ord ennå ikke forstått at vi står overfor et svært og dyptgripende dilemma som kan dukke opp nær sagt når som helst.  Et dilemma som også arbeider i oss og som før eller siden vil komme til syne, til uttrykk, og som kommer til å komme til uttrykk på en måte som vil overraske oss selv, mer enn hva vi før hadde tenkt var mulig, hvis vi i det hele tatt hadde tenkt på det, eller over det. For vi kommer til den tid og den dag da vi vil si til oss selv: Er det virkelig mulig at jeg – av alle – er slik som dette, at jeg er villig til å skjære ut svulsten og kvitte meg med ubehaget, når sagt koste hva det koste vil , ja, endatil med mitt eget liv som bevisst valgt innsats?

Og vil det overraske oss at vi da må ty til vold og grusomheter på en stor skala og over et tidsrom ingen trodde var mulig?

Og ja, jeg er overbevist: Den dagen vil komme. Men den vil komme sent, og kanskje om altfor lenge altfor sent. En av grunnene er 22.07.11 og ABB. For ABB kan ha forsinket normaliseringsprosessen, for å kalle den det, mot sin egen intensjon, sitt eget ønske og mot sin vilje.

ABB kan ha gjort oss så redde at vi uten å ville det nå har begynt å tro at det er umulig å fjerne ubehaget og svulsten, at det bare er noe vi skal lide av, at disse symptomene så å si er naturnødvendig nå,  og selve beviset på at vi er normale og at vi ikke trenger å bekymre oss. Kanskje tror vi at de er en nødvendig bestanddel av dette å ha et godt og fullverdi liv og selve symptomet på at vi i det hele tatt er de gagns mennesker som skolen og kulturen vår har ønsket vi skulle bli og være, og som har satt inn store ressurser på nettopp for å sikre seg at vi skulle bli?

Vi tør derfor ikke helt slippe dette bildet og dette ubehaget. Vi nærmest tvinger oss selv til å ha det der, for sikker hets skyld. Å være et gagns menneske i dag er å føle. Et ufølende menneske er ikke et menneske, i høyden bare et nestenmenneske, eller et halvt menneske. Det er derfor bedre å ha bildet og ubehaget der enn å miste det, eller at noen tok det fra oss. Vi går sjelden eller aldri til ”shrinken” og ber ham ”operere” det bort. Sinnet vårt er for konservativt til at vi våger å gjøre det . Og dessuten så ville vi ha risikert å miste noe av oss selv, noen av vår innerste identitet, hvis de ble fratatt oss, dette bildet og dette ubehaget, selv om vi hadde bedt noen om å fjerne det for oss.

Men hva hvis vi virkelig hadde bedt noen om å fjerne dette bildet og dette ubehaget? Hvilke hjelpere skulle vi ha søkt råd hos? Hvilken krisehjelp hadde vi hatt rett til og hvilken av disse hjelperen hadde følt seg forpliktet til utføre selve ”inngrepet”?

Vi vedder: Ingen. Absolutt ingen ville ha turt å hjelpe oss. Vi kan trygt se bort fra noen form for lindring eller helbredelse. Vi får heller ta det som ekte kristne, ved  å ta opp vårt kors og bære det skjult, uten knyst  og i det stille. For dette passer seg best for eliten, dvs den eliten som nå sitter på toppen og føler seg. De som – ironisk nok - ikke liker å se andre mennesker lide, bare det er de rette menneskene , i deres øyne, som lider og plages. Vår lidelse, derimot, er det forbudt å se. Det er moralsk forkastelig å lide av et bilde og et ubehag ved situasjonen som kanskje er det naturligste bilde og det mest naturlige og menneskelige bilde av alle: Dette at ubehaget, ordene og bildet  ved det fremmede faktisk er en naturnødvendig struktur i det menneskelige. Men det er denne strukturen som nå skal dekonstrueres. Det er blitt farlig å ”eie” en slik naturlig eller essensiell struktur. Vi skal opplæres til å se islam som en befrielse i stedet for en trussel. Vi skal opplæres til å forstå at det er bedre, mer fornuftig og rasjonelt å tro at Jesus ikke er Guds Sønn, enn at Han er det. Vi skal opplæres til å tro at det om mulig er bedre å tro at Jesus er Marias sønn. Vi skal overbevises om det er barnemishandling fra Guds side å ofre sin egen Sønn. Vi skal lære og forstå at Jesus aldri døde på korset, for det tegner et mer sympatisk bilde av Allah enn av den kristne Gud, JHWH.

Generelt: Det enkle bakgrunnsteppe for at vi har dette bildet og dette ubehaget kan være at vi tar utgangspunkt i at de alle fleste terrorister i verden i dag er muslimer. Mennesker som ikke er muslimer er veldig sjelden terrorister, bortsett fra noen få, som det bare er naturlig eller vitenskapelig og statistisk forklarlig at vi har, og som det ikke er noe å gjøre med, fordi det statistisk alltid vil finnes umoral og mennesker som bryter lovene og dreper uskyldige, selv om det ikke er lov.

Vi trøster oss med at hatet i verden er uutryddelig og noe vi som mennesker nettopp som mennesker passivt må betale prisen for at fins i verden, skal vi i det hele tatt leve og forsøke å gjøre det beste ut av det.

Noen av oss normale og symptomfrie og arbeidende mennesker klarer imidlertid ikke å leve med det bildet og det ubehaget vi her snakker om. Det blir for sterkt å bære og for ubehagelig å dvele ved eller pleie, fordi det stadig dukker opp og fordi det stadig dukker opp med større og større tynge og blir mer og mer intenst påtrengende for hver gang det dukker opp. De vil kanskje selv beskrive denne prosessen som et slag truende hysteri, et kompleks av føleleser det føles nesten umulig å holde avstand til eller få orden på. Man forsøker å bruke fornuften – eller den gode vilje-  mot disse kreftene, ja, man kan lære seg meditasjonsteknikker og gå i terapi: Det hjelper bare ikke. Og ingen og ingenting hjelper, uansett hvor mye man måtte punge ut med fra egen lomme! (Og man har for lengst sluttet å tro på noen støtte eller sympati fra styrer, foreninger, makter og myndigheter. Man vet at de er korrupte og ”korrekte”, og dette holder i massevis for at man holder seg unna, langt unna … og lengst mulig).

Slike mennesker reagerer da med å gjøre dette bildet og dette ubehaget til en konkret størrelse som kan ta ulike former. Man begynner derfor også å søke etter grunnlag i fakta – som f eks informasjon i media og meningsytringer blant bekjente og på nettet – for at dette som nærmer seg hysteri faktisk er reelt og altså ikke bare oppdiktet eller som noe som fremtrer nærmest automatisk fra egen psyke, fra egen fantasi eller fra sitt eget mulig syke sinn. Og hva finner de: Jo, fakta, selvsagt, men nå fakta som skapte eller konkretiserte størrelser, empiri. Man ser ikke lenger vinden som beveger trekronen, nei, man ser en blek og kald hånd som rister den, en personifisert, bevisst destruksjonskraft som truer oss alle. Og man kaller den hånden islamofobi:  Man ser noe som ikke er der. Og da ligger diagnose nær. Noen må gripe inn. Man oppfordres til å angi folk og meninger (høyreekstreme) til politiet. Fra Europarådet kommer det henstilling til myndighetene om aktivt å jobbe mot islamofobi, om å overvåke mistenkelige grupper og miljøer.

Og konsekvensene lar ikke vente på seg: En spiral oppad hva angår den gjensidige mistenksomhet overfor hverandre, ikke bare mellom oss og dem, men mellom oss og mellom den.

I massemedia begynner man så å diskutere for eller imot mer eller mindre demokrati og ytringsfrihet.

Eksperter referer til funn og teorier innen psykologi og sosiologi. Noen vil sensurere fordi hatefulle ytringer ikke forsvinner fordi om vi legger lokk på dem og snevre inn debattforaenes  muligheter for å slippe til grovisene, de ubehøvlede og pøblene. Ytringer fra slike vil heller tilta og forsterke seg og finne nye kanaler og farligere miljøer hvor det kan utvikles voldelige tendenser og handlinger som kan bli en risiko for rikets sikkerhet.

Til nå har vi sett at MSM har drevet selvsensur i stor grad. Flere debattfora er blitt stengt, f eks i Aftenposten, hvor det var tillatt å ytre seg anonymt. Afenposten stengte sitt forum dagen etter 22.7, men forsikrer leserne om at dette ikke hadde none med ABB’s udåd å gjøre.  For egen del er jeg ikke så sikker på at dette er helt sant. Det mest nærliggende er å tenke seg at avisredaksjonen ble så vettaskremt at den ikke hadde noe alternativ. Den hadde jo da også i lengre tid tillatt sterk islamkritikk fra visse hold over langt tid, så hva ville man eventuelt ha å tjene på at denne fortsatte med uforminsket styrke etter den 22. 7? Neppe mye, hvis overhodet noe. Snarere tvert imot. Redaksjonen grep anledningen for å sikre sitt eget skinn og for å kunne sole seg i egen fortreffelighet. Litt for sent, spør man meg. Aftenpostens debattforum var et forum for noen og enhver, men kanskje aller mest for islamkritikere, hvoriblant altså Anders Bering Breivik befant seg. Og hvilken redaksjon vil i dag ha det på seg at de rent faktisk var med på passivt og indirekte å fremme eller promotere noen av hans grunnideer?