ISLAMS MANGE MASKER

Ser vi ikke islam for bare muslimer? Hvem er egentlig muslim? Hvem er ekte, sann – og utvilsom – muslim?

Er det ”de opplyste” muslimer? Muslimer som sverger til fornuften mer enn til muftien og som like godt kan si at de tror på Allah som at de ikke tror på ”ham” – og profeten?

Er det de ”sekulære” muslimer, de som er bar sånn måtelige praktiserende og som bare av og til møter opp i moskeene for å be eller prate og møte venner og kjente og som stort sett kutter ut de daglige bønneritualer som er de "ekte"?

Er det islamistene eller salafistene eller ”brødre” som er de egentlige, de som virkelig ”tror”?

Er det den ”vanlige” muslimske mann og kvinne du møter på gater og ellers og som ikke gjør så mye ut av seg, verken med drakter eller fakter, og ”miner” og vaner som skiller dem ut fra resten av oss?

Eller er det de sekulære muslimene – og de som ofte stemmer sosialistisk – som  er de virkelige muslimene?

Må man som kvinne gå med sjal, skaut, burka eller niqab for å være ”tro” og ekte eller sann muslim?

Bør en muslimsk mann anlegge skjegg for at andre muslimer skal kunne gå ut fra som sikkert at vekommende er ”vaskekte”?

Spør man hvermannsen på gata noen av disse spørsmålene, vil vi få ulike svar og noen vil svare bekreftende og andre benektende på spørsmålene. Alle har en vag anelse om hvem de virkelige muslimene er, men svarene forblir overflatiske. 

Mange vil også si at ”innerst inne er alle muslimer akkurat som oss”. Det er egentlig disse – tror man - som representerer det sanne islam og det er dette vi ser og forholder oss til i hverdagen – og vi tenker at slik vil det fortsette å være. 

De fleste kan ikke forestille seg annet at det er umulig at vi skal leve i annet enn fred og fordragelighet med muslimene fremover. Det gir seg liksom selv, det er blitt et ”must” å tenke slik. De kommer til å bli som oss og vi kommer til å bli litt mer som dem, men alt i alt vil, skal, må og bør det ”gå seg til”.

”Gå seg til” syndromet er imildertid blitt et aksiom, en evig sannhet, tanker vi ikke kan leve foruten,  innmarigjorte tanker det ikke er mulig å leve foruten - uten en følelse av å miste oss selv. 

Vi kommer som en følge av dette til å oppleve en uhyre vanskelig identitetskrise å takle når den tid kommer at islam virkelig får begynt å vise sine sanne muskler, eller SIN ENE, EGENTLIGE MASKE, som foreløpig visre seg som mange ansikter, for oss.

Tenkemåten om oss selv og muslimene som egentlig "naturlig" helt like oss selv,spesielt inni, har på bare 20-30 år rukket å befeste seg og bli et aksiomatisk credo for hvermannsen. 

Men hvermannsen vet ikke at han er blitt lurt, indoktrinert via subtile manipuleringsmekanismer, mekanismer den toneangivende og ”snakkende klasse” har tatt i bruk (faktisk uten helt å være klar over det selv).

Det er snakk om dype, selvnærende, mentalparasittiske mekanismer, mekanismer som forekommer å være ”selvinnlysende sannheter”, tankemønstre som nå er blitt en del av selve vår (gjerne underbevisste eller kollektive) personlighet. 

Vi er blitt lokket til å internalisere et bilde av islam som ikke stemmer med hva islam selv erklærer at den er. 

FOR ISLAM – dvs islams gud - SIER AT MUSLIMER IKKE ER SOM OSS og aldri kan bli det. Islams gud sier at muslimer er bedre enn oss.

Men hvor har vi denne nye grunnstrukturen fra? Jo, - og ironisk nok - , nettopp fra alt det tankegods og den generelle grunnholdning, det verdensbilde, den virkelighetsoppfatning og det verdisyn som den vestlige eller judeokristne kulturen springer ut av og bygger på. 

Grunnprinsippene fra denne tradisjonen er så innvevd i våre forståelsesformer at vi knapt merker at de er der. 

I praksis og til daglig er det - på tross av alt - disse prinsipper som ennå bestemmer  (en del av) våre viktigse verdivalg og holdninger. De er blitt en del av oss.

Det enda mer ironiske er at disse grunnprinsippene faktisk er noe helt annet enn de det judeokristne grunnprinsippene i sin opprinnelig form var og var ment å skulle bety og være. 

Vi har med andre ord ødelagt de prinsipper som en gang gjorde oss til de vi ble, samtidig som vi nå bruker omformingen og forvregningen av dem  til å undergrave og ødelegge oss selv.

Ta f eks ateismen: Uten den kristne Gud, er ateisme ikke så selvfølgelig som vi til vanlig tror den er. Den forutsetter Gud og skapervekets rasjonalitet, men vil ikke innrømme dette. Ateismen ser ikke sin egen parasittisme.

Ta naturalismen: Dette at alt er materie og materie i bevegelse er neppe mulig i sin reneste form uten i kontrast med - og forutsatt - skaperfortelligene i Bibelen.

Ta humanismen: Neppe mulig uten det frihetsbegrep hele Biblen bygger på og synet på mennesket som en verdi i seg selv og som en skapning villet og formet av Gud personlig. Uten denne underforståtte kunnskap eller innsikt, ville ikke humanismen vært mulig.  

Humanismen er snarere bare mulig hvis man fortrenger disse sannhetene. Hvis man ikke fortrenger dem, står man tilbake med bevissst og ufortrengte kristne trossannheter, ikke humanisme, som egentlig er ateisme i - ironisk - guds skapningers form.

Disse ismene er altså ironisk nok nettopp bygget på den judeokristne tradisjon, en tradisjon som neppe fremstår som selve kjernen av alle sannheter innen f eks islam.

Det som skjer nå er at den judeokristne tradisjon er i ferd med å forandre seg og vi med den. At dette nå skjer i møte med islam, er en historisk ironi som barefremskynder og forsterker forandringsprosessen. Desto mer krevende vil det bli å finne tilbake til våre røtter i den judeokristne tradisjon. Våre tradisjoner skaker i sine grunvoller. Men foreløpig tolkes skjelvet bare som små utbetydelige krusninger på kulturelitens reduksjonistisk- seismografiske utskrift i  deres oppkonstruerte tryllespeil.

Er vi forberedt på dette? Nei, ikke i det hele tatt. Vi er blitt så vant til å tro om oss selv at vi er bedre enn alle andre kulturer nettopp fordi vi har påført oss en falsk forestilling og en enda sterkere vane som tilsier at vi aldri kan si om oss selv – ironisk nok  - at VI  er bedre enn andre kulturer og andre religioner eller troer, nettopp det som jo er en selvfølge for muslimer å si om seg selv og sin religion og gudstro.

Dette er blitt et selvpålagt forbud og en mental tavngstrøye innen den judeokristne tradisjon.

Vi er blitt opplært til å tro og mene at vi aldri skal tro og mene at vår tro og vår religion er bedre enn andre troer og religioner. 

Men vi skal - på den annen side - på død og liv nettopp mene at vår snart helt ateistisk kultur er bedre, at det er nettopp av den grunn at vår kultur står et hakk over alle andre kulturer. 

Vi tror at ateisme, humanisme, naturalisme og materialisme er bedre enn alt annet, til og med den judeokristne tradisjon som alt dette springer frem av. Og dette er kanskje det tydeligste og mest illustrative eksempel på at vi er på gal vei og at det dessuten bare går en vei: Nemlig dypere og dypere inn i Allah mørke og profeten Muhammeds fold.

Dette ser nå ut til å være uunngåelig og irreversibelt.

Vi har gjort oss blinde for hva vår egen tro og vårt eget kristne fundament virkelig er og innebærer. Vi har begynt å tro at mennesket kan ta Guds plass og at moralen er en sak for mennesket i konsensus alene. 

Det er i dette eksistensielle paradoks både hvermannsen og det anti-fobisk-fobiske ”etablissementet” nå befinner seg. 

Vi står sammen i et veiskille hvor dilemmaet må løses ved å foreta drastiske valg og hvor vi ikke må tvile et sekund på at det vil få de riktige konsekvensene. Vi må formulere et klart mål og komme opp med tydelige strategier for hvordan vi skal nå målet. 

Vi må samles. Vi må velge en langsiktig og smidig strategi samtidig som vi hele tiden tenker strategisk og fleksibelt. Vi må kort sagt gjenkristne landet og omvende oss fra den ”gladnihilisme” og allmenne puerilisering av alle relasjoner som nå preger alt og alle. (Vi må motarbeide bonobosamfunnet, som jeg såvidt har nevdt her på bloggen tidligere. For Det kommer til å sette nådedstøtet på oss).

Vi har to valg: Vi kan enten gå tilbake til en rasjonell, sunn og sann tro, eller vi kan gå fremover i og med det hovmod som naturalismen, materialismen og ateismen forsyner oss med og som vi er oppflasket til å tro utgjør den ene, sanne rettesnor. 

Vi har laget oss en ny kanon og en helt ny ortodoxi som vi er nødt for å komme oss ut av.  

Vi kan enten fortsette å innbille oss at vi kan erstatte mennesket for Gud eller begynne å gjenvinne forståelsen for at vi er skapninger som hverken kan tilgi og redde eller frelse oss selv. 

Den eneste utvei er at vi ser dette samtidig som vi tør erkjenne og innrømme at det bare er vår Gud som er sann Gud, nemlig den ene Gud som kan redde oss.  Samtidig må det står klart for oss at den ”gud” som kalles Allah, er en tom avgud, en ”gud” hvis fremste oppgave er å undergrave og baktale kristendommen og lyve om den kristne tro, slik Koranen og profeten gjør.

Vi lever i etslags limbo, en mellomtilstand hvor det helt naturlige for oss synes å være å idyllisere oss selv og det samfunn ”vi” har klart å skape, og fordi vi liksom fortjener det, - et samfunn som flyter over av melk og honning. Vi ser ikke at vi (som hvermannsen) nærmest tvangspreget må tillegge andre kulturer egenskaper som de neppe besitter men som vi (hvermannsen)  innbiller oss de har og tror springer rett ut fra den læresetning i kristendommen. 

For å ta noe eksempler :

Vi tror at det gjelder om å se bjelken i eget øye fremfor flisen i den andres, (en leveregel som helt uten teologisk grunn tolkes inntil det vanvittig selvpiskende). Dette tjener bare islam.

Vi er opplært til ikke å tørre og måtte å tro om andre at deres religiøse grunnlag er (langt) underlegent vårt eget. Også dette tjener bare islam.

Vi tror at kristendommen er å snu det andre kinn til og at kristne ikke kan bruke sverdet. Dette er til stor fordel for islam.

Vi tror at det er helt OK med homofil praksis av prester som lever i ”ekteskap” fordi det til syvend og sist er Gud som skal dømme. Dette gjør det lett for muslimer å forakte alt kristent og forkaste den kristne Gud. (Her gjør naturalister, ateister, humanister og materialister en god jobb for å fremme muslimenes sak. De mener at kristne er onde som er imot homofil praksis og mot homofilt praktiserende prester).

Vi blir oppflasket til å tro at alle mennesker skal få evig liv av Gud uansett hva de måtte gjøre og uansett hva de måtte tro. Dette gjør kristedommen til en dum og helt irrelevant religion og følgen blir at mange finner det behagelig å konvertere nettopp til islam.

Vi tror at det er spesielt kristent å være for fri abort. Dette hjelper islam på sikt og om ikke mange år vil vi se konsekvensene.

Vi tror at det er spesielt kristent å være for bruk av kondomer og andre prevensjonsmidler. Dette gir islam en stor fordel. De blir flere og vi blir færre og færre for hver dag som går. I et demokrati er dette selvmord av en hel religion og en hel kultur på sikt.  

 

Men hva med dem som ikke er hvermannsen, eliten og det såkalte etablissement, som f eks det store flertall blant journalister, akademikere, lærere, professorer og kulturarbeidere, industri-  og bedriftsledere, politiker og andre med særlige evner? 

Er ikke disse litt mer fremsynte og ansvarlige?

Svaret er imidlertid at disse nå svarere som hvermannsen gjør. Det synes å foreligge en veletablert konsensus om hvordan virkeligheten skal tolkes, hvordan den er og hvordan den skal og bør være. 

Det er som om at det fins et bindende vedtak fattet av ett eller annet vesen utenom Gud et sted, et vesen med høyeste autoritet på toppen og bak lukkede dører i vårt samfunn, enslags overkomitee som fatter vedtak som obligatorisk skal gjelde for alle, fra høyeste hold og ned, et ”vedtak” som ikke kan appelleres eller omgjøres. 

Og dette oppfattes som uavvendelig og noe som bare er som det er og dermed basta. Og her kan ingen stille spørsmål. 

Den eneste forskjellen mellom hvermannsen og etablissementet er at hvermannsen tar det mer med ro enn de andre. Han har funnet seg i sin frustrasjon og har mer eller mindre gitt opp. Han vet at han ikke kan påvirke etablissementet i synderlig grad. Det hjelper verken ham selv eller andre hva han ser eller tenker eller sier om tingenes tilstand. Han lar det hele derfor bare skure og gå og overlater dermed - tragisk nok - til etablissenementet å sementere  og fullføre prosjektet. 

Og det er dette som er den virkelig store tragedien. Vi er på vei inn i en kronisk, kollektiv kognitiv dissonans.

For etablissementet vender nå nærmest hele skytsen mot de som kritiserer islam og de som har skjønt og vet hva vi kan vente oss av islam og som på rasjonelt grunnlag virkelig frykter islam. På den andre siden sykeliggjør etablissementet nå forstandig og legitim islamkritikk og sunt bekymrede islamkritikere.

Og dette er bare begynnelsen: Om ikke mange år vil denne sykeliggjøringen forsterkes til å bli demonisering av disse samme kritikere, samtidig som helligforklarelsen eller eufemiseringen av islam og muslimer vil tilta i styrke.  Fra idyllisering til helligforklarelse og fra sykeliggjøring til demonisering, - det er hovedtrekkene i det bildet som snart vil utvikle seg foran våre øyne og inn i vår daglige dont og i vårt daglige virke.

Og det er ingen vei tilbake.

Sannheten er at det bak muslimenes mange masker befinner seg en, stor, altbetydende og alt-bydende maske, selve den ”grunnlagskraft” som styrer det hele og som dikterer hva en ekte muslim skal tenke, tro og gjøre fra vugge til grav. 

Muslimer er helt i hendene på denne kraften, og ”det” er en like streng som fjern ”Han” som holder alle trådene og dikterer når og hvordan sprellemennene skal sprelle.

Islam er som skapt for villige marionetter, dvs or alle andre enn for virkelig frihetselskende og virkelige mennesker, dvs. det mennesket som er født i, og med - og til -  Guds bilde og likhet.

Hvem er så denne ”Han”, denne grunnmaske, den sammenhengskraft eller konstitusjon som holder muslimene sammenbundet i en evig ensidig determinerende ”kontrakt” som aldri kan brytes?

Jo, det er selvsagt Allah, Koranen, hatdith og sunna og tro det eller ei ...

Men hva skjer? Jo, dette vil ikke ikke-muslimer ha noe av, det vil ikke si dette rett ut, de vil ikke høre på dette øret, her og nå. Det er ikke politisk opportunt for muslimer å si det, at muslimer er de – og ingen andre - som sverger til hele Koranen uavkortet.  

Og dessuten: Det blir for sterkt å tenke det, for sterkt å si det og for sterkt å se det for vestlige mennesker av i dag. 

Ikke-muslimer tør ikke å se hva muslimer er bundet av og at de er det, nemlig bundet - av hele Islam, ikke bare deler og bruddstykker av islam.  Vi tør ikke å se at islam ikke er som kristendom, nemlig en tro man fritt kan velge eller vrake i frihet og uten frykt, alt etter som. Det er dette som er helt ufattelig for ikke-muslimer. 

Vi verken evner eller orker å ta nettopp dette inn over oss. Vi velger heller å definerer muslimer i vårt eget bilde fremfor å beskrive dem og forholde oss til dem slik de selv må beskrive seg som, nemlig som totalt bundne av og til sin egen religion, sin din, og ikke til vår verdensanskuelse og våre verdier, skal de kunne smykke seg med å bli kalt muslim.

Vi tror -imidlertid - at uenighet blant muslimer om grunnleggende oppfatinger av hva islam er, på kortere sikt gir oss enslags fordel og en garanti for at vi kan tillate oss å tenke at islam nettopp er ufarlig. 

Islam ligger i strid med seg selv og dette skal forhindre den fra å bli en trussel for oss. Islam oppfattes og fremstilles som svak, noe vi (menneskeheten) har overvunnet og noe som nå tilhører fortiden. 

Vi går ut fra at det faktum at når islam for tiden ligger sønderlslitt og i flere biter og i innbyrdes strid, så gir dette oss et forsprang som islam ikke kan ta igjen. Vi slutter i og med enslags søvgjengeraktig selvsikkerhet at islam – som islam – egentlig ikke vedgår oss og heller ikke bør vedgå oss og at islam er til for tapere og derfor ikke undergravende og farlig. 

Vi forstår ikke at alle ikke vil bli som oss. 

Vi forstår ikke at noen velger å forbli ”tapere”, nemlig de som av Allah er erklært for de evig beste og høyverdige av oss. Vi forstår ikke at islam egentlig er som ett eneste, gedigent og stort  PARTI og et parti som arbeider for etableringen av ett parti i landet, et parti som er totalt dominerende og som vil avskaffe alle andre partier på sikt, partier som vet at de er helt avhengige nettopp av andre partier skal de ha legitimitet og livsrett. 

Vi ser ikke at islam som parti er en større fare enn f eks noe naziparti eller kommunistisk parti kan være.

Det mest tragiske er imidlertid dette: Vi lokkes til å tro - og innbiller oss gjerne mer enn gjerne - at islam grunnleggende sett er en tilpasningsdyktig, fleksibel og ja, - egentlig mer demokratisk religion enn mange vil tro, en trosstruktur som inkluderer pluralisme og som er minst like inkluderende og tøyelig som vestlig- liberale tolerante system er: Vi liksom suger det til oss, tar det for god fisk at dette er tilfelle.  

Vi gjør med den største selvtilfredshet alt dette til en absolutt sannhet: At de fleste muslimer vi faktisk møter og snakker med faktisk mener at det er feil å kappe av hendene til tyver og at det f eks er feil å piske menn og kvinner for utroskap, eller til og med steine dem til døde, bare for å nevne noe. 

Vi tror det med ”fryd i våre hjerter” at fordi mange muslimer faktisk tenker og tror som oss her og nå – at de islamske straffene er barbariske og umennekelige – så er muslimene mer like oss og islam mer i samsvar med hva vi tenker og føler enn det kritikere av islam vil ha oss til å tro. 

Vi reagerer kontrafobisk: Fordi vi ikke kan tillate oss å tenke (fordi vi ikke kan holde ut tanken på at vi ikke skulle være de mest humane mennesker som finnes på denne kloden) at islam er et rått og brutalt undertrykkelesessystem, begynner vi å forsvare islam og muslimer ved å angripe islamkritikere. 

Av frykt for å komme i skade for å demonisere muslimer, demoniserer og sykeliggjør vi heller oss selv, dvs islamkritikere. 

Vi våger ikke å se at dette i seg selv innebærer en demonisering av alle, og at dette er en demonisk selvforsterkende prosess: Ved å forherlige oss selv, konserverer vi muslimene i deres eget barbari, et bararbari som på sikt kun kan gå en vei og det er mot stadig farligere demonisering av alle dem som nettopp kritiserer islam. 

Og samtidig som denne prosessen tiltar og øker i intensitet og styrke, vil stadig flere av de ikke-muslimer som har bidratt til å sykeliggjøre islamkritikere nettopp bare øke sin ”forståelse” og sympati for muslimer. Slike sinn vil heller støtte og beskytte islam og muslimer enn å ta inn over seg hva de har å gjøre med, i virkeligheten, og dette vil skje med stadig større styrke og i sterkere grad. 

De tør ikke og vil ikke evne å se hvor det havner, nemlig i forræderi, kaos og dessuten: Et helvet på jord.

Noen av oss luller oss altså stadig mer inn i selvbedrag og løgn og et knippe av uløselige selvmotsigelser, men også dette tar vi ”gladelig” på oss og gjør til vårt kollektive mental-konstituerende premiss. For slik skal det være. Vi tør ikke å tro annet. 

Som de behagelighetssøkende øyeblikksmennesker vi er blitt her i Vesten, tør vi ikke se og høre hva realitetene forteller.  Vi har mistet vår kapasitet for virkelighet og for selve virkeligheten i all sin uhyrlige bredde og dybde. Vi har mistet "instinktet".

Vi ser ikke lenger enn til nesetippen – og den har vi som kjent med oss hvor vi nå går og står. Vi ser ikke skogen for bare trær: Vi tror at noen deler av islam er bra og at de andre delene bør glemmes og fremfor alt i verden ikke assosieres med muslimer. 

Vi ser ikke helheten, dvs at hele islam er bindende for enhver muslim, for liten som stor, for ung som gammel, for kvinne som mann.  Fra fødsel til død. Vi forstår faktisk ikke – ikke i det hele tatt, dramatisk nok - at noe i det hele tatt faktisk er bindende for mennesker. Vi er kommet så langt at vi tror at ingenting egentlig er bindene for mennesket. 

Vi har pådratt oss falske forestillinger om frihet. Vi tror vi er grenseløse, og at det å være hemningløs er det samme som å være egentlige eller autentiske mennesker. 

Vi skjønner derfor ikke at vi lever på illusjoner, nemlig at ting koster det de koster. Vi ser ikke at ingenting lenger koster det det koster og vi tar ikke inn over oss at ingenting lenger betyr det det betyr. Vi subsidierer eller avgiftsbelegger alle varer og tjenester og tror det er sin skjønneste orden, at vi kan avtale oss bort fra grunnleggende realiteter. 

Vi tør ikke se at det nå nesten aldri er oss selv som bestemmer prisen på en vare eller tjeneste, men alltid en 3. mann, eller en anonym, fjern upersonlig  instans utenfor kontraktshorisonten. 

Vi ser ikke at vi avpersonaliseres og dikteres!! Av oss selv!

Vi tolker enhver kontrakt i favør av den svake part og tilsører da ordets og språkets grunnleggende funksjon og mening. Vi gjør alt til et spørmål om mest mulig lik fordeling mellom rettigheter og plikter, og til et spørsmål om behovstilfredsstillelse, og forfordeler prinsipielt og radikalt konsekvent til fordel for grupper som fortusettes ikke å kunne feie for egen dør. 

Konsekvensene av dette alene vil på sikt bli katastrofale. Desto større vil de bli når islam nå tillates å skyve så grundig på lasset.

Av dette trekker vi den konklusjon at da må også muslimer være slik: Like ”frie” - hvis ikke friere, til og med - som oss selv.

Men slik er det ikke. Ikke i det hele tatt.Det følger av islam selv, og islams mange ansikter, som egentlig bare er og bare kan være ett ansikt, en destruktiv, splittende og splittet essens og derfor livsfarlig for alle - og dette bør vi nå etter hvert tørre å se og ta inn over oss.