Det skal ikke være "Nei til islam"s oppgave å misjonere for kristendommen, men når det er sagt, så skal denne bloggen heller ikke være en Nei-til-kristendom-blogg, eller oppfordre til ateisme, snarere tvert imot.
Det er kommet Nei til islam i hende et "skriv" som godt kan tolkes som en form for kristen misjon, men som like godt kan tolkes som et apokalyptisk - og gjerne desperat - forsøk på å minne eventuelle lesere på at Vesten faktisk HAR et religøst fundament som nå riktig nok holder på å rakne og slå beina under på hele den vestlige sivilisasjon, men som nå kanskje er i ferd med å innta det kollektivt underbevisste, for så litt etter litt nå å komme til overflaten igjen, etter noen 50 år med "søt" søvn.
Nei til islam må nå spørre seg selv om noe er i ferd med å skje her i landet ikke bare når det gjelder den stadig tydeligere økende kampen mot islam generelt, men også om hvorvidt selve grunnlaget for denne kampen nå søker seg tilbake til sine røtter i det religiøse og finner sin begrunnelse der snarere enn i akademisk og livsfjern ateisme.
Vi skal nedkjempe dem
De skal få høre og se vårt AMEN. Vi skal vente på dem i skogkantene og forskanse oss i idyllen langs tjernene. Vi skal lokke dem inn i lakse-elvene og rusene våre og sette sakser for dem langs fosse-strykene. Vi skal legge oss i bakhold for dem oppover langs dalene og de skal ikke få øye på oss mellom kampesteinene og i steinrøysene. Vi skal ikke spare en eneste anstrengelse og vi skal ikke sove en time i den natten de kommer. Vi skal ha forberedt en overraskelse for dem. Vi skal lokke dem inn i dyregravene. Vi skal ikke spare en krone, ikke en trevl i våre kropper skal tvile på vår sak. Vi skal smøre oss niste til å ha med oss om dagene, vi skal plassere våre ulltepper i koiene i skogene, vi skal tenne bål og koke oss en karsk på listige plasser.
Vi skal bygge oss stuer i skogene, så ingen kan finne oss. Vi skal vokte hvert minutt og raste ett mindre. Vi skal pusse på stålet og legge ut miner i myrene, under trærne og på høyfjellet. Vi skal spenne piggtråd i veikryss og svinger for dem. Og vi skal ikke sove før seieren er vunnet og før vi igjen er fri. Vi skal ikke spare en eneste oppofrelse for dette vårt land, denne vår kultur, denne vår historie og dette vårt folk. Vi har fremtiden foran oss.
For vi vet hvem vi er, og vi vet hvem vi tror på. Ja, vi skal vise dem. De skal få se. De skal få se når vi reiser oss fra det åket som nå innbiller seg de kan styre oss forbi farene og innbiller oss at de kan se fremover, men som i sin naivisme og ettergivenhet, i sin dumhet og vankelmodighet førte oss ut i denne elendighet av selvforaktende skrøpelighet. Vi skal fortelle dem at de med sitt overflateblikk gikk glipp av dybdene i livet, at de vraket den dypere mening som alt flyter av og er skapt i. Ja, vi skal gi dem et håp. De skal få smake, vi skal gi dem igjen. De skal få som de har fortjent: En ydmykelse venter dem: Sannhetens time. Den vil komme på dem som en tyv om natten.
Aldri mer skal vi la oss kue. Aldri skal noen få smisket seg inn med oss, for så å lure oss og føre oss inn i slik en fortapelse vi nå har latt seg snike seg inn på oss. La fordervelsen bli deres egen skjebne! Hva venter vel nå våre kjære, våre barn og bestefedre og mødre? Et skammens minne over et tapt slag vi advarte dem mot? Bare vent: Om ikke lenge reiser bygdene seg i harme. Om ikke lenge våknes det i dalene, ute ved kysten, inne i fjordene og langt inne i de dype skogene. Om ikke lenge skal øynene åpnes på dem som svek oss og la landet åpent for tvang og rov.
Vi skal bekjempe dem på knattene og fordrive dem fra svabergene. Vi skal nedkjempe dem i barskogen, vi skal stoppe dem når våren kommer og i høstens svale klarhet. Vi skal nok fryse i Jotunheimen, men vi skal slå et belte om Dovre. Vi skal ta på oss våttene, vi skal fylle ryggsekkene og spenne på oss skiene. Vi skal frakte tungtvann på våre rygger der vi snor oss på viddene og langs grensene. Vi skal riste ørrett og elgkjøtt på spiddene våre, rundt bålene, vi skal - om så blir - svelge det rødt og rått. Men vi skal ikke la oss stoppe av noen. Vi skal knuse dem.
Vi skal sørge for rettferdighet og rettferd. De skal få som fortjent. Og vi skal la dem forstå at de svek oss. Kommer det da så langt som til Dovre? spør da du. - Ja, sier jeg. De står der allerede, nede i skogbrynene. De har lagt sin strategi. Deres maskineri maler tungt og knuser langsomt. De kommer etter oss. De har lagt seg på lur foran oss. De tror de har omringet oss. De tror de har oss nå. Men de går i blinde og i sirkel, men de skjønner det ikke. De vet ingen ting. De har ingen visjoner.
De vet ikke hva tro er. De kjenner ikke AMEN. De har forkastet Alfa og glemt Omega. De vet ikke hvor de kommer fra og de vet ikke hvor de skal. De skyver andre foran seg. De kjøper seg gjerne fri fra frykt. Men de skjønner ikke at de lever på midlertid og i øyeblikk. De skal få smake. De har intet evig i seg. Deres hovmod vokser for hver dag, for hvert år. De har ingen klare mål, ser ingen herlighet forut. Mens vi ser hverandre i øynene og vet:
Vår seier er vår frihet og vår frihet er vår seier. Ingen har noen sinne klart å hamle opp mot og beseire sannheten og veien, kjærligheten og livet. Vi kan ikke beseires. Seieren er vår evige Frelsers. Ingen kan rokke Ham. Vår visshet er uten forbehold. Vår hjerte er udelt. Vi er bevisst vår tro.
Ian MacGiff
Det er kommet Nei til islam i hende et "skriv" som godt kan tolkes som en form for kristen misjon, men som like godt kan tolkes som et apokalyptisk - og gjerne desperat - forsøk på å minne eventuelle lesere på at Vesten faktisk HAR et religøst fundament som nå riktig nok holder på å rakne og slå beina under på hele den vestlige sivilisasjon, men som nå kanskje er i ferd med å innta det kollektivt underbevisste, for så litt etter litt nå å komme til overflaten igjen, etter noen 50 år med "søt" søvn.
Nei til islam må nå spørre seg selv om noe er i ferd med å skje her i landet ikke bare når det gjelder den stadig tydeligere økende kampen mot islam generelt, men også om hvorvidt selve grunnlaget for denne kampen nå søker seg tilbake til sine røtter i det religiøse og finner sin begrunnelse der snarere enn i akademisk og livsfjern ateisme.
Vi skal nedkjempe dem
Om ikke lenge, om ikke mange tiår, skal vi kjempe mot dem i fullt dagslys når de kommer.
De skal ikke få det lett. Vi skal møte dem uthvilt og vel forberedet. Vi skal gi dem det vi er laget av og det vi har. Vi skal ikke frykte. Vi vet hvem de er.
Vi skal møte dem i skjærgårdene og i fjordene. Vi skal legge feller for dem på flatlandet hvor alle kornåkrene nå bugner og svaier i vinden.
Vi skal forsvare både Østlandet og Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge - så langt nord kuene og geitene kan gresse, og så langt laksen går og så langt reinen løper over viddene.
Vi skal forsvare territoriet til havs, i luften og til lands, vi skal dø om så det gjelder.
De skal få høre og se vårt AMEN. Vi skal vente på dem i skogkantene og forskanse oss i idyllen langs tjernene. Vi skal lokke dem inn i lakse-elvene og rusene våre og sette sakser for dem langs fosse-strykene. Vi skal legge oss i bakhold for dem oppover langs dalene og de skal ikke få øye på oss mellom kampesteinene og i steinrøysene. Vi skal ikke spare en eneste anstrengelse og vi skal ikke sove en time i den natten de kommer. Vi skal ha forberedt en overraskelse for dem. Vi skal lokke dem inn i dyregravene. Vi skal ikke spare en krone, ikke en trevl i våre kropper skal tvile på vår sak. Vi skal smøre oss niste til å ha med oss om dagene, vi skal plassere våre ulltepper i koiene i skogene, vi skal tenne bål og koke oss en karsk på listige plasser.
Vi skal bygge oss stuer i skogene, så ingen kan finne oss. Vi skal vokte hvert minutt og raste ett mindre. Vi skal pusse på stålet og legge ut miner i myrene, under trærne og på høyfjellet. Vi skal spenne piggtråd i veikryss og svinger for dem. Og vi skal ikke sove før seieren er vunnet og før vi igjen er fri. Vi skal ikke spare en eneste oppofrelse for dette vårt land, denne vår kultur, denne vår historie og dette vårt folk. Vi har fremtiden foran oss.
For vi vet hvem vi er, og vi vet hvem vi tror på. Ja, vi skal vise dem. De skal få se. De skal få se når vi reiser oss fra det åket som nå innbiller seg de kan styre oss forbi farene og innbiller oss at de kan se fremover, men som i sin naivisme og ettergivenhet, i sin dumhet og vankelmodighet førte oss ut i denne elendighet av selvforaktende skrøpelighet. Vi skal fortelle dem at de med sitt overflateblikk gikk glipp av dybdene i livet, at de vraket den dypere mening som alt flyter av og er skapt i. Ja, vi skal gi dem et håp. De skal få smake, vi skal gi dem igjen. De skal få som de har fortjent: En ydmykelse venter dem: Sannhetens time. Den vil komme på dem som en tyv om natten.
Aldri mer skal vi la oss kue. Aldri skal noen få smisket seg inn med oss, for så å lure oss og føre oss inn i slik en fortapelse vi nå har latt seg snike seg inn på oss. La fordervelsen bli deres egen skjebne! Hva venter vel nå våre kjære, våre barn og bestefedre og mødre? Et skammens minne over et tapt slag vi advarte dem mot? Bare vent: Om ikke lenge reiser bygdene seg i harme. Om ikke lenge våknes det i dalene, ute ved kysten, inne i fjordene og langt inne i de dype skogene. Om ikke lenge skal øynene åpnes på dem som svek oss og la landet åpent for tvang og rov.
Vi skal bekjempe dem på knattene og fordrive dem fra svabergene. Vi skal nedkjempe dem i barskogen, vi skal stoppe dem når våren kommer og i høstens svale klarhet. Vi skal nok fryse i Jotunheimen, men vi skal slå et belte om Dovre. Vi skal ta på oss våttene, vi skal fylle ryggsekkene og spenne på oss skiene. Vi skal frakte tungtvann på våre rygger der vi snor oss på viddene og langs grensene. Vi skal riste ørrett og elgkjøtt på spiddene våre, rundt bålene, vi skal - om så blir - svelge det rødt og rått. Men vi skal ikke la oss stoppe av noen. Vi skal knuse dem.
Vi skal sørge for rettferdighet og rettferd. De skal få som fortjent. Og vi skal la dem forstå at de svek oss. Kommer det da så langt som til Dovre? spør da du. - Ja, sier jeg. De står der allerede, nede i skogbrynene. De har lagt sin strategi. Deres maskineri maler tungt og knuser langsomt. De kommer etter oss. De har lagt seg på lur foran oss. De tror de har omringet oss. De tror de har oss nå. Men de går i blinde og i sirkel, men de skjønner det ikke. De vet ingen ting. De har ingen visjoner.
De vet ikke hva tro er. De kjenner ikke AMEN. De har forkastet Alfa og glemt Omega. De vet ikke hvor de kommer fra og de vet ikke hvor de skal. De skyver andre foran seg. De kjøper seg gjerne fri fra frykt. Men de skjønner ikke at de lever på midlertid og i øyeblikk. De skal få smake. De har intet evig i seg. Deres hovmod vokser for hver dag, for hvert år. De har ingen klare mål, ser ingen herlighet forut. Mens vi ser hverandre i øynene og vet:
Vår seier er vår frihet og vår frihet er vår seier. Ingen har noen sinne klart å hamle opp mot og beseire sannheten og veien, kjærligheten og livet. Vi kan ikke beseires. Seieren er vår evige Frelsers. Ingen kan rokke Ham. Vår visshet er uten forbehold. Vår hjerte er udelt. Vi er bevisst vår tro.
Ian MacGiff
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar