Følgende - en oppfølger til så mange - , jeg velger denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/saturation-og-hanvoldkanalen-herre-knekt.html
Tenk selv!, Kant, - er vel det beste jeg kan si i denne konteksten; å tenke om igjen …. å ha og få det siste ord synes å være en livslang prosess, og vi ber visst hele tiden om respekt, og mer av det, noe som betyr noe sånt som å «revurdere» eller «se på nytt», hvilket også er et langt lerret å bleke.
Teorier om analogi kan være sofistikerte, men det er viktig å holde åpen muligheten for at vi gjennom analogi kan snakke sant om Gud, en metode som hverken reduserer Gud til en ting (uansett hvor opphøyd) blant flere ting blant flere i universet, eller gjør Gud til et sort hull som blir fullstendig irrelevant for oss.
Duns Scotus blir beskyldt for å ødelegge denne autentisk kristne forståelse av Gud og sannhet, fordi han sa at «værende» er et univokalt konsept. Med andre ord: Det eksisterer ingen forskjell på hvordan Gud «er» og hvordan et menneske eller en hvilken som helst ting er; å «være» betyr det samme i alle tilfeller. Gud er forskjellig fra oss i kraft av sin uendelige (infinitte) krafts natur. Men dette konseptet var akkurat det motsatte av hva teoriene om analogi hadde forsøkt å advare mot. Det gjorde Gud til et værende på samme måte som oss, bare uendelig større og bedre. Ironien er at Scotus’ univokale syn ikke gjør Gud nærmere oss, for for å bevare Guds særstilling (uniqueness), så må Scotus understreke Guds opphøyde forskjell fra andre «værender/eksistenser/reelle og/eller unike, individuelle enheter» eller skapninger, (mine presiseringer). Gud blir slik nesten identifisert med ren maktvilje. s 11 i Steven Shakespear, Radical Orthodoxy, 2007.
Ang. Inger Hanvold, (se Paul Enns under):
Hvis Kristus døde for alle slik at alle ikke blir frelst (saved), så er Gud beseiret; for at Guds suverene vilje og hensikt skulle seire, så døde Kristus da bare for de utvalgte, og bare disse, (selv om denne doktrinen kan forsvares logisk, kan den vanskelig gjelde ut fra Bibelen selv; se John 3. 16, 1 Tom 2. 6, 1 John, 2. 2, - lærer at Kristus døde for alle …
Uimotståelig nåde er også nødvendig hvis menneskeheten er totalt depravert; men dette betyr ikke at Gud frelser noen inn i Guds rike mot deres vilje; siden frelsen avhenger eller er betinget av nåden og siden den troende er utvalgt før verdens fundamenter ble skapt, blir tap av frelsen umulig … s 486 i Paul Enns, The Moody Hnadbook of Theology, 1989.
Augustin går kunnskapsteoretisk ut fra at forstandskunnkskapen kan utledes fra en «umiddelbar opplysning»; at mennesket har del i Guds tanker og at menneskets intellekt i seg selv kan fremkalle innsikt. De ytre tingene i seg selv er ikke årsaken til vår kunnskap, men gir bare impulser som gjør det mulig for den enkelte å bygge kunnskapen (causae occasionales) og denn teorien kalles illuminsjonsteorien, som også har betydning for hvordan man oppfatter troen. Den sanne tro er en direkte i det indre gitt bevissthet, en inngytt eller inspirert tro, (fides inspirata). De står over alle autoriteter og innebærer umiddelbar visshet om de guddommelige tingene … den aristoteliske kunnskapsteorien går derimot ut fra det menneskelige subjekt opptar kunnskapen utenifra, intellektet er i forhold til utenverden passivt, og kan ta opp i seg tingenes form som overgår fra tingen til intellektet via sanseinntrykkene, (intellectus possibilis) og: Nihil est in intellectu quod non ante fuerat in sensu.
Man forestilte seg at Gud står i umiddelbar relasjon til den ytre virkeligheten og er virksom også i de timelige ordningene, og dette er uttrykk for Guds skapelse. Dette kjennetegner så i vesterlands teologi både innenfor lutherdommen og i den Romersk katolske kirke, en effekt av den aristoteliske filosofiens innflytelse. Sjelen er en tabula rasa som kan bygge den begrepsmessige kunnskapen; i kunnskapsakten forenes sjelen med tingenes form; i denne viten (vetandet) blir intellektet og objektet ett; sjelen er ifølge Aquinas «quudammodo omnia)», på sett og vis alt, og slik oppfattes også troen analogt; den er ikke så mye en indre opplysning som e kunnskap av samme slag som annen kunnskap, om dens objekt ikke er det samme, den omfatter ikke den empiriske sannheten, men den åpenbarte, noe som kommer mennesket til del via autoritetene og til siste fra Guds egen sannhet og det er her snakk om overnaturlig kunnskap i motsetning til den naturlige, s 156 f.
Også når det gjelder menneskesynet eller menneskeoppfatningen foreligger de en forskjell mellom den augustinske og den aristoteliske linjen: i den første er sjelen et selvstendig vesen, i den andre fremstilles kropp og sjel som en enhet. Fransiskanerne er voluntaristiske, den aristoteliske retningen intellektualistisk … hvilket i sin tur påvirker viljen som gjør det den oppfatter som godt … s 157.
Alexander av Hales, d 1245, skutter seg til illuminasjonsteorien; all kunnskap, både den naturlige og den åpenbarte forutsetter sjelens opplysning gjennom et guddommelig lys – troskunnskapens praktiske, viljestyrte karakter betones.
Bonaventura, d 1274: Eksemplarideene: I Gud tenkning fins urbildene til skapte tingene, som i strre eller mindre grad har bevart et uutslettelig inntrykk v den guddommelige tanke … noen inntrykk kalles skygger, (umbrae), andre er spor (vestigia), de tydeligste avspeiler de bilder (images) av det guddommelige, (noe som danner grunnlaget for analogilæren: Skapningen er hverken identisk med eller absolutt vesensforskjellig fra det guddommelige, men likeartet, og slik kan vi komme til kunnskap om Gud via vår kunnskap om de skapte tingene. Han sto i en viss opposisjon til Aquinas. Hos Bonaventura referer alt, til og med den naturlige kunnskapen, til det gudommelige på en slik måte at det blir en enhet i kontemplasjonens lys, mens Aquinas betoner mer den prinsipielle forskjellen mellom Gud g det skapte.
Aquinas: Sjelen er quodammodo omnia – ligger til grunn for den metafysiske spekulasjonen; mulig å kjenne Gud som det høyeste værende, som grunn for alt virkelig. Rett nok kan man ikke fatte Guds absolutte vesen, som er uendelig opphøyd over de skapte ting. Men det fins like vel en forbindelse – de har det til felles «at de er til». Værendet, (eksistensen), kan via analogi tilskrives både Gud og skapte ting: Analogia Entis. Men Aquinas avviser tanken om en umiddelbart gitt medskapt kunnskap om Gud. Kunnskapen gis gjennom Åpenbaringen og blir tilgjengelig gjennom nådens lys (per lumen gratiae). Det er den overnaturlig kunnskapen om Gud som er teologiens egentlige mål. … Troen støtter seg på autoritet, på at noen andre har sagt det. Åpenbaringens visshet ligger i det at Gud har talt.
Aquinas skille seg fra den eldre franciskanerskolen som som anså troen som en umiddelbar opplysning med en direkte fra Gud inngytt axiomatisk visshet … For Aquinas er troen viten (scientia), men har et annet innhold enn den naturlige. … Intellektets delaktighet i tingens vesen er en analogi til troens delaktighet i det guddommelige. For at troen skal være fullkomme, må den forbindes med kjærligheten og bare gjennom den inngytte nådens gave blir mennesket i stand til troens virkelige delaktighet i Gud. Det høyeste stadiet her er «visio beatifica» som i evigheten skal erstatte troen, og som innebærer at mennesket «per lumen gloria» umiddelbart ser eller skuer Gud på en slik måte at man blir delaktig i Hans vesen (i himmelen, vil jeg tro).
Gudskunnskapen bygger på troen … og holder åpenbaringen for sann uten fornuftsevidens.
Duns Scotus, d 1308, avviser tanken på teologien som «scientia», men han er aristoteliker, som Aquinas er, s 163 f. Det foreligger en kløft mellom teologiens kunnskap og den vitenskapelige. Frelsesgjerningene som Skriften forteller om, er noe kontingent, noe som kan tenkes å være annerledes, det motsatte av «nødvendig». Derfor kan teologien ikke fullt ut bygge på metafysikken, slik det skjer i Aquinas’ system. De overnaturlige sansningene henvises bar til Skriften og Kirkens tradisjon. Det fins ingen vei over fra fra den naturlige kunnskapen til troen, for den støtter seg alene på autoriteten. Troen er en «cognition practica» og forutsetter den menneskelige viljens underkastelse under Guds vilje, autoriteten. Viljens forandring til å overensstemme med Guds vilje og troen har sitt mål i kjærligheten, (caritas). Hos Aquinas innbefattes viljesmomentet i kunnskapen (som for ham er det høyeste), i visio beatifica, (saligheten).
Guds vilje er suveren, i kontrast til menneskets frie vilje. Og målet er at denne skal underkaste den andre for å bli konform med den (Guds vilje), (domination-subjcto).
I læren om Gud viser forskjellen seg i at Aquinas oppfatter Gud som det høyest værende, noe som innebærer at han tolker gudsbegrepet i intellektuelle kategorier. Scotus betoner Guds vilje og skjelner mellom Guds «potentia absoluta» og «potentia ordinata». Gud er fullstendig ubundet og kan handle uavhengig av alle regler.
Det gode er godt fordi Gud vil det (perdeitas boni). I «potentia ordinata» handle Gud i samsvar med skapelses- og frelsesordningen, dvs Han lar mennesket bli frelst gjennom Kristi verk og kirkens sakramenter. Men det kunne tenkes handlet uavhengig også av disse ordningene.
For Aquinas sammenfaller alltid Guds vilje med den av Gud gitte ordningen.
Gud vil det gode fordi det er godt (perseitas boni). s 165.
For Duns Scotus er frelsen selvsagt knyttet til Kristi lidelser, men grunnen er at Gud antar Kristi offer som en erstatning for menneskets godtgjørelse (fortjeneste). Og alt avhenger da av at Gud anerkjenne dette og dermed ha man også fjernet seg fra Anselm tanke på forsoningen rasjonelle nødvendighet.
Aquinas betoner nådens prioritet i forholdet til den frie viljen og avviser den sterke psykologiseringen som kjennetegner fransiskanerne. Ifølge ham kan mennesket ikke av egne krefter forbedrede seg for nådens mottakelse. Troen kan ikke virkes av oss selv, den sammenfaller med den første nådens gave (prima gratia». … Rettferdiggjørelsen er helt og fullt overnaturlig verk … i og med at mennesket har fått del i nådens habitus – og dette skjer i et øyeblikk – er hun rettferdiggjort, (gratia operans; justificato).(Fra: Teologins Historia av Bengt Hægglund, 1978).
https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html
Langt, men med mye interessant stoff, Geisler, Aquinas, ordo salutis etc etc:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Prof Næss om allmennbegrepene:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/brenne-den-som-brenner.html
Illuminasjonen og mye, mye annet:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/hva-lenin-stalin-molotiv-og-hanvold-her.html
Videre; Aquinas:
Understreket viktigheten av universalia (allmennbegreper) – vi kan ha kunnskap bare om formene eller universalia. Jeg har sensations (jeg kan sanse det) når jeg stirrer på den tingen (skyen, f eks) i på himmelen, men jeg har ingen kunnskap om den før jeg «går utover» det særskilte objektet til en form eller et allmennbegrep og sier: «Oh, that’s a cloud».
Noen vil protestere: Jeg kjenner min bror Sam og Sam er et særskilt individ, ikke et allmennbegrep. Men hva du vet, mener Aquinas, er at Sam har skjegg, er blond, intelligent etc., og alt det er allmennbegreper. Vi skaper ingen orden i universet (vi påfører ingen orden utenfra).
Skjeggethet, blondhet og intelligent er alle allmennbegreper. Det fins en objketiv orden, der ute, «and in our knowing» we find it».
Scotus utviklet en veldig teknisk teori om allmennbegrepene, (som gjør det mulig å kjenne et individ). Jeg kjenner ikke bare blondhet, skjeggethet, og intelligens, jeg kjenner min bror Sam.
Aquinas hadde lært at vi kan kjenne en rekke av sannheter, som f eks visse av Guds egenskaper, enten via åpenbaring eller fornuften; Scotus hadde en mer rigorøs standard for filosofiske bevis … han benektet ikke noen av Aquinas konklusjoner på det religiøse området, han sa ganske enkelt at dette er ting vi bare kan kjenne via tro, ikke via fornuften.
Aquinas diskusjoner om Gud begynte vanlig vis med Guds intellekt; Scotus fokuserte på Guds vilje; Aquinas vill begynne med å spørre hva Gud fornuftig vis ville gjøre. Scotus tvilte på om vi kunne uteske Guds avveininger. Vi må i stedet se på hva Gud hadde villet. Det fins ingen annen grunn enn at vilje er vilje. Aquinas hadde hevdet at hvis Adam ikke hadde syndet, så ville ikke inkarnasjonen ha skjedd – det ville ikke ha vært noen grunn for at Gud skulle bli et menneske. Scotus sa at Gud ville ha inkarnert uansett, og slik gitt uttrykk for den eneste måten å vise sin kjærlighet for menneskene, som et rent uttrykk for Guds kjærlige vilje og ikke noe Gud gjorde av en spesiell grunn.
… Etter hvert som allmennbegreper ble mindre viktige for teorier om kunnskap, kom det til å se ut som om verdens ordninger mer var våre egne «ordninger» enn oppdagelsene av Gud’s plan. Teologien blir mer et spørsmål om hva som skal tros og mindre om å bruke fornuften for å kunne se logikken i tingene. Argumentasjon og fornuft fikk mindre plass …
William av Occham, d 1347, – «den største nominalisten» - fortsatte denne tradisjonen.
På 1300-tallet mistet sin kamp for å kreve at medlemmene skulle leve i fullstendig fattigdom; myndigheter begynte å skille mellom «å eie» og «å bruke». En pave påla fransiskaneren «å ikke være fattige lenger», Johannes XXII.
W Occam startpunkt var Guds absolutte makt; Gud kan gjøre alt som ikke logisk motstridende … Gud kan ta Saul – kirkens forfølger – og gjøre ham til en helgen. Han kan få alt til å skje, uansett om det gikk mot de vanlige naturlovene. Han kan bedømme handlinger som man vanlig vis kan kalle syndige, for dydige. … mot Aquinas tro på at vi bare kan kjenne universaliene (allmennbegrepene) hevdet Occam at vi bare kan kjenne enkelttingene med større sikkerhet enn alt annet. (Ikke noe av dette innebar en fornektelse av tradisjonelle doktriner … vi bør ganske enkelt ta Guds åpenbaring oftere mer på alvor). Nominalismen åpnet for mer hensyn til «den sosiale orden». Placher: But if those three things in the sky are all «clouds» simply because we have decided to give them the name, then maybe the pope is the pope simply because we have decided to give that name to him. «It’s up to men to designate a particular person as Pope and to decide who will elect him and who will correct him if he needs correction». «Just as God has not given us an eternally ordered world but left us to order it for ourself, so has God not given us a perfect church to be obeyed, but left the task of shaping the church to us! … How things should be ordered began with nominalism and the belief in the absolute power of God», s 167.Fra William C. Placer, A History of Christian Theology, 1983.
Fra The History of Christian Thought av Jonahtan Hill, 2003, s 159:
Scotus kritikk av Aquinas dreier seg om doktrinen eller (kirkens læresetninge) om Gud. Aquinas tror at Guds viktigste egenskap (attribute) er Hans enkelhet (simplicity) og slutte fra denne at han slutter om alle Guds perfeksjoner slik som allmektighet og tidløshet. Scotus, derimot, tror at Guds mest fundamentale egenskap er uendeligheten (his infinity) og at det er fordi Gud er infinite, så er han også allvitende, allmektig osv. Aquinas og Scotus forstår altså Guds natur på ulike måter.
For Aquinas er Guds enkelhet en negativ kvalitet – det er ikke så mye at Gud en enkel, men at Han ikke er sammensatt, for Gud transcenderer alle kvaliteter, så vi kan egentlig ikke si Hva Han er, bare hva Han ikke er. Scotus tenker mer «positivt» om Guds infinitet. Gud transcenderer ikke gode kvaliteter som makt og kunnskap; han eier dem fullt ut, til en overtruffen grad og dette har en viktig konsekvens for hvordan vi snakker om Gud, sier Hill.
Sier vi at Gud har fullkommen kunnskap, så mener vi at dette betyr noe av det samme vi normalt mener med «kunnskap», men bare forskjellig. Scotus vil ikke vite av slike ting. Han sier at vi sier det fordi vi tror at Gud virkelig er svært god og at vi vet av erfaring at kunnskap er en god ting, (men hvis det Gud har ikke er det vi normalt mener med «kunnskap», hvordan kan vida vite hva som er godt, spør Hill. Hvorfor si at Han har alt?
Analogier er bra nok, men meningsløse hvis vi ikke kan overføre dem til ikke-analogt språk. Vi sier om en person at han er som en løve og mener at han er modig. Dette er en analogi, men den er bare gyldig hvis løven og personen deler kvaliteten, nemlig at de er modige. Så Aquinas tar feil når han sier at vi kan snakke om Gud bare i analogier. Argumentet er avgjørende eller knusende og illustrerer det fundamentale problem i teologien. … s 159.
Følgende fra denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/saturation-og-hanvoldkanalen-herre-knekt.html
Peter Vardy og Julie Arliss, The Thinkers’s Guide to GOD, 2003: … hvis Gud eksisterer i tiden, så kan Gud lide, mens den helt enkle (ikke-sammensatte) Gud ikke kan det.
Den katolske tro har tradisjonelt avvist at Gud kan lide fordi dette krever forandring i guddommen, og for Aquinas er Gud både enkel og uforanderlig/upåvirkelig. Han aviste tanke om at Gud kan lide fordi lidelse vill begrense Guds vesen. Mange protestantiske teologer har derimot ment og sett Jesu lidelse som en avspeiling av Guds lidelser og ser lidelse som noe som befinner seg rett i Guds hjerte og natur. s 39.
Aquinas kontrasterer Gud med skapte ting i universet. Han hevdet, som Aristoteles, at Gud er ren aktualitet – han har intet potensiale. Hva Gud nå engang er, så er han 100% hva det vil si å være Gud. Jeg er den jeg er – tolkes dithen at Gud er alt hva det hører til Gud å være. Men vi vet ikke hva det betyr å være Gud … Vardy: Vi kan bruke ordet «god» om Gud og mene noe med det. Det fins en analogi her. Sier man at «Gud er min klippe», en metafor, har vi med to komplett urelaterte ideer å gjøre som kombinert fungerer uten at det finnes noen direkte relasjon mellom ideene.
Fremdeles «dagsaktuelt»:
Kjell Skartveit: https://www.document.no/2026/04/19/demokratiet-trenger-ogsa-grenser/
.... en diskusjon om hvordan vi forstår begrepet sannhet, og hvordan den begrenser vår forståelse av hva
Thomas Aquinas (1225–1274) pekte på at Gud påbyr det som er godt fordi han er god, fordi en handling er i tråd med hans natur, mens den skotske filosofen Duns Scotus (ca. 1266–1308) mente at en handling fra Gud var god fordi han ønsket det, han oppfattet Aquinas’ lære som en begrensning av Guds allmakt.
Spørsmålet er altså hva som gjør en handling god, om selv Gud er bundet av en absolutt sannhet, eller om han i sin allmakt kan definere kvaliteten på en handling. Tradisjonell kristen forståelse tar utgangspunkt i læren til Tomas Aquinas. Denne læren er en logisk fortsettelse av treenighetens natur, og det var også den som la grunnlaget for kristenretten som formet Europa. Sannheten om det gode var ikke noe en leder kunne skalte og valte med som han ville. Troen på en absolutt sannhet og Jesu død la derimot grunnlaget for et styre bygget på en lovgivning som beskyttet innbyggernes rettigheter og som senere la grunnlaget for demokratiet. Guds natur viste oss hva som var godt.
Det er imidlertid interessant at det er fraværet av en absolutt sannhet som har gjort det mulig å komme med utsagn som dem vi får fra lederen i Rød Ungdom.
Den forståelsen av sannhet som Nils Rune Langeland angriper kristendommen for, er altså ikke kristen, men en sannhet vi kjenner igjen fra islam. Allah har, i sin fullstendige allmakt, makt til å si at enhver gjerning er god, ettersom han ikke er begrenset av en absolutt sannhet.
Den kristne sannheten setter derimot normative grenser for et lands lederskap, noe vi ser tydelig i «Kongespeilet». … Denne forståelsen kan tolkes som en kritikk av vilkårlig maktutøvelse, ved at kongen ikke står over en høyere, guddommelig lov. (Jfr mine posteringer om Bø og Sengsvoll, (det kommer mer):
… abortloven i desember 2025. Da forstod vi hva flertallets representanter oppfatter som moralens utgangspunkt, nemlig Stortinget selv. Dette flertallet mener at en god gjerning er god fordi de selv påstår at den er det. Det er ikke bundet av en overordnet sannhet som setter grenser for deres avgjørelser. Det er Rousseaus allmennvilje vi er vitne til, en allmennvilje som for noen år siden omfavnet den skeive ideologien både Alexandra Fredwall og Elisabeth Meling representerer. Denne ideologien opphever biologiske sannheter om kjønn, og gjør at vi nå er tvunget til å behandle menn som kvinner dersom de sier at de er det.
Et demokrati som mener at det representerer både folkets vilje og det gode, sier farvel til den gode gjeteren og vil til slutt ikke forstå hva det gode er. …
https://neitilislam.blogspot.com/2022/12/ytringsfriheten-er-utryddingstruet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/jon-kvalbein-og-bispeuttalelsene-2019.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/bispe-uttalelser-pa-vide-vanke.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar