Advarsel: Spenning og grusomhet forut!
… En lyshåret mann midt i tredveårene går raskt opp på plattformen og leverer fra seg (parti)kortet. Han er mager, hengslet og ser ganske godt t. Han har briller på nesen. Vi kjenner ham alle sammen og liker ham, dosent i matematikk, populær fordi han har er lite striks og ikke tat det så nøye. Han forteller livshistorien sin. Sønn av en bonde, begynte han kommunistbanen sin ved å slutt seg til Komsomol. Sitt profesjonelle liv begynte han som metallarbeider på en fabrikk, så gikk han på Instituttet, gjorde forskningsarbeid og ble til slutt lærer.
Det hørtes ut som en eksemplarisk løpebane. Tilhørerne kjedet seg. Men plutselig blir denne biografien avbrutt av et komitemedlem.
«Kamerat Sanin» sier han rolig, «skrev De noensinne
under på et Trotskyist-program-dokument sammen med andre studenter da De drev
og studerte?».
Det ble uro i salen. Folk hvisker og tisker og veksler
blikk.
«Ja, det gjorde jeg, men jeg har tatt det tilbake for lenge siden, og det kjenner alle til».
«Så De skrev altså under?» driver komminitee-medlemmet på. «De nekter ikke det»?
«Naturligvis ikke. Jeg har aldri gjort noen hemmelighet av det. Alle mine kolleger og partiet kjenner til at jeg gjorde den feilen og siden vedgikk det».
«Kanskje det, kamerat Sanin. Like vel undres jeg på om alt er kjent. Jeg undres på om det er kjent at de ennå nærer et syn som blir fordømt av partiet og Sovjet-folket?».
Røret i salen stiger tydelig. Mengden lukter blod. De som for et øyeblikk siden var Sanins venner, tar til å bli urolige. Den ene etter den andre av dem stiller ham spørsmål i den tydelige hensikt å redde sin egen hals. Jo nærmere de har stått ham, dess ivrigere later de til å være etter å sverte ham, til å vise sin egen rettferdige harme over hans skrekkelig «brottsverk». De kjenner godt svakhetene og tilbøyelighetene hans og gjør god bruk av dem. Sanin blir forvirret og sier ikke alltid det han mente å si.
«Kamerater i komiteen» unnskylder han seg, «jeg har tilstått min egen feil for lenge siden. Jeg har aldri for alvor støttet trotskyistene og har aldri vært med i organisasjonen deres. Bare en gang i et svkt øyeblikk ble jeg overtalt til å skrive under på et dokument, som jeg snart unnsa. Disse menneskene som nå anklager meg, kjenne godt til det. Jeg forstår ikke hvorfor de nå sier det motsatte av sannheten … «.
Men formannen avbryter ham. Stemmen hans lyder snerrende.
«Hold bare opp» sier han, «vi vet godt hvordan dere trotskyister, dere partifiender, skifter farge. Vi har opplysninger som viser at De ikke har forvandlet Den innvendig, og det er ikke for ingen ting at kameratene deres nå er i tvil». Han snur seg til forsamlingen og legger til: «Hvem forlanger ordet»?
Det er ikke lenger tvil om at Sanin er ferdig. Nå da han er slått i golvet, styrter vennene hans seg over ham, spraker ham og vil puffe ham over kanten og ned i avgrunnen. De reiser seg og sier at Sanin er en bedrager, i det ytre lojal med partiet, men innvendig råtten av vranglære. Ingen gir noen faste holdepunkter, de bare unnsier ham i vanlige talemåter. Plutselig hender det noe uventet. Tilhørerne kommer i opprør. En ingeniør, kjent og aktet av hele Instituttet, forlanger ordet.
«Jeg har fulgt nøye med i alt som er blitt sagt her», tar han til, «men jeg har ikke hørt noe som virkelig er overbevisende. Kamerater, vi skal avgjøre et parti-medlems hele fremtid, enten han skal leve eller dø politisk. Hvor er de konkrete anklagene? Det har ikke vært noen!».
Dette forsvaret bare gyter olje på ilden. Lidenskapene er kommet i kok. Oppmuntret av komiteen, som tydelig vis har gjort seg opp en mening på forhånd, fortsetter vennene til Sanin med å unnsi ham og overøse ham med beskyldninger. Han blir utstøtt av partiet.
Så får vi høre livshistorien til en student, en svartmusket fyr med rik hårvekst og jødiske trekk. Han er ung og biografien kort. Vo kommer snart til inkvisisjonen … s 158 ff
Kommentar: Kravchenkos bok i norsk oversettelse er på rundt 580 sider, fra 1946. Den blir etter hvert et ork å lese, ikke minst på at brutalitetene gjentar seg og blir stadig mer forsterket – og dette marerittet måtte altså russerne og de andre holde ut med i nærmere 40 år, eller mer. Myrderiene og de uendelig mange summariske henrettelsene så aldri ut til å ta slutt.
«Ved å fremelske hemmelig angiveri og organisere offentlige
massemøter mot «folkefiender» spredte han – Stalin – frykt, mistillit og felles
skyldfølelse blant hele befolkningen. Den som ikke snudde ryggen til de forfulgte
og deres pårørende, følte seg allerede selv i faresonen, og den som gjorde det,
følte seg som medskyldig. Og jo mer urimelig anklagene var, desto mer effektivt
virket systemet. Ingen kunne føle seg trygg, ekte forbrytelser kunne ikke skape
den samme følelse av medansvar som massjustismord. Hele samfunnet ble
demoralisert og forgiftet …
Og hva med vår tid? En antydning som bare er så altfor klar, eter min mening, og på disse ligger en tung byrde for fremtiden, eller burde gjøre det, se her:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
(Og bare for å ha sag det; Kravchenko var en av tusen lovende unge menn – helt konkret - som ble plukket ut organisert fra øverste hold i stalinsovjet, fordi systemet trengte ham og sannelig mange slike som han; han ble med andre ord en privilegert og skulle komme til å nyte mange særfordeler, uten at dette forhindret ham i sitt store angrep på selve det kommunistisk-stalinistiske systemet. Han lot seg ikke dressere helt, kan vi trygt si, og hoppet av til USA).
Vi så her altså en ekstrem individualistisk holdning fra toppen av og ned, når det kome til konkrete oppgaver som det kollektive ikke kunne antas å løse. (Det lå her en indre motsetning i selve systemet, kan vi si. Det samme fenomenet forekom også under Mussolinis fascistiske styre i mellomkrigstidens Italia, Her snakket man om Littoriali, også her en liten gruppe av spsielt lovende som i realiteten ble plukket ut fra toppen og ned; her dreide det seg om den elitistiske cream de la cream, også deres brillians skulle settes inn i fascismens store, overskridende tjeneste (for å kunne skape «det nye mennesket». Blant disse fremste kan vi legge merke til at vi finner den kjente og kjære filmskaperen Michelangelo Antonioni).
Du vil finne mange blant «de skrudde» i dag som ville ha
følt seg vel til rette som Stalins lakeier den gang. Jeg bare antyder, og du
vil forstå.
En viss kritisk tenkning i: Debattmagasinet Kontrast nr 1, 1968: Utopistene tilbyr tilbyr hverken en historisk eller klar teoretisk modell for det samfunn som skal erstatte det liberale, deres kritikk er så å si utlukkende av negativ art. Og de er ikke, nettopp fordi de holder den nye samfunnstypen svevende i det rosenrøde, i stand til å gjennomtenke mulige eller sannsynlige konsekvenser av forandringer av det liberale samfunn. Deres forhold til vold, sensur o l som er karakteristisk for pyramidalt oppbygde samfunn, er meget valent – det vil si: det legges ikke frem konkrete forslag om bruk av slik midler, men det heter at det kan bli nødvendig «hvis vi blir provosert» å bruke vold (Linné Eriksen).
… så lenge Norge deltar i utbytting av de fattige land og er alliert med imperialistene, kan ikke spillereglene til Johnsons norske makkere aksepteres». «Stortinget», heter det videre, «er en del av den kapitalistiske maktstruktur – en maktstruktur so ikke kan sprenges av Stortinget alene».
… Det er karakteristisk for ekstremister at når de blir konfrontert med sine voldsteorier, så svarer de med å beskylde «det borgerlige samfunn» for vold. Et eksempel, Aftenposten 9 05 68, hvor Sigurd Allern i et svar til Trygve de Lange skriver: «de Langes hovedtese er at norske sosialister ønske voldsanvendelse som middel til å fremme sine mål. Til daglig er vi imidlertid mer opptatt av å bekjempe det voldsapparat som de Lange støtter, og som Norge er en integrert del av. En økonomisk og militærblokk som forsvarer «de vestlige samfunns fellesinteresser» med bomber og intervensjoner». Selv om man gikk med på Allerns premisser om at Norge er en integrert del av et voldsapparat (en svært tvilsom påstand), vill en kamp med voldelige midler mot denne situasjon vanskelig kunne universaliseres uten at den slo tilbake på Allern. Grupper som omfattet Allern og hans meningsfeller som en integrert del av voldsapparatet (og noen vil nok gjøre det også), skulle ut fra dette prinsipp få lov til å ta seg selv til rette. Ingen norske ekstremister har foreløpig tatt i bruk vold – det har Allern rett i … men denne leken med voldsideologi kan under gitte omstendigheter gi seg utslag som vil få selv Allern selv til å steile. Såpass burde han vite om massepsykologi, både teoretisk og praktisk. Det er vel fare for at det vil bli unnskyldt med at det forelå en provokasjon! Men hvem provoserte hvem? … Oppbrudd nr 5 1957; «Vi bør kvitte oss med redselen for å bli destruktive. Det er ikke, som mange tror, en avart av menneskelighet som er sosialismens drivkraft. Det er tvert om hatet, vilje til å ødelegge det bestående. Frelsesbudskapet er i vår situasjon bare egnet til å forvrenge faktiske forhold, også her i landet. De midlene vi bør velge må være hatske. Vi må velge provokasjon i stedet for den stille demonstrasjonen». I Kontrast nummeret skriver Tore Hellesøy: - SF’s «legalisme» er et uttrykk for en selvmotsigende praksis. Den forutsetter at det kapitalistiske samfunn kan avskaffes innenfor rammen av de institusjoner det kapitalistiske samfunn selv ha skapt. … Men de mest maktpåliggende oppgaver kan ikke fremmes «innen lovens rammer». Kampen mot imperialismen eller forsvaret av arbeidernes rettigheter kan ikke føres uten å overskride de juridiske bastioner for borgerskapets maktutøving». … (Hentet fra Den totalitære lengsel av Bernt Vestre, 1981, s 43 ff).
Det første innlegget over, er hentet fra s 158 ff i Viktor Kravchenko, Jeg valgte friheten, fra 1946.
Denne boken fikk en stor leserkrets til å begynne med, men ha fått desto mindre – og ufortjent – mindre oppmerksomhet de senere siste 60 årene (og her kan ny historisk forskning gi forklaringen på dette, men også det faktum at venstresidens ideologi florer fortsatt som «doxa» i befolkningen, en doxa som altså fortsatt styrer – de ofte helt uforståelig forkvaklede - «hearts and minds» i den mer farlig utopiske delen av befolkingen, særlig i forhold til islam. Denne doxa er i dag like vennligsinnet overfor islam, med alle sine ansikter, som «de røde» var overfor f eks stalinisme, leninisme, maoisme etc den gang. Vi lar oss med andre ord fortsatt lure og bedra – nærmet på fiat, og på demonisk vis, og fordi vil «føler» det slik, at det vi føler, er det vi sier og at det vi sier er sannheten selv ). Se om forfatteren her:
https://en.wikipedia.org/wiki/Victor_Kravchenko_(defector)
Etter Kravchenko finner vi David Dallin og Boris Nikolasjevskij, men selv deres informasjon var usikker og varierte mellom 7 til 12 millioner fanger i arbeidsleirene, (Andrej Vysjinskij bekrefte tallene i hvert fall indirekte). Margarethe Buber-Neumann skrev boken «Fange hos Stalin og Hitler» i 1949. … Det forelå ingen brukbar befolkningsstatistikk før resultatet av folketellingen i 1959 ble offentliggjort. Det samlede innbyggertall viste seg da å være 20 millioner lavere enn ventet, etter at man hadde tatt hensyn til tapene under krigen. … Ofrene for kulakk deportasjonene, hungersnøden og utrenskningene i 1930-årene skulle utgjøre 7 millioner, men Robert Conquest kom frem til 20 millioner, i Den røde terror fra 1969.
Først i 1969 forelå det en vitenskapelig forsvarlig
økonomisk historie for Sovjetunionen i Alec Noves historieskriving.
Roy Medvedev: Kanskje 10 millioner ble deportert
og 6 millioner omkom av sult … prisfallet på jordbruksvarer på det internasjonale
markedet ble en veldig strek i regningen for de sovjetiske planleggerne … Sovjetunionen
fordoblet sin kornproduksjon fra 1930 til 1931, men eksportinntektene steg ikke
…
Og for ikke å glemme: Kommunismens dødebok. Du vet kanskje fra før hvor mange liv kommunismen, for å si det sånn, har på samvittighet?
https://en.wikipedia.org/wiki/The_Black_Book_of_Communism
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Py1evR/hvorfor-reagerer-ikke-hagtvet-paa-egne-kilder
https://www.amazon.com/Black-Book-Communism-Crimes-Repression/dp/0674076087
Nå kan vi kanskje si med Sokrates, som sa, at den som kjenner det gode, kan ikke gjøre det onde … hm, (Sokrates misforstås i dag, dvs. veldig få vil skjønne hva han mener, bare prøv!).
Vel. Stalin kjente til det vonde, men visste eller trodde han at det han gjorde var det gode, til gagn for land og folk, kan vi si, og for hele resten av verden. (Hans datter fortalte senere at han ikke visste så mye om hva som foregikk … en påstand vi trygt kan ta med to klyper saltomortale.
I Kravchenko’s realistiske bok kommer han – uforvarende
eller ikke – til å nevne ordet «tro». Det hele dreide seg om å tro riktig, og
dette å være en sann bolsjevik, var det det kom an på, og hva livet hang på. Her kan vi snakke om «menighet», kirke eller
kult, med andre ord. Jeg kaller disse medlemmene for servilt betinget,
emosjonelt korrekte fanatikere, som ble styrt ovenfra og ned, med frykt, eksessiv
tortur, allslags annen vold og massiv terror på en skala vi ikke kan forestille
oss. Vi kan snakke om «malingent servile emosjonelt korrekte» her, tar man er
nøye blikk på det her.
Fra det mer filosofiske, til realitetene, slik arkivene og
dokumentene viser oss dem, (se nederst om rosa Luxemburg og Tocqueville).
I januar 1930 planla Molotov kulakkenes undergang og delte dem opp i tre kategorier: Første … blir fjernet øyeblikkelig; den andre blir innesperret i leirer; den tredje, 150 000 familier, - blir deportert. Mellom fem og syv millioner passet i verste fall inn i disse kategoriene. Det fantes ingen måte å peke ut en kulakk på. Stalin selv anstrengte seg til det ytterste og skrev i notatene sine: Hva betyr kulakk?
I løpt av 1930-32 ble omkring 1, 68 millioner mennesker deportert østover og nordover. … førte til 2200 oppstander som involverte mer enn 800 000 mennesker … brev (mellom visse partifolk) med undertoner av broderlig fryd over krigen mot de ubevæpnede bønder til menneskehetens forbedring …
Sommeren 1931 begynte en alvorlig matmangel ute på landsbygdene … de 180 000 parti-arbeiderne som ble sendt ut fra byene, brukte våpen, lynsjing og leire for å knekke landsbyene. Over to millioner ble deportert til på slavearbeidere i GULAG-leierne,
I 1930 var det 179 00 personer på slavearbeid og nesten en million i 1935.
Stalin: Hva gjør vi med de forskjellige gruppene som blir arrestert? Deporter: Ukraina 145 000, N. Kaukasus 71 000, nedre Volga 50 000, Hviterussland 42 000, Vest-Sibir 50 000, Øst-Sibir 30 000. s 93.
Så mange som tre millioner husholdninger ble likvidert, 23 millioner kollektivisert. I 1937 var 18,5 kollektivisert. 15 millioner deportert.
Den sløve, men hyggelige (og noen ganger overmodige, men like vel dumme) Vorosjilov om tenåringers gatebråk: … «det finnes ikke noe alternativ til å fengsle de små døgeniktene … jeg skjønner ikke hvorfor man ikke skyter avskummet … s 212.
«Det vil komme til å være noen uskyldige ofre i denne kampen mot fascistagentene», sa Jezo, «vi setter i gang et stort angrep på fienden, ikke bli ergerlig om vi skulle dunke til noen med albuen. Det er bedre at 10 uskyldige mennesker lider enn at en person kommer seg unna. Når man hogger ved, vi flisene fyke». S 251.
Jezov ordre nr. 00458 om likvidering av polske sabotører og spiongrupper (det fleste kommunister), til sammen 350 000, hvorav 144 000 polakker, ble arrestert, 237 157 ble skutt, 110 000 polakker. 1, 5 millioner ble arrestert i disse operasjonene og 700 000 ble skutt. S 273.
Prinsippet med å gi ordre til drap som industriell kvote i femårsplanen ble ansett som «naturlig». Detaljene spilte ingen rolle. Regioner ble tildelt kvoter … det foreslos at 79 950 skulle skytes og 259 450 skule arresteres … kvotene ble snart oppfylt … Politbyrået sa seg enig i at ytterligere 22500 ble skutt og deretter enda 48 000. «Bedre for omfattende enn for begrenset» sa Jezov,
Mest fremmedartet var NKVD’s drap av 6 311 prester, magnater og kommunistiske tjenestemenn, omtrent 4% av befolkningen i satellittstaten Mongolia. S 263.
Finland: 30. november angrep fem sovjetiske armeer langs den 1300 kilometer lange grensen. … «skogene ble dekorert med frosne pyramider av sovjetiske liv» … finnene tok i bruk 70 000 tomflasker fylt med bensin mot de russiske panservognene … innen midten av desember hadde Stalin mistet rundt 25 000 mann. … det ble opprinnelig avsatt mellom ti og tolv dager …
Langt borte, langs Sovjetunionens grense, var bombeflyene fra Luftwaffe på vei mot målene sine. På den samme datoen som Napoleons store arme invaderte Russland 129 år tidligere. Og mer enn tre millioner mann, støttet av 3600 tanks, 600 000 motoriserte kjøretøyer, 7000 kanoner, 2500 fly og rundt 625 000 hester bugnet fremover … s 396.
(Det meste over er hentet fra Simon Sebag Montefiore, 2003, Stalin – Den røde tsarens hoff, Cappelen 2006, 4. opplag 2023).
Ellers: En svært avslørende bok om hva kommunister og andre visste før, under og etter krigen, er Stalins Svøpe. KGB, AP of kommunistenes medløpere, 2021, av Alf R. Jacobsen. De fleste visste, men ville ikke vite, - for å si det sånn, og de var flere enn vi tror. De mentale ettervirkningene av «kommunismen» lever videre den dag i dag og styrer mer av all utopisk vanetenkning nn hva vi våger å tenke på og erkjenne, enn si analysere og reflektere over i den mening og forhåpning om å kunne forbedre oss selv og andre …
I 1946 sa Stalin i en tale at alt han tidligere hadde gjort,
hadde vært riktig og at han skulle føre den samme politikken han hadde gjort
også i de neste 15 årene …
Hva med de som sto for forhøreerne, (som vi innledet med,
ett tilfelle blant mange tusener). Eller hvilke mennsketyper var Stalins bødler
eller iversettere?
Vi finner de samme mennesker i dag, eller for bare få år
siden, gå rundt i våre midter og i butikker og streder, på fjell og land, den
dag i dag, hvis man bare vil se det, og hvis man ønsker å skaffe seg en viss
erfaring, slik at man kan håpe på å få et bredere vurderingsgrunnlag for
verdivalg, verdisyn eller bedre: (Det kristne) Verdensbildet. Vi skal med andre
ord vokte oss vel for å miste gangsynet, den sunne fornuft og vårt eget, så
såre sårbare, moralske mer eller mindre indre kompass, inkludert vår kjæreste,
mest dyrebare vurderingsevne eller rett og slett vår dømmekraft (gjerne
inkludert omdømme).
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/det-kristne-verdensbildet-av-dr-med.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/frsteprinsippene.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/ekstremistiske-handlinger-erna-solberg.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/terrorangrep-pa-muslimer-av-muslimer-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/den-totalitre-johannes-morken-belrer.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/redaktr-johannes-morken-nok-engang.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/farlig-farvann-presupposisjonell.html
Et utvidet perspektiv finner vi i den trøstesløse, men sanne: Blood Lands, av Timothy Snyder, 2010.
Jeg har tidligere listet opp en rekke referanser til relevante bøker tidligere, til sammen minst 6000 boksider, men lar det bli her.
Oppi alt dette må jeg bare vise til en bok som nok ikke går
direkte på problematikken her, men som viser hvor komplisert, intrikat og
djevelske visse miljøer er ennå i dag, spesielt når det nærmer seg temaet: De autoritæres
bruk av liberale konstitusjoner, normer regler og lover, for nettopp å kunne
revolusjonere de demokratiske samfunnene, dvs Vesten, fra innsiden. Det er
utrolig hvor mye «de radikale» - som nå ikke har «væpna, voldelig, revolusjon»
i sine partiprogrammer, men ser ut til, tragisk nok, nå å få guddommelige
hjemler for sine revolusjonære monolittisme i islam, (spesielt «moderat» islam
for å si det provoserende ironisk).
https://en.wikipedia.org/wiki/Walter_Duranty
https://en.wikipedia.org/wiki/Gareth_Jones_(journalist)
(Se like under med ref. til en tidl postering hvor Gareth
Jones er linket til).
https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/ayn-rand-kant-og-det-ondeste-menneske.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/07/blasfemi-et-menneskapt-verkty-til-bruk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/ungjente-reddet-pa-visjon-norge-vil-det.html
Med link til Gareth Jones, som nesten var en enslig svale som våget å ta seg inn I Ukraina for å se med egne øyne hva som skjedde som følge og funksjon av kommunismen under Stalin: En bragd og et vågemot man bare må beundre, (se link over):
https://neitilislam.blogspot.com/2023/07/var-terapeutiske-og-emojsonelle.html
Se også her om Malcolm Muggeridge :
År 1932 flyttet Muggeridge til Moskva som Guardians korrespondent. Mens han var der ble han desillusjonert og kom til å bli motstander av den sovjetiske kommunismen. Muggeridge var en av få reportere til å avsløre den store hungersnøden i Ukraina, en sult som var en følge av kommunistisk politikk.
https://no.wikipedia.org/wiki/Malcolm_Muggeridge
Se også, om enn ikke hundre prosent relevant, men dog, her: ivory towers on sand av Martin Kramer, om mer moderne blindhet og forvirring, 2001.
Modern Fascism av Gene Edward Veith, jr, 1984.
Og hva med «du Bois»? Han var svart, en brilliant «akademiker». Han forgudet Stalin kanskje med større innflytelse og personlige autoritet enn noen andre i USA. I dag ville han vel ha hyllet islamske ekstremisme, under false proxy, fordi den muslimske verden ligger i fattigdom, vet vi, og i og under Sharia, hvilket selvsagt (selvsagt ikke) er Vestens og «den hvites» skyld:
… I 1920-årene ble han marxist. I etterkrigsårene var han aktiv i internasjonalt fredsarbeid, han fikk Lenins fredspris i 1958, og var sosialistisk kandidat til senatet fra New York i 1950. I 1951 ble han stilt for retten for kommunistisk virksomhet, men ble frikjent. Han flyttet til Ghana i 1961, og frasa seg sitt amerikanske statsborgerskap.
https://snl.no/W._E._B._Du_Bois
Se om Rod Dreher her:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/perverse-emosjoner-dreper-deg-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html
The Rage against God av Peter Hichens, (how atheism led me to faith), 2010.
Fra Grimberg-serien, fortsettelse på «Menneskenes liv og historie»:
Tyskerne brøt gjennom, tok ytterligere 300 000 til fange, erobret 3000 kanoner og 3000 tank, s 415.
Berija: Under slaget om Moskva: 638 112 mann var blitt holdt tilbake av baktroppene siden krigen startet og 82 865 av dem arrestert … 994 000 soldater ble dømt, 157 000 skutt – mer enn fem divisjoner.
3 oktober likviderte Berija 157 «berømte» fanger som Kameneva, Trotskis søster og Kemenevs enke, i Medvedev-skogen nær Orjol. De 4905 som befant seg i dødsceller ble ekspedert på 8 dager. S 432.
Kaganovitsj sørget for direkte togforbindelser som i løpet av dager og timer i all hast sendte 400 000 friske tropper (fra grensen mot Japan), 1000 tanks og 1000 fly … de begynte å samle seg bak Moskva. S 441.
Stalin spør Zjukov, «kan vi holde Moskva»? «Vi kan utvilsomt holde Moskva. Men vi må få minst to nye armeer og ikke mindre enn to hundre stridsvogner». Stalin leverte, «men i øyeblikket har vi ingen stridsvogner». 5. desember klarte Zjukov å stanse tyskerne, etter å ha mistet 155 000 mann i løpet av 20 dager. 6. des. leverte Stalin tre nye armeer til Zjukov og ga ordre om motoffensiv på de fire nærmeste frontene. Dagen etter angrep Japan Pearl Harbour. Zjukov presset tyskerne tre hundre kilometer tilbake … Slaget om Moskva ble Stalins første seier … det kom til å ta millioner av døde og nesten 4 år å nå Berlin. S 445.
7. mai drev Mansteins motangrep Mekhlis helt ut av Krim … fangst 176 000 mann 400 fly, 347 tanks … s 453.
19 november åpnet 3500 kanoner ild på den nordlige sektoren. … jorden skal femti kilometer unna. En million mann, 13 541 kanoner, 1400 tanks og 1115 fly braste inn i Hitlers styrker.
Berija – «partiets terror» – brukte GULAGs 1, 7 millioner slavearbeidere til å bygge opp Stalins våpenindustri og jernbaner. Anslått at 930 000 av disse strøk med under krigen. S 482.
Berija skaffet 300 000 slavearbeidere til å grave nærmere 5000 kilometer ugjennomtrengelige skyttergraver. Mer enn en million mann og rundt 6000 stridsvogner, reservene inkludert, sto klare og ventet … s 493.
Ved daggry 5. juli kastet tyskerne 900 000 mann og 2700 stridsvogner inn i den kolossale kampen mellom maskiner … s 494.
Berija arresterte 931 544 personer i de befridde områdene i løpet av 1943. Hele 250 000 mennesker i Moskva deltok i påskegudstjenester i kirkene.
Liberalisme og mangel på disiplin truet staten. Omkostningene med Stalins seire var kolossale: Nesten 26 millioner var døde, ytterligere 26 millioner var hjemløse. Det raste hungersnød …
I februar 1944 foreslo Berija å deportere de muslimske tsjetsjenerne og ingustjerne … Berija rapporterte at 500 000 uskyldige var underveis … han utvidet fangsten … mer enn 300 000 ble deportert … men hvor? … 160 tusen tartarer var på vei østover i 45 tog. Berija fjernet 1, 5 millioner mennesker. Ifølge NKVD døde mer enn en fjerdedel, 530 000 omkom underveis.
Molotov i 1942: Spørsmålet om grenser vil bli avgjort
ved makt. S 517.
Først fra 1942-43 ble den tyske økonomi satt på full krigsfot: inntil da produserte Storbritannia flere våpen enn Tyskland. I Sovjetunionen ble økonomien etter angrepet totalt omstilt til krigsproduksjon. Inntil seieren i 1945 leverte den 102 000 stridsvogner og 136 000 fly. Til dette kom leveransen fra vestmaktene med 10 000 tanks, 18700 fly og 470 000 jeeper og lastebiler. Æren for denne omstillingen er særlig blitt tilskrevet den fremragende organisator Nikolaj Vosnesenskij, (ikke den udugelige stalin-servile Kliment Vorosjilov), som var blitt sjef for Gosplan i 1938, bare 35 år gammel. Forutsetningene for en effektiv krigsmobilisering lå imidlertid allerede i det forhold at hele den sovjetiske planøkonomien hadde brukt den tyske krigsøkonomi under Den første verdenskrig som forbilde, s 29 Grimberg, band 3. Erling Bjøl (Grimbergserien) ...
Den store utrenskningene (under Stalin) i offiserkorpset fra 1937, som førte til at halvparten av de 75 000 offiserene i Den røde armé ble fjernet – deriblant 3 av 5 marshalker og 136 av 221 divisjonssjefer – betydde at det var en skrikende mangel på erfarne og utdannede befalingsmenn da det store oppgjøret kom i 1941. … Innen utgangen av 1941 hadde tyskerne tatt 3 350 000 krigsfanger. I løpet av hele krigen tok de mellom 6 og 7, 5 millioner.
… armeen var langt dårligere utstyrt enn den tyske. Riktig nok hadde den 14-15000 stridsvogner mot tyskernes 3 712. Men de var foreldet. Produksjonen av den nye T-34 tank, som skulle bli tyskernes skrekk, var blitt forsinket ved inngrep fra Kulik. Situasjonen var den samme i flyvåpenet. 8-9000 foreldede sovjetiske fly mot 3-3500 fullstendig overlegne tyske. (Katushka var ennå ikke satt i produksjon).
90 % av de sovjetiske fly ble utslettet i løpet av de første 3-4 dagene og 90% av stridsvognene i vest-distriktene i løpet av de første 2-3 ukene.
I 1941 satte det tyske angrep inn, med enorm styrke og over en meget bred front. Tyskland kastet inn 120 divisjoner i offensiven, med 26 i reserve og i tillegg til dem kom forbundsfellenes styrker: Hitler hadde fått med Finland … i alt ble omtrent 3 millioner mann satt inn … støttet av av ca 4000 fly og 3000 stridsvogner.
… Å holde tilførselslinjene over havet åpne på dette
tidspunktet anstrengte de britiske sjøstridskrefter til bristepunktet.
Frankrikes flåte var satt ut av spillet, Italias flåte var kommet med på
fiendens side og Tyskland «Kriegsmarine» kunne operere fra baser spredt over så
å si hele Europas vestkyst. I 1940 gikk da også senkningen opp i 4. 4 mill
tonn, en tonnasje som svarte til nesten hele den norske handelsflåte før
krigen. Like store var tapene i 1941, og året etter ble de nesten fordoblet: 8.
2 mill. tonn – i en periode ble det senket et skip hver 4. time … Like vel var
situasjonen i 1942 bedre for vestmaktene, for nå var nybyggingsvirksomheten
kommet opp på et helt annet nivå, så tapene kunne lettere bæres … I 1943 var
faren overvunnet .
Obs:
… I midten av november slo så russerne under general Sjukov til og innledet en stor motoffensiv med overlegne styrker, brøt gjennom både nord og syd for byen, og kunne i slutten av måneden lukke en kjempemessig knipetangs kjever om 18 tyske elitedivisjoner med mengder av materiell, foruten store styrker av de tyske vasallstaters tropper, i alt 330 000 mann. Ennå i to måneder kjempet de omringede divisjoner i den fryktelige russiske steppevinter, like meget mot sult og kulde som mot russerne, som langsomt presset området mer og mer sammen. Først i januar 1943 kapitulerte tyskerne. Da var det 100 000 igjen av dem. … Dens mest erfarne, stridsvante avdelinger var revet opp og desimert. Vinterens samlede tap var 1 250 000 mann drepte, sårede og fanger, til det kom 5000 fly, 9000 stridsvogner og 20 000 kanoner.
… Alt i 1942 hadde den britiske Bomber Command … kunnet sette in masse-angrep mot tyske mål. Bl a ble i mai dette år «det første av tusen flyangrep» gjennomført mot Køln, som fikk en fryktelig medfart og hvor 12 000 mennesker … ble drept. Det var like vel bare et forvarsel … I 1943 hadde britene omsider kunnet bygge opp et sterkt moderne bomber-våpen som opererte sammen med stadig voksende amerikanske flystyrker med baser i Storbritannia. I juli 1943 gjennomførte således britiske fly et kjempeangrep mot Hamburg og kastet 75000 tonn bomber mot byen, til dels brannbomber med flytende fosfor som anstiftet en ren ildstorm over store strøk. 300 000 leiligheter ble ødelagt og 60 000 mennesker drept. Nye forferdelig massakre fulgte, av amerikanske og britiske fly-armadaer på 12-1300 maskiner som kunne kaste opptil 12-14 000 ton bomber mot ett mål - Berlin, -Schweinfurt, Dresden og andre byer . Da vestmaktenes styrke i luften nådde maksimum, hadde de hele 28 000 fly i første linje i Europa, og kunne eskortere sine bombere med jagerfly dypt inn over tysk område. I alt kastet de 2 735 000 tonn bomber i Europa, og mer enn 60% av denne bombelasten falt over Tyskland. Angrepene kostet tyskerne i alt 4-500 000 drepte og det dobbelte antall sårede. Ruinmassene i landet da krigen sluttet, er anslått til 400 millioner kubikkmeter.
Man regner med at de direkte krigsutgifter løp opp i omkr. 1000 milliarder dollars, at de materielle krigsødeleggelsene kan anslås til lavt regnet 200 milliarder dollars, og at den rent materielle verdi av de tapte menneskelig – av de dreptes evne til å arbeide og produsere hvis de hadde fått leve videre – kan settes til et tall mellom 250 og 400 milliarder dollar. Til sammen på de materielle taps konto altså ca. 1600 milliarder dollars og vel og merke med dollars med en lagt større kjøpekraft enn i dag (rundt 1967). … Det svarer til noe slikt som 400 ganger verdien av Norges brutto nasjonalprodukt, av all arbeidsinnsats i landet gjennom et år. S 415 f.
Av Marshall-hjelpens budsjett på ca 17 milliarder dollars,
mottok Norge gaver og lån for ca 250 millioner dollars.
Før vi konkluderer med kommentarer, må jeg ty til en viss
parafrasering, noe som gjør tingene ekstra interessante, får jeg håpe, fordi
den kan gi oss et omriss av «Stalins «mentale» håndlangere i dag», som jeg vil
kalle dem, som forresten ingen tror finnes, i dag, så lenge etterpå, men som
lik vel finnes rett foran øynene på oss og iblant oss, nesten hver dag, og til
og med i solskinn, eller regn, for de som liker det bedre, (original forfatter,
se under):
So here we go:
Hanna Arendt mente å kunne observere en ny type løgn i det moderne, som hun særlig fant eksemplifisert i n. og kommunismen. Nærmere bestemt … en løgn som ikke bare forsøkte å tildekke enkelte sannheter, men snarere ville oppheve selv skillet mellom sannhet og usannhet. Løgnen til totalitære bevegelser oppfunnet for anledningen og i egeninteresse i kraft av f eks egen posisjon, som f eks redaktør e l. …er underordnet den grunnleggende innstillingen som utelukker selve skillet mellom sannhet og falskhet. … det totalitære mennesket bader i løgnen, puster i løgnen, er slavebundet av løgnen i hvert øyeblikk av sin eksistens (etter A Koyré). Det totalitære regimet (visse redaksjoner og redaktører i sving i media i dag), er basert på løgnens primat, og denne løgnen er fullstendig ubesværet! Det hefter intet betenkelig ved denne løgnen. I stedet for dobbeltmoral finner vi moralens totale fravær (hos visse redaktører, kulturarbeidere, politikere, ekspeditører og behandlere på svære datahus, etc. etc. … Det handler ikke om å tildekke virkeligheten, men om å ødelegge virkeligheten slik at den ikke kan konfrontere løgnen. … den moderne løgnen dreier seg om å fortrenge selve virkeligheten. … Vi kan produsere sannheten hvis vi kan produsere virkeligheten! Vi trenger ikke å vente på at virkeligheten avslører seg og viser sitt sanne ansikt, men kan i stedet frembringe en virkelighet hvis strukturer vil være kjent for oss fra begynnelsen av fordi det hele er vårt eget produkt …
Hvis du kan kontrollere «virkeligheten» på en slik måte, kan du også kontrollere dem som lever i denne virkeligheten. Det som gjør det mulig for visse totalitære redaktører å herske er at folk ikke er informert. … ingen lenger tror noe som helst! Dette fordi løgnen, i sitt vesen, må forandres, og en løgnaktig redaksjon må ustanselig omskrive sin egen historie med et stort antall løgner avhengig av hvilken vei den politiske vinden blåser. Og et folk som ikke lenger kan tro på noe, kan ikke danne seg oppfatninger. Det berøves ikke bare sin evne til å handle, men også evnene til å tenke og bedømme. Og med et slikt folk, kan du gjøre som du vil …
Aristoteles: For å fungere som samfunnsborger behøves en relasjon til «tillitsfulle og pålitelige likemenn».
I totalitære redaksjoner og hos totalitære
redaktører f eks, tvinges alle til å lyve, for at disse skal kunne beholde
makten, og folket (leserne og debattørene) må lyve om at de tror på løgnen. En
mening som avviker fra det den redaksjonelle ledelsen gir uttrykk for,
enten det skulle dreie seg om fakta eller verdier, er ikke bare en annen
mening, men en feilaktig og farlig mening, som truer å undergrave redaksjonen
og redaktørens virkelighetsoppfatning. Du må lyve om at du tror på løgnene
hvis du skal være en del av fellesskapet. Samme fenomen kan observeres i mindre
skal i kulturer, selv om straffen der normalt vil bestå i utfrysing eller
utkastelse …
(Ovenstående Hentet fra – og parafrasert fra - boken Løgnens filosofi av filosof Lars Fr. H. Svendsen, som jeg har omtalt flere ganger tidigiere, for øvrig, se s 124 ff.
Og et viktig pluss: Om og fra filosofen Einar Øverenget, litt ned på siden her:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/kristne-medier-udergraver-toleranse-og-2.html
Litt mye viktig om korrelasjon og korrespondanse:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/den-nye-private-overguden-det-har.html
Om Gairdner og absolutter, og om Derida bl a;
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html
En kristen redaktørs selvforherligelse:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/om-en-kronikk-en-kritikk-en-dramatikk.html
Se hele «plottet»:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
Se om hva «store intellektuelle» har hatt å si om vold og hat f eks, her:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/abb-og-vare-spekulasjoner-i-det-onde.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/08/antifa-etter-crash.html
Rosa Luxemburg:
«Uten alminnelig stemmerett, uinnskrenket presse-og forsamlingsfrihet og fri meningsutveksling dør livet ut i enhver offentlig institusjon. Det blir et skinnliv, hvor byråkratiet til slutt blir det eneste virksomme element. Det offentlig liv sovner inn, det utvikler seg et diktatur, men ikke proletariatets diktatur».
Litt parafrasert, kan dette utlegges slik:
«Uten alminnelig stemmerett, uinnskrenket presse-og forsamlingsfrihet og fri meningsutveksling dør livet ut i enhver offentlig institusjon, (redaksjon, skole, organisasjon), idet det begynner i redaksjonene og hos emosjonelt korrekte redaktører med disposisjon for å ty til hypermagi, av mangel på sann forankring i egen personlighet og derfor med et voldsomt behov for å hjelpe der ingen har bedt om å bli hjulpet, og hvor de selv vil få tilført seg en illusorisk høyere moralsk status, og ved å gjøre de de liksom skal hjelpe til ofre som ikke ser på seg selv som ofre.
Det blir et skinnliv av dette, både for redaksjoner og redaktører, hvor byråkratiet eller den mentale mekaniseringen til slutt blir det eneste virksomme element. Det offentlig liv sovner inn, det utvikler seg et diktatur, men ikke proletariatets diktatur. Det utvikler seg et satanisk emokrati som hverken tåler ny innsikt, sannhet, skjønnhet og kritikk og selvkritikk». Grimberg s 52, band 3, Erling Bjøl, 1974.
Kommentar: Redaksjonene etc som jeg her snakker om, er allerede i dag ikke tolerante, ikke liberale, ikke spesielt romslige og sannhetssøkende og samtidig demokratiske. De har de siste årene vist seg som snevre, lit lyttende, falsk og hyklersk uangripelige og derfor svært nedlatende. De er mye mindre tolerante enn staten eller nasjonen og landet som sådan, enn folk flest, med andre ord. De utviser gjennomgående en arroganse som kan minne om nødvendig selvsikkerhet og naturlig dømmekraft, men som ikke er det, snarere tvert i mot. Staten er foreløpig stbil og bygger på sine moralske standarder som fundament for statens moral, en moral redaksjonene har forkastet, i dette fokuset i frykt for islam og frykt for at noen skal begynne å kritisere islam, mens de selv havnet i bakleksa og skjønner at de på sikt er inne på en vei som for dem vil føre til bare mer selvbedrag og til slutt deres egen moralske kollaps. De vil da håpe på å få belønning fra de mest ekstreme islamistiske grupper, ja, de har så å si allerede på forhånd – aksiomatisk - hanket inn gevinsten, tror de, men de tar feil: De vil nettopp bli forkastet av disse gruppene og kan komme til å bli reelt forfulgt, med vold som konsekvens. Dilemmaene vil så vokse dem over hodet, fordi de allerede har gitt etter for antidemokratiske «iboenheter» både her og der.
På de premissene de selv har valgt, vil de samtidig ble mer og mer avhengig av folks rettsfølelse, og må derfor forme den, med stadig å spe på med mer feighet og vegring for å se sannheten, bl a islam proper. De har bundet seg til masten og må fortsette å skjule sannheten; og fortsette med sine løgner og gjennomforforfengelige innbillinger eller selvbedrag.
De vil da også i en sluttfaser forsøke å påvirke staten, som
de er avhengig av på så mange måter, for å sikre sin egen fortsettelse med å
servere løgner, gjerne i form av de ikke aktivt arbeider for et emokatisk diktatur, men at de gjør det taust eller
indirekte, igjen for å unnslippe massiv, betimelig og saklig kritikk. Slik vil
de følge i Stalins og andre diktatorer eller tyranners fotspor, idet de i sin
selvtilfredshet og vankunne trot og er sikre på at de er uangripelige både
kognitivt og emosjonelt. De angjeldende muslimer på sin side vil uvegerlig
forstå at de i dette sataniske spillet allerede i utganspunket blir ansett for
å være undermålere som trenger «redaksjonenes» hjelp, som om de var
tilbakestående eller barn, mens ikkemuslimer og islamkritikere parallelt bare
mer og mer vil bli forsøkt skviset ut eller utestengt, uten saklig
argumentasjon.
Tar du retten til å ytre seg, og delta i debatten, på
saklig, rolig og uvoldelig grunnlag, tar du samtidig en menneskerett fra de som
trodde de hadde en slik rett, men som det i praksis altså viser seg at hen ikke
har, som følge av «redaksjonenes» hysteriske paranoia og megalomani. Om dette
så bare skjer «i det små», i de små redaksjoner, som like vel ikke kan antas å
ha en større, nasjonal og ideologisk innflytelse på det politiske, religiøse og
kulturelle livet generelt, skal man derfor bare ikke kimse av det prinsipielle
som her ligger i bunnen, og som derfor det viktige i dette perspektivet, og i
en større sammenheng, på litt lengre sikt. Om du – som en enkelt - blir
utesteng fra et debattforum, og om dette forumet og denne avisen som driver
det, er aldri så lite betydningsfullt eller relevant i øyeblikket, så har man
altså blitt fratatt en menneskerett, selv om redaksjonen har all rett til å
nekte å trykke enhver ytring de ikke kan underskrive på, og tillate eller ikke,
i ytringsfrihetens navn. Når redaksjonene selv oppfordrer eller inviterer til
fri debatt, og så f eks utestenger en islamkritisk debattant, ikke fordi dennes
kritiske innlegg er hatsk eller krenkende, eller diskriminerende, irrasjonell
og usaklig, men fordi redaksjonen mentalt og verdimessig ikke tåler ulike
vinkler og meninger på saken, ja, da er det skjedd en uopprettelig skade som
bare kan tjene en hensikt og det er at ytringsfriheten skal innsnevres eller motarbeides.
Man kan ikke si at slike redaksjoner arbeider til det frie ords fremme og
dermed også de menneskerettigheter redaksjonene selv påstår – hyklersk og
løgnaktig – at de jobber for.
Joda, vi skal være litt bekymret når vi hører at mange ungdommer i dag er redd for å uttrykke seg i media, om ideologiske eller teologiske ting da, som virkelig angår dem. Vi må forstå at angsten for demokratiet er blitt reelt: Man vil ikke bli løyet for, man vil bli tolerert for det viktige man har på hjerte og samvittighet, bygget på fakta, og ikke på et bør, slik «redaksjonene» så ynkelig som mulig oppfatter det.
Hvem er disse ungdommene redde for? Eventuelle kritiske meddebattanter? Nei, jeg tror ikke det. Det de frykter mest - og som bærer mest angst med seg - er ingen andre enn rediaksjonene selv: De "vet" at de blir klubbet når de er som mest ærlige - og sannferdige, pluss saklige!
https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/frykten-for-storhaug-og-angsten-for.html
Og:
https://neitilislam.blogspot.com/2015/08/sosialkonomiske-teser-om-den-tragiske.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/sosialkonomiske-teser-om-godhet.html
Emokrati:
https://neitilislam.blogspot.com/2018/03/norge-er-neppe-blitt-tryggere-na.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/03/stre-hardeide-og-listhaug-i-historisk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/demoni-og-mrk-magi-fra-de-som.html
PS og NB:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/kristne-som-undergraver-demokratiet-og.html
Moral, kanskje:
Alexis Tocqueville i sitt verk om Den franske revolusjon, skrev at «en nasjon som har lidd uten å klage, nesten som om den var ufølsom overfor den verste undertrykkelse, plutselig reiser seg ved det første tegn til lettelse i undertrykkingen», Grimb. band 1, Bjøl, s 257..
Supplerende og «fakultativt»: Lesetips for de som tror de kan nok om krigen fra før:
The German War, Nicholas Stargardt
Hitler’s People, Richard Evans
Russland, Antony Bevor
De tre bøkene av Robert Service om Lenin, Stalin og Trotski
Og:
Erwin W. Lutzer, When a Nation Forgets God, 7 lessons we must learn from Nazi Germany, 2010
Gene Edward Veith, jr, Modern Fascism, Liquidating the Judeo-Christian Worldview, 1993
How Democracies die, 2018, Levitsky og D Ziblatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar