O K Tveit: Norge en forrædernasjon?

En anmeldelse av Palestina, Israels ran, vårt svik, av Odd Karsten Tveit, (2023).

Man kunne kanskje tro at Kamela Harris hadde lest Tveits bok og blitt forferdet, over Israels fremferd. Hun sa i sin tale på Demokratenenes møte nyss at hun som president ville gå inn for at palestinerne skal få leve i verdighet og frihet; og i sikkerhet med selvbestemmelse. Men hun presiserte også at Hamas var en terrororganisasjon.

Hvis Tveits eneste oppgave og mening her i livet var å drive ensidige propaganda, kunne man kanskje si at han var en meget dyktig sådan. Skal man nå frem med sine kjepphester, må man gjenta og gjenta i håp om at budkskapet skal bli sannhet. Det er elementær psykologi og derfor fremragende PR-strategi. Du selger mer ved å gjenta (terpe), enn bare ved å gå inn og ned i Soloppgangen.  

Det var masse håp i Harris’s tale, mange korrekte emosjoner. Hjerteskjærende ble brukt, og alle skjønner. og alle skal underlegge seg? Alle skal bøye seg? Alle skal føle det samme?

Litt a en oppgave hun har satt seg. Det gjenstår å se så mye, det er lett å ta vann over hode. Alle skal likesom i dusjen, helst samtidig, hvis du forstår. Og Vesten skal betale. For hvem andre?

Israel skal bidra mer eller mindre enn oss andre? Det er hjerteskjærende, sier Kamala. I will stand strong with our allies. Ja og amen, sier samfunnet av de hellige. Her er ingen plass for de skinnhellige, eller vanhellige. Israel skal ikke beundres, men fordømmes. Det eneste som skal til, på kommando, er mer empati og vi skal være best, fordi vi vet bedre (gnosis). Equity etter diktat. Alle skal ha likt utfall, uansett resultat. Trumps har fascistiske trekk, sies det på NRK (Almaas).  

Kamala vinner? Ja, jeg tror det. (Hun appellerer alltid til det beste i folket, Trump alltid til det verste? Hun er for folket, han mot.

USA vil ikke ha argumenter, de vil nå ha mer gode følelser. Emosjoner skal styre verden, for da vil vi føle oss bare så mye bedre, dvs bedre i oss selv og bedre enn alle andre. Winner takes it all. Nok en gang skal jødene ha skylden, for å ha rett til å forsvare seg. Proporsjonaliteten gir seg ikke selv; den er for vanskelig for den gjengse mann å definere, ja, å ta stilling til. Tertium quid – at ingenting er enten eller - skal være alt og til enhver tid, aldri som et primært premiss: Sannheten er både sann og ikke sann, alt skal være både-og, dvs både sann og ikkesann på samme tid. Ser man at det virkelig finns et hierarki av premisser her? At det fins sekundære årsaker (f eks)?

Joda, Harris tale vare en god «lelighetsavtale». Selvbeleilig, selvsagt. Hva som virker virker, det vil vise seg. Ettervirkningene, konsekvenser, nei det tåler man ikke å tenke på – er et annet spørsmål. We are the underdog. We don’t go back. We go forward. We win. Halleluja i salen. Amen. Hegel, og så Marx. Noen bedre? Her det bare offer og bøddel. Herre og træll, og hvor det i det dialektiske perspektiv er helt naturlig og legitimt at trællen overtar, om så med «andre midler). Joda, demokratenes og republikanerne store valgmøter fikk sine 4 dagers reklamefilm (som Ringdal nevnte på NRK).

Hører du de blankpussede hæler klakkes?

Ser du hvor løst sablene sitter ved lankene?

Jo mer et samfunn tenker i summariske baner, jo nærmere de summariske henrettelser.

En mann som heter O K Tveit tenker summarisk, skriver summarisk, vil at vi skal tenke summarisk. Han er i sum en gavepakke til Hamas, og Hamas terror. Som Allah selv fordømmer han Israel og laster alle Midtøstens plager over på Israel. (Et navn som dessverre uttales konsekvent feil som Isral av organisasjoner som Med Israel for Fred, utrolig nok). Vi kan tenke oss at han ønsker den dagen komme, da Israel ikke er mer. Og der alle mennesker med stor frivillighet underkaster seg Sharia, som Allah vil.

Hvordan kan det være mulig at Odd Karsten Tveit har underkastet seg Islam og ensidig fordømmer Israel i ett og alt, idet han tror at bevisene han fremlegger er uomtvistelige, ett for ett. Dermed sier han jo eksplisitt – i sin funksjon - at han er både jødehater, Israel-hater, antisionist og antisemitt.

Tveit dynger på sine lesere – som antas å være frelst allerede før de eventuelt leser boken – den ene forferdelighet etter den andre, den ene løgnen, påstår han, etter den andre, den ene fordømmelse etter den andre.

Boken er også en gavepakke for E B Eide, post factum av boken - som har proklamert Den palestinske stat på norske skattebetaleres vegne. (Det fin ikke noe ideelt tidspunkt for å etablere staten Palestina, som han sier, idet han motsier seg selv og gjør seg til selve idealet på at nå er det virkelige tidspunktet, fordi han sier at det er det).

Det spørsmål om anerkjennelsen er villet av folket Norge. Om Eide leste boken før han anerkjente Palestina (som egentlig ikke eksiterer som stat, og som følgelig måtte konstrueres)  -  vites ikke. Kanskje Tveits holdninger, religiøse analfabetisme og tanker bare romsterte i korridorene nær Regjeringskontorene, sånn helt usynlig og i det stille? Tveit takker Lars Gule for støtte under skrivingen. (Det forteller mye mer enn bare selve dette faktum).

Hvordan ble han slik? Han forteller om et møte med en død, eldre mann han støtte på etter nedslaktingen i Sabra og Chatilla. Noen hadde stukket ut øynene på den forsvarsløse mannen, der han lå på gaten med sin stokk ved seiden av.

En slik opplevelse kan selvsagt sette dype spor og ensidigheten kan bli deretter, uutslettelig, hvis man legger all skyld på en part (dvs Israel, eller Israels støttespillere i Libanon, den gang). Tveit kan selvsagt ha opplevd en slags berettiget harme, berettiget emosjonelt betinger harme, og dette kan forklare, men ikke nødvendig vis rettferdiggjøre Tveits posisjon og dermed i hvert alle indirekte til Hamas Charter og f esk Haniye som ble tatt ut i Iran nylig. Jeg kunne nå ha lagt ut lenker til ordrette sitater av Haniye, men skal la være (du skjønner sikkert hvorfor). Om E B Eida har fått med seg Haniye’s misjon i full bredde, skal jeg heller ikke ha satt noe om. Bare et par utvalgte sitater, synes imidlertid ikke å ha villet endre Eides indirekte støtte til terror, (ikke bare i Israel, men internasjonalt, helt til Allah får underlagt seg hele verden, hvilket jo er en hellig forpliktelse som ligger på enhver muslim som bindende for all «verdslig» tid.

Tveits bok er på nærmere 500 siden, spekket med vold. Han nevner «ulovlige bosettinger», «kolonier». «okkuperte» byer, bygder og land på nesten annenhver side. Han nevner ikke med ett ord tildragelser som kunnne bidra til å underminere noe i hans fremstilling av «sakene». Det skal ikke være rom for tvil. Han nevner ikke juridiske prinsipper som f eks uti possidetis juris. Intet skal tale til fordel for Isreal, alt skal liksom bevise det motsatte. (av de legitime og gode intensjoner og høvelig fremferd).

Han holder sine lesere i en prokrustesseng og ser hele konflikten ut fra et barnehaveperspektiv, hvor alle bøller må fordømmes og de uskyldige barna som bare leker og har det gøy, og føler riktig - forsvares uansett.  Han skjønner ikke at konflikten ikke er en barnehave, hvor palestinerne er de snille og israelerne de slemme bøllene. Han skjønner ikke at han de facto gjør seg til Hamas forlengede arm.

Han never heller ikke ordet hevn eller hevnlyst, på egne vegne, for å kunne vise til egen moralske overlegenhet. Nei, dette overlater han til andre å avgjøre og eksekvere. Men han legger konsekvent skylden på oss – og på Israel, på jødene og israelerne. Hvor mye må ikke denne mane hate alle sionister? Han må være livredd islam som tro og verdisystem. Derfor nevner han ikke islam. Hans lesere forutsettes å være gudløse og uhelbredelig sekulære eller ateistiske. Slik lar han islam per se slippe unna ethvert kritisk blikk. Samtidig som han håper på en slags evig hyllest fra alle palestinske mødre ønsker at deres barn skal bli martyrer.

Enhver lidelse han skriver om, ethvert tilfelle av vold og gru, er alle deler av av et større hele. Enkelthistoriene er tall i en større oppsummering. Jo flere ledd, jo mer grusom blir selve oppsummeringen. Ved å summere opp lidelser, tror han at summerer opp argumenter. Jo mer han summerer, jo mer sant blir Tveits budskap. Jo mer sint han blir, jo mer redelig tror han at han er. Han sr at jo flere oppsummeringer, jo mer har, et har som krever stadig mer hat, ikke bare av ham selv, men også av palestinerne og ekstremistene. Slik oppsummert lidelse blir i seg selv en juridisk hjemmel for bruk av stadig mer vold – en plikt mange muslimer gladelig vil påta seg, fordi deres pliktroenhet viser lojalitet til Allah, en gjerning som skal sikre dem til Paradis.

Tveit har vært journalist i lang tid, kanskje altfor lang tid. Han kan ha sett for mye og mangler apparat til å prosessere. Han mangler fundament i annet enn sin «servilt betinget korrekte emosjoner», som jeg pleier å si. Han serviliserer seg lydig og derfor høyst servilt betinget emosjonelt korrekt  - under «sverdversene». Han svinger samtidig pisken over Norge, hele etablissementene. Han kritiserer ikke bares Ine Marie Eriksen Søreide, men til og med Anniken Huitfeldt, (som nekte å kalle Hamas en terrororganisasjon, men som ble korrigert av Støre som fra Stortingets talerstol virkelig sa at Hamas var – eh, er - en «terroristorganisasjon, punktum, ferdig snakka).

Ønsker Tveit at jødene blir et folk underlagt et annet folk i Israel? Ser han dette som løsningen på konflikten? I så fall ser han det hele med Allah’s øyne, slik Koranen dikterer.

https://www.frontpagemag.com/you-cant-defend-israel-unless-you-talk-about-islam/

https://crisismagazine.com/opinion/the-failure-of-interreligious-dialogue-with-islam

Tveit er ikke interessert i noen form for Israel-apologi, snarere tvert imot. (Jo mer han terper, jo mer sann og sterk blir han, og hans ge liker, tror han). For å få utgitt boken kan han bare si – og forlaget tenke-  at dette ikke et interessant tema for ham der og da, og derfor for allmuen - eller at det ikke er anliggendet hans, og dette er jo da OK, i hvert fall tilsynelatende, men denne holdningen eller fordommen gjør ikke boken mer interessant eller mer sannhetssøkende, snarere det motsatte, og dermed svekkes hele prosjektet og hans rolle også som propagandist og lydig tjener for en ideologi som kan ligne på den rene fascisme, og som samtidig gjør målet klart: Det dreier seg ikke om en konflikt om mer land, men om å tilintetgjøre jødene i Israel, på Allah’s befaling og fordi «de er jøder».

Et annet eksempel på hvordan er fagbokforfatter synes å være mer interessert i å få frem hvor mye lødig empiri han har samlet inn, og kan dokumentere, enn på å gi et større oversiktsbilde med et rammeverk av verdisyn menneskesyn, ideologisyn, virkelighetsoppfatning etc. er engelske Anton Beevors’ Russland, Revolusjon og Borgerkrig 1917, 2022/23, ca 650 sider.

Denne boken vil best kunne nytes av folk med store kunnskaper – og spesialinteresse - om emnet fra før. For også her dynges det ene begredelige faktum etter det andre oppå hverandre i en uendelighet, nærmest. Man mister kanskje både lyst og interesse for å få frem «hele sannheten» (noe som best kan gjøres ved å komplementere med «metafysikk», rett forstått).

Men til forskjell fra hos Tveit, fins det ingen «infinit regress», fordi jo historien er avsluttet. Tveit står midt i regressen, og den er uendelig, siden konflikten – hans konflikt og krig - er pågående. Tveit tvinger seg dermed til å bli en evig påvirker, en kamp som styrer og hvor han ikke styrer kampen.

Det er blitt en vane (blant elitene og i mediene, er det generelle inntrykket jeg har) i dag at man fristes over evne til å gå frem ad-hoc. (Metoden er sannheten). Jo flere enkelthendelser hvor lidelsen og urettferdigheten er klar, i og for seg, jo ondere er det systemet disse skjer i. Ondskapen tillegges uten forbehold og uten tilstrekkelig kontekst Systemet selv,  (som for eksempel det israelske demokratiske systemet). En gjennomført ad-hoc-strategi, er alltid radikalt immanent, og bare (be)leilighetsvis rettet mot det som transcenderer - dvs trancendent-rettet.

Summen av antall enkelttilfelle – som stadig kan flerfoldiges - skal så avgjøre (ifølge f eks Folkeretten, som er upresis nok fra før - ) skal brukes til å avgjøre om en stat f eks er en apartheid-stat eller ikke.  

Men hvor går grensen for hvor mange enkelttilfeller man kan legge til grunn, før konklusjonen?

Fins det 100 tilfeller de det siste året, eller 1000 de siste 10 årene, -skal dette være avgjørende?

Teller man opp alle «forbrytelser mot menneskeheten» som kan konstateres i f eks USA i et tilfeldig valgt år de siste hundre årene, og legger antallet i seg til grunn, vil sannsynligheten for å kalle USA en apartheidstat umiddelbart øke, (og fremstå som en urimelig anklage).

Ad-hoc-menneskene vil aldri ta feil og vil alltid sikre seg det privilegium å føle seg litt bedre.

De er som lemenhøvdinger, den vet at flokken vil følge dem over stupet, okke som. Vi ser det f eks i hvordan den statsstøttede stiftelsen Stefanus-alliansen driver. Den har funnet en metode ingen kan kritisere, og vinner oppslutning rundt det  – tenkt det?

https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html

Bare få av oss i dag ser og forstår at det bak en slik grunnholdning, ofte skjuler seg en klar og utvetydig autoritær grunnholdning og en diktatorisk og udemokratisk legning som vil innsnevre ytringsfriheten, (mens de samtidig gå inn for å sikre og styrke trosfriheten!, servilt emosjonelt korrekte som de er):

http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/om-en-kronikk-en-kritikk-en-dramatikk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

En bedre bok, synes jeg, er den mye mer kortfattede av Per Egil Hegge, Russland 1917, 239 sider, (2027).

Om Palestina og palestinakonfllkten og de stadig krigene og all terroren, bør man ha med seg:

Israels historiske og folkerettslige legitimitet av Ragnar Hatlem, (2020), Prosessen mot Israel av de Blois og Tucker, (2012), The Palestinian Delusion av Robert Spencer, (2019), Israels land etter internasjonal lov av Bjørn Hildrum, (2018).

For å få et virkelig temperamentsfullt bidrag i diskursen, bør man ha med seg følgende to bøker: The Great Deception – Philstine, og The Wall, av Raymon Bennett fra hhv 1995 og 2001.

Slike bøker passer ikke inn hverken i agenda eller sinn hos slike som Tveit og f eks Gule. De ser ikke hvordan de styres og gjøres til nikkedukker av meget ideologisk betinget og servilt korrekt emosjonelt betingede trådførere og deres kyniske propaganda, egentlig utformet eller tilskyndet av Sovjetunionens kyniske og iskalde etterretning fra etter WWII, (hvilket er godt dokumentert).

Bennett tviler ikke, og legger frem en veldig solid analyse: Allah er et personnavn og ikke et generisk navn, slik som f eks Lars Gule og hans ge liker ynder å påstå, for å … ja, vare tenke deg.

http://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html 

Bøkene eller biografiene til Robert Service om Stalin. Trotsky og Lenin (2004 og 2009)er også alle eksempler på »summarisk historieskriving». De er hver på ca 700 sider. Her er mye fakta, det skal være visst, men får man en bedre forståelse for hva det meste dreier dg om? Nei, forfatteren holder distansen, en distanse som kan være ideologisk betinget, og derfor svært snever; han glemmer sitt eget temperament og behov for større linjer, dypere forklaringer. Det hjelper ikke å dynge fakta p fakta nærmest i det uendelige oppå hverandre. Bøkene er summariske og oppfordrer til summarisk tenkning. Ingenting i dem går opp i en større sum, et summum bonum, i et videre fortellerpektiv. et perspektiv som utvider i stedet for å innsnevre, alle fakta til tross.  

Det samme gjelder Peter h. Wilson’s store verk om trettiårskrigen i Europe’s Tragedy, (2009), bare for å forskyve vinkelen litt overflatisk.  Den er som en likhaug eller murstein av detaljer og skjeletter. Den er på over 900 sider.

Mye bedre er C. V. Wedgwood, (1938 og 2005), for her får vi noe som i tillegg til å være faktabasert, også er personlighetsbasert: hun ser tingene gjennom sitt temperament og sine innsikter, og enorme faktakunnskaper.

Som historiker, står selvsagt Tom Holland i en nydelig klasse helt for seg selv. Obligatorisk pensum må også nevnes: Alan Dershoowitz’s The Case for Israel, (2003). (Han er blitt nektet å holde foredrag på norske Universiteter, tenk det!).

Fra bloggen:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/okkupasjonen-lovlig-og-ikke-ulovlig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/gaza-hva-som-star-pa-spill-om-en.html

Generelt: Jeg synes jeg får mer ut av og en større «glede» eller «tilfredsstillelse» av å lese gamle gode Grimberg, og oppfølgeren av Erling Bjøl om f esk revolusjonen i Russland og opprettelsen av Israel og den historiske sammenhengen.

Nå bruker selvsagt også Tveit sitt temperament, men det brukes i det som kan oppfattes som en hjelp i Hamas propaganda, (i terrorismens tjeneste, kan man si), ikke primært for å få større innsikt i helhetene, men for vise hvor sterkt han går i front, og for å vise hvor ærlig og sannhetssøkende han er, på hans egne premisser, like som, en metode han bruker for å overtale i stedet for å opplyse annet enn for å ramme Israel.

Tveit fordømmer selvsagt det som kalles Nasjonalloven, som vitterlig gir jøder et visst (kosmetisk) fortinn i Israel. På samme måte fordømmer han selvsagt en lov som beskjærer Høyesterett en adgang til å diktere politikken, dvs Knessets lovgivningsmakt – og plikt.

Og så hendte det noe som skremte meg: Jeg kom over en bok i en bokhylle som heter Russland og vi. Jeg bladde litt i den, leste noen få avsnitt og ble slått av hvor vakkert språket og tonen var, og hvor saklig teksten var. Jeg fikk lyst til å lese mer, men fikk en anledning mange år senere. Jeg hadde ikke fått med meg hvem forfatteren var, men jeg stusset litt over visse formuleringer, (som kunne være en flipp; baken var skrevet i Mellomkrigstiden).

Da jeg på ny fikk anledning til å lese litt mer i boken, ble jeg virkelig skremt. Forfatteren var Vidkun Quisling. Og da skjønte jeg min lille begynnerskepsis, en skepsis som nå bare voks og voks, før jeg bare la boken fra meg, for godt, i en slags avsky. Her var for mange djevelske forutsetninger om eller hentydninger til «underlegen rase» etc.

Jeg følte det samme da jeg leste Hamas Charter, en «grunnlov» som Tveit kanskje helt har lukket øynene for - som styrende maxime og som et utgangspunkt «by default».

Så ja, man skal være forsiktig med hva man leser, i hvert fall summarisk.