Mer om Svarstad Haugland og Selbekk

Forrige postering trenger en viss supplering. Vi gjorde greie for saken rundt statsstøtten til Jehovas vitner hvor Selbekk forsvarte fortsatt støtte, mens Svarstad Haugland fratok sekten denne støtten. Hun gjorde dette i kraft av sin stilling som Statsforvalter (tidligere kalt fylkesmann), og da i en stilling som i det vesentlige er en byråkrat-stilling. Selbekk, derimot, mener og handler i denne saken både som uformell politiker og yrkesmessig journalist. Han står derfor i en stilling som er mye mindre bundet og mye mer fri enn den stillingen Svarstad Haugland står i, og som hun er bundet av. 

http://neitilislam.blogspot.com/2022/02/svarstad-haugland-vs-selbekk-nar-det.html

Begge er imidlertid ikke bare bundet til sine funksjoner og roller nå, men også til sine fremtidige funksjoner og roller. Jeg er ikke sikker på om de to virkelig har forstått hva fremtiden vil måtte innebære for dem begge, hver på sin kant, og, hvem i all verden, kan forutse noe slikt?

Vel, vi kan ane noen konturer. Vi kan gå tilbake til hva skriftene sier og til hvordan disse binder de troende til fremtidige handlings og holdningsmønstre. For Vitnene er Jesus en skapning, men like vel en gud.Etter sier noe både om Gud og mennsker og kan i seg selv indikere visse grunnholdninger.

Jeg vil påstå at noen skrifter binder eller slavebinder mer enn andre skrifter. Og jeg anser dette for å bygge på elementære innsikter og beregninger, både innenfor fornuftens og fantasiens rammeverk. En tro eller et trosparadigme som utelukkende bygger på «rent emosjonelt betingede forestillinger eller konsepter» vil være de vanskeligste å spå noe vesentlig sikkert om. De som sogner til slike forestillinger og konsepter tenderer mot det vilkårlige og impulsive, mot det uforutsigbare. Og det blir da disse som primært er ute etter bekreftelse, anerkjennelse og makt for maktens egen del og for bruk av maktmidler for å tilfredsstille den emosjonelle forvirrings krav på hele mennesket for maktens og tilfredsstillelsens egen del.

Det er disse som er de farligste og som faktisk kan nødvendiggjøre bruk av tilsvarende eller sterkere motmidler for på sikt å kunne "normalisere" samfunnet, vil noen komme til å mene. Men en slik normalisering, forutsetter at samfunnet vet hvem det er, hvor det kommer fra og hvor det skal; det forutsetter igjen en identitet og et ankerfeste i noe som er høyere enn det det enkelte selvets eller egoets snevre drømmeland kan gi, og der marerittene venter rundt neste hjørne, fanget som de er i denne verdens skjebner og luner.

Et samfunn som ikke setter sin lit til annet enn sin rent materielle sikkerhet eller trygghet, og et samfunn som glemmer sine idealer om frihet, kommer til å slavebinde seg selv under en hvilken som helst annen tro og hvilken som helst annen religion, fordi det selv mest av alt frykter å ta på seg det ansvar det er å være født inn i selve demokratiet, på godt og ondt.

Et tegn på at dette vil skje er det, at ansvaret i demokratiet pulveriseres ved å plassere ut et stadig høyere antall forvaltere som skal representere demokratiet i den tro at de skal redde demokratiet. Demokratiet blir da representativt på en indirekte måte, ved en rekke fullmektiger, som til og med vil være fullmektig for mennesker som de må gjøre til offer, offer som da i realiteten hverken trenger eller vil ha noe med slike fullmakter - som de må underlegge seg - å gjøre.

I stedet for å redde demokratiet, skaper de heller forutsetningen for demokratiets ytterligere destruksjon eller implosjon. For å si det på en annen måte: Der det ligger an til oppsplittelse, der vil noen mindre hårsåre personer eller grupper alltid forsøke å splitte det som allerede er nok splittet fra før, for slik å kunne overta styringen, for å kunne herse med og herske over de som ga makten og æren fra seg, helt frivillig, spesielt i det godes navn. Disse vil alltid kreve mer innflytelse. 

Stasforvalteren er – i vår sak her - bundet til å behandle saker som kommer opp etter varslinger av ulike slag om forhold både ndg Jehovas vitner og forhold i de muslimske miljøene. Selbekk har nå bundet seg til å mene at varslinger om misforhold i de muslimske miljøene ikke skal være til hinder for at de muslimske miljøene fortsatt får statsstøtte, fordi han må forholde seg likt til både Jehovas vitner og de muslimske miljøene. Også Statsforvalteren må følge dette grunnprinsippet: Likebehandling.

Jehovas vitner har mer enn åtte millioner medlemmer i 240 land. I tillegg kommer barn og andre som ikke driver aktiv forkynnelse. I Norge er det nesten 12.000 såkalt «aktive forkynnere» fordelt på 167 menigheter.

https://www.aftenposten.no/oslo/i/QlA4BP/tidenes-stoerste-jehovas-vitner-stevne-i-telenor-arena

Antallet muslimer ved inngangen til år 2016 antar vi er mellom 148 000 og 250 000, mellom 2,8 og 4,8 prosent av folketallet. Vårt beste, men usikre anslag på antallet muslimer er vel 200 000, eller nær 4 prosent av folketallet.Nov 22, 2017

https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/4-prosent-muslimer-i-norge--329115

Hva vil skje når det så en vakker dag kommer så alvorlige varslinger fra de muslimske miljøene at Statsforvalteren må ta i tu med dem, enten hen liker det eller ikke, ved samtidig å ta stilling til statsstøtte eller ikke, eller til delvis støtte eller delvis støttenekt (hvis – og der - dette er - poligtisk korrekt - mulig)?

Når det kommer til Jehovas vitner, har ikke statsforvalteren tatt stilling til Jehovas vitners Grunnlov, dvs deres normerende og preskriptive trosplattform, en lov som – på samme måte som islam - ikke lar seg forandre, fordi sekten selv mener de har den endegyldige og eneste sanne fortolkning av hva Bibelen sier. Statsforvalteren tar ikke stilling til om ting det varsles om springer direkte ut av dette trosgrunnlaget, denne normerende normen, for samtlige medlemmer. Slik sett vil Statsforvalteren unngå all kritikk som vil hevde at forvalteren i og med nektelsen dermed går til angrep på selve trosfriheten.

Hva med de muslimske miljøene? Det fins ulike tolkninger av muslimenes Grunnlov, dvs Koranen, og de andre hellige skriftene, skrifter det ikke går an å forhandle om og hvis ord, påbud, forbud og forordninger, som Allah har gitt en gang for alle, ikke kan forandres. Dette forhindrer imidlertid ikke at det fins ulike praksiser på ulike område innen disse ulike miljøene, og at alle praksiser like fullt kan sies å være helt i tråd med de hellige skriftene selv. Hovedsaken for alle disse ulike miljøene er at Allah’s lover ikke kan forandres og at brudd på disse lovene vil medføre straff, straffer som like vel er mye mildere og mye mer humane enn der sharia – Koranen - praktiseres på sitt mest fundamentalistiske vis, i visse muslimske kjerneland.

Det kan derfor tenkes at Stasforvalteren føler seg forpliktet til å bedømme varslinger som komme fra disse miljøene på ulike vis, på ulike premisser. Noen miljøer får da fortsatt støtte, andre ikke. Selv om alle miljøene selv alle kjemmer seg selv over samme kam.

Muslimer kan oppfatte en slik eventuell forskjellsbehandling som angrep på troen selv. Hvem er Statsforvalteren, som ikke er muslim selv, som tror hen kan overstyre muslimenes hellige skrifter, som tror hen kan diktere Allah?

Både muslimene og Statsforvalteren kan nå henvise til at visse praksiser er kulturelt bestemt og ikke direkte Koran-baserte eller rent islamsk teologisk begrunnet. Æresdrap, f eks, kan forholdsvis lett isoleres fra islam per se fordi, fordi muslimer ifølge islam både har lov til å følge det landets skikker og lover som de bosetter seg i, og alle er jo enige om at æresdrap ikke er lovlig i Vesten. Æresdrap må bedømmes som ethvert annet drap her i Vesten, uten tilknytning til religiøse dogmer.

Det fins også eksempler på muslimske miljøer som mener at det ikke et tillatt med dødsstraff for homofili og frafall fra islam på samme grunnlag. Islam og Vesten ser - grovt sett, i alle fall, derfor ut til å være helt kompatible «størrelser» og derfor på like linje. Likebehandling synes derfor ikke bare nødvendig, men riktig. Vi kan da trygt leve i convivenzia for all fremtid, hvis dette er ubetinget gyldig, og bare det ikke blir et stort flertall av muslimer her i landet, et flertall som da gjennom demokratiske valg faktisk kan innføre sharia via vestlige demokratiske spilleregler også her i Vesten. Hvis det skjer, kan da det ikke-muslimske mindretallet overstyre denne demokratiske flertallsbeslutningen, dette nye lovverket, som alle skal være bundet av, på rent demokratisk grunnlag?

Det sier seg selv at det muslimske flertallet nå ikke kan akseptere mindretallets krav. Mindretallet har da den mulighet at det kan sette seg ut over alle demokratiske prinsipper og innføre diktatur, en styreform som da vil undertrykke muslimenes trosfrihet, selv om dette vil fremstå som uønsket blant de aller fleste demokrati-forkjempere i Vesten selv. Og der har vi selve rot-dilemmaet. Det mest sannsynlige er da at det vestlige mindretallet vil gå sammen med det muslimske flertallet, som altså da allerede har innført sharia.

De aller fleste «aktører» i dag vil si at scenarioet er helt uaktuelt, hvilket de har rett i, men også at det er irrelevant, hvilket de ikke har rett i. Det som kan fastslås er kun det at vi ikke befinner oss «der» og at dette gjelder både for aktive aktører og passive tilskuere til det hele. Vi kan derfor trygt ta det med ro. Jeg holdt på å si: La det skure.

Tror vi - og betrygger vi oss selv med. Islam vil da i praksis holde seg i ro og rette seg etter vår vilje, folkeviljen og vår vilje og vår Grunnlov.

Stasforvalteren vil derfor kunne slå seg til ro med at hvis det kommer varslinger eller bekymringsmeldinger fra noen av de muslimske miljøene, så vil hen på fullt legalt grunnlag kunne nyansere sine vurderinger og heller nekte spesifikke muslimske miljøer, på strikt selektivt eller rent overbetont skjønnsmessig grunnlag, heller enn å nekte hele det muslimske miljøet – inkludert dettes teologi og det normer og det ufarvikelige normer - statsstøtte, uansett om noen følger vårt lands lover eller om noen avviker fra dette mønsteret og fremdeles holder seg til praksiser som de mene følger av islam selv, ved nettopp å følge vårt lands lover, i full lojalitet, i hvert fall inntil videre.

Ifølge islam har disse muslimene også retten – både den moralske og rent juridiske retten - på sin side, i forhold til islam, for det står ikke noe om at muslimene skal følge det nye landets lover, helt betingelsesløst og for enhver pris, og i alle tilfeller. Det som fremgår er imidlertid at jo mer frie muslimene kan føle seg i det nye landet, jo mer muslimsk skal miljøene bli, ifølge islam selv. Og her skal vi huske at mange muslimer mener at sharia allerede nå står over vår Grunnlov og våre positive eller menneskeskapte lover. At de derfor er mer lojale til sharia – i hvert fall i teoriene - enn til vår Grunnlov, og våre prinsipper, (som til springer ut av den judeo-kristne tradisjon), synes nokså klart. 

Når muslimer skal anse seg selv for sterke nok og forpliktet til enten å følge eller bryte med det nye hjemlandets lover, er et spørsmål opp til den tolkning troens lærde til enhver tid bestemmer. I seg selv innebærer dette tolkningspremisset nok et usikkerhetsmoment for vertslandet som pga av en stadig større objektiv og eksogen generert usikkerhet – og samtidig jo mer indre eller subjektiv usikkerhet, eller endogent generert usikkerhet – vil da oppstå, noe som gir en synergieffekt hen mot det totale kaos, den bitreste nihilisme, og en psykologisk «war of attrition» som ytterligere vil utarme hele samfunnet og undergrave dets tro og tradisjoner, noe som vil fremstå som en umulighet for dem i dagens diskurs som helt til enden vil klamre seg til denne naive troen på at alt skal gå seg til, og denne tradisjonen, før også de må se seg nødt til å leve under et nytt og mer brutalt åk.  

I seg selv er jo dette helt i tråd med tradisjonell islamsk dawa, den guddommelig befalte plikten til å misjonere, med alle de metoder og virkemidler islam selv gir og angir, alt beroende på forholdene og mulighetene. Dette betyr i praksis intet annet enn at jo flere muslimer, jo mer muslim skal muslimen bli, ikke mindre muslim og islam og dermed mindre sharia. Skal Statsforvalteren unngå dette, hvilket må antas er ønskelig fra Statsforvalterens side, må Statsforvalteren redusere støtten til islam, i hvert fall i sum, samtidig som da muslimene blir fratatt den «moralske» og politiske anerkjennelse støtten vil innebære, og det overtak den gir. Muslimene vil si at Statsvforvalten da angriper selve trosfriheten, en rettighet som vi og ikke dem har en plikt til å forvalte og som er en plikt vårt demokrati i realiteten ikke kan tenkes foruten.

I Jehovas vitners tilfelle, gjelder støttenekten hele miljøet, hele religionen, per se, så å si - uten unntak. Alle Jehovas vitner blir rammet, alle medlemmer, kollektivt. Også misjonen vil rammes. Mens en nekt på samme grunnlag overfor visse muslimske miljø, bare vil gjelde visse miljøer. Islam per se vil derfor ikke rammes. Man kan folde sine hender å si: Se hvor hellig fromme vi er, som støtter trosfriheten! Dawa står urokkelig!

Statsforvalteren vil også kunne tenke og si: Ved at vi nekter visse miljøer støtte, så vil disse oppgi sine uønskede praksiser, som det er blitt varslet om. Nekten vil ha en positiv allmennpreventiv side som faktisk vil «funke», i hvert fall til en viss grad, skal man tro.

Flere muslimer vil da kunne sies å gå fra sine mer fundamentalistiske holdninger, til de mer moderate og moderne, - fordi de da vil assimileres både tros- og tankemessige, ja, emosjonelt, hvis de bare får mer tid på seg og mange i Vesten i dag, spesielt blant vår elite, som virkelig tror at dette skal gå seg til.

Disse menneskene står imidlertid hele tiden i fare for å underlegge seg et åk de selv påfører ikke bare seg selv, men hele befolkningen, nemlig via det paradigme jeg kaller «det servilt betinget emosjonelt korrekte paradigme». Og dette vil så gjelde alle miljøer, kollektivt.

I dette klimaet sier det seg selv at det kan bli umulig eller i hvert fall svært vanskelig å selektere – til fordømmelse - visse miljøer fremfor andre, for alle vil leve på en livsløgn og forstille seg opportunt så «godt de kan». Åpningen for en nærmest både legalt og «legitimt» begrunnet forskjellsbehandling, positiv eller negativ, vil da med nødvendighet også legitimere korrupsjon i en eller flere former på stor skala. Korrupsjon vil bli dagligdags, ikke sporadisk og tilfeldig, en tilstand bare de hovmodige i fullt alvor vil tro gagner dem selv, fordi de jo allrede er overbevist om at de er «sterkere» enn de andre og vil at andre skal være like «sterke». 

Hensikten med en nært forestående støttenekt oppnås da ved ikke å se islam som en fastlagt blokk. Islam per se slipper med andre ord unna. Islam per se kan ikke fratas støtte, et valg som da uforbeholdent like vel og under alle omstendigheter ville falle ut og bli oppfattet som en stor ulempe for eller fornærmelse overfor alle muslimer. Støtten er dermed sikret, også for fremtiden. Og bedre skal det bli, med tanke på et mulig muslimsk flertall i befolkningen, vil visse muslimer tenke og strategere ut fra, fordi de har demografien ved siden av sine hellige skrifter som overbeviser mange av dem om at de er det beste folket, ifølge guddommelig fiat - på sin side. Men dette vil man som vestlig ikke tenke på. Man skyver i stedet problemet i sitt nøtteskall frem i tid, over på sine barnebarn og disses barn, for også dette anses som både legalt og legitimt, i henhold til konsensus! Et flertall vil fortsatt bestå for oss både om ti og tyve år. Men hvorfor ikke tenke 100 år fremover? Vi vil minne om at Frankrike nå har ca 10% muslimer og mange ikke-muslimer snakker nå i fullt alvor om en nært forestående borgerkrig. Like fullt våger noen å essensialisere islam per se, som agens per se.

Ikke slik med Jehovas vitner, et trossamfunn som nå, i forhold til visse praksiser, altså nå skal forvaltes av Statsforvalteren, nettopp fordi sekten blir essensialisert. Statsforvalteren skiller nemlig ikke praksiser fra troen og troens grunnlag per se i dette tilfelle, i denne relasjonen. Vil Statsforvalteren «forvalte» muslimsk praksis slik at den ikke kan skilles fra – eller mellom - troen og praksisene?

Svaret er opplagt: Neppe. Dermed undergraves trosfriheten. 

Statsforvalteren betrakter Jehovas vitner nå som et samfunn som i sitt vesen gir opphav til praksiser som ikke kan tolereres, når det altså gjelder hvem man kan og ikke kan gi og få statsstøtte. Alle Jehovas-vitner vil da bli kjemmet over samme kam, også de som på en eller annen måte ikke praktiserer de strenge og «ukristelige» regler, men som praktiserer dem på en mer liberal måte, hvis disse fins. Statsforvalteren kan essensialisere Jehovas vitner, men ikke essenssialisere. Vi står da overfor en forskjellsbehandling som må kunne sies å stride mot likhetsprinsippet og likebehandlingen, sett ut fra lovens egentlige mening eller lovens ånds, som jo tilstår alle de samme rettigheter og samme plikter. I hvert fall mentalt.

Skal så visse kristne miljøer som i praksis har den samme teologi som selveste Statskirken, behandles under ett fordi det viser seg at det både innenfor Statskirken og i de mer eller mindre lavkirkelige miljøene også foregår praksiser som Statsforvalteren finner uønsket og stats-moralsk forkastelig? Vil staten essensialisere Staskirken?

Nei, her må Statsforvalteren gå til verks ad hoc. Hvert enkelt tilfelle må vurderes hver for seg, for å se om dette spesielle «tilfellet» strider mot landets øvrige lover, en for en, saker som er av en slik art altså, at de må bringes inn for landets domstoler. Poenget er at ingen som ikke rammes i dette land vil kritisere domstolene og lovgivningen her for å forholde seg altfor strengt kasuistisk. Når det så kommer til islam, vil et «angrep» på visse praksiser  – det vil si et hvert ad-hoc-tilfelle der muslimer er innblandet – bli regnet for et angrep på alle muslimer, ikke bare på enkeltindividene eller enkeltfamiliene som Statsforvalteren mener «går over grensene til de grader at de ikke er berettiget til økonomisk statsstøtte.

Det fins lidelser i verden, mange. Over alt. Lidelse er ikke system-bundet eller religionsbundet. Lidelse kan derfor avhjelpes, enten den skjer innenfor eller utenfor et «system». Vi har derfor påtatt oss plikten til å hjelpe overalt, til enhver tid. Det er imidlertid lettere for noen å yte hjelp til et kollektiv enn å hjelpe hver enkelt individuelle skjebne; vi må derfor ha to ulike innfallsvinkler og metoder, for ikke å hjelpe, vil avsløre kynisme og brutalitet, men hjelpen kan også uttrykke manisk opportunisme. Hensikten er god, men intensjonene kan være skjult umoralske eller a-moralske og kun politisk-teknisk begrunnet og rent egosistisk begrunnet. Mange tyr da til magi, et ukjent begrep blant fiffen og de kulturelle båsene av i dag, fordi termen høres så antikvert ut, arkaisk, og derfor gjelder ikke magi som sådan nettopp oss. Vi er da opplyste mennesker, må vite, og både rasjonelle og irrasjonelle, og alt dette er helt fint og slik det skal jo være, er man skjønt enig om. De fleste vil tro at det er best å hjelpe grupper eller systemer og andre vil tro at det er best å gå ad-hoc til verks, hele tiden, for å kunne hjelpe flest mulig enkeltskjebner. De fleste vil tro at begge metoder har sine begrensninger og at suksessfaktoren jevnt over er lav. Verdens lidelser synes å øke på samtidig som hjelpearbeidet og dens pris bare øker og øker.

De som prioriteter hjelp til grupper, systemer og virkelighetsbilder, vil gjerne kunne smykke seg med en høyere innsikt, en innsikt som gir en metode som vil hjelpe langt flere. De rent kasuistisk orienterte vil kunne rose seg av personlig å ha et moralsk forsprang, for å være mer empatiske og sympatiske og sympatiserende og lojale eller solidariske. For disse står den individuelle samvittighet i fokus – det nærere eller mer intime og pietistiske gudsforhold; de andre overlater samvittigheten til kollektivet, samfunnet, politikken. Disse har «hoder»; de andre påstår seg å ha «hjerter», og gjerne flere av dem, individuelt, og samtidig. Disse tror at de blir mer hjertlige av stadig å måtte hjelpe mer og mer med tiden og disse kan da aldri hjelpe nok, individuelt og face en face, med enkeltmennesker verden over, hvor det nå enn er. Disse ønsker faktisk at jo mer skyld andre mennesker føler, og da gjerne påført av dem personlig, desto større sjanser har de selv til å sikre seg det beste rykte og den mest omfattende anerkjennelse, også etter døden. De som er mer system- og ideologiorienterte, står på sin side alltid i fare for å utvikle mer og mer flegmatisme. De lider heller av blasert fromhet enn å delta i face-en-face-arbeidet.  

I dag er lovverket sterkt innrettet mot at det skal være forbudt å angripe grupper, (som jo består av individer), identiteter og religion og tro. Man kan kanskje si at også rene meninger er beskyttet, men altså ikke meninger som oppfattes som krenkende for gruppene. Det rare er da at Jehovas vitner – i og med Statsforvalterens beslutning – her bli dømt som gruppe, hvilket i og for seg bryter med diskrimineringsloven med sine forbud mot krenkelser. Mange Jehovas-vitner kan da føle at de er blitt krenket, som gruppe, i tillegg til "hat" for sin tros del, (noen vil si bokstavtro). Men dette avviser nå staten. Staten har dermed tilregnet seg en rett den i utgangspunktet ikke har, via egen lovgivning. Mange vil si at Staten her bryter med egne prinsipper, nedfelt i lov, at staten ligger i indre strid med seg selv. Og slik vel det vel bli oppfattet av mange; staten mister da en del av sitt sanne ansikt og selve synet sitt på hva en stat er og hvilken funksjon en stat bør ha, og dette blir da herlig mat for skeptikere og misfornøyde folk som får politikere generelt mer og mer opp i halsen.

Hva så med muslimer? Veldig få muslimer vil blir rettsforfulgt for «dårlig» praksis, spesielt hvis denne praksisen er (mer eller mindre) hjemlet i Allah’s Grunnlov, Koranen etc. Derfor er det svært lite sannsynlig at muslimer her i landet vil miste sin statsstøtte pga uheldige praksiser, så lenge disse begrunnes i religionen selv. 

Myndighetene stiller seg dermed sjakk matt, eller i en slags remi. Den vinner og taper samtidig. I seg selv vitner det om svakhet og dette vil så i neste omgang forsterke den forakt som allerede er til stede rundt omkring, så å si fra begge sider i konflikten eller dilemmaet. Noen tror virkelig at det er et bevis på triumf at staten aldri kan bestemme seg.

Noen venter på og fremskynder det store kosmiske dramaet, for å få slutt på sine indre spenninger.

Samtidig kan staten altså få seg til å overprøve Jehovas vitners grunnlov, som er Bibelen selv, eller tolkninger og versjoner av den. Er dette så et angrep ikke bare på praksisen, men også på selve troen? Og hvorfor skal vitne her "straffes" som gruppe? Hvorfor griper ikke staten heller tak i enkelttilfellene?

Det er jo slik man forholder seg til muslimene? Blir dermed vitnene diskriminert? Og kan staten selv straffes for brudd på likestillings- og kontradiksjonsprinsippet?

Noen vil si at dette er tullespørsmål, men de tar ikke tiden i betraktning: Hva vil skje hvis det virkelig tilspisser seg? Venter ikke logikken i dette på sitt endelige – korrekte – svar? Holder det med å tenke og forholde seg servilt betinget emosjonelt korrekt her i all fremtid, så å si?  

Politikerne fraskriver seg ansvaret og pulveriserer ansvarsforholdene, og slik tror Staten at den kan løse problemene. Mens problemene er dyptpløyende, anser Staten dem for så overflatiske at de ikke engang vil forholde seg direkte til dem. 

Politikerne – lovgiverne – delegerer problemet de selv ikke vil ta i, til byråkrater som på sin side forplikter seg på ikke å forstå problemet i sin kjerne, gjerne ut fra pur, irrasjonell frykt, ikke bare overfor de potensielt nye herskerne, men også i relasjon til indre krefter som setter et kronisk støkk i dem og truer med å beskylde dem for f eks islamofobi, og som visse individer vil gjøre det meste for å få ført dem frem for tribunalet, eller sentralkomiteen, alt etter som, - en fobi som i dag regnes for å være en like stor synd å ha som rasisme i alle dens kulører og avarter.

Vi er allerede dypt inne i det jeg kaller «det servilt betingede emosjonelt korrekte paradigme», som jeg har skrevet så mye om her på bloggen, først og fremt for min egen del, i håp om at jeg skulle få et litt bedre grep om tingene og tydeligere og mersigende begreper, for å forsøke å forstå hele bildet litt bedre, bredere og dypere, og mer seriøst eksistensielt seriøse, enn ved bare å holde seg til eller binde seg til det helt ut kjedelig banale, hvor det å imitere anses for å være viktigere enn å tenke, føle, holdne og «emovere» selv.

Det jeg frykter mest er at hensynet til trosfriheten skal trumfe alle andre hensyn. Der dette skjer, vil vi fort stå uten trosfrihet i det hele tatt. Vi har da sagt ja takk til intoleransen og sagt farvel til toleransen i den tro at vi er spesielt moralsk høyverdige eller moralsk overlegne. Vi tror ikke da lenger på at vi skal være intolerante overfor intoleransen og omslaget vil da skje a la Orwell, for alle som kjenner litt til akkurat ham. Forløperen for dette er at vi har av-essensialisert både kristentroen og islam i den tro at vi sammen skal gå opp i en høyere enhet, med en helt ny og annerledes og bedre Gud i himmelen over oss alle. Og da innbefattet enn ny logikk som strider mot alle annen tradisjonell logikk, - jeg har skrevet en del om Aristoteles og Hegel her på bloggen, nettopp med tanke på dette fenomenet.

Vi kan her i tillegg tenke litt på filosofen John Rawls: I et flerkulturelt samfunn må vi bli enige
om visse kjøreregler, og forholder vi oss «adekvat» til disse, vil samfunnsmaskinen gå som smurt.

Så enkelt er det, eller kanskje ikke?

Konsensus er altså det ultimate grunnlag eller fundament. To viktige forutsetninger må derfor være på plass: Vi må ha det som kalles helhetsnøytralitet og denne nøytraliteten må så bestemmes ut fra prinsippet selv. Prinsippet helliggjør da prinsippet i seg selv og dette skal gjelde for alle, helst obligatorisk overalt.

Rawls forutsetter at vi, som en hittil kristen nasjon, egentlig ikke er til – ikke egentlig er skapt - annet enn som noe som må forlates til fordel for noe nytt og annerledes, for denne høyere nye hellige nøytraliteten. Samfunnsmedlemmene enkeltvis må da – for å sette det på spissen – også forutsettes å ikke være født, skal da samfunnet fungere etter hensikten, under denne nye guden, dvs dette nye og etter selvsigende moralsk overlegne prinsipp, om slik nøytralitet. Vi skal møte utfordringer med blanke ark og de skal møte oss med tilsvarende blanke ark.

Akk, det høres så fortryllende ut … mens det i virkeligheten er helt umulig, ja, dypt absurd, og som om denne absurditeten var en egenskap den gjaldt om å tilegne seg koste hva det koste vil.

Det sier seg vel selv at i et slikt klima og i en slik kultur, eller under et slikt paradigme, der vil det ikke være hverken behov for Gud eller plass for Guds gratis nåde.Paradigmet har da stilt seg over Gud, hvilket selvsagt er mulig. Det som da er mulig er at det blir umulig å tenke noe annet.

Saken her er imidlertid litt mer komplisert enn det jeg her makter å beskrive, men like vel, den oppmerksomme leser vil umiddelbart se paradokset og dempe sin utopisme, der det er mulig å korrigere seg selv, om enn aldri så lite.

Rawls spiller med i kulissene overalt hvor det gjøres politikk og kultur i dag. Det er som om Rawls innbyr til evig feststemning. Av og til lurer jeg på om det var Rawls som fant opp det uttrykket jeg selv har funnet opp, ifølge min egen hukimmelse: Vi går over i Emokratiet, hvor alt til slutt dreier seg om, - ikke om å være politisk korrekt, nei, det blir en altfor banal term -  men om være mest mulig servilt betinget emosjonelt korrekt, eller forstilt, og hvor en slik servilitet da anses for å utgjøre den høyest dygd og selve idealet for et menneske, og en gruppe, i det som kronisk da må etableres på nytt og på nytt, og i et evig nytt og moralsk overmot, et overmot som i seg selv må selvprodusere den fullkommen polis uten annet fundament enn den nihilisme dette forutsetter og da på grunnlag av et vedvarende irrasjonelt begrunnet overskudd på selvproduserte, vilkårlige emosjoner som må brukes som styringsorganer og som vi før eller siden blir fullstendig oppslukt av og avhengig av. Vi har da gått fra ett stadium på veien, ved å skape et lappeteppe av gjensidig forsterkende empati, et lappeteppe som vil unyttes kynisk til å tappe selve demokratiet for all kraft, all skjønnhet og til sist all godhet, og hvor vi alle blir henvist til stengte no-go-zoner, hvorav vår egen no-go-zone må være den åpneste av dem alle, til enhver tid, også i evigheten. Vår no-go-zone blir da paraplyen over det hele, rammeverk og premiss for alt. De som sogner til denne «sinns-kategorien» regner seg ofte til å være de minst imperialistisk innstilte. Mens de altså heiser antinasjonalismens flagg, ja, fordømmer enhver tendens mot nasjonalisme eller patriotisme, vil de skape det nye imperiet hvor alt skal tolereres, også den mest radikale intoleranse.

Vi ender opp i en tilstand der alle får realisert seg selv og hvor denne realisasjonens egentlig innhold er å selge seg selv til sin indre - høyst subektivistisk fundamneterte - autentisitet, på et større marked av stadig flere like fake autentiske skjebner, og hvor vi kan bli kvitt alle phony og fake forstyrrelser og selve fornuften og tenkeevnen, og hvor vi fritt og utvunget til slutt og endelig virkelig kan føle at vi – at nettopp våre ego - er i kontakt med sannheten og sikkerheten, egenskaper som vi ikke finner noen andre steder enn nettopp i våre emosjoner, i nettopp vår store, varme og alltid så hjertlige no-go-zone, - våre inderligste emosjoner, emosjoner som da vil forsterke seg og kreve av oss at vi forsterker dem, emosjoner som vi da bare vil ha mer og mer av, for så i sin tur, igjen og igjen, å kunne føle oss enda sikrere, tryggere, og stadig mer sanne, skjønne og gode.

Vi har litt av et prosjekt foran oss. På en scene hvor vi kan iscenesette oss selv bare bedre og bedre.