Stålsett, samvittigheten, Gud og Alalh, - eller Gud og Allah?

Stålsett til VG: – Valgte å adlyde Gud mer enn loven.

Biskop emeritus Gunnar Stålsett forteller VG at han fikk et alvorlig dilemma da han innså at kvinnen som jobbet for ham mistet arbeidstillatelsen. Han måtte enten følge norsk lov, eller adlyde Gud. Han valgte det siste. VG 291119.  

Hva er det egentlig som driver Stålsett? Er han ute etter å styrke selvbildet, egoet, sitt egentlige «selv? Er dette sann kristen misjon? Eller et spill for galleriet? Et strategisk trekk for å vinne sympati til egen fordel, så å si? Han bruker i hvert fall situasjonen og trusselen om ubetinget fengselsstraff til å markedsføre seg som from, nestekjærlig og uskyldig, en mann med et større hjerte enn Stortinget og Norges Lover.

Mange vil foretrekke å tenke «naiv» i stedet for uskyldig om Stålsett. Han er selvsagt ingen av delene. Poenget er at Stålsett er en person med stor innflytelse over menneskers tankegang, tro og emosjoner. Han er i stand til å stake ut forpliktende holdninger og legge grunnlag for verdisyn helt i tråd med hans eget, og da som en rettferdiggjørelse av egne handlinger og unnlatelser.

Det ser ut for at han kastet seg inn i et skittent spill. Han legger seg flat for «krefter». Han legitimerer ikke bare kampen for noens interessebetingede særkrav, han kommer i tillegg skade for å løpe et ærend for troer og holdninger han som kristen ikke kan vedstå seg, ikke på noe vilkår. Vi skal se litt på implikasjonene:

Det ligger nær å se Stålsett i hypermagiens perspektiv og mange muligheter, de være seg av radikalt illusorisk art, eller ikke. Se her på bloggen om hypermagi og hypermagikere, følge gjerne innlagt linker til andre artikler om samme emne her på bloggen, av samme forfatter.

Hypermagi er etter vår mening en viktig, svært «godt» integrert element og en viktig og kanskje helt avgjørende faktor skal vi ha håp om tilnærmet å kunne forstå, forholde oss til og «diagnostisere» noe av tidens pågående og stadig mer presserende psyko-sosiale syndrom på et saklig og rasjonelt grunnlag, et grunnlag man neppe finner stor interesse for å ta i tu med i akademia-kretser og i de «faglige» klikkene på universitetene som nå sitter på konsensusen, på det akademiske hegemoni, på både den institusjonsmessige og forkningsmessige definisjonsmakten og oven i kjøpet på pengesekken. De diktererer i stor grad hvordan folk og politikere skal tenke, føle og se. Akademia øver en innflytelse på viktige trender og maktsentra i dag som få egentlig ønsker å forstår rekkevidden av.  

Det er selvsagt en uting å spekulere og spørre om hva som er Stålsetts egentlige agenda, hans indre, rent subjektive eller solipsistiske motivasjon, hans indre begrunnelser og hjemler, - hvis man legger opp til det personlige her. Er dette en autentisk bønn om påfyll av mer ungdommelig eller nytt tilsig av mer barnslig karisma? Men man kan velge å se bort fra det rent personlige, man trenger det ikke, det må være mulig å upersonlig-gjøre dette. Avpersonifisere seg. Det er tillatt, for tankens og tankeklarhetens skyld. Det er fullt legitimt å være nysgjerrig å stille spørsmål om det meste. Vi skal ikke sette noen opp på en pidestall som nettopp ønsker å blitt satt opp på den – av de underfundigste, men likevel tydeligste og mest innyndende av tilsynelatende mest «gode» og «korrekte» grunner, - men grunner og sublime begrunnelser dog.

Det er med andre ord fullt mulig å «saklig-gjøre seg», dvs orientere seg mot sak, og ikke personen som sådan. Hvis følgende blir oppfattet som noen form for «personangrep», har man ikke fattet poenget. Hvis man ser personangrep, kan dette i seg selv anses som et forsøk på å gjøre seg selv uangripelig og mer moralsk høyverdig enn de fleste. Jeg nevner forresten utførlig Stålsett, Raja og Dørum i forrige postering, se her.

Ifølge islam tror de kristne på Allah, det er bare at de ikke helt vet det, fordi de kristne og jødene har tuklet med sine Skrifter. De har forvrengt det rene og opprinnelige budskapet. Det er derfor en selvfølge for en muslim at Allah’s åpenbaring til Muhammed illustrerer den sanne gudstro på den sanne Gud. Muslimer vil derfor lett tro at når Stålsett snakker om at han vil følge Gud og samvittigheten sin mer enn norsk lov, så mener Stålsett at det i virkeligheten er den islamske Allah han tror på og setter sin lit til.

Når Stålsett begrunner sitt valg og sitt moralske grunnlag for å gå mot den norske loven i Gud, er det egentlig Allah han tror på og begrunner sitt valg med. Slik islam ser det. Det er altså Allah som vil at ulovlige asylsøkere skal ha en rett til å ta seg ulovlig arbeid her. Det er slik en muslim nær sagt ut fra rent trosmessige grunner må tenke og tro, og handle ut fra. Hegner dette i hop? Og i så tilfelle: Hvordan kan man sy sammen dette uten å bli overfalt av anfektelser, ruelser og livskraft? Klar for underkastelse?

Men slik tenker selvsagt ikke Stålsett, skjønt vite sikkert, kan man ikke. Hvis han ble spurt om hans beslutning også var villet av Allah, ville han enten ha sagt ja eller så ville han ha sagt nei. Men det kan også tenkes at han vill ha sagt «ja, takk begge deler». Eller bare kanskje … det kommer an på osv osv.

Det spørs om imamene i landets moskeer rundt omkring ville ene, om de vil være enig med ham, hvis Stålsett imidlertid sa at nei, Allah og Gud er ikke den samme. Personer med autoritet innen Den norske kirke har uttalt seg dagklart om dette: Alla og Gud er ikke identiske. De er tvert imot ikke identiske. De er to vidt forskjellige guder.

Hvis imamene mener at Stålsett har rett hvis han sier at Allah og Gud er den samme, vil de følgeriktig da også måtte misjonere for at Allah faktisk vil at alle «ulovlige» faktisk, i Allah og profetens navn, skal ha rett til arbeidstillatelse og dermed også rett til arbeid, med alle de bonuser dette gir i seg selv, og med de konsekvenser som vil gjelde for all fremtid. Og det er nettopp det Stålsett selv mener. Hvis Stålsett nekter for at Allah og Gud er identiske, har han tydeligvis et problem han neppe vil gi seg ut på å forklare. Det samme gjelder eventuelle imamer.

Det letteste for imamene vil være å si at Stålsett tror på en falsk Gud, en gud som ikke engang kan sammenlignes med Allah. Og dette vil de kunne begrunne ut fra Koranen selv. De må derfor si at Stålsett i hvert fall ikke tror på Allah, når han vil gå inn for at ulovlige skal bli fullt lovlige. Det mest konsekvente vil derfor for imamene være å ta avstand fra Stålsetts begrunnelse, og tro. Hvis de støtter ham, vil de faktisk gå mot hva Allah ville ha ment om saken, siden bare Allah er perfekt, mens Stålsletts Gud er forfalsket.  

Men vent en halv: Imamene kunne nå ta underhåndskontakt med Stålsett og Stålsett ville kanskje i lønn åpnet for dialog med moskeene. (Vi må anta at både imamene og Stålsett selv sant og virkelig er interessert i å misjoner for sine gudstroer og i holde seg til hver sin gud befalinger og anbefalinger).  De ville da ha kommet sammen og blitt enige og fordragelige om at det beste var ikke å si noe offentlig om hvorvidt de betraktet Allah og Gud som identiske, og likeverdige, og like nåderike og barmhjertige.

Det kan også tenkes at de i hvert fall for anledningen lett ville være enige om at de trodde på den nøyaktig samme guden, eller i hvert fall at de virkelig trodde tilnærmet på samme gud. De ville ha vært skjønt enige om at det ikke var det rette tidspunkt for muligens å spre forvirring og agg og motsetninger i befolkningen. Begge parter ville i et slikt tilfelle ha følt seg svært lettet og glad over at det var mulig for dem å være enige om å være enige. I situasjonen, sli den nå engang er. De ville ha følt at religionsdialog er fruktbart og nødvendig og en forutsetning for et god og rikt «convivenzia», vennlig og kall det gjerne «blomstrende og fruktbar sameksistens». Både nasjonalt og globalt.

I begge tilfeller ville imidlertid både imamene og den kristne Stålsett ha begått en form for helligbrøde. De ville teologiske sett med rette med høy sannsynlighet kunne bli anklaget for å høkre med Gud, og for å gjøre Gud til et privat redskap for dem selv, der og da, og for å gjøre Gud til et redskap for å fremme rent politiske og personlige verdier og målsettinger.

De ville kunne ha blitt hånet og ydmyket for ha satt seg opp over gud, for at de virkelig hadde trodd og villet diktere hva gud ville ha sagt og hva gud ville ha gjort i den foreliggende situasjon, ja, de ville begge faktisk ha forsøkt å sette seg til doms over gud, under trussel om at han vær så god hadde å underkaste seg og tjene dem begge samtidig og uten forbehold.

Utad mot publikum og offentligheten og i alles påsyn, ville samtlige dessuten fremstå som hyklerske og – ikke minst – feige, manipulerende og villedende. De ville ha fremstått som meget forvirrede og lite teologisk skolerte. De ville ha blitt erklært uskikket for oppgaven og det beste de kunne håpe på var sparken på grått papir, og i beste fall med en attest med «avskjed i nåde» på. De ville i alles forakt med rette ha kunne bli fordømt for å ha villet mæle sin egen kake. De ville ha blitt beskylt for å konspirere, for å ha sviktet sine guder. De ville begge ha blitt beskyldt for å være vantro, og for å representer en fare for samfunnet, menighetene og moskeene. På arabisk ville de ha blitt anklaget for indirekte å ha oppfordret til opprør, for fitna, - «opprør» eller motarbeidelse av troen selv - . Og som vi vet, straffen for til og med uaktsomt og helt uskyldsrent for å ha innstiftet en fitna, dvs er aktiviteter som medfører døden, fordi, som det står i Koranen: Opprør er verre enn drap. (Flere kalifer begrunnet drap på andre tronpretendenter – ja, til og med sine brødre som barn - med at de kunne utgjøre en fare for fitna, hvis de ikke selv grep makten, ved altså å drepe sine i og for seg fullt ut legitime «konkurrenter»).

De ville ha fått haglskur mot seg for å ha sviktet den ene sanne gud, en gid – for dem - som ingen av dem egentlig ikke vet hvem er, altså om han egentlig er Allah eller om han egentlig er Gud, eller begge, hvilket selvsagt er umulig, skal man ha logikken og den mentale sunnhet i behold.

(Vi forutsetter at det her ikke ville ha blitt stilt spørsmål om hvorvidt også Jesus og Den hellige Ånd er Gud, - det ville i så fall bety en nokså lett vei ut av uføret for Stålsett, ikke minst. Å tro på Jesus som Gud regnes for shirk i islam, en dødssynd).

Både imamene og Stålsett ville kanskje ha vært veldig fornøyd med å komme frem til et kompromiss og enigheten om å holde tett overfor allmuen. Begge ville ha vært storfornøyde med at det ble stilt færrest mulig spørsmål. De ville med god grunn rett og slett kunne forutsette at jo mindre de sa, jo mer fornøyd vill folk bli. De ville lett ha kunnet berolige seg selv med at folk flest jo ikke er interessert i problemstillingen overhodet. De vill derfor lett kunne tenke at de faktisk hadde gjort befolkningen en stor tjeneste, og tro om seg selv at de var kløktigere enn politikere flest, ja, at de faktisk hadde overlistet politikerne og overgått dem i sann visdom og klokskap.

Uheldig vis for begge parter ville det kanskje ha hatt seg slik at det oppsto en situasjon i Saudi-Arabia. Det viste seg nemlig at at en styrtrik sjeik der, og en nær slektning av kongehuset, over lenger tid faktisk hadde hatt en hushjelp boende hos som de jure ikke hadde hverken oppholds- eller midlertidig arbeidstillatelse. Det viser seg også at hushjelpen ikke er muslim, at hun f eks er ateist, hindu, kristen eller jøde. Sheiken er blitt tatt på fersken og ordenspolitiet forlanger umiddelbart straff for dem begge, ja, strenge straffer, straffer som ville ha vært umulige å idømme i noe vestlige land. Det ville ha vært «usual cruel punsihment as usual», ikke «unusual cruel punishment as usual». Og alle moskeer vill ha jublet og ropt høyt om hvor rettferdig og nåderik Allah i virkeligheten er.

Hvordan ville norske imamer og moskeer ha reagert? Og hvordan reagerer Stålsett? Han kan jo i den anstendige politikks navn ikke kritisere muslimene og anklage dem for ikke å tro på gud og samvittigheten. Eller kan han? Hvis Stålsett er den lure reven sommange tror han er, ville han imidlertid nettopp kunne rettferdiggjøre saudi-arabernes holdning og konsekvente reaksjoner. Fordi det kanskje var et helt uvedkommende og likegyldig spørsmål om hvorvidt Allah er identisk med Gud?

Hvordan Stålsett ville ha klart å komme seg «levende» fra det og med æren i behold, er med andre ord ikke godt å si. Det vil ligge i mørket hvilke teologiske og politiske begrunnelser han ville ha brukt, i hvert fall i sitt stille sinn, og svaret på floken vil forbli ukjent. Vi får bare håpe at han hadde klart å slippe unna med det, uten en skramme, og uten å ha fått samvittighetskvaler eller andre mentale anfektelser på samvittigheten, eller Allah’s sverd hengende i en løs og tynn tråd over hodet.

Men ville sheiken ha en sjanse hvis han viste til Stålsett og forkynte for en hel verden at han jo bare hadde fulgt Allah’s råd og ellers i ett og alt bare sin gode samvittighet? Ville sheiken ha blitt frikjent og rettferdiggjort av Allah selv, på sin urokkelige trone?

Ville Stålsett ha forlangt at de saudiske myndigheter og dommere skulle følge akkurat ham – Stålsett, altså - og akkurat hans gud, eller ville han ha sagt at det er rett for disse myndighetene å dømme etter Allah’s uforanderlige og ufravikelige instrukser, lover og forskrifter, fordi jo også de – som den høyeste verdslige instans innen islam - jo må antas å følge sin rene samvittighet og inderlige tro på «Gud»?

I fall måtte Stålsett innrømme at Allah’s lover med nødvendighet måtte gis forrang fremfor hans egen og Sheikens samvittighet og hans i denne sammenhengen høyst private og falske gud.