Følelsesbarometeret fungerer som smurt, nå før
jula, og populariteten synes å være for oppadgående. Det er i seg selv blitt en
institusjon, en varig bekreftelse og et bevis for at noen mennesker her i
landet er menneskelige og at de kan føle, noe ikke alle i dette landet kan,
ifølge eksperter, - eksperter på emosjoner og hva disse kan gjøre og ikke gjør
med oss, både privat og som «folk». Det er av Helsemyndighetene nå utarbeidet
magiske måleskjemaer som kan avsløre om du har for mye eller for lite – og korrekte
- emosjoner. Og instrukser om hva du eventuelt kan bidra med selv for å justere
nivået, for å tilpasse deg, med andre ord. (Tro det den som vil).
(Jeg skriver «folk» i parentes, for folket – per se
- skal ikke (tillates å) eksistere nå, ifølge visse hypermagiske globalister, -
de utgjør tungvektere i en diskurs som nå hater alle illiberale grenser land og
mennesker imellom. Den absolutte norm er nå blitt preskriptiv imperativ
normløshet).
Det fins kanskje utrolig nok i vår situasjon imidlertid
mennesker som ikke vil være med på dette karnevalet, eller ballet, kall det hva
du vil. Men dette sjiktet er ikke stort, det utgjør et stort mindretall, de
utgjør en betydelig minoritet. Det store flertall viser seg nå å være spesielt
korrekt følelsesdisponerte, til og
med, hvilket den store minoriteten forhåpentlig vis ikke er. De fleste bryr seg
riktig nok ikke om disse raritetene.
Det karakteristiske for emosjonelt korrekte er, at de
faktisk ikke kan synde. (De tror ikke at de kan synde). Det er nemlig ikke
korrekt å synde. De heies jo da også med en beundringsverdig intensitet og
breialt fokus frem i media, - bevis nok på at de virkelig er gode, bevisene kan
f eks måles i høye seertall, mange «likes» osv.
Og, i overført betydning: Det viktigste fritidsaktiviteten
som nå kan bedrives av spesielt
korrekte folk, er å bli tårefangere. De går rundt og samler på og måler opp
alle tårer de kan finne, og tømmer dem trøstig og kollektivt inn i det jet stor
tårebassenget. De vet at jo mer korrekte følelser det er ute og går, dess
høyere stiger tåre-standen i bassenget.
Snart kommer det vel krav om at vi må vi bygge nye, fine og
flere tåre-basseng her i landet, for å ta av for behovet og for riktig å
belønne innsatsen. Det er snart ikke plass mer for annet enn stadig mer
emosjonelt korrekt fremkalte tårer. Nye svømmebasseng får derimot vente. Bedre
stell for eldre og andre reelt trengende kan man se langt etter. Tårebassenger,
vel, det er mer påtrengende. Vi har mer enn nok med å gråte oss inn og ut av
julen, om ikke tårene skal gå til spille og ikke få telle med på
følelsesbarometeret og bidra til større volum i bassenget.
Det må bevilges mer til tåre-bassengene. For folk vil det.
Det hersker et stort behov for slike basseng. Følelsesbarometeret fungere etter
sin hensikt, siden målet er å få mennesker til å føle mer, ikke mindre. Et
legitimt delmål kan være å få mennesker til å tenke mindre. Jo mindre folk
tenker, jo bedre, for hvor mer folk
tenker, jo færre tårer vil det jo bli
i tårebassengene. Tror man. Det kan ikke være annerledes. Det gjelder
bittersøtt om å heve det gjennomsnittlige tåre-nivået i bassengene. Det er
blitt forsket på dette og resultatet er, at hvis tåre-bestanden i gjennomsnitt
skulle begynne å synke under standard, eller utgangspunktet, i stedet for å
stige, så vil det bli bråk, ja, ikke bare bråk, det vi bli katastrofe, for
forskningen viser nå at jo mer folk gråter, jo sunnere blir de. Folkehelsen har
med andre ord god grunn til å føle seg truet av lavere tårestand i tårebassengene.
Derfor ansettes det nå «tårepersere» i mediene. De skal fungere som en
slags badevakter. De får en fremskutt rolle i arbeidet for å få folk til å
tenke mindre og føle mer. Fremfor alt gjelder det å holde de fra naturens side
akk så emosjonelt begavede tårebarn,
som det blir stadig flere av, mette og blide, når de i visse pauseperioder ikke
gråter og skriker så mye. (Det kognitive aspekt er på vei ut av synsranden).
For alle vil tjene på dette. Alle vil føle seg litt bedre
ved å bidra til å mate disse vidunderbarna, slik at de kan vokse og blomstre og
bli store og mektig – kanskje forever.
«Ballet» eller forestillingen vil antakelig vare til langt
ut på nyåret, hvis skrikerungen kan holde seg stille noen øyeblikk, (det finner
for tiden hverken rast eller ro, søvnmangel truer … ) - for barnet våkner igjen
og igjen, og begynner å skrike og bælje igjen, det er allerede skrubbsulten,
her hjelper ikke bleie-skifte, vi har ikke hjerte til å fortelle det at det bør
begrense seg i matveien, at det kan være godt for helsen ikke å spise og trasse
så mye. Det kan risikere fedmeproblemer. Det kan risikere å sprekke, men dette
fraråder barnevernet, som vil at alle for helsens, fredens og roens skyld skal
forbli mest mulig emosjonelt korrekte, - og mer. (Barnet vokser imens med monsterfart,
uten at dette later til å affisere noen, det er bare sånn livet er, lissom).
Foreldre og barnevern – media står allerede på trappene
utenfor med kamera og mikrofoner parat - De vet at hvis barnet sprekker, av for
mye trøstespising, så vil noen kunne si at foreldrene var dårlige foreldre som
ga barnet sitt for mye sukker og annet søtt. Foreldrene må derfor nærmest på
permanent basis tillate mer skrik og mer hysteri. For å forsøke å hindre
barnet, det vil bli ansett som en personlig overgrep og en alvorlig krenkelse
av barnets ukrenkelige integritet og dets unike menneskeverd. (Det kommer en
tid da de faktisk må oppfordre barnet til å hyle mer, for å få fred for
«samvittighets» skyld).
Den enste løsningen – prinsipielt sett - er naturligvis å
fore barnet mindre, la det ta seg en aldri så liten sultekur, men dette er ikke
forsvarlig fordi dette vil føre til at barnet jo bare vil skrike mer, et faktum
som underlig logisk nok foreldrene like vel nå kan se seg tjent med og tjene
på. Det bringer nye inntekter i emosjons-grisen som de har skaffet seg, som de
sparer på. Og jo mer skrik og støy, jo mer sympati får de. (Staten beskyldes nå
av yrkes-sympatisører for å forsømme sin omsorgsplikt). Foreldrene kan ikke
tenke seg å miste denne inntektskilden. Den gir uttelling. Den gir god
oppmerksomhet, omtale, høy sympati og mange, mange tårer tårer. (La vie
devans nous – fremtiden ligger forut).
Foreldrene kan i all rettferdighets navn nå bare sitte å
innkassere, mellom måltidene. De frarådes av velmenende å la seg stresse opp
for mye. Og jo mer intenst og oppriktige de gode nå gråter med og for både
barnet og foreldrene, jo mer penger klinger det jo i kassen, (den emosjonelt
betingede blekrosa rosenrøde sparegrisen de har anskaffet, for formålet).
Rentene på kontoen stiger eksponensielt. Alt et resultatet av at alle
godhetsbiter nå faller på plass og arbeider i emosjonelt vakker synergi.
Foreldrene kan nå lene seg tilbake. De har i tillegg til all
sympati og forståelse, og stadig stigene renteinntekter, allerede samlet seg
opp et gedigent forråd av rasjonelle argumenter, som de bruker mot de skeptiske
eller «irrasjonelle», som de nå så overbevisende kalles over alle
rikskringkastinger.
De kan si at de som ber dem om å forsøke å ta barnet med til
lege, for om mulig å få vite hva barnet egentlig lider av, ja vel, så er disse
menneskene egentlig grusomme mennesker, de er kalde og beregnende mennesker,
(de tenker kanskje på hvordan det skal gå med NNP, netto-nasjonalproduktet),
mennesker som vil frata noen et ærlig arbeid, muligheten for å utøve et godt
håndverk og skaffe stabile inntekter.
Disse onde mennesker som nå truer med en viss emosjonell
nøkternhet og færre magiske formuleringer og utfall, får nå noe mer universelt
over seg, de er skeptikerne som nå kategoriseres som objektivt onde vesener.
Uforbederlige. De vil ikke bare naboer og nærsamfunn, de vil alle vondt.
Det gjelder derfor om å forsøke å kneble dem, slik at barnet
skal få tid og kjærlighet nok til å vokse seg enda større og sterkere enn det
allerede er blitt, på denne korte tiden. Ingen skal komme her og ville
foreldrene og barnet noe vondt. (Ord er som eksekusjonspatroner).
De evner ikke å få empati med barnet, mener de gode. De ser
ikke hvor vondt barnet har det. Noen bør stoppe munnen på dem. Man skal ikke ta
livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, blir det presisert. Det er en
ukrenkelig morallov, sies det.
Foreldrene tviholder derfor nå på retten til å bli betraktet
og kategorisert som gjennomsnittsmennesker, mennesker som nå faktisk er litt
mer gjennomsnittsmennesker enn andre gjennomsnittsmennesker er, og media er umiddelbart
enig med dem, for dette er godt stoff og gir anledning til å hylle alt som ikke
ligger over gjennomsnittet: Det gjelder nå å verne om «folket» og folkets
interesser.
Det overordnede mål i fortsettelsen er å få alle til å føle
seg mest mulig som gode og moralsk uangripelige gjennomsnittsmennesker.
Mennesker som alle nå mener de har en like stor menneskerett til å beholde sine
livsløgner som alle andre, (fordi eksperter anbefaler denne «terapien» over
hele linja, generelt, og fordi klinisk behandling ikke kommer på tale. Terapi
kan ikke kurere normale behov, heter det, og enda mindre normale emosjoner,
selv om de løper løpsk, av og til, og i perioder, hevdes det. (Korrekte
emosjoner kan selvsagt brukes legitimt, åpent og uten forbehold til politiske
formål, og nærmest som konkrete nådemidler eller sakramenter, vil sosionomer
kunne si).
Og mot denne bakgrunnen og på dette juridisk bindende
grunnlag skal nå emosjonenes berettigelse gjelde som objektiv rettsregel både
for politikere, domstoler, lovgivere og politi. (Is God back?). Måler et å
sikre den menneskerett det er å ha de mest servilt betingede korrekte
emosjoner. Noe annet duger ikke i vår sivilisasjon, kjærlighetens sivilisasjon,
på vårt sivilisasjonstrinn.
Det skal vedtas ved lov at slik er det, at selve
virkeligheten er slik, en gang for alle. Rettsregler eller lover som hittil har
gitt fengselsstraff for straffbare overtredelser, på dette og lignende områder,
skal nå omgjøres og kanskje forhåpentlig vis gjelde med tilbakevirkende kraft,
slik at tidligere straffbare handlinger i denne og alle andre lignende
sammenhenger ikke skal være straffbare lenger. Den nye loven skal tjene til å
avholde og skremme de ufølsomme og emosjonelt betingede umoralske fra å
begå forbrytelser, mot de riktig emosjoner. Nå skal loven uttrykkelig fremheve
– og gjøre enhver reaksjon, opposisjon eller tvil straffbar, med ubetingede
dommer for overtredelse, at det er svært fortjenesteverdig og vil bli betraktet
som forbilledlig og eksemplarisk for hele menneskeheten. (Hvor er Muhammed?)
(Troller må bare mates). (Kan troll temmes?)
Problemet opphører imidlertid ikke å eksistere umiddelbart.
Det viser seg nå at «barnet» holder på å dø, det kveles, så å si i sine anfall
av tørste og sult, (har følelsesbarometeret sluttet å fungere etter hensikten?
Det kastes kanskje bare muligens ut med badevannet og ned i
tårebassenget). Barnet er i akutt fare. Det hikster etter mer luft. Det er i
ferd med å krepere, og det kan være foreldrenes feil, føler disse
foreldrene, de kan risikere straffeaksjoner, utfrysing og krenkelser, hvis de
ikke føler mer korrekt.
(Mange tilsynelatende helt uvedkommende hjelpere og
misjonshungrige strømmer nå til for å bekrefte overfor seg selv og alle andre
at følelsene her er ekte, i hvert fall ekte uttrykt, og at intensjonene er de
beste, ja, intensjonene kan ikke være bedre. Mange vil at foreldrene, inkludert
barnevernet og media, ja, de fleste som nå kaster seg inn i kampen for den
emosjonelle rettferdighet, nå skal får en medalje, skåret i gull, allerede før
utfallet er klart og eventuelle skadevirkninger kan konstateres. De skal
hedres for de emosjonelt betingede korrekte emosjoner de har utvist, hittil. De
skal tildeles «Prisen for edel, frimodig, heroisk og nobelt foreldreskap og
barnevern», med akklamasjon).
Mengden utenfor mener nå at foreldrene for alt i verden må
slippe å måtte oppleve skepsis (eller rasisme, - jfr teorier om snøfnugg og
safe-spaces - fra de emosjonelt ukorrekte, det kan faktisk finnes
litt for mange av dem blant et halvkvalt og halvt gråtende, halvt harmdirrende
publikum. Det ropes derfor følgeriktig nå på strengere straffer, ja,
straffeskjerpelser, for om mulig eller potensielt å ha en viss skepsis – eller
medfødt disposisjon - til det hele, (opptrinnet?), - og for den forbrytelse det
måtte være ikke å ha flere tårer på lager, og den forseelse det vitterlig nå er
å ikke tenke emosjonelt, kulturelt, perfekt og politisk riktig.
Tilskuerne utenfor begynner nå å fryse alvorlig på føttene i
kulden, de tramper i bakken, det er frost blitt, det står skyfokk ut av varm
pust, de har det travelt med å ønske en endelig løsning på kulden, de krever
kort og godt og i full overbevisning om at det er de og bare de som har rett:
Mer varme, takk, - hvis ikke …. (De har allerede nedlagt mye energi på å spre
appellen om mer varme og flere emosjoner som rettsbegrunnelse og juridiske
grunnlag for domsavsigelser).
Men hva hvis ikke følelsesbarometeret nå begynner å stige
igjen, er det ikke da fare på ferde? Må det ikke da igangsettes ytterligere
tiltak og nye forordringer? En hel kultur kan risikere å gå under. (How dare
you … you speak of money while mass-extingtion happens … systematically. How
dare you …).
NB. Foreldrene hadde på forhånd kontaktet psykiatrien, men
der ble de avvist fordi bevilgninger ikke strakk til. Kliniske psykologer kunne
ikke ta saken, av frykt for å blande ideologi og politikk i behandlingen. (De
var redde for å blande inn religion, et felt som jo betraktes som altfor
ubehagelig og derfor «uhelbredelige» allerede i utgangspunktet).
De hadde også kontaktet Stas-Kirken, men der manglet man
ekspertise og mente at alt ville ordne seg med noen kraftige advarsler rettet
ovenfra og nedad mot å bli grepet av panikk eller frykt. Det var ingen grunn
til å fornemme uår i folket, sa Kirken. Det gjelder om å ha de rette emosjoner.
Vise empati. Delta i nasjonale dugnader for å få inn flere innvandrere i
fjerntliggende kommuner som nå klager på fraflytting, som følge av en altfor
emosjonelt ukorrekt innvandringspolitikk, og fordi sentrale politikere mangler
de mest grunnleggende korrekt servilt betingede korrekte emosjoner.
Man fatter et kollektivt vedtak med følgende tekst i 5
punkter:
Vi støtter foreldre for at de har gjort et valg som står seg
moralsk. (Helga Bufugelien).
Foreldrene er faktisk HELTER med sitt etisk gode kompass.
(Hareide).
Vi har blitt kjent med en familie som er folkekjære, åpne og liberale. (Reporter
fra TV2).
Loven – den gamle loven – er hårreisende. (Tale Hugnes).
Foreldrene er mennesker som står for samvittigheten her i
Norge. (Jussprofessor Mads Andenæs).
Imens saken utvikler seg, vokser «barnet» seg stadig større og sterkere. Det er
faktisk blitt et uhyre som aldri blir voksent og som bare roper stadig høyere
og høyere på fór, - på mer mat og drikke, på oppmerksomhet helst servert på
sølvfat, transportert på gullstol, og helst servert av hvitkledde kelnere i
korrekt foldede ansiktsuttrykk, og med blendahvite og korrekt strøkne
blondeduker på bordet. Det trues so gar ubludt med tillegg-straff for den som
ikke vil mate trollet, i form av ekstra streng samfunnstjeneste etter
fengselsopphold uten mulighet for prøveløslatelse før sonet og utmålt tid.
Den juridiske og psykologiske begrunnelse er, at jo mer du bidrar
med og jo rausere du gir til prosjektet, dette utviklingsprosjektet, altså, jo
høyere status får du på alle hypermagikeres «året-rundt-julemarked». Det
stående karneval, med andre ord, - ment å vare evig. Samtidig som
følelsesmenneskenes interesseorganisasjons garanteres vekst helt for egen
maskin og helt uten subsidiering, en organisert emosjonell evighetsmaskin, med
andre ord, hvis verdi stiger helt i takt med hva følelsesbarometeret kan
forsyne oss med av evige gladmeldinger, og det man i sin inderlighet nå med
logisk nødvendighet mener og tror, og forliter seg på, med hjerter, sinn og
nyrer, er «gospel-truths», forever.
Innenfor rammeverket av denne utrolig, nesten mytiske
historien fra den utrolige virkelighet, kommer vi plutselig over en faktabeskrivelse,
som man ikke løpe bort fra og et narrativ som antakelig kan ta pusten av noen
og enhver typisk byråkrat, eller myndighetsperson med ansvar for å opprettholde
lov og orden i landet, og som opprinnelig forutsettes å vise og fremme respekt
for den alminnelig rettsfølelse, hvis den fortsatt finnes.
Jeg begynner nå å bli en tanke svimmel. Etter alt dette. Jeg
ber om henstand. For mine verb-ballistiske påfunn. Jeg tar kort og godt
velfortjent helg.
Vi leser nå imidlertid en sak i nyhetene de siste dagene om
tidligere biskop Stålsett. Det viser seg at fempunktsuttalelsen som refereres
over faktisk var myntet på denne mannen i egen person og bare ham, selv om
mannen er langt fra noe barn å regne. Det lyder:
Vi støtter Stålsett for at han har gjort et valg som står
seg moralsk. (Helga Bufugelien).
Stålsett er faktisk en HELT med sitt etisk gode kompass.
(Hareide).
Vi har blitt kjent med Stålsett som er folkekjær, åpen og liberal. (Reporter
fra TV2).
Loven – den gamle loven – er hårreisende. (Tale Hugnes).
Stålsett er et menneske som står for samvittigheten her i
Norge. (Jussprofessor Mads Andenæs).
Politiet – derimot - vil at Oslo-biskopen Gunnar Stålsett
(84) skal fengsles og sone ubetinget fengsel for bruk av ulovlig arbeidskraft.
Selv kaller eks-biskopen det «Sivil ulydighet». Siden han pensjonerte seg i
2005 har Gunnar Stålsett hatt en ansatt uten arbeidstillatelse. Stålsett sa at
han ikke fryktet politiet for sin egen del, men at han var redd for at
asylsøkeren skulle bli pågrepet og tvangsreturnert dersom han hadde fortalt om
forholdet tidligere. Stålsett har innrømmet straffskyld.
Abid Raja (V) mener det er feil at tidligere biskop Gunnar
Stålsett risikerer fengsel for å ha ansatt en asylsøker uten arbeidstillatelse
og vil endre loven. – Hvis noen gir en asylsøker i Norge arbeid, selv om
vedkommende ikke har arbeidstillatelse, bør ikke konsekvensen være fengsel,
sier stortingsrepresentant Abid Raja (V) til NTB. Raja sier han har Venstres
stortingsgruppe med seg når han sier at de vil fremme et forslag i Stortinget
om å endre loven slik at man ikke straffes for å ansette ureturnerbare
asylsøkere uten arbeidstillatelse.
Torsdag ble det kjent at politiet er ferdig med
etterforskningen av Gunnar Stålsett, som siden han pensjonerte seg som biskop i
2005 har hatt en ureturnerbar asylsøker ansatt uten arbeidstillatelse.
Saken er sendt til Oslo tingrett for beramming. Fordi
Stålsett har erkjent straffskyld, er saken planlagt å gå som en tilståelsessak.
Politiet ber om at han dømmes til ubetinget fengsel.
– Vi kan ikke sitte stille og se på at Stålsett sendes i
fengsel. Han har vært medmenneskelig og human og hjulpet vedkommende slik at
vedkommende kan livnære seg selv. Dette bør ikke være straffbart, sier Raja.
Venstre har lenge ment at alle som oppholder seg i Norge,
har rett til å ta arbeid. Partiet skal nå mene er at det ikke skal være
straffbart å ansatte asylsøkere. (Mener han at ulovlige og uberettigede
asylsøkere skal omfattes av loven?). – I den perioden asylsøkere venter på at
søknaden blir behandlet, er det bedre at de jobber enn at de mottar stønader.
Fengsel bør ikke være konsekvensen for å gi noen andre arbeid. Det er urimelig,
sier Abid Raja. (Alt dette i henhold til NTB). (Raja mener av lovendringen skal
ha tilbakevirkende kraft).
SVs Karin Andersen skriver til NTB at ingen må dyttes ut i
svart arbeid. Hun ser ut til å mene at det inhumant ikke å gi mennesker, eller
å gi dem jobb der de ikke blir utnyttet …
Til NTB sa Gunnar Stålsett, ifølge document.no torsdag kveld
at han sto i en samvittighetskonflikt. Han sa at i saker som dette må
menneskenes verdier testes mot loven. Han sier han ikke angrer på det han har
gjort. her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar