7 Synden og syndene i kristendommen og islam

Før vi går videre: Litt om kasuistisk lovfortolking i islam, hentet fra avataren INVERNES på NETTET:

Også Den katolske kirke er blitt kritisert for sin kasuistiske tilnærming til «loven» eller det man kaller Guds lov, dvs stort sett Naturlovene eller De ti bud, men dette kommer ikke opp mot det vi kan oppleve av hva muslimske lærde i den muslimske verden i dag kan komme opp med:

Sjakk er forbudt: Stormuftien av Saudi-Arabia (dvs. landets høyest rangerte muslimske teolog), Sheikh Abdulaziz al-Sheikh, avsa i 2016 en fatwa om at sjakk er ulovlig for muslimer. Årsaken er at sjakk fører til pengespill og fiendtlighet.

Det er forbudt å drepe frosk! Egypts høyeste religiøse råd utga i 2012 en fatwa som slår fast at det er forbudt å drepe frosker. Fatwaen henviser til en hadith der Muhammed hevder at frosker priser Allah hver gang de kvekker.

I 2011 avga Mohamed al-Zoghbi, en egyptisk lærd, en fatwa som sier det er lov for muslimer å spise kjøtt fra jinn (altså demonkjøtt).

Det er forbudt å reise til Mars: Fatwa-rådet i Emiratene kom i 2014 med en fatwa som sier det er forbudt for muslimer å reise til Mars. Årsaken til forbudet er at en slik tur vil være en en-veis reise, og at man sannsynligvis ikke vil ha gode prognoser for overlevelse. Slik blir turen en form for selvmord, noe som er strengt forbudt etter sharia.

Muhammad Al-Munajjid, en anerkjent autoritet innen salafistisk teologi, erklærte i 2008 at Mikke Mus er haram, og at han bør drepes ved første anledning. Årsaken, mente han, er at mus i følge sharia er satans soldater, direkte kontrollert av djevelen selv.

En kvinne som blir voldtatt av sin svigerfar blir mor til sin mann: Etter en kontroversiell sak i India i 2006, der en muslimsk kvinne ble voldtatt av sin svigerfar, bestemte de eldste i landsbyen at ekteskapet hennes nå var ugyldig, siden hun nå må anses som mor til sin mann. Det sunni-muslimske universitetet Darul Uloom Deoband avga en fatwa som bekreftet de eldstes beslutning om at hun nå var mor til sin egen mann, og denne fatwaen ble også bekreftet av andre muslimske autoriteter i India.Da saken eksploderte i riksdekkende medier, tok saken en annen vending. Universitetet prøvde febrilsk å late som om de ikke hadde avgitt fatwaen, ekteskapet forble gyldig, og svigerfar fikk 10 år i fengsel.

Nekrofili er tillatt: Professor Sabri Abdul Raeuf ved det prestisjefulle Al-Azhar universitetet i Egypt avga i 2017 en fatwa der det slås fast at en mann kan ha sex med sin kone også etter at hun er død. Han begrunnet dette med at det ikke er noe eksplisitt forbud mot nekrofili i de muslimske skriftene.

Det er lov å ha sex med en kamel, men Irans øverste leder, Ayatollah Ruhollah Khomeini, ga ut «Tahrirolvasyleh» på 70-tallet. Disse bøkene danner grunnlaget for sharia-tolkningen i Iran (og er en av grunnene til at pedofili er tillatt i landet). I den står det at det er tillat for en mann å ha sex med en kamel. Men han må drepe dyret med en gang han er ferdig. Videre har han ikke lov til å selge kjøttet fra dyret i sin egen landsby (men han kan godt selge det i nabolandsbyen).

En kvinne og en mann kan godt jobbe sammen, men bare hvis kvinnen først ammer mannen: Dr. Ezzat Atiya ved den prestisjefylte al-Azhar universitetet i Kairo, ga i 2007 en fatwa som gjør det lovlig for en kvinne og en mann å jobbe sammen. Forutsetningen er at kvinnen først ammer mannen. Denne handlingen vil medføre at han blir regnet som hennes familie, og hun kan da også ta av seg hijaben foran ham. Denne fatwaen skapte mye oppstyr, helt opp til regjeringsnivå. Universitetet tok en revisjon som medførte at fatwaen ble tilbakevist, og dr. Atiya ble suspendert fra stillingen sin.

Jorda er flat: Sheik Abdul-Aziz Ibn Baaz, stormuftien av Saudi Arabia, avga en fatwa i 1976 som slår fast at jorda er flat, at solen og månen går rundt jorda, og at enhver som hevder at jorda er rund skal betraktes som en ateist, og straffes som det. Dette er basert på Koranen, for eksempel 50:7, der Allah bretter jorda ut som et teppe. Muhammed forklarer også i hadithene hvordan solen går ned om natten for å underkaste seg Allah, og at Allah etter en tid vil befale solen å gå tilbake til øst ved neste dag. Imidlertid ombestemte sheiken seg noen tiår senere. Han hadde hatt en prat med prins Sultan bin Salman Al Saud, som hadde vært med på tur med romfergen og sett jordas form med sine egne øyne.

Terrorangrep mot sivile er forbudt: Professor Muhammad Tahir ul Qadri er øverste leder for den reaksjonære Minhaj-bevegelsen, og teologen Sylvi Listhaug konfronterte direkte i 2017. Han avga i 2010 en fatwa som stempler terrorister og selvmordsbombere som vantro. Hadde denne fatwaen hatt en kristent kontekst, hadde den bestått av én eller to setninger og en henvisning til det 5. budet. Men Qadri måtte bruke hele 600 sider for å forklare hvorfor det er feil å drepe uskyldige sivile.

I tillegg er Qadri godt kjent for å tale med to tunger. Han snakker gjerne om fred og forsoning når han snakker engelsk, mens han er atskillig mer radikal på urdu. Han har for eksempel tidligere vært krystallklar på at de som bedriver blasfemi skal drepes, uansett hvem de er og hvor i verden de er.

Videre utdyping av forholdet mellom frihet og forutbestemmelse, allmakt …

For å forstå hva synd er og forstå hva et menneske er og hvordan mennesket er relatert til synden i forhold til Gud, må vi vite hvem Gud er og hvorfor synden er relatert til Gud og ikke bare til mennesket selv.

Mange forsøk har derfor blitt gjort for å finne ut av om Allah og Gud Fader og den kristne treenige Gud er den samme Gud, eventuelt hva som skiller dem og gjør dem mer eller mindre like, eller om den eventuelle forskjellen er vesentlig, slik at den ene guden utelukker den andre, radikalt sett.

En kjent person som har skrevet flere bøker behandler dette i Cross and Crescent, Colin Chapman, 2003: For Kenneth Cragg oppveier likhetene forskjellene, for biskop Rudvin av Karachi utelukker forskjellene likheten.

«Gitt et land hvor solen aldri er helt synlig. Folk er imidlertid fullt klar over at solen finnes fordi de kan se solens form gjennom skyene og forstå at den avgir varme. De ser aldri solen under en skyfri himmel. Folk andre steder kan derimot oppleve solens hete under en skyfri himmel. Er det da den samme solen for begge folk? Selvsagt er det det, selv om man har ulike mentale bilder og erfaringer med den.

Hvis man godtar analogien, vil man kunne si at muslimer og kristne snakker om den samme guden. Hvis analogiene ikke aksepteres, må vi tenke på to helt forskjellige himmellegemer, slik som f eks solen og månen. … en slik tilnærming vil gjøre det vanskelig for ikke å si umulig å få i stand en fruktbar kommunikasjon om dette mellom kristne og muslimer.

Chapman minner så om Paulus tale på Areopagus i Aten hvor han taler om teos og bruker denne betegnelsen både om atenernes ukjente gud og Jesus Kristus som ble oppreist fra døden av Gud selv. Han mente tydelig, mener Chapman, at det finnes en felles grunn når det gjelder de to gudskonseptene, men flere er sterkt uenige i denne tolkningen, blant annet Greg Bahnsen og bl a Caner-brødrene. Chapman mener å finne belegg for dette i Koranen! idet han viser til sure 3. 64 som oppfordrer kristne og muslimer til å tilbe Allah, som av ham forutsetter felles identitet, men hvor Muhammed bedyrer at dette må skje på den premiss at ingen tilskriver gud partnere. (Men dette fører for langt å komme nærmere inn på her).

En mer realistisk, for ikke å si vesentlig fremstilling av problematikken fremføres av brødrene Caner&Caner i Islam bak sløret, 2002, Hermon forlag, 2004, s 87 ff:

Sure 112, hvor det står at Allah ikke har avlet noen og at han selv ikke er blitt avlet, blir ansett for å være verd en tredjedel av hele Koranen og at å fremsi dette verset er å rense seg for sine synder som når man renser et tre for blader om høsten.

Enkelte forskere ser forskjellen mellom Gud og Allah ene og alene som en «språksak». Geisler og Saleb skriver f eks: Allah er personnavnet for gud i islam. Vi ser ingen forskjell … på ordet «Allah» og ordet «Gud» i vårt språk. Det er som en velkjent muslimsk forfatter uttrykker det: Al Lah betyr «guddommen» på arabisk. Det er den eneste gud og innebærer at en rett oversettelse bare kan gi den eksakte meningen med uttrykket «Gud». For muslimer er «al lah» ingen annen enn Mose og Jesu Gud.

Filosofi, logikk og etymologi bestemmer Geisler og Salebs respons, skriver Canerbrødrene. Gjennom historien har muslimer med uttrykket Allah ment et evig og absolutt vesen. Konseptet ligner på det man møter hos kristne apologeter, som Thomas Aquinas, når de uttrykker beviser for Gud. Konseptet med Allah og Gud resulterer i «ordlikhet». Når Geisler og Saleeb fortsetter, siterer de Kenneth Craig, som bemerket: Det arabiske ‘ilahun betyr «en gud», og der er likt de hebraiske og arameiske ordene for guddom.

Men spørsmålet om opprinnelse og hensikt gjenstår: Så Muhammed islam som en oppfylt og redigert jødedom og kristendom? Betraktet han dem som utilsiktede tilbedere av Allah? Eller var de vantro? Og, spør canerbrødrene, med hensyn til Paulus tale på Areopagus og grekerne ukjente gud: Hva hvis Paulus hadde pekt på Zeus og sagt at det er denne guden jeg skal forkynne for dere. Dere kjenner ikke denne gudens sanne natur … «. Men det gjorde han ikke. Han skilte den sanne Gud fra den falske, som han klart betrakter som en avgud. 

Kan Allah ha «middle knowledge»?

Molinisme – et syn som forsøker å forklare Guds suverenitet i relasjon til menneskets forutsatte frie vilje og som innebærer at Gud har mellom-viten (midle knowledge). De påståtte sannheter som inkluderes i Guds viten må ikke med nødvendighet være sanne eller gyldige, men er sanne uten at Gud identifiseres med førsteårsaken til dem.

«Fransisco Suarez: Under universaliestriden som dominerte så mye innen skolastisk filosofi, hevdet Suarez at bare enkelttingen eksisterer. Han argumenterte også for at det mellom Aquinas to typer guddommelig kunnskap – dvs kunnskap om hva som er aktuell kunnskap og hva som er mulig kunnskap - eksisterte en kunnskap midt imellom, en middelkunnskap eller middle knowledge, dsv en kunnskap om hva som hadde vært tilfelle hvis tingene eller forløpene hadde vært annerledes. Han mente at Gud har mellomkunnskap om alt vi gjør, men uten at dette betyr at Gud forårsaket dem eller at handlingene er nødvendige!». (Stephen Law, Philosophy, s 273, 2007).

Få om noen muslim ville kunne underskrive på hva Suarez her sier. Det ligger ikke til Allah og ha en slags ufullstendig kunnskap om menneskers gjøren og laden. Allah bestemmer for hvert øyeblikk hva som gjøres og hva som unnlates. Med en kunnskap begrenset til en slags mellomkunnskap, ville Allah eller profeten Muhammed lett kunne gi inntrykk av at Allah – og profeten selv? -  selv ikke hadde kontrollen med alt og alle og slik at det enkelte individ selvstendig kunne utrette noe for sin «frelse», altså tillate synergisme på bekostning av sin monergisme. Slik sett er det stor forskjell på islam og katolisismen og på den teologien som strømmer fra Wesley og hvor den enkelte troende innrømmes en viss gyldig synergisk – eller autonom - medvirkning i sin egen frelse. Innen calvinismen – og dessuten hos Augustin og bla Luther - kan man imidlertid her spore en viss likskap med islam.

Kort om «hjemler» for predestinasjonen i kristen tro: Vi predestineres i Kristus, Ef 1. 11, og gjennom ham, Ef 1. 5 og målet er at vi skal bli som ham, Rom 8. 29. Kristus selv ble valgt av Gud før verdens skapelse, 1. Pet 1.20, og predestinert fra evighet av, 1. Kor 2. 7. Kristus ble korsfestet av onde hender, Apgj 2. 23 og Kristus gjorde det som var bestemt på forhånd, Apgj 4. 28. predestinasjonen inkluderer derfor menneskets frie vilje. Predestinasjonen er Guds vilje, Apgj 2. 23, ifølge hans evige formål som blir fullført i Kristus, Ef 3. 11. De utvalgte eller adopterte troende utvelges i samsvar med Guds gode vilje, Ef 1. 5 og 1. 11-12. Gud kan dekretere fremtiden før den skjer, Jes 48. 3-5, Dan 2. 20-23, 4. 34-35, 7. 1-28. At Gud utvelger noen impliserer at han ikke-velger eller unnlater å velge andre. , Rom 9. 6-13. Gud overlater dem som fortjener det til domen, preterisjon, og denne er frivillig. At Gud «i praksis» ikke frelser alle intensjonelt gir grunnlag for å hevde reprobasjon, jfr 2. Peter 3. 9 og 1.

Tim 2. 4. Gud velger ut individer etter sin egen gode vilje, selv om det står at han vil at alle skal bli frelst idet ette tolkes innskrenkende. Når det står at spesielt de som tror skal bli frelst, betyr dette rett oversatt: «det vil si: De som tror», ikke bare «spesielt de som tror». Er mennesket da frelst allerede før det falt, supralapsariansk? Eller før de blir betraktet som falt, infralapsariansk? Guds utvelgelse beror ikke på de utvalgtes moralske karakter og noen falte mottar Guds miskunn og nåde. Augustin hevder at Gud kjenner fremtiden fordi dette er i samsvar med hans vilje. Guds utvelgelse beror ikke bare på den utvalgtes tro, men på vedkommendes person, se Rom 8 og 1. Peter.

Noen ting vil Gud gjøre, andre ting kan han ikke gjøre. Guds vilje er både nødvendig og fri. Se f eks Num 23. 19, 1. Sam 15. 29, 2. Tim 2. 13, Hebr 6. 18, James 1. 13. Men Guds vilje er ikke vilkårlig, slik Duns Scotus hevdet, nemlig at Gud frelser ut fra sin vilje uten nødvendigheten av soningsoffer. Selv moral baserer seg på et dekret som kunne ha vært annerledes. Herman Bavick sier: Guds vilje er identisk med hans værende, (his being), hans godhet og med alle hans attributter og det er av denne grunn at mennesket kan finne ro og visshet i Guds vilje som ikke er en fatalistisk og uberegnelig vilje, eller en blind naturs vilje, men viljen til en allmektig og nåderik Faders vilje. Gud måtte imidlertid reagere på synd, men måtte ikke frelse. Jesu frelsesverk er både en årsak og en funksjon av Guds frie nåde. Guds vilje er både skjult og åpenbart, (se distinksjonen mellom dekretert og preskribert viljesytring nedenfor). Han forteller oss hva vi bør gjøre, men forteller oss ikke alt. 

Loven er et uttrykk for hans hellige vilje. Noen vil skjelne mellom Guds antecedente, subsekvente og konsekvente vilje og dessuten mellom hans intensjonelle, sirkumstansielle og ultimate vilje. Som en av kirkefedrene som Tertullian for lenge tenkte, tilpasser Gud seg til mennesket ved å tilby tilstrekkelig nåde for alle og bestemmer seg så for å frelse de som tror og fordømmer de som ikke gjør det. Guds vilje omfatter ikke «uhel» og uheldige omstendigheter, forestillinger som kolliderer med oppfatningen at Gud har full kontroll og er allmektig. Hans vilje blir bare kontingent fri. Man overser her Guds «good pleasure», eudokia, som er suverent effektiv, uforanderlig eller upåvirkelig og identisk med Guds vesen eller værende selv. Slik sett kan det se ut som om Gud selv utløser synd, men dette kontreres av at synd er selve antitesen til Guds hellige natur. Se Elwell s 1276 ff.

Norman Geisler om hva Gud ikke kan, s 284 ff i Baker Encyclopedia: Thomas Aquinas sier at Gud er uforanderlig idet Gud er ren aktualitet og ikke bare potensialitet. Forandringer må ha et potensiale for forandringer. Gud kan heller ikke forandre seg ut fra den grunn at Gud er absolutt enkel eller simpel, dvs han har ingen sammensatthet, ingen kompositte deler. Gud kan dessuten ikke tilegne seg noe nytt, fordi han ikke kan blir noe bedre eller mer komplett. Verden består kun ut fra Guds vilje som bringer den inn i eksistens og holder dem der. Hvis Gud trakk tilbake denne makten, ville skapningen opphøre, men det som kan slutte eller avsluttes å eksistere, er ikke upåvirkelig, så slik sett er bare Gud upåvirkelig og uforanderlig. Gud mangler intet, og å mangle noe ville innebære et potensiale for å fylle mangelen eller fjerne den. Men å si om Gud at Gud ikke har pasjoner, betyr ikke at Gud ikke har følelser. Gud hater synden og gleder seg over rettferd. Gud har ingen foranderlige pasjoner, men han har uforanderlige følelser. Gud er ikke avhengig av tiden. Aquinas skjelner mellom evighet og tid uten ende. For det som essensielt er helt, evighet, er forskjellig fra det som består av deler, tid. Guds evighet er nå for alltid og inkluderer fortid, nåtid og fremtid, nå og da. Aquinas ser en vesentlig forskjell på nå i tiden og nå i evigheten.

Guds vilje kan aldri slå feil, men selvsagt: Gud vil visse ting via sekundære årsaker og førsteårsaker blir noen ganger hindret ved feil i de sekundære årsakene. Kroppen hindres i sine frie bevegelser hvis man har stuet ankelen, men Guds consequent will vil alltid skje. 

Guds vilje kan heller aldri forandres. Guds vilje inkluderer intermedate causes. Han vil hva han vet vil skje, men dette forhindrer ikke menneskets frie vilje.

s 428: Bibelen sier at ingenting er umulig for Gud, Matt 19. 26, og noen tror da at Gud kan oppheve loven om motsigelse, the law of noncontradiction hvis og når han måtte ønske, men dette er en misforståelse. Det umulige han ikke kan gjøre refererer ikke til hva som actually er umulig, men til hva som menneskelig sett er umulig. Det er videre umulig for den som er et nødvendig vesen å ville ikke å være til. Gud kan ikke motsi sin egen natur. Gud kan ikke bokstavelig gjøre akkurat hva han vil. Han kan ikke motsi sin egen rasjonelle natur. Gud kan ikke lage en firkantet sirkel. Heller ikke kan han lage en stein så tung at han ikke kan løfte den. Gud skapte riktig nok naturlovene, men han kan overskride dem med mirakler. Naturlovene er deskriptive mens morallovene og de logiske lovene er preskriptive. Men Gud skapte ikke de logiske lovene. De manifisterer Guds uskapte natur. De grunnleggende rasjonelle prinsipper kan ikke forandres mer enn Gud kan forandre seg. De fysiske lovene er ikke slik. Inkarnasjonslæren påstår ikke at Gud ble et menneske. Det finitte kan ikke inneholde det infinitte. (Motsatt Luther i finitum non capax infinitum-striden med Calvin). Men dette betyr at den andre personen i guddommen ble menneske. Jesus la ikke til side sin guddommelighet. Jesus la til noe hos mennesket. Han trakk ikke fra guddommen i seg. Predestinasjonslæren satt opp mot menneskets velfrihet eller frie vilje (coram hominibus, må jeg tilføye) utgjør ingen logisk selvmotsigelse.  Det er fullt ut logisk å si at Gud utvalgte noen mennesker til frelse samtidig som man sier at han også predeterminerte dem til å la dette gå i oppfyllelse ved deres frie valg. Det som imidlertid er logisk selvmotsigende er å si at Gud tvang mennesker til fritt å ta imot ham. Tvungen frihet er en logisk inkompatibel påstand. At Gud ved kunnskap – eller dette å vite – bestemte hvordan han ville utvelge noen til frelse ved sin nåde gjennom vårt frie valg, er ingen logisk selvmotsigelse.

Richard E. Rubinstein, s 234: På et kirkemøte i 1227 ble følgende fordømt med referanse til Aristoteles Fysikk: At Gud ikke kan skape flere ulike verdener eller universer; at han ikke kunne bevege himmellegemene i motsatt retning; at han ikke kan få en aksidens uten substans til å eksistere; at han kan få to legemer til å eksistere samtidig på samme sted.

Erwin Lutzer, Christ, s 54, 121: Kristentroen hevder at ikke engang Gud er i stand til logiske selvmotsigelser. Han kan ikke både bekrefte og benekte den samme tingen på samme måten på samme tid. Hvis han kunne, ville ikke et eneste løfte være troverdig, for det motsatte kunne være tilfelle. s 120: Augustin sier at «den som forstår hva Guds hellighet innebærer, den frykter ham i angst når han forsøker stille hans vrede». Guds hellighet kan ikke beflekkes eller reduseres for at han skulle kunne fullføre sin plan,(compromized). Han kan ikke senke egne standarder for kjærlighets skyld. Han kunne ikke velge å bli forsont med synderes synd. Heller ikke kan han late som om synd ikke eksiterer. Hvordan ville han kunne møte sine egne krav? Hvordan skulle hans – egen - rettferdighet kunne skje fyldest? Hvordan skulle han kunne stille sin vrede mot synden? s 125: Noen tror at de kan miste sin frelse når de opplever å falle fra eller når de gjør opprør. Men når Gud opphever kløften mellom det finitte menneske og han egen infinitte eksistens og nåde og gjør et fallent menneske til sitt barn, så kan ikke prosessen reverseres. For mye står nå på spill hvis han skulle miste dette utvalgte barnet når de til tider er ulydige og derfor har Gud engasjert seg for oss alltid. Vi er beseglet med Den hellige Ånd inntil frelsens dag, Ef 4. 30. Selv om 95% av vår frelse skulle være besørget av Gud og 5% av oss selv, vill frelsesvisshet være utenfor rekkevidde. Vi ville aldri kunne bli sikre på om vi hadde bidratt tilstrekkelig til at «handelen» kunne avsluttes.

Fritt etter F. H. Klooster i Elwell s 328 f: Westminister korte katekisme definerer Guds dekreter som hans evige formål i henhold til hans evige råds vilje og for hans egen herlighets skyld og som virker alt som han har forutbestemt slik det måtte skje.

Teologer skjelner mellom Guds vilje som todelt i dekreter og presepter, Guds dekretive og preseptive vilje. Den preseptive vilje refererer seg til Guds befalinger og lover mens Guds dekretive vilje relaterer til den evige, altomfattende, uforanderlige og effektive plan som utspiller seg i historien. De som korsfestet Kristus overskred Gud preseptive vilje. Korsfestelsen var likevel en integrert del av Guds viljes evige råd, men menneskers vilje var involvert. Tradisjonelle teologiske innvendinger mot Guds evige viljes råd og befalinger går ut på at dette gjør mennesker uansvarlige og historien meningsløs og dessuten at implikasjonen av dette gjør Gud til skaper av det onde, eller skaper av ondt, akkurat slik som i islam. Bibelen er derimot klar på at Gud ikke fremtvang resultatet av f eks korsfestelsen. Mennesket handlet fritt, men uansvarlig: de gjorde nøyaktig hva Gud hadde forbudt dem å gjøre.

MacDowell&Zaka, Muslim and Cristian Beliefs, a comparison: Det fins ingen lov om rettferdighet i Allah i islam. Koranen sier at Allah gjør det han vil; han leder folk på den rette veien samtidig som han leder folk vill og dette fremgår av 20 passasjer i Koranen selv. Allah skapte mange åndelige vesener spesielt med formål å torturere i helvete: Jeg fyller helvete med jinner og mennesker sammen, sure 32. 13. Selv ikke sanne troende har visshet – aller minst sikkerhet, vil jeg si – for at de ikke kommer til å tilbringe tid i helvete for sure 19. 71 sier at «ingen av dere kan unngå det. Men noen mener like vel at det må tas et forbehold. I shia-islam fortelles det at den femte og sjette imam sa at «Allah elsker sin skapning så høyt at han ikke vil tvinge den til å synde og så straffe den. Og at Allah er så mektig at alt han befaler vil skje». Men i tillegg til dette: Når et menneske ser ut til å oppfylle Allah’s lov, så er Allah ikke forpliktet ved noen standard for rettferdighet til å plassere dette mennesket i Paradis.

Allah’s karakter kommer også til syne i sure 15. 29-43 hvor Satan sier til Allah at «slik du lurte – eller tilintetgjorde – meg, slik vil jeg lure dem». Denne mangel på konsistens og rettferdighetsstandard blir også illustrert på andre måter. For en muslim er det en vederstyggelighet, noe Allah har skapt, men samtidig straffes Satan for ikke å ville tilbe Adam, sure 2. 28-31. Allah er imidlertid svært generøs når det kommer til å overse syndene til profetene og de som kjemper for Allah’s sak, men han er snar til å straffe avgudsdyrkere og vantro som han selv har ledet på villspor. I motsetning til dette er Bibelens Gud rettferdig. Han hater synd, skaper ikke moralsk ondt, initierer ikke satanisk aktivitet og leder ikke mennesker på villspor. Sentralt i den bibelske lære er vektleggingen av Guds enhetlige moralske karakter eller natur. Bibelens Gud lar seg selv begrense av sin egen, hellige konstitusjon. Han ber mennesket ta stilling mellom liv og død og sier: «Velg!», 2. Mos 30. 19.

Koranen tilskriver heller ingen uforanderlighet i Allah. Allah forandrer seg, med andre ord, og Muhammed stusset ikke da han hevdet at Allah erstattet noen av sine tidligere åpenbaringer med andre og nye, sure 2. 100. Allah kan ikke «holdes ansvarlig» for utsagn eller befalinger han tidligere har kommet med. Han kan – eller kunne – ifølge ham selv, til og med trekke tilbake hele den åpenbaring han allerede hadde gitt Muhammed, sure 17. 86. Dette står i skarp motstrid til den judeokristne Gud som både er uforanderlig og sann.

Evans&Manis, s 42 ff, Guddommelig forsyn og menneskets frihet - et sammendrag:

Dogmet om guds allvitenhet tolkes ofte som at Gud har forutviten, foreknowledge, dvs at han vet hva som vil skje i fremtiden, at han har «knowledge of future events» og få vil nekte for at Gud i hvert fall har slik kunnskap om noen fremtidige hendelser. Hva som imidlertid er spørsmålet er om Gud kjenner til utfallet av menneskets frie valg og spørsmålet om dette da ikke umuliggjør nettopp denne menneskelige friheten, for forutsetningen er at mennesket kan velge mellom ulike alternativer. Misforståelse oppstår hvis man tenker at hvis forsynet eller førkunnskapen innebærer f eks at Smith med nødvendighet vil velge å ringe sin kone i morgen og at det er umulig at han ikke vil gjøre det. Hvis noe hendte i fortiden er det i dag nødvendig at dette skjedde. Hvis Guds forutviten eller forsyn medfører at vi holdes ansvarlig, så følger det at Gud må være urettferdig. Noen vil da appellere til guddommelig evighet slik Boethius på 1500-tallet gjorde da han hevdet at Gud eksisterer utenfor tiden og konklusjonen blir da at Gud ikke vet noe i det hele tatt om fremtidige hendelser. Gud observerer det hele, ganske enkelt, som om det skulle være alt. Gud får ikke noe til å skje ved simpelt hen å observere. Dessuten: Det fins ingen tid før skapelsen. Men da kan ikke Guds førkunnskap ha gitt ham instruksjon om hvordan han skulle skape, slik Boethius må se det. Gud vil ikke kunne garantere at hans formål med skapelsen ville bli nådd eller etablert. Dette vil så igjen stride mot det ortodokse synet at Gud jo er allmektig eller suveren. Noe annet enn Guds natur må derfor gjøre seg gjeldende for at man kan forene fri vilje med guddommelig forutviten.

Noen hevder da at Gud kjenner fremtiden fordi han vil den, dvs vil alt av den, inkludert menneskets fritt valgte handlinger, og disse kalles kompatibilister. Mennesket er likevel fritt, fordi denne friheten er kompatibel med Guds forutbestemmelse. Men innebærer ikke dette at man da benekter prinsippet om alternative valgmuligheter?

Vel, inkompabilister trekker da inn problemet med det onde her i verden, en innfallsvinkel kompatibilistene da parerer med at Gud skaper alle hendelser, men slik at Gud bruker de onde valg mennesket tar for å oppnå et større gode: Den best mulige verden! Guds «handlinger» blir på denne måten prisverdige, dette til tross for at Gud da kan holdes ansvarlig for indirekte eller direkte å få mennesker til å synde. Gud kan derfor også sies å ofre disse menneskene og behandle de han har utvalgt på en urettferdigmåte, ved en slags omvendt innkvotering, eller utkvotering, med brudd på det tradisjonelle likestillingsprinsippet som er oss så kjært i dag.

Men det er her Molina kommer inn med sin middle knowledge som sier at Gud kjenner utfallet av ethvert fritt menneskes fritt valgte handling i alle tenkelige situasjoner! Og Gud har denne kunnskapen eller dette forsynet helt fra før skapelsen! Slik sett ville Gud oppnå sitt formål og gjennomføre sin plan. Og slik sett er det unødvendig for Gud å forårsake noen til å gjøre noe som helst. Mennesket beholder rubust sagt sin frihet!  Og Gud sin?

Kritiske røster mener imidlertid at Molinas posisjon hvor Guds posisjon er at Gud har middle knowledge er umulig. For hvordan kan det være mulig at noe i selve eksistensen før skapelsen kan ha kunnskap eller viten om faktiske frie valg i alle mulige omstendigheter? Man kan ikke på forhånd vite noe om hvilket valg ett fritt menneske vil ta … det fantes med andre ord intet før skapelsen som Gud kunne «se» og som han kunne bruke som instruksjon for hvordan han skulle skape og forme skapelsen i fremtiden.

De som tenker slik blir kalt åpne teister idet de fremmer åpen teisme: Guds kunnskap omfatter ganske enkelt ikke fremtidige begivenheter, de er ikkeforutbestemte! De er enige med kritikerne av Molina. Men Gud «vet» kanskje hvilken sannsynlighet det er for at en person gjør det eller hint? Kritikere av åpne teister peker på en åpenbar svakhet: Hvordan kan da Gud kontrollere verden? Forutbestemmer Gud seg for å ta en risk slik at han setter sin frelsesplan i fare? Vil han klare å oppnå sitt mål?

Kommentar: Det er påfallende at det i vestlig, judeokristen teologisk tradisjon settes opp dikotomier i Gud, så å si. Man skiller mellom Guds potentia ordinata og Guds potenstia absoluta, mellom primære og sekundære årsaker og altså her mellom preseptiv og dekretiv vilje. Ikke bare ser det ut for at denne tendensen springer ut fra et behov for metafysisk eller kognitiv klarhet, men også ut fra selve grunnlagsmateriale for denne tradisjonen, nemlig i Bibelen selv, ikke bare i den filosofiske tradisjonen Bibelen legitimerer selve fenomenet og danner samtidig utgangspunktet for all senere systematisk tenkning, både i religiøs og sekulær tenkning, ved siden av rent naturvitenskapelig eller materiell tenkning. Den judeokristne tradisjonen synes å inneholde et imperativ som midt i spenningsforholdet mellom det som eksistensialt ligger fast og det som eksistensielt er foranderlig eller relativt driver «ånden» stadig fremover, i en slags dialektikk, i den forstand at fokus – eller sentralmakt - aldri får ligge helt i ro i ett forklaringssystem som kan legitimere absolutte premisser. Det er slik sett ikke underlig at f eks marxismen neppe hadde hatt mulighet for å bli etablert som sannhet og ideologi i andre kulturer og i en annen historisk sammenheng andre steder. Det forutsettes nærmest på autopilot i denne tradisjonen at det eksisterer et spenningsforhold – eller en dikotomi - mellom f eks ånd og materie og at denne fremtrer som en kamp om valget mellom et enten eller, forsøksvis tilstrebet mot en stadig høyere syntese. 

Vi finner også dikotomien arv og miljø og her gjøres det stadige forsøk på å forene disse motsetningene i mer holistiske forklaringsmodeller. En praktisk konsekvens av dette, med utspring allerede i begynnelsen av den judeokristne tradisjon, var – og fremdeles er – at teknikken på det religiøse området spiller over på det praktiske eller materielle. Man spør f eks: Hva er det ontologiske forholdet mellom de tre ulike personene i treenighetslæren og hvordan kan Jesus Kristus både være menneske og Gud samtidig og i samme person samtidig som Kristus må anses både for å være fullt menneske og samtidig fullt ut Gud? 

Slike doktrinære spekulasjoner ser ut til å ha vært en slags tenkeforberedelse eller oppøving for det som senere skulle komme da interesse for og fokus på naturen som en mekanisme – i motsetning til naturen som en organisme – ble det primære interesseområdet i Vesten. Fokuset ble med andre ord forskjøvet til de sekundære årsakers domene bort fra primærårsakens domene. Det lå med andre innbakt en «nødvendig» utvikling – i tråd med den judeokristne forståelse av tid som en linjær fremadskridende prosess i motsetning til den greske sykliske oppfatning av tid.

Man gikk fra a priori og aksiomatisk, rent formal tenkning, til en tenkning a posteriori, fra deduksjon til induksjon, alle tilnærmingsmåter eller metoder som kunne brukes til å legge jorden under seg og for å kunne forplante seg stadig mer, slik Guds bud allerede forplikter mennesket til på Bibelens første sider. I Bibelen, særlig i Det nye testamentet, deles mennesket formalt sett opp i kropp, sjel og ånd, hvor etter min mening er godt forenlig med Aristoteles ide om et systems eller en organismes entelechy og der denne da representere ånden eller det bærende, underliggende og finale prinsipp eller årsak.

I takt med det stadig mer intense fokus på det fysiske eller legemlige i tilværelsen, går både ånd eller entelechy stadig mer tapt med den følge at menneskets evighetsdimensjon og evighetsbehov mister grepet om hvordan mennesker føler, tenker og handler og hvilke handlinger og holdninger som produseres like mye i det menneskelige mikrokosmos som i det menneskelige kosmos. Det oppstår da også tankesystemer som skiller fundamentalt mellom hva som er og hva som bør være, (Hume), og hvor konklusjonen blir at man ikke kan slutte fra et er til et bør, hvilket i seg selv innvarslet ekstrem individualisme, solipsisme og relativisme uten forankring i absolutter og logiske førsteprinsipper. Det eneste absolutte ble tenkt som at det absolutte ikke eksisterte. Filosofer begynte da snart også å legge tanken om at det fins essens i fenomener for hat. Essens tilfangetar og stenger enkeltindivider inne i substansielle definisjoner, en virkelighet som egentlig ikke kan finnes. Eksistensen kommer før essensen. Individet står overfor valget, man er i utgangspunktet totalt fritt, men står fritt til – forsøksvis - å gjøre seg til (en) essens, hvilket er en fornærmelse mot menneskets adelsmerke i henhold til en slik tankegang, det autonome mennesket i motsetning til det heteronome mennesket som er det avhengige, uekte, underlagte, nevrotiske eller fremmedgjorte og slavebundne menneske.

Og alt dette til tross for at Vesten hadde såkalt frigjort seg fra universalia, allmennbegrepene, hvoretter det som virkelig eksisterer ikke er enkelttingene, eller enkeltindividene, men ideen eller begrepet menneske. Frigjøring ble det store slagordet, individet måtte finne seg «sjæl» - neppe sin sjel eller ånd - samtidig som kolonimaktene mistet sin makt og dominans over store deler av verden og en stor oppløsningsprosess kunne begynne og menneskerettighetene i denne fremskrittsutviklingen triumfere. Mennesket som ide, eller form, ble glemt eller rett ut forkastet som en umoralsk tanke og en tenkemåte og en verdi som måtte bekjempes. Det finnes intet menneske, bare individer, en tanke som lett kan komme til å overse og nedvurdere mennesket som person. Det var som en usynlig hånd gjorde seg gjeldende i denne prosessen, spesielt innen økonomisk teori, men da i et motsetningsforhold til marxismen, en slags sekulær entelechy, men det var ikke lenger snakk om noen ånd – eller forståelse for hva det åndelige innebærer - hverken i liberalismen eller marxismen. 

Det hele ble puttet i sekken for de sekundære årsaker. Den samme utviklingen eller innviklingen kan tydelig også spores i jussen hvor man skille mellom de lege feranda og de lege lata, hvordan loven er, den «hva den er den», og dens «hvordan den bør være». Tendensen har gått klart i retning av at loven slik den bør være til enhver tid og under enhver stemning eller politiske mulighet eller umulighet har trumfet oven som den er. Det beste eksempelet finner vi i internasjonal rett, særlig når det gjelder Israel. Overfor Israel gjelder det et de lege ferenda nærmest absolutt. Moderne internasjonal rett krever nå at den skal ha dominans eller prioritet over historisk eller tradisjonell internasjonal rett. Skoleeksempelet på at så er tilfelle er hvordan palestinerne – dvs islam – nå har klart å få verdensopinionen og FN med seg på å betrakte visse deler av israelsk politikk på de såkalte okkuperte områder som en urett og i strid med internasjonal rett, hvilket ikke er tilfelle, uten at vi kan gå i detalj og utdype dette her og nå.

Slik vi har kunnet konstatere, finnes ikke dette behovet for og denne legitimiteten til å underlegge seg og utvikle dikotomier i like stor grad i islam som i kristendommen, snarere tvert imot, noe som vil fremgå eller av denne avhandlingen.   

Jonathan Hill, s 130 ff: Anselm definerer synd som ulydighet mot Gud og hvis vi ikke klarer å være lydige, befinner vi oss i en tilstand av synd. Vi har pådratt oss en uendelig skyld og vi kan ikke gjøre noe fra vår side for å rette opp denne situasjonen. Vi er – som syndere – ikke søkegode for Gud, for det ligger i Guds vesen at Han ikke kan ha noe med syndere å gjøre.

Dette perspektivet og dette gudssynet og menneskebildet er radikalt forskjellige fra det som tegnes av Allah og mennesket i islam.

Anselm skriver: Enhver som ikke ærer Gud ved å synde, stjeler fra Gud det som tilhører Ham og vanærer Ham og dette er synd. Og hva mer er, så sant synderen ikke betaler tilbake, så forblir han syndig. Og det er dessuten ikke nok å betale tilbake det han har stjålet. Fordi han har fornærmet Gud, må han tilbakebetale noe mer enn han tok.

Anselm til Boso: Så hva vil du betale til Gud for din synd?

Boso: Hvis jeg skylder Ham meg selv og alt så kan jeg gjøre opp uten synd, og så, etter at jeg har syndet har jeg ingenting igjen som jeg kan betale tilbake med.

Anselm: Så hva skal det da bli av deg? Hvordan kan du bli frelst?

Boso: Når jeg tenker over det du sier, så kan jeg ikke se hvordan jeg skal kunne klare det.

Anselm: Så ingen kan oppveie andre enn Gud selv?

Boso: Ja, det er følgeriktig.

Anselm: Men ingen andre enn menneskeheten bør gjøre dette, for ellers har jo ikke mennesket betalt erstatningen og veid opp.

Boso: Ingenting kan være mer rettferdig.

Anselm: Så hvis ingen andre enn Gud selv kan gjøre dette og ingen andre enn mennesket selv bør gjøre det, da må det et Gude-Menneske til for å makte det.

Boso: Velsignet være Gud!

(William C. Placher i A History of Christian Tehology, s 143 ff: Anselm forklarer: Ved å synde, har vi forbrudt oss mot Gud og vanæret ham. Vi skylder Gud en gjeld og selv om Gud er tilgivende … så kan han ikke overse synden. Uten frivillig godtgjørelse for synden, kan han ikke tilgi ustraffet synd og synderen kan ikke oppnå lykke. Jesus er sannheten og kan ikke lure Djevelen! Dette i motsetning til i Koranen hvor Allah er den største plotteren eller luringen).

Videre: Hill, s 133: Anselms doktrine innebærer ingen endret relasjon til Gud eller noen forestilling om hvordan mennesket kan påvirkes til å føre et bedre liv. Enhver etterfølgende forandring kommer som en reaksjon på dette å bli frelst, dette at Jesus er Frelser, den er ingen del av dette å bli frelst i seg selv. Hans doktrine om forsoningen skiller seg imidlertid fra senere tanker om forsoningen i kristendommen, og supplerer disse, og hvor Kristus dør i vårt sted. Kristus gjør opp for oss på Guds egne vegne. Kristus tar imidlertid ikke ifølge Anselm vår plass eller påtar seg selve straffen for menneskets synd, og ideen om at Kristus blir straffet av Gud, er en fremmed tanke for Anselm. Han tenker på Kristi død som en gave som Han ofrer til Gud for å betale tilbake det som er blitt stjålet fra Ham.

(Paul Enns, s 329: Anselms «commercial theory» eller hans erstatningsteori, forandrer fokus fra betaling til Satan til en passende erstatning til Gud og vektlegger Guds nåde eller miskunn, men dette skjer på bekostning av andre av Guds attributter, nemlig rettferdighet og hellighet. Den reduserer også Kristi lydighet og overser Hans vikarierende eller stedfortredende lidelse. Heller enn å understreke at Kristus døde for å påta seg straffen for våre synder bekrefter den mer Den katolske kirkes oppfatning av straff, nemlig så og så mye betaling eller erstatning for så og så mange overtredelser.   

Når det gjelder Abelards «moralske påvirkningsteori», som ikke krevde noen «expation of sin», blir også en redusert vektlegging av Guds egenskaper eller attributter, nemlig fra Han hellighet til Hans kjærlighet. Den forutsetter at ved at menneskers emosjoner blir forandret eller beveget, så vil de lettere søke omvendelse eller angre og søke tilgivelse. Skriften er imidlertid tydelig på dette at Jesu død var en stedfortredende død, Matt 20. 28, hvoretter synderen blir rettferdiggjort overfor en hellig Gud, ikke bare påvirket ved en demonstrativ kjærlighet. Socianistene mente at Jesu død ikke var nødvendig for tilgivelse av synder og ikke frelsesbringende per se. Socianistenes syn understreker Kristus som et eksempel for vantro, mens 1 Peter 2. 21 bekrefter at Kristi eksempel var for troende. Romerne 3. 24 forteller at forsoning (atonement) er nødvendig. Grotius, 1583-1645, lærte at Gud tilgir synder uten å kreve tilsvarende betaling eller erstatning. Jesus fremla en «token payment», et tegn eller et symbol, som betaling via sin død. Svakheten ved dette syne er at Gud tilgir uten behov for betaling eller godtgjøring for syndene. Skriften taler derimot om «propitiating God», Rom 3. 24 og 1 John 2. 2, hvoretter Guds vrede må stilles og at stedfortredende forsoning må til for syndetilgivelse, 2 Kor 5. 21, 1 Peter 2. 24.)

Mens Anselm forsoningslære blir betegnet som en objektiv forsoningslære, blir gjerne Peter Abelard frontet som representant for den subjektive forsoningslære.

Peter Abelard forutsatte i sin tenkning at troen baserer seg på Kirkens og Bibelens autoritet, selv om hans tilnærming av mange i samtiden ble sett på som et angrep, ikke bare på Biblenes og Kirkens autoritet, men også på noen av kirkefedrene og deres teologiske konstruksjoner. Selv skilte han mellom sine egne spekulasjoner og den guddommelige åpenbaring eller sannhet, men mange av hans kritikere betraktet ham som en fare for både troen og Kirken. Han pekte bl a på at Kirken betraktet som autoritativ ofte var tvetydig og selvmotsigende, og det ble derfor et anliggende for ham å bruke fornuften for å kunne klargjøre eller utfylle troen.

Han hevdet f eks at vi ikke har arvet synd, noe som går mot arvesyndslæren til Augustin, som Kirken bygget på og hadde gjort til et dogme. Dette stemmer med det syn islam har på «saken». Hver enkelt skal dømmes individuelt og etter egne intensjoner. Syndens problem knyttes til den enkelte og er derfor subjektiv og det Gud må gjøre, er å forandre oss innenfra, en tanke som ikke er helt ukjent innen islam, men som ikke innbefatter Guds selvoppfordrende kjærlighet i form av et stedfortredende offer en gang for alle og for alltid. Synden blir dermed ikke oppfattet som et kosmisk brudd eller et misforhold, slik Anselm ville ha sett det, men som relasjonell, eller personlig, et perspektiv som vanskelig kan tenkes innen islam. Abelard skriver: Vi er blitt rettferdiggjort ved Jesu Kristi blod og forsont med Gud ved Hans unike nåde som er blitt manifistert for oss på den måten at Kristus har påtatt seg selv – inntil døden – å fullt ut binde seg til oss i kjærlighet slik at resultatet blir at våre hjerter blir opptente i og med denne guddommelige nådegave fra Ham og slik at vår kjærlighet nå ikke vil stå tilbake for noe når det gjelder å lide for Ham.

For Abelard er inkarnasjonen og Kristi gjerning det ypperste bevis for Guds kjærlighet mot oss og denne flyter inn i oss og forandrer oss innenfra og får oss til å elske hverandre. Guds kjærlighet synes da å være både motivet og middelet og våre intensjoner er da heller ikke lenger syndige. Og alt synes å skje innenfra, i mennesket selv, selv om nåden sies – noe vagere - å flyte inn i oss utenfra. Frelsen blir et etisk anliggende som setter mennesket fri fra syndens slaveri via Kristi gave som forvisser oss mer enn bare det vi håper på, i og med at gaven gjennom Ham er «realisert». Gaven gjør oss til bedre mennesker individuelt sett, den styrker ikke først og fremst Kirken sett som en gruppe. Den fokuserer heller ikke på det rent legalistiske aspektet ved frelsen eller forsoningen, slik vi så hos Anselm, som tenkte tydelig mer i juridiske baner og som brukte rettsforholdet mellom herre og knekt i sin samtid som illustrasjon og analogi.

Bernhard av Clairvaux var en av dem som hadde innvendinger mot Abelards teori eller forsoningslære. Han påsto at Abelard bare viser oss hva frelse og Guds kjærlighet er for noe, ikke at Gud faktisk gir oss disse gavene i realiteten, og konsekvensen blir da at vi for å oppnå frelse må imitere Kristus, og har vi ikke da bare frelst oss selv, eller bare forsøkt på det? For er Kristus bare et eksempel for oss? Vel, Abelard skriver jo også at Guds kjærlighet flyter inn i oss og forandrer oss, ikke av egen kraft. Han sier at Kristus riktig nok er det ypperste eksempel for oss, men hvorfor, kan vi spørre, - er det fordi kjærligheten er det middelet Gud bruker for å frelse oss? Eller er det fordi Kristus bærer straffen for oss?

Uansett: Silke teologiske nøtter finner man ikke i islam. Forsoningen skjer rett og slett ikke, for hver enkelt troende står naken som eneansvarlig individ overfor Allah, teologisk sett helt uten muligheter for at det skulle eksistere noen mellommann som betaler prisen. En slik tanke er helt fremmed for islam.

Truth Decay, Douglas Groothuis, s 122 ff: John 1, 1-3, handler om den preinkarnerte Kristus som Logos eller Ordet. Dette betyr bl a at det personlige Ordet gjør seg forstått og at det er rasjonelt, at Han skapte en verden vi kan vite noe om og som befolkes av skapninger som kan kjenne sannhet via rasjonalitet. Ordet er Gud i kommunikasjon, dette at Gud taler. Enhver sannhet som oppdages av ikke-kristne filosofer ble oppdaget på grunn av Logos, Gud.

Skiller man åpenbaring fra logikk, kommer man inn i en farlig dikotomi. Når McGrath – en kristenapologet - spør: «Hvems logikk, hvems rasjonalitet?» så tåkelegger han tingene fordi intet menneske eier eller kontrollerer logikken og logikken forandrer seg ikke med individene som anvender den. Mennesker anvender logikk enten vist eller svakt, mennesker skaper ikke logikk slik som førsteprinsippene om selvmotsigelser og loven om «excluded middle», men de kan manipulere meninger, ta i bruk propagandametoder og fallby falsk argumentasjon. Førsteprinsippene og argumentasjonsformer som f esk modus ponens og modus tolens er riktige tenkemåter og ikke vilkårlige sosiale konstruksjoner.

Kenneth Richard Samples, Without a Doubt, s 249: «Guds rådslutning er hans evige plan og formål hvilket innebærer at han har forutbestemt alle ting som skjer; den dekker alle Guds inngrep og handlinger i skapelsen og frelsen og den omfatter menneskets handlinger, uten at menneskets synder er ekskludert. Men mens dette innebærer at synden kom inn i verden, så innebærer det ikke at Gud blir ansvarlig for våre syndige gjerninger. Hva hans rådslutning med hensyn til synden angår, så er dette hans «permissive decree», Gud tillater synden. Det kan da innvendes at Gud faktisk er ansvarlig for synden. Synden følger nødvendig av rådslutningen, men Gud selv produserer eller skaper ikke synden ved noen direkte handling. Det må derfor sies at Guds relasjon til synden forblir et mysterium som vi aldri kommer til å forstå fullt ut».  Dette altså i motsetning til i islam hvor det synes ganske opplagt at Allah faktisk ikke bare skaper synd, men også at Allah er ansvarlig for den.

J. K. Grider i Elwells Evangelicl Doctionary, 97 ff: Arminius var ingen pelagianer. Han trodde dypt på arvesynden og at det falne, naturlige menneskets ikke evnet å gjøre noe godt, uten forutkommende nåde eller prevenient grace. Men på den annen side: Skriften tas bokstavelig når den nevner at Kristus døde for alle mennesker, dette i motsetning til puritanerne som mente med dette bare de som på forhånd var forutbestemt til det. Troende kan miste sin frelse og dermed blir fortapt for alltid, mener arminianerne, men de forsøker likevel å oppmuntre troende slik at de fortsatt kan stå i troen. De innrømmer på den annen side at de ikke har hatt større hell med seg når det gjelder den ubetingede frelsesvisshet, unconditional salvation. Mange arminianere i dag kan fortelle deg at Kristus betalte straffen for våre synder, mens å si dette i virkeligheten ikke er arminiansk lære i utgangspunktet, en lære som sier at Kristus riktig nok led for oss. Arminianerne lærer at hva Kristus gjorde, gjorde han for enhver person, (every person), og at han derfor ikke måtte betale straffen, siden da ingen vil havne i evig fortapelse. Arminianere har et problemer med å samarbeide med kalvinister i menighetsarbeidet. De vegrer seg, for å si det mildt, for å si at Kristus måtte lide ved å bli straffet, fordi jo Kristus var både syndefri og gjeldsfri. Gud Fader ville ikke være tilgivende overfor oss hvis hans rettferdighet skulle kreve straff. De hevder at det kan enten dreie seg om enten straff eller tilgivelse: Et barn blir enten straffet eller tilgitt, ikke tilgitt etter at straffen er blitt betalt.

B. Demarest, s 109 i Elwell: Skriften er klar på at man kan være genuint frelst, men likevel mangle full visshet eller sikkerhet om sin forutbestemte frelse, se 1 John 5. 13. Dette minner om katolisisme og arminianisme. 

Michael Green s 43 siterer Lewis: Det fins ingen parallell i andre religioner. Hvis du hadde gått til Buddha og spurt han om han var Bramah, ville han ha fortalt deg at du hadde illusjoner; hvis du hadde gått til Sokrates og spurt han om han var Zeus, ville han ha ledd av deg. Hvis du hadde gått til Muhammed og spurt ham om han var Allah, hadde han kappet hodet av deg.

s 21: Islam tilbyr ikke den troende noen intimitet med Allah. Allah åpenbarer sitt budskap, men aldri seg selv. s 49: Allah er så stor at han er vanskelig å forestille seg og så adskilt fra sitt skaperverk at mennesket ikke kan ha noe intimt – eller personlig – forhold til ham. Synd blir derfor i islam ikke betraktet som å knuse Guds hjerte, men som et opprør mot hans vilje.

Allah viser miskunn overfor den han vil og straffer den han vil, sure 2. 284. Muslimer har derfor ingen frelsesvisshet og folkelig islam finner man et kontinuerlig forsøk på å vinne en slik visshet. Muhammed blir derfor også gjerne tilskrevet en slags halvguddommelig status. s 55: Uansett hvor trofast en muslim kan være, kan han aldri være sikker på å komme til Paradis. Å føle seg sikker på å kunne unngå Allah’s vrede er en av de 17 mest alvorlige synder i islam, selv om dette avbalanseres i den synd det er å tvile på Allah’s miskunn, dette fordi kismat-prinsippet eller prinsippet om predestinasjonen løper gjennom hele islams lære. Både ondt og godt flyter fra Allah’s vilje og den viljen er både despotisk og uutgrunnelig. Det fins alltid et «hvis ikke Allah bestemmer noe annet, sure 11.08.

Den fatale og evige forskjellen

Gud og Allah er to helt forskjellige "størrelser", helt ulike ånder, inkompatible guddommer. De tangerer hverandre ikke. De bærer noen av de samme menneskeprojiserte attributter, men de realiserer seg på diamentralt motsatt måte. De frembringer ikke samme menneskesyn, virkelighetsoppfatning og verdisyn.

De er i sitt vesen og i sin essens motsetninger. De tilbyr ikke den samme himmel og gir ikke mennesket samme håp. Ikke samme tro. Allah har ikke noe med Logos - fornuften og Ordet som ble kjød - å gjøre. Ubetinget kjærlighet manifisterer seg hos den ene, men utelukker seg hos den andre.

Tilnærmet felles trosgrunnlag:

5. Mos 6. 4 Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er en.

Sure 4. 171 Allah er én Allah! Ære være Ham, at Han skulle ha en sønn! Ham tilhører alt i himlene og på jord! Allah er tilstrekkelig som beskytter!

1. Mos 1. 1 I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.

Sure 50. 38 Vi skapte himlene og jorden og det som mellom dem er på seks dager, og ingen tretthet rørte Oss.

Matt 2. 15 … og han blev der til Herodes' død, forat det skulde opfylles som er talt av Herren ved profeten, som sier: Fra Egypten kalte jeg min sønn.

Sure 16. 36 Vi har sendt et sendebud til hvert folk: «Tjen Allah og hold dere unna avguder!» Og det var noen som Allah gav ledelse, og andre som villfarelsen tok. Bare reis omkring på jorden og se hva enden ble for dem som holdt sannhet for løgn.

5. Mos 4. 31 For Herren din Gud er en barmhjertig Gud; han skal ikke slippe dig og ikke la dig gå til grunne; han skal ikke glemme den pakt med dine fedre som han tilsvor dem.

Sure 2. 118 Men de som tror, og de som drog ut og kjempet for Allah's sak, de kan håpe på Allah's nåde. Allah er tilgivende, nåderik.

Forkynneren 12. 14 For hver gjerning vil Gud føre frem for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.

Sure 1. 3-4  Han, den Barmhjertige, den Nåderike, Han, Herren over dommens dag.

Forskjellene:

Tro og lev!

Joh 11. 25-26 Jesus sa til henne: Jeg er opstandelsen og livet; den som tror på mig, om han enn dør, skal han dog leve, 26og hver den som lever og tror på mig, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?

Omvend dere eller dø:

Hadith 2. 483 Jeg er blitt beordret av Allah til å kjempe til ingen andre enn Allah blir dyrket …, og den som sier det skal berge liv og eiendom.

Frafall er ingen synd:

Joh 6. 64-66 Men det er nogen av eder som ikke tror. For Jesus visste fra først av hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulde forråde ham.

Frafall er dødsdom:

Hadith 9. 57 Den som faller fra: Drep ham!

Den kristne skal søke fred:

Matt 5. 9 Salige er de fredsommelige; for de skal kalles Guds barn.

Islam skal søke strid:

9. 29 Bekjemp dem som ikke tror på Allah og dommens dag, som ikke forbyr det Allah og Hans sendebud har erklært forbudt, og som ikke bekjenner sannhets religion av skriftfolkene, til de punger ut med tributt i ydmykhet.

Nedkjempe synd:

2. Kor 5. 21 Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, forat vi i ham skal bli rettferdige for Gud.

Erobre verden:

8. 39 Kjemp mot dem til det ikke lenger finnes forfølgelse, og all religion tilegnes Gud! Men om de gir seg, så ser Allah visselig det de gjør.

2. 193 Bekjemp dem til det ikke lenger finnes prøvelser for troen, og forfølgelse, og religionen tilhører Allah.

Rettferdig:

Salme 11. 7 For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet; på den opriktige ser hans åsyn.

Urettferdig:

32. 13 Om Vi hadde bestemt slik, kunne Vi gitt hver enkelt ledelse. Men Mitt ord er nå blitt realitet: Jeg vil fylle helvete med folk og dsjinner, om hverandre.

Gud elsker uforbeholdent:

Joh 3. 16 For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv;

1 Joh 4. 8 Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet.

Allah "elsker" forbeholdent:

19. 96 De som tror og lever rettskaffent, dem vil den Barmhjertige møte med kjærlighet.

Gud inngår pakt og forandrer seg ikke:

5. Mos 7. 9 Så vit da at Herren din Gud han er Gud, den trofaste Gud, som holder sin pakt og bevarer sin miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker ham og holder hans bud …

Jakob 1. 17 All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.

Inngår ikke pakt og forandrer mening:

16. 101 Om Vi utskifter et skriftord med et annet, og Gud vet best hva Han åpenbarer, så sier de: «Du bare dikter opp!» Nei, de fleste av dem vet ingenting.

Gud er Fader:

John 6. 27 Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder! for på ham har hans Fader, Gud, satt sitt innsegl.

Allah ingen Fader:

4. 171 Allah er én Allah! Ære være Ham, at Han skulle ha en sønn! Ham tilhører alt i himlene og på jord! Allah er tilstrekkelig som beskytter!

Sønnen er Gud:

John 1. 1 og 14 I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2Han var i begynnelsen hos Gud. 3Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til. Og Ordet blev kjød og tok bolig iblandt oss, og vi så hans herlighet - en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far - full av nåde og sannhet.

Allah skaper Jesus i Adams bilde:

3. 59 Forholdet med Jesus er overfor Allah det samme som med Adam. Han skapte ham av støv og sa til ham: «Bli!» Og dermed var han.

Jesus er sann Gud og evig liv:

1 Joh 5. 20 men vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss skjønn til å kjenne den Sanne, og vi er i den Sanne, i hans Sønn Jesus Kristus. Denne er den sanne Gud og det evige liv.

Jesus er ikke Gud, (iallfall ikke Allah):

5. 116 En gang sier Allah «Jesus, Marias sønn, har du sagt til menneskene: ’Ta meg og min mor til guder utenom Gud?’» Og han svarte: «Deg alene all ære! Jeg ville ikke si noe som jeg ikke har rett til. Om jeg hadde sagt det, ville Du visst det! Du kjenner det som er i meg, men jeg kjenner ikke det som er i Deg.

Den Hellige Ånd er Gud:

Ap 5. 3-4 Da sa Peter: Ananias! hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulde lyve for den Hellige Ånd og stikke til side noget av pengene for akeren? 4Var den ikke din så lenge du hadde den, og var den ikke i din makt da den blev solgt? Hvorfor har du satt dig denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løiet for mennesker, men for Gud.

Den hellige ånd er Gabriel:

16. 102 Si: «Den Hellige Ånd har åpenbart det fra Herren med sannhet for å styrke dem som tror, og som ledelse og godt budskap for dem som har gitt seg Gud i vold.»

Gud er Ånd:

John 4. 24 Gud er ånd, og de som tilbeder ham, bør tilbede i ånd og sannhet

Allah er verken person eller ånd:

Sure 42.11 Det er ingenting som Han! Han er den Hørende, den Seende

Gud viser seg i Sønnen:

Hebr 1. 1-2 Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen …

Allah viser seg ikke.

Jesus sier han er Gud:

Matt 26. 63-64 Og ypperstepresten tok til orde og sa til ham: Jeg tar dig i ed ved den levende Gud at du sier oss om du er Messias, Guds Sønn. 64Jesus sa til ham: Du har sagt det. Dog, jeg sier eder: Fra nu av skal I se Menneskesønnen sitte ved kraftens høire hånd og komme i himmelens skyer.

Jesus sier han er profet:

19. 30 Da sa barnet: «Jeg er Guds tjener. Han har gitt meg skriften, og gjort meg til profet!

Jesus er uten synd:

1. Peter 2. 21-22 Kristus led for eder og efterlot eder et eksempel, forat I skal følge efter i hans fotspor, 22han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke blev funnet svik …

Jesus er "bare" rettferdig og lik andre:

6. 84-85 Og Vi gav ham Isak og Jakob, og Vi gav dem begge ledelse, og Vi ledet tidligere Noa, og hans etterkommere David og Salomo, Job, Josef, Moses og Aron. Slik belønner Vi dem som gjør godt. Likeledes Sakarias, Johannes, Jesus, Elias, – alle var de rettferdige …

Jesus sender Helligånden:

John 14. 16-17 og 26 og jeg vil bede Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, forat han kan være hos eder evindelig, 17sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke; I kjenner ham, for han blir hos eder og skal være i eder.

… men talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder.

Jesus sender Ahmad (Muhammed):

61. 6 En gang sa Jesus, Marias sønn: «Israels barn, jeg er Allah's sendebud til dere, for å stadfeste loven som foreligger før meg, og bebude et sendebud som kommer etter meg, hvis navn er Ahmad.» Og da han kom til dem med klare bevis, sa de: «Dette er skjær trolldom.»

Jesus døde som et offer for synder:

Apgj 17. 3 … at Messias skulde lide og opstå fra de døde, og sa: Dette er Messias, den Jesus som jeg forkynner eder.

Jesus døde ikke:

4. 157 «Se, vi har drept Messias, Jesus, Marias sønn, Guds sendebud!» Men de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke, men det fortonet seg slik for dem. De som er uenige om ham, er i tvil med hensyn til dette. De har ingen kunnskap om det, men følger formodninger. De har ikke drept ham med sikkerhet.

Jesus sto opp fra de døde:

1 Kor 15. 3-4 … at Kristus døde for våre synder efter skriftene, 4og at han blev begravet, 5og at han opstod på den tredje dag efter skriftene …

Allah tar Jesus til seg:

4. 158 Tvert imot, Gud har tatt ham til Seg. Gud er mektig, vis.

Jesus er Allmektig:

1 Pet 3. 21-22 han som er faret op til himmelen og er ved Guds høire hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.

Bare Allah har slik makt.

Jesus går i forbønn:

Hebr 7. 24-25 … et uforgjengelig prestedømme, fordi han blir til evig tid, 25og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.

Jesus har ikke makt til å gå god for hos Allah:

Hadith 8. 570 … jeg er ikke skikket til dette …

Jesus vil dømme av seg selv:

2 Tess 1. 7-8 … når vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler, 8med luende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium …

Jesus vil i endetiden dømme etter Koranen:

Hadith 4. 658

Helligånden er Gud:

Apgj 5. 3-4

Helligånden er Gabriel:

2. 253 Vi gav Jesus, Marias sønn, klare bevis og støttet ham med Den Hellige Ånd. Hvis Gud hadde villet slik, ville ikke de som kom etter dem, kommet i strid etter at de hadde mottatt den klare beskjed. Men de kom i strid.

Helligånden vil overbevise:

John 16. 7-8 Men jeg sier eder sannheten: Det er til gagn for eder at jeg går bort; for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder; men går jeg bort, da skal jeg sende ham til eder. 8Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: 9om synd, fordi de ikke tror på mig; 10om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og I ser mig ikke lenger; 11om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.

Helligånden er Allahs ånde/pust:

15. 29 Når Jeg har formet ham ferdig og innblåst Min ånd i ham, så fall til fote for ham.

Helligånden virker i den troende:

Rom 8. 13-14 for … dersom I lever efter kjødet, da skal I dø; men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve. 14For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. 15I fikk jo ikke trældommens ånd, så I atter skulde frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!

Allah virker ved sin lov og det er ikke snakk om at Ånden virker i mennesket.

Helligånden inspirerer til å tale:

2 Pet 1. 21 … for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.

Koranen ble skrevet ned av Allah:

Hadith 8. 611

Helligånden bor i de troende:

1 Kor 3. 16 Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder?

Allah har ingen medarbeider i mennesket og mennesket ble ikke skapt i hans bilde .

Jesus skapte alt ved sitt ord:

Joh 1. 3 og 10 Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke.

Allah skapte ikke gjennom Jesus.

Gud hvilte

1 Mos 2. 2 Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all den gjerning som han hadde gjort.

Allah trenger ikke å hvile

50. 38 Vi skapte himlene og jorden og det som mellom dem er på seks dager, og ingen tretthet rørte Oss.

41. 9-10 og 12 Si: «Fornekter dere virkelig Ham, som skapte jorden på to dager, og gir Ham likemenn?» Han er all verdens Herre!

Og Han gjorde dem ferdig som syv himler på to dager, og Han inngav hver himmel dens oppgave.

Gud skapte menneske i sitt bilde:

1 Mos 26-27 Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt billede, efter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører sig på jorden.

Det fins ingen tilsvarende lære i Islam.

Gud skaper verden god:

1 Mos 1. 31 Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt.

Allah skaper det onde:

113. 1-2 Si: «Jeg søker tilflukt hos morgengryets Herre, mot ondt fra det Han har skapt …

Mennesket er syndig og trenger frelse:

Salme 14. 3 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ingen som gjør godt, enn ikke én. Rom 3. 23 For det er ingen forskjell; 23alle har syndet og fattes Guds ære, 24og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, 25som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort - 26for å vise sin rettferdighet i den tid som nu er, så han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.

Mennesket er "bare" svakt:

4. 28 Allah ønsker å lette tingene for dere, for mennesket ble skapt svakt.

Mennesket kan ha samfunn med Gud:

1 Joh 1. 3 … det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og eder, forat og I kan ha samfund med oss; men vårt samfund er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus.

Allah har ikke samfunn med mennesket.

Synden en hindring:

1 Joh 1. 6 Dersom vi sier at vi har samfund med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; 7men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.

Synd er ingen hindring fordi samfunn forekommer ikke.

Gud svarer mennesket og forandrer dets vilkår:

2 Konge 5 Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede dig; på den tredje dag skal du gå op til Herrens hus.

Allah har bestemt alt på forhånd:

Hadith 8. 611

Gud åpenbarer seg ved sin Sønn:

Hebr 1. 2 … så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen …

Rom 1. 20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten undskyldning, 21fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men blev dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte blev formørket.

Helligånden skal vitne:

John 15. 26 Når talsmannen kommer, som jeg skal sende eder fra Faderen, sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen, han skal vidne om mig.

Allah åpenbarer bare sin vilje som fins i Koranen (McDowell and Zaka s 100).

Gud skiller ikke mellom små og store synder:

Rom 1. 29-31 Og likesom de ikke brydde sig om å eie Gud i kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som intet duer, så de gjorde det usømmelige: 29fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list; 30øretutere, baktalere, gudsforhatte, voldsmenn, overmodige, storskrytere, opfinnsomme til ondt; ulydige mot foreldre, 31uforstandige, upålitelige, ukjærlige, ubarmhjertige; 32slike som godt kjenner Guds dom at de som gjør sådant, fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det.

I islam skilles det mellom store og små synder:

4. 31 Om dere holder dere unna de store synder som er forbudt dere, vil Vi utslette deres misgjerninger, og føre dere inn gjennom ærens port, Hadith 4. 28

Jesus påpeker tankens synd:

Matt 5. 27-28 I har hørt at det er sagt: Du skal ikke drive hor. 28Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.

Ingen muslimsk lov sier at onde tanker er synd.

Jesus stryker ut synden:

Rom 6. 23 For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

I islam må man "bare" tro på Allah, følge hans vilje og gjøre gode gjerninger.

Synden gjør Gud trist:

1 Joh 1. 1-10 Dersom vi sier at vi har samfund med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv … dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, da gjør vi ham til løgner, og hans ord er ikke i oss.

Allah er helt uanfektet av synd og har ikke samfunn med mennesker.

Jesus ofrer seg en gang for alle:

Hebr 9. 26 men nu er han åpenbaret en gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer. 27Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og derefter dom, 28således skal og Kristus, efter å være ofret en gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare sig, uten synd, til frelse for dem som venter på ham.

I islam er det ikke behov for noe offer for synd.

Jesus er syndfri:

1 Joh 2. 1 Mine barn! dette skriver jeg til eder forat I ikke skal synde; og om nogen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, 2og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.

Jesus er "bare" feilfri, ren av hjerte:

19. 19 Han svarte: Jeg er bare en Herrens utsending for å gi deg en sønn, ren av hjertet.

Jesus soner for syndere:

Rom 6. 23 For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

Enhver må svare for seg selv: 6. 164 Si: «Skulle jeg vel ønske meg en annen Herre enn Allah? Når Han er alle tings Herre?» Enhver erverver kun til sitt eget regnskap. Ingen bærer en annens byrde. Så vil dere vende hjem til Herren. Han vil redegjøre for det dere tvistet om.

Men iflg. hadith 2. 553 vil Muhammed gå god for noen overfor Allah og i hadith 8. 570 sier Muhammed at Allah har tilgitt ham både tidligere og fremtidige synder og at Allah vil tillate ham å føre dem ut av helvetes ild og inn i paradiset.

Mennesket kan bli et Guds barn:

John 1. 12 Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn; 13og de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.

Mennesket kan aldri bli et Allah's barn.

Den kristne bør ligne Jesus:

Filliperne 2. 5 La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus, 6han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, 7men av sig selv gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på sig, idet han kom i menneskers lignelse, 8og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han sig selv, så han blev lydig inntil døden, ja korsets død.

Muslimen må etterligne Muhammed:

43. 85-86 Full av velsignelse er Han, som har herredømmet over himlene og jorden … Til Ham skal dere føres tilbake. Det de påkaller utenom Ham, formår ikke å legge inn godt ord, bare (Muhammed).

Bibelen er inspirert av Helligånden:

2 Tim 3. 16 Den hele Skrift er innblest av Gud av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til optuktelse i rettferdighet, 17forat det Guds menneske kan være fullkommen, duelig til all god gjerning.

Koranen er en del av Allah's essens.

Bibelen viser veien:

Salme 119. 105 Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.

Bibelen er blitt forandret og forfalsket:

2. 75 Kan dere håpe på at disse vil tro dere, når en del av dem allerede har hørt  Allah's ord, og så forvrir det, se hadith 9. 614: De har forvansket det, skrevet med egne hender …

Den kristne oppfordres til å be uavbrutt: Ef 6. 18 … idet I til enhver tid beder i Ånden …

Muslimen må be 5 ganger om dagen: hadith 1. 620

(Bygget på og inspirert av denne boken til Timothy George, Gud eller Allah - "that's the solution".

Man kan tro på Gud eller "en gud" eller "en allmektig kraft", det er ikke vårt anliggende her og nå å komme med et personlig vitnemål eller bekjennelse eller bekreftelse på gudstro eller ikke.

Det som imidlertid er viktig, og det som det råder en del forvirring om rundt omkring, er at man kjenner de formulerte grunnlag gudstroene bygger på, i vårt tilfelle her den tro som kaller seg kristen, og den tro som går inn under islam.

Vi ser stadig debatter på diskusjonsfora hvor spørsmålet blir tatt opp:

Er Gud og Allah den samme? Er den kristne og den muslimske gud identiske? Er det bare ordene som skiller, slik at det egentlig ikke spiller noen rolle om man kaller "gud" Allah eller Gud? Er det bare en navneforskjell, ingen vesensforskjell?

Av og til refereres det til at også kristne arabere kaller Gud for Allah. Man tror visst at dette skal løse problemet og at dette faktum beviser at om man taler om Gud og/eller Allah kommer ut på ett.

Ingenting kan imidlertid være mer feil og forkjært. Vi legger derfor ut de kristne trosbekjennelse side ved side ved den muslimske, for å få frem kontrasten og forkjellene. Det er et avgrunnsdyp mellom de to bekjennelsene. Og konsekvensene av ikke å ta dette inn over seg, kan bli katastrofal og tragisk.

Samtidig fortsetter media og skolebokforfattere, journalister og lærere og "mannen i gata" ufortrødent og med stor kraft som om ikke noe skulle være mer uinteressant enn dette å skille og skjelne her, hvilket bare vil forsterke den tilspisning av konflikten som allerede eksisterer mellom islam og Vesten og dessuten bare til å fremskynde dem.

Vi kan ikke ha det på oss at ingen forsøkte å informere om disse tingene.

Derfor dette innlegget.

Det felles grunnlag de to "troene" er skrevet med svart eller blått, bortsett fra i den første islamske bekjennelse, som er i svart i sin helhet. Ulikhetene - som ikke kan være større og mer dramatiske - markeres så med rødt, (ikke mulig her fordi dokumentet skrives ut med laserprinter i svart hvitt).

Detaljerte kommentarer til disse bekjennelsene fra vår side skal vi la vente med her og nå, til det eventuelt blir nødvendig å komme tilbake med dem på et senere tidspunkt.

Lovet være Allah! - all verdens Herre, Ham, den Barmhjertige, den Nåderike, Ham, Herren over Dommens Dag. Deg tilber vi, Deg søker vi hjelp hos. Led oss på den rette vei - deres vei, som Du har beredt,ikke deres, som har vakt Din vrede, eller deres, som har valgt den falske vei.

Mulig islamsk trosbekjennelse:

Jeg tror på Allah, den allmektige, himmelens og jordens skaper.

Jeg tror på profeten Jesus (Kristus?) som ble skapt ved (en) hellig ånd, (engelen Gabriel) født av jomfru Maria, korsfestet, men ikke død på korset og at han ble tatt opp til himmelen, og han skal derfra komme igjen … Jeg tror på en hellig ånd fra Allah, synders tilgivelse, legemets oppstandelse og et evig liv).

Den kristne trosbekjennelse:

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Den arabisk-kristne trosbekjennelse:

Jeg tror på Allah, Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Jeg tror på Jesus Kristus, Allah’s enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Allah’s, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Fra Koranen - om Jesus og Ordet:

4. 170 Dere mennesker, Sendebudet er nå kommet til dere med sannheten fra Herren, så tro, til deres eget beste! Hvis dere ikke tror, Gud tilhører alt i himlene og på jord. Gud vet, er vis.

71 Dere som har mottatt skriften, overdriv ikke i deres religion. Si ikke om Gud annet enn det som er sant! Messias, Jesus, Marias sønn, var bare et Guds sendebud, og Hans ord, som Han inngav Maria, en Ånd fra Ham! Tro på Gud, og Hans sendebud, og si ikke: «Gud er tre.» La det være, til deres eget beste! Gud er én Gud! Ære være Ham, at Han skulle ha en sønn! Ham tilhører alt i himlene og på jord! Gud er tilstrekkelig som beskytter!

3. 45 En gang sa englene: «Maria, Gud bebuder deg et ord fra Ham selv. Hans navn skal være Kristus, – Jesus, Marias sønn, og høyt æret skal han bli, i denne verden og den hinsidige, av dem som får komme Gud nær.

3. 46 Han skal tale til menneskene i vuggen og i moden alder, og han skal være en rettferdig.»

Al Sheik Muhyi Al Din Al Arabi, en muslimsk lærd, kommenterer Sure 3. 45 slik: ”Ordet er Allah i teofani … og er den ene guddommelige person, ingen andre”.

Al Arabi sier med dette at Koranen faktisk bare gjengir det samme innhold som i Det nye testamentet i Johannes 1. 1, 14: I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud …

Dette betyr at Jesus faktisk var Gud (i treenighet med Faderen og Den hellige Ånd).

Suren sier også at Jesus var Messias, hvilket vi her behandlet her, og det kan da argumenteres for at Koranen dobbelt understreker at Jesus var Gud, i og med at Messias er et synonym for Gud.

William Phipps understreker imidlertid at Koranen ikke viser noen forståelse for den opprinnelige hebraiske betydningen av tittelen Messias som en tittel for den kommende og lovende Konge i Israel, og vi kan legge til, da heller ikke den kristne forståelse av hvem Jesus var, - og er.

Men dette desto verre for muslimer: De får jo ikke med seg den opprinnelige mening, dette til tross for at Muhammed jo oppfordret sine samtidige nettopp til å studere de foreliggende jødiske og kristne skriftene for å sjekke om han selv hadde rett eller ikke.

Er det på tide at muslimene nå i dag følger Muhammeds oppfordring og begynner å studere den jødiske og kristne Bibel?

I sure 2. 87 bekreftes det at ”Vi bekreftet Ham med Den hellige Ånd”.

Phipps kommenterer: Gud uten Ord(et) er uttrykksløs; Gud uten Ånd er livløs. Derfor, hvis Guds (Allah’s) Ord og Ånd bodde (dwelt in) i Jesus, så er det å kjenne Jesus på en måte  å være seg bevisst den levende tilstedeværelse av Gud (Allah).

Phipps vil tydeligvis ikke ”tilstå” Jesus noen status som Gud. Men vi skal i det følgende se nærmere på dette ut fra flere vinkler og med referanse til flere islamtolkere:

I sure 39. 44 heter det at det er bare en mellommann mellom Allah og mennesket og det er Allah selv. Den enkelte må altså møte sin skaper uten noen som kan gå god for ham, slik Jesus gjør i den kristne frelseslære.

Al Jalalan, en annen muslimsk lærd, utlegger dette, ifølge Anis A. Shorrosh, slik: ”Skinnende i verden ved at han profeterte og i livet etter dette ved at han er mellommann (by intercession)  og i posisjon og en av de som er brakt nær Allah”.

Betyr ikke dette at Jesus i betydning langt overstiger profeten Muhammeds rolle i det store, eksistensielle drama det er å bli holdt ansvarlig – eller ikke - for sine synder?

Som vi vet, så kan Jesus tilgi synder, noe Muhammed, som et syndig menneske, aldri kunne.

At Jesus tillegges rollen som mellommann i Koranen selv, er en fantastisk dimensjon ved den som de aller fleste muslimer vil nekte å se betydningen av, for hvis muslimer fleste hadde tatt til seg dette faktum, ville de ha måttet omvende seg og begynne å lære seg hva ortodoks kristendom er for noe, bl a at kristendommen ikke er triteistisk – altså treguderi - , men treenig, og at Jesus er  intercessor evig med Gud og skaper av himmel og jord.

Rick Richter opplyser at ”et ord” i sure 3. 45 faktisk kan oversettes med ”Ordet”, slik Rodwell oversetter.

Dette kan ikke overvurderes i betydning. Det gir muslimer enda en grunn til å undertegne vårt forslag til Frihetserklæring for muslimer, se her.

Det er som Richter sier: ”Jesus is Allh’s ”word which He conveyed unto Mary” – one cannot say that the Word is not God and that the Word is not eternal …”.

Det synes åpenbart at Koranen er i villrede og at ”forfatteren” er inkonsistent: Hvordan kan Jesus BARE være et sendebud, når han samtidig er et Ord – eller Ordet – fra Gud (Allah)?

Allah er tydeligvis ikke Gud. Allah er en utydelig og selvmotsigende konstruksjon, og illustrerer en fatal mangel på forståelse for hva grunnleggende førsteprinsipper er og hva de innebærer.

Koranen mangler rett og slett grunnlag i universelle logiske lover og prinsipper. Og som apropos: Det kan også en biskop i Den norsk Kirke gjøre. Vi tenker på Olav Skjevesland som svarte på et spørsmål fra noen ungdommer om Allah og Gud var den samme, sa at, ja, det kan han være.

Biskopen bryter her med kontradiksjonsprinsippet så vel som identitetsprinsippet og sier omtrent at Gud kan være litt gud og Allah kan være litt Allah og litt Gud. Biskopen forstår ikke at dette kan oppfattes fornæmerlig mot islam og muslimer, ja, krenkende. Han gjøre seg skyld i shirk, må vite og det er straffbart ... se her

Colin Chapmann skriver:”Våre ord er en del av oss – de manifisterer vårt sinn og vår vilje».

På samme måte: Hvis vi ikke kan skille våre ord fra oss selv, hvordan kan vi skille Jesus fra Gud?”

Videre: Den tradisjonelle forståelse i islam er at Jesus ble skapt ved Guds Ord. Baidawi sier at Jesus blir kalt ”et ord” fordi han ble til ved Allah’s befaling uten en far, slik at han skulle ligne på den nye skapelse. Razi mener at Jesus blir kalt ”et ord” fordi han oppfylte ordet som ble talt ved profetene. Yosuf Ali kommenterer sure 3. 39 med å ”forsikre” om at ”et ord fra Allah” ikke er identisk med ”Allah’s ord”.

Den kristne kirkefaderen Johannes av Damaskus kan være verdt å sitere:

”Siden dere (muslimer) sier at Kristus er Ord fra Gud og Ånd, hvorfor anklager dere oss for å assosiere (altså: For å være Hetairiastai eller flergudsdyrkere)? For Ordet og Ånden er ikke skilt fra Den ene som de er i av natur. Hvis derfor Hans Ord er Gud, så er det klart at Ordet også er Gud.

Men hvis Ordet befinner seg utenfor Gud, så følger det at for dere så er Gud uten Fornuft (Logos/Ordet) og uten Liv. … dere har lemlestet Ham og det ville ha vært bedre for dere om dere hadde sagt at Han hadde medguder enn å lemleste Ham, og behandle Ham som en stein, eller tre, eller som ett eller annet ufølsomt vesen. Derfor snakker dere usant om oss når dere kaller oss for hetairiastai, og vil kaller dere Koptai – lemlestere – av Gud”.

Chawkat Moucarry har en litt fyldigere fremstilling av hvordan Razi tenker:

Folk tenker på noe ekstremt rent når man bruker ordet ”ånd”. Jesus er ren fordi han ble skapt uten noen far og fordi engelen Gabriel pustet inn i Maria. Å si at Jesus er fra Gabriel betyr å gi ham ære.

Jesus var et instrument i Allah’s åpenbaring og er noen ganger betegnet som ånd og er derfor på en måte en ånd fra Allah.

Jesus er også en ånd fra Allah på den måten at var en nåde fra Ham. Allah’s nåde (miskunn) er referert til som Allah’s ånd. Allah har innprentet tro i hjertene til de troende og styrket dem med en ånd fra ham(!).

Gabriel kalles også en ånd fra Allah i Koranen.

Meningen med å beskrive Jesus som ”ånd” (og ikke en ånd), er for å opphøye ham. Orden fra Ham skal understreke hans storhet.

Moucarry bemerker: Når muslimske eksegeter identifiserer Allah’s Ånd med Gabriel, så gjør de det for å forhindre ethvert forsøk på skille mellom Gabriel og Allah’s Ånd fra Allah.

I Det nye testamentet skilles det klar mellom engelen Gabriel og Den Hellige Ånd.

Ali&Spencer: Muslimer har aldri klart å ta inn over seg implikasjonen av tittelen ”the Sprit of Allah” på Jesus.

Og hvorfor de aldri har klart det er klar: Hvordan kan Guds (Allah’s) Ånd være noe annet (eller noen annen) enn Gud selv? Ånden er selve værens liv. Hvilket vesen eksisterer uten dets liv eller adskilt fra dets liv? Logisk og filosofisk må alt som emanerer eller utgår fra Gud må være Gud selv, - Han kan ikke emanere noe som er mindre enn seg selv. I og med at Jesus i Koranen beskrives som utgående (proceeding) fra Allah, så antyder det sterkt Kristus guddom.

Hank Hanegraaff beskriver hele problematikken treffende: «De korsfestet ham ikke, men det kunne se sånn ut, sure 4. 157. Islam forkaster ikke bare Jesu guddom, den avviser i tillegg Den hellige Ånds guddommelige identitet. Islam lærer at den hellige ånd er engelen Gabriel som dikterte Koranen til Muhammed over en periode på 23 år. Det er ironisk at den hellige ånd som dikterte Koranen samtidig identifiseres med profeten Muhammed selv slik islamske lærde feiltolker Johannesevangeliet i kap 14». (The Complete Bible Answer Book s 274).

Ron Rhodes: Det kan synes som om betegnelsen ”Allah’s Ord” i Koranen i mening er det samme som beskrivelsen av Jesus som Gud i Johannes 1 .1, men dette er ikke tilfelle.

al Ghazali sier at tittelen ”Allah’s ord” bare henviser til ideen om at Jesus ble skapt i Marias mave ved guddommelig befaling, ikke til Jesus som evig Gud som kom som en full og endelig åpenbaring av Gud Faderen.

Med Rhodes egne ord: ”Ordet fra Gud indikerer for muslimer at Jesus nettopp ikke er Gud.

Jesus som GUD i Koranen?

I Koranen fremstilles Jesus som en ”nesten-Jesus”, en heller dårlig etterligning i forhold til den Jesus Kristus som tegnes i Det nye testamente, - det er iallfall førsteinntrykket - vi kan nesten si at Koranen tegner et nesten kraftløst bilde av Jesus. Han når ikke opp til Muhammed.

Men likevel: En Jesus som dog fikk privilegiet - fremfor Muhammed - å bli tatt rett opp i den allahianske himmel, tror muslimer, (ikke den treenige Guds himmel) - en mulighet som Muhammed aldri fikk.

Jesus skal so gar komme tilbake derfra en dag for å slå ned Antikrist og dømme, ja, Gud vet hvem, - kanskje til og med Muhammed.

Det er alltid noe halvt og skyggeaktig i Koranen når det kommer til å beskrive hvem Jesus var. Den treffer ikke blink, den ”skyter” under, den treffer ikke ”mål”. Jesus står igjen som en skygge av seg selv, nesten avmektig, og selvsagt underlagt den store profeten som alle muslimer skal etterligne, helst i ett og alt, - vi kan bare nevne Muhammeds tannpirker: Muslimer skal også bruke tannpirkere, akkurat slike og på samme måte som profeten brukte dem for 1400 år siden.

(Man kan lure på om tannbørste og tannkrem er halal eller ikke, og ikke vet jeg, jeg overlater glatt slike alvorlige og ortodokse spørsmål til fatwaeksperter, hvor de nå enn måtte befinne seg, og om det nå skulle stå mellom liv og død for noen muslimer og få et korrekt svar eller ikke, på disse intrikate spørsmål).

Jesus er ifølge Koranen imidlertid litt av en mirakelmaker. Han skaper – som lite barn - fugler av død leire, blant annet. Slik sett står han langt over profeten Muhammed i begavelse. Jesus er dessuten også uten synd, en tilstand profeten bare kan se langt etter. For det står i Koranen selv at profeten syndet, og den uavvendelige konklusjon av dette må da bli at han var en synder, med andre ord: Ikke uten synd, slik Jesus var det, selv om profeten ikke sjelden ble  tilgitt aldri så meget av Allah der og da, og ofte fikk ordnet det slik at Allah forandret sitt eget uforanderlige budskap ved å komme med nye løfter og påbud som skulle erstatte tidligere løfter og påbud, når det passet seg slik for Muhammed, og når det passet seg slik for Allah, (eller var det kanskje kun ensidig fra Muhammeds side?).

Vi skal ikke gå inn på alle de abrogasjonene som Koranen foretar, dvs. Allah foretar i Koranens utvikling i følge med vår profet her.  Det kan være nok å si f eks at Allah sørget for  å erklære Muhammed uskyldig i ekteskapsbrudd, selv om Koranen forteller at det var nettopp ekteskapsbrudd og troskapsløfte profeten begikk.

At muslimer her allerede bør begynne å lure eller stille spørsmål om hva som virkelig foregikk på Muhammeds tid, er et "naturlig" spørsmål de fleste "naturlige" mennesker bør stille seg, nei, ikke bare det: Man bør ikke bare stille seg det, ut fra noen intellektuelle pliktfølelse begrunnet i ønske og nødvendighet av å komme til bunns i saker og ting, nei, man behøver bare å følge sitt naturlige anlegg for i det hele tatt å stille slike spørsmål, alle mennesker gjør det selv om de ”bør” det eller ikke, - men oppfordres man til å gjøre dette og tillates denne form for naturlighet i den muslimske tradisjon og kultur?

Nei, det ser ikke sånn ut. Det ligger mentale sperringer i veien, sperringer som den muslimske tradisjon selv sørger for skal foreligge. Det ligger i sakens natur. Profeten har for muslimer flest forutsetningsvis intet dårlig på samvittigheten og det kan derfor heller ikke stilles spørsmålstegn ved noe denne profeten foretok seg, sa eller tenkte. Det ligger for en muslim - for å si det direkte - utenfor det sømmelige å gjøre dette. Selv om man skulle komme til å påpeke at dette dreier seg om sirkelargumenter av noe tvilsom og håpløs karakter.

Spørsmål om profetens sømmelighet sømmer seg ikke, noe man ikke kan tillate seg. Man stiller ikke spørsmål hva angår det (tilsynelatende) evige frelsesbudskap muslimer velger å leve under og virke i, og påvirke andre under.

Profeten blir av mange muslimer sett på ikke bare som en hellig person, men også som nærmest guddommelig. Ja, man ”venererer” over store deler av den muslimske verden profeten nettopp som om han var en guddom selv, eller eneste mellomann mellom mennesket og Allah.

Det står imidlertid ikke noe om at muslimer skal gjøre dette, nei, snarere tvert imot, det står nemlig at Muhammed var et helt vanlig menneske og et menneske som til overmål aldri gjorde noe som kan ligne på mirakler, slik vi finner Jesus gjøre i Det nye testamentet. Muhammed var selv stolt over at han nettopp ikke var noen "mirakelmann".

Nei, Muhammed holdt seg til det verdslige, innenfor det jordiske (med et par unntak, han besøkte himmelen, for eksempel, og foretok en reise gjennom luften til Jerusalem, men det er en annen ”cup of thea”, en ”cup” som en av Muhammeds egne koner, til og med, har gitt uttalelser om, uttalelser, ifølge hadith, som gjør at man trygt kan ta denne himmelreisen med en klype salt og vel så det, og en ”cup” som var av et helt annen slag enn den ”cup” Jesus måtte utholde og bære, og den Han bar, med sitt liv som innsats, etter å ha blitt torturert, og etter å ha dødd av det, for hele menneskehetens frelse).

Gjør alt dette Muhammed til en person som så å si har en høyere rang innenfor Gud og mennesker enn Jesus har og hadde?

Ifølge muslimer, ja, men hvilket grunnlag har de for å hevde dette? Står det i Koranen? Går det frem av andre skrifter eller tradisjoner innen islam?

Man skulle tro at det var tilfelle, slik muslimer ”dyrker” sin profet. Han sies direkte å være alle menneskers forbilde, for kvinne som for mann, selv om kvinner i ikke ubegrenset utstrekning dessverre ikke har mulighet for å etterligne ham fullt ut, alt dette også i henhold til Allah’s beskjeder til menneskeheten via den bok som alltid har ligget i den (allahianske) himmel og som alltid vil gjøre det, mirakuløst, uten mulighet for å kunne tilpasses eller forandres, for ikke å si: Forbedres, verken av ham selv eller noe annet mennesket. Ja, aller minst av Muhammed selv. Som er død og gravlagt. Og da som en synder, ifølge ham selv, bare for her å understreket dette nok en gang.

Hva så med Jesus? Jesus er ikke gravlagt, ifølge autoriteter på spørsmålet innen islam. (Det fins unntak her som overalt ellers, men disse lar vi ligge, for slike som hevder dette, mangler tilstrekkelig autoritet til at muslimer flest om noen år vil godta og rette seg etter slike påstander, men, men … ).

Men hva mer er det med Jesus, som skiller ham – i betraktelig, for ikke å si vesentlig og helt avgjørende grad – fra profeten?

Jo, for å si det kort: Jesus – og her skriver vi arabisk på norsk – Jesus:  ”uhi – al –matwa”.

Dette er i sannhet en "veldig" måte å uttrykke seg på, en måte som faktisk bare kan tillegges Guds måte eller mulighet for å gjøre det som disse ordene betyr. Og hva betyr de?

”uhi – al – mawta” betyr å ”oppvekke de døde” og det er det bare Gud som kan, dette er en evne som bare kan tillegges eller tilskrives Gud, ingen annen. Det fremgår av Koranen selv.

Muhammed er her utelukket fra å ha en slik evne og det påstås da heller ikke en eneste gang i de muslimske skriftene at Muhammed vekket noen opp fra de døde.

Men gjorde Jesus det, ifølge Koranen, dvs. Allah’s ord, dvs. ifølge ”sannheten” selv?

Ja, det gjør det. Spørsmålet må besvares bekreftende. Saken er derfor klar. Stridsspørsmålet er avgjort.

En ny tid kan begynne for muslimer:

Fordi Koranen selv sier at Jesus ”vekket opp døde”, må det stå helt tindrende klar for enhver at Jesus i Koranen faktisk tilskrives egenskaper som bare Gud kan besitte og inneha (for ikke å si: Være), ifølge Koranen selv.

Koranen bruker nemlig de ovenfor nevnte arabiske termer kun om Allah (for tilfellet Gud), og ikke om noen andre. Altså ingen andre enn Jesus. Jesus sidestilles dermed med Gud, hvilket man ikke kan si at Koranen gjør med Muhammed.

Saken om Jesus som Allah (en betegnelse som logisk nok må brukes av arabiske kristne, som kan kalle Allah for FAR, hvilket er umulig for muslimer) er dermed løst.

Freden kan begynne, striden er slutt og frelsen for alle avklart, forvisst og bedyret en gang for alle. Det er tydelig at det er Jesus som er "større enn", i hvert fall "større enn" profeten Muhammed.

Om det hersker ingen tvil.

Ikke rart at muslimer i Norge nå i julen feirer jul som aldri før til ære bl a annet for Jesus, om enn ikke slik han fremstilles fullt og helt i Det nye testamentet, men slik han oppfattes av Allah i Koranen.

Det burde være en begynnelse. Så la oss gå ut fra og tro det, inntil noe annet viser seg.

Muslimer har ut fra dette intet annet valg enn å begynne å tro på og dyrke Jesus som Gud og ikke bare som en profet med rang etter Muhammed. Skal muslimer tenke slik Allah tenker om Jesus og beskriver Jesus i Koranen, bør de faktisk bli kristne, som alle tror at Jesus er Gud, nettopp slik han beskrives i Koranen sett ut fra det som kommer frem ovenfor.

Hvis de ikke begynner å gjøre det, vil de faktisk stille seg vantro til Allah's egne ord, og det er etter tradisjonell lære en dødssynd for muslimer.

Det tryggeste for muslimer - med hensyn til spørsmålet om hvem som kommer til himmelen eller paradis - vil derfor være å bekjenne at Allah vet best, nemlig at Jesus er større enn Muhammed. Hvis de da samtidig vil innrømme at det ikke finnes noe grunnlag for å si at kristne har forfalsket evangeliet om Jesus Kristus, så har muslimer faktisk ingen annen sjanse enn å bli kristne, alle som en.

(For de som absolutt må ha koranhjemler for det som påstås ovenfor, kan jeg anbefale boken Kristne og Muslimer av Johan Bouman. Vi tar med noen koransurer for tilfellet: 3. 43, 75.39, 3. 26, 22.6, 41. 39 og 42,7 – alle lest i sammenheng. )

Tillegg:

I Koranen, sure 3. 135, står det: Hvem andre enn Gud kan tilgi synder?

 Her har vi det altså igjen: Hvis Jesus kan tilgi synder, Mark 2. 7, må han da ikke likestilles med Allah, dvs Gud slik Jesus i kristentroen blir?

Om dette vil man kunne begi seg inn i labyrinter av semantisk og "ontologisk" flisespikkeri.

Det gjelder derfor å skjære gjennom. For kristne er det avgjørende at det er Gud som tar initiativet når det gjelder å tilgi. Kristne kan vite hvilken stilling de har overfor Gud.

For muslimer er det bare å håpe på at Allah en gang skal tilgi, den troende muslim

avskjæres dermed fra full frelsesvisshet, se sure 26. 51, 26. 82, sml 14. 42 og 66. 8.

--

BLE MUHAMMED BEDRATT?

Messias Gud?

I Koranen betegnes Jesus med tittelen Messias, dvs som Den salvede, en tittel som for jøder og kristne betyr en kommende frelser, en konge. Både i kristen og jødisk tradisjon kom man etter hvert frem til at Messias til og med betød selve Gud, Herren.

Men Koranen forklarer ikke hva som menes med Den salvede. For å finne ut hva betydningen er, må man gå til jødenes hellige bok, kalt Det gamle Testamentet, og dessuten til Det nye testamentet, de kristnes hellige bok, i Bibelen. (Men se dessuten under om hva muslimer legger i begrepet "Den salvede"!)

Fordreide profeten Mohammed betydningen av Messias da han fikk kjennskap til at Jesus var Messias og brukte dette navnet i Koranen?

Eller ville Allah selv endre på det betydnings- innhold jødene og de kristne til da hadde lagt inn i ordet og lest ut av det i sine hellige skrifter, dvs Bibelen, slik den er i dag og slik den var allerede 600 år før Muhammed ble født, og for GT’s vedkommende over to tusen år tidligere?

Svaret er: Kanskje. Eller: Noen må ha fortalt ham noe. Noen som tok feil og som kanskje til og med forsøkte å bedra Muhammed med vitende og vilje og av en eller annen grunn, kanskje av ren frykt.

Ja, kanskje har Muhammed lest eller hørt om hvem Messias var, slik han beskrives i Bibelen, i sin helhet og i sin rette sammenheng, eller så har han ikke. Men hvis han virkelig fikk vite dette – kanskje ved å lese ortodokse utgaver av Bibelen selv - , så har han personlig tuklet med tekstene og fordreiet  dem til det uigjenkjennelige.

Da kan han derfor beskyldes for fusk og bedrageri, og dessuten for regelrett forfalskning i den hensikt å forføre og bedra sine tilhørere, for på den måten å berike seg selv og fremme sin egen stamme og sine egne snevre og personlige interesser.

Profeten kan da også beskyldes for å være en folkeforfører og en løgner av rang, et menneske mange ikke vil nøle med å kalle ond. Han kan da i prinsippet både moralsk og juridisk bli holdt erstatningsmessig ansvarlig for en historisk utvikling der nærmer 250 millioner mennesker har mistet livet som følge av muslimske erobringer siden 630 e Kr, da profeten døde.

I hvert fall i teorien. Det står å lese i sure 5. 172: Messias forsmår ikke å være Guds tjener ...

Men nå kunne ikke Muhammed lese, vil de flest muslimer innvende. Han må derfor kun ha hørt om historiene i Bibelen fra andre og det kan da ha vært disse andre som har presentert ham for forfalskninger og at Muhammed personlig derfor går fri fra enhver anklage i denne forbindelse.

Dette åpner mild sagt for fantastiske perspektiver.

For min egen del antar jeg at profeten virkelig kunne lese og skrive, (det fortelles da også om at han i virkeligheten skrev under visse dokumenter i korrespondansen mellom ham selv og representanter for land han vill erobrer og underlegge Allah og islam).

Dette har ganske store konsekvenser for hvordan man kan vurdere islam. At Koranen betegner Jesus som Messias er bare en liten detalj i et større bilde som avtegner seg. Faktum er at Koranen vrir og vender på ganske mange sentrale motiver, både i Det gamle og Det nye testamente.

Grunnfortellingene forandres og redigeres åpenbart bevisst og helt tydelig ut fra et spesielt konsistent syn på alt fra hvem fortellingene var myntet på til hvilket generelt menneskesyn  som ligger til grunn. Koranen tegner et helt annet bilde av hvem Gud er, hvem mann og kvinne er og hva et menneske er enn i Bibelen, og av hvem vi er som – syndige - mennesker i forhold til Gud og til andre mennesker.

Dette inkluderer da også det grunnleggende livssyn som avtegnes og den virkelighetsoppfatning som legges til grunn, og hele dette komplekset til sammen konstituerer da de rent praktiske normer og regler som skal være normative i alle menneskelig relasjoner, for muslimer, konsekvenser som har satt sitt preg både på hva ”Vesten” på sin side har tenk, forestilt seg og reagert på overfor islam og muslimer, helt fra islams begynnelse.

Koranen forteller muslimene  – med påstått absolutt guddommelig autoritet en gang for alle -  hva de obligatorisk og uten unntak skal tenke og tro om ikke-muslimer og ikke minst, om alle de muslimer som konvertere eller bryter de uforanderlige forordninger som til enhver tid og på ethvert sted gjelder for muslimer in toto. Verdien på mennesker bestemmes totalt av hva Koranen, profeten, sunna og hadith påbyr og forbyr.

Vi skal imidlertid her og nå strikt holde oss til Koranen og Messias for så å komme tilbake til visse andre aspekter ved en annen anledning.

Når betegnelsen Kristus nevnes i Koranen er det først og fremst en ren tittel den peker på og denne tittelens formale uttrykk, nemlig ”den salvede”, den som bokstavelig talt er salvet med olje, ikke noe mer. Det dypere ontologiske og eksistensielle meningsinnhold holdes helt utenfor horisonten.  Riktig nok kan dette at Jesus er salvet peke hen på den helt spesielle stilling Jesus som profet har i Koranen, ja, visse surer i Koranen faktisk tillegger Jesus en status hvor det ligger svært nær å oppfatte Jesus (nærmest) som Gud i egen person, se her. Men realiteten av dette benektes av de aller fleste muslimer; spørsmålet er et stort ikke-tema, eller man kunne kanskje si: Et skremmende, stort og lammende tabu i den islamske verden.

I forlengelsen av dette er det ikke urimelig å stille spørsmålet om Muhammed virkelig var klar over den teologiske betydning av å plukke visse tekster fra visse deler av Bibelen for å ta dem med i Koranen og så utelukke andre. Muhammed var enten dårlig teologisk belært eller så hadde han virkelig dårlige og uinformerte lærere og informanter. Det kan imidlertid også tenkes at Muhammed tvert imot var et teologisk talent av de helt store, i og med at han jo klarte å utvikle en helt egen teologisk system hvor han ved å klippe og lime og dessuten legge til av eget hode – eller fra Gabriel eller Allah- faktisk dannet grunnlag for en helt ny religion med et gudsbilde og et budskap som skiller seg klart fra det teologiske grunnlag i Bibelen han bygget på.

Hvorfor dette temaet ikke er aktuelt for muslimer, skal man imidlertid ikke forundre seg over. Grunnen er å finne i Koranens prinsipielle lære om hvem Jesus som Marias sønn er, (ikke Guds Sønn). Koranen er faktisk klar på at Jesus ifølge Koranen selv ikke er Guds Sønn, men kun Marias sønn og ikke Allah og Marias sønn. Dermed skinner det grunnleggende teologisk poeng frem så tydelig at det neppe kan gjøres tydeligere.

Men dermed underkjenner også Koran (Muhammed) eksplisitt den mening begrepet og tittelen Messias har i både Det gamle og Det nye testamentet. Messias i Koranen er ikke den Messias jødene og de kristne snakker om. Det mest treffende er å kalle den muslimske Messias for en anti-messias.

Vi kan derfor trygt si at de som feilinformerte Muhammed om de jødiske og kristne forestillinger om hva og hvem Messias var, bærer et tungt ansvar på sine skuldre, hvis de gjorde det bevisst.

Det samme gjelder profeten Muhammed, hvis han var klar over hva ortodoks jødedom og kristendom lærte om den samme Jesus Kristus.

Desto mer er det å glede seg over den dagen da muslimer i hopetall blir gjort kjent med hvem Messias egentlig var og ER, nemlig Verdens Frelser.

Her er noe som vil oppfattes som en gledelig nyhet for mange muslimer som kanskje ikke er tilstrekkelig informert om hva som faktisk står i Koranen om Jesus og hva dette innebærer:

http://neitilislam.blogspot.com/2010/12/jesus-som-gud-i-koranen.html

I tillegg minner vi om hva vi tidligere har skrevet om at Koranen faktisk bekrefter Bibelens innhold på tross av alle anklager fra muslimer om at Bibelen er forfalsket av kristne og jøder. Dette skulle være enda en gledelig nyhet for muslimer over hele verden:

http://neitilislam.blogspot.com/search?q=Masood

Den islamske verden har noe å se frem til, når tilstrekkelig mange muslimer blir klar over visse fakta, nemlig at den ikke trenger å frykte hva Biblene sier og forteller. Bibelen er ikke forandret eller forfalsket av bedragere som vil tilsløre sannheten om Gud (Allah):

http://neitilislam.blogspot.com/2010/09/muslimsk-frihetserklring.html

Her er flere gladnyheter for muslimer worldwide:

Messias profeteres som Gud i Bibelen: Jes 7.14 OG 9. 6, Jer 23. 5-6 og Mat 2. 11.

Kristus er Gud ved sin fødsel: Matt 1. 23, Luk 1. 17, 32,76, 2.11

Jesus krav på å være Gud og aksepterer tilbedelse: Matt 2.11, John 10.30-33, 5.18, 23, 8.56-59, 9.38,20,28

Alle mennesker vil en dag tilbe Kristus: Fil 2. 9-11, Hebr 1. 8-9

…

Surer som inneholder ordet Messias i Koranen:

3. 45 En gang sa englene: «Maria, Gud bebuder deg et ord fra Ham selv. Hans navn skal være Kristus, – Jesus, Marias sønn, og høyt æret skal han bli, i denne verden og den hinsidige, av dem som får komme Gud nær.

4:157«Se, vi har drept Messias, Jesus, Marias sønn ,...

4:171Dere som har mottatt skriften, overdriv ikke

4:172Messias forsmår ikke å være Guds tjener, og  ...َ

9:30 Jødene sier: «Ezra er Guds sønn,» og de kristne

9:31De har tatt sine rabbier og munker til herrer......

5. 17 Her benektes "Messias"'s guddommelighet.

5. 116 Her benektes "for sikkerhetsskyld" Messias's allvitenhet i og med at denne tilhører Allah kun ...

Tittelen Messias brukes 11 ganger i Koranen om Jesus, men messisas - masah - kan, på arabisk bety "å berøre", "å salve", "å viske ut", "måle opp" eller "å bevege seg rundt".

I passiv form kan masah bety "den som er berørt" eller "den som er salvet". al Masih kan betyr "fri fra synd" og ondskap. En viss muslimsk kommentator bruker ordet al-malik om al Masih, dvs kongen eller al siddiq, den rettferdige. (Etter Chawkat Moucarry).

(Bibelsteder som beskriver hvem Messias er, men som ikke nødvendigvis nevner Hans navn finnes på Nei til islam blogspot).

Allah vs. Gud - den avgjørende forskjellen.

Mens Gud i kristen tro kalles Fader og Sønn, må islam nøye seg med abstrakte prinsipper eller attributter som Rettferdig, Barmhjertig, Allvitende osv for å få en anelse om hva guddommen eller Allah dreier seg om, ikke hvem Gud er som en som trer frem og viser seg for mennesket

Mens den kristne Gud er en personlig Gud og Herre og bundet i tilknytning til mennesket og naturen i og med sin skapelse, og det bildet han puster inn i det, sine løfter og sine pakter med mennesket, er "gud" i Islam vilkårlig, fjern og utilnærmelig.

I kristentroen inngår mennesket pakt med en personlig åpenbart Gud. I islam inngår mennesket pakter med upersonlige prinsipper eller ord (forsikringer) og attributter.

Den kristne Guds personlige vilje med, - og plan for -, det enkelte menneske er kjent og åpenbart. I islam er en slik vilje og en slik plan for det enkelte menneske totalt fraværende.

Mens den kristne Gud vil at alle skal bli frelst, er det klart at Allah vil at bare noen skal bli det og at Allah vil at et ukjent antall ikke skal bli frelst. Frelsen avhenger av Allahs vilje (til enhver tid).

Mens den kristne Gud inngår i dialog med mennesker, kjører "gud" i islam en ovenifra- og –ned-kommando som vanskeliggjør – for ikke å si - umuliggjør enhver form for egentlig personlig gudsforhold.

Mens Gud for den kristne deltar i den troendes bønn, så holder alltid Allah distansen til den bedende med en utilnærmelige opphøydhet i forhold til menneskene og menneskeheten.

Gud i kristentroen lover ikke den troende mer frelse etter jo mer han ber. Det gjør Allah.

Den kristne Gud virker i bønnens "kvalitet", dvs. ut fra hvor oppriktig bønnen er, hva som fremsies eller tenkes og føles og i hvilken grad den som ber har tillit til at Gud ser, lytter og agerer. Allah krever først og fremst oppriktighet i forhold til kollektivet av trofaste, og kvantitet og "regel"-riktighet for både den enkelte og kollektivet for at bønnen skal ha frelsesvirkning.

Frelse i kristentroen er først og fremst en stedfortredende redning fra en sikker fortapelse som følge av en enste og dessuten nedarvet grunnsynd i Edens have, - arvesynden. Det ligger for mennesket å synde. I islam har mennesket bare ”glemt” synden, mennesket er først og fremst svakt, ikke synder, radikalt sett.  Frelse i Islam er først og fremst dette å bli muslim, dvs et menneske plassert i den uskyldstilstand det ikke er å være jøde eller kristen. Ved å bli muslim kommer man i fithra, dvs uskyldstilstanden. Kristne og andre ikke-muslimer ødelegges av miljøet og hindrer dem i å være naturlige muslimer.

Mennesket i kristentroen er et trengende og skapelsesavhengig vesen som ikke kan frelse seg selv. Mennesket i Islam kan til en viss grad frelse seg fra Allahs dom hvis Allah ikke ombestemmer seg eller allerede har bestemt noe annet.

Mennesket er syndig i kristentroen. I islam fikk "overtrederne" i en overjordisk Edens have tilgivelse for sine "overtredelser". Det fins ingen arvesynd i islam. Mennesket er ikke ur-syndig, men bare veikt.

Mennesket tilbys en stedfortreder som dør stedfortredende og som fungerer som en talsmann på vegne av mennesket overfor Faderen på dommens dag i kristentroen. Dette er en umulighet i islam hvor mennesket står alene med hva det har lagret opp i vektskålene overfor Allah. (En tradisjon i slam hevder imidlertid at Muhammed vil gå mellom eller legge inn god-ord på dommens dag, for de hanmener er fortjent til frelse. Men også her antydes det likevel at Allah nok har det siste ordet).

Den kristne har en Gud som i menneskets øyne har gjort seg tydelig en gang for alle ved å fornedre seg og bli fornedret inntil døden. I sin menneskenatur tror Jesus dessuten virkelig at ”Faderen har forlatt Ham. I islam er Allah den som alltid og for alle mennesker til enhver tid lar seg beskrive som Den som er større enn …

Den kristne har en Gud som har ofret seg på menneskets vegne en gang for alle. Islams Allah påbyr mennesket å ofre seg selv – sitt liv og sin eiendom - for Allah og Islam, uavkortet og uten tidsbegrensning, det er det som ligger i at man underkaster seg, hvilket betyr islam.

Kristus har vist seg i historien og tatt på seg alle menneskers sykdommer og lidelser. Allah står over historien og "blander" seg ikke inn i den annet på den måten at han opprettholder verden så lenge han vil, at han ser alt og er allestedsnærværende og dessuten altbestemmende, samtidig som han er konkret taus i forhold den enkeltes skjebne både i dette livet og i det neste. Dette samtidig som at han er nærmere mennesket enn menneskets egen pulsåre, en egenbeskrivelse som kan oppfattes som en konstant dødstrussel.  Man kan spørre: Mente Allah at skapningen virkelig var god da han hadde skapt himmel og jord og alt som var på den?

I kristentroen tilbys muligheten for å tro i full forvissning på det man håper på, men ikke ser. Selve troen er at man har evig liv, (Johannes 3. 16).

I Islam kreves det for frelse at den troende kjenner Allahs forskrifter og at han følger Allahs påbud og forbud slik de er åpenbart i Koranen av den,- etter eget sigende-, syndige profeten Muhammed som døde en helt naturlig død i 932 e. Kr.

I kristentroen blir man frelst ved fullt ut å stole på Guds løfte om frelse ved at Han ga sin eneste og unike sønn som løsepenge for mange. I islam kan man ha et visst mer eller mindre velbegrunnet håp om frelse på Dommens dag hvis man etterlever Allahs forordninger og ikke svikter fellesskapet av de trofaste som følger den rette lære, dvs. islam.

Synden for den kristne er en felleskapssynd eller en "demokratisk synd" hvoretter alle står som likemenn og like syndige overfor Gud. Synden for en muslim tilmåles den enkelte fra fødsel til død delvis ut fra hva den troende tenker, sier og gjør i forhold til fellesskapet av trofaste, delvis ut fra hva Allah har forutbestemt eller bestemmer seg for underveis, uavhengig av hva den enkelte foretar seg, ber om, tenker, håper på og føler hvis det skulle behage Allahs absolutte vilje. Allah oppfattes dog av de aller fleste muslimer som den som har bestemt alt på forhånd.

Frelsen i kristendommen tilbys ikke bare gjennom Guds og Kristi ord, men like viktig: Gjennom Jesu historiske og faktiske gjerning både som "kommet i kjød" og som selve Ordet som ikke kan skilles annet ved en formalitet fra Gud selv. Allah tilbyr en begrenset og relativ "frelse" gjennom ord som formidles av en skapning, engelen Gabriel, en skapning som kan ta feil i kraft av at han selv er en skapning som kan være underlagt fristelser, og dermed ikke til å stole på. 

Jesus navn betyr JHWE frelser, Jeshua, og Jesus kaller Gud Far. Jesu’ vesen er at Han som Gud frelser. Han er og virker frelse. Allah, som navn, har ingen betydning i seg selv, verken som kallenavn eller vesensnavn, og utsier ingenting verken om hans frelsesvilje eller frelsesevne eller om hans kjærlighet overfor verden og menneskene. Allahs kjærlighet forutsettes, kanskje, i islam, men er fraværende som attributt hos Allah eller som et dynamisk prinsipp i vesensbeskrivelsene av ham.

Det er i kristentroen mulig, forsvarlig og bejaet av Gud selv å tale om Gud teleologisk, at vi skal påkalle Hans navn og at vi kan benytte oss av og forholde oss til den 3. personen i Gud: Den hellige Ånd.

At vi kan tale teleologisk om Gud betyr, at det er gitt grønt lys for å tillegge Gud å bruke virkemidler og ha målsettinger. Derfor kan den kristne si at Den hellige Ånd ble utsendt for at vi skulle ha en talsmann og en veileder. Denne veilederen ble sendt til de troende etter Jesu død og himmelfart. Vi kan si at Gud og Jesus sender Den hellige ånd for å trøste oss og veilede oss og for at vi kan bli bekreftet i vår tro. Dette er en utenkelig tanke i islam. Det er utenkelig at Allah skulle nedlate seg til å oppsøke mennesker på jorden i deres daglige virke, så å si, på et personlig og persons-villet plan. Aller mest dette utenkelig i islam at Allah skulle kunne inkarnere seg, dsv. påta seg menneskelig natur, komme i kjødet, bli menneske, ja, mann.

Allah synes å foretrekke at hans budskap oppfattes som gitt en gang for alle og at menneskene ikke trenger mer veiledning og trøst enn det som står Koranen og som er nedskrevet i sunna og hadith, pluss gjerne noen lovfortolkninger der hvor Koranen selv tier. Allah overlater derfor menneskene til sin ensomhet og ensidige fortolkning av etiske og juridiske spørsmål. Det er ingen gjensidig og kontinuerlig Allah-mennesket- fortolkning av Allahs vilje i islam. Hovedtolkningen er gitt og kan ikke tillempes menneskets skiftende vilkår og fornuft, radikalt sett. Ny innsikt trengs ikke. Medmennesket trenger ingen veileder eller Hellig Ånd på veien. Underkastelsen, dvs islam selv, er selv veien.

Fordi Allahs vilje tier i forhold til mange problemområder i menneskelivet og fordi det da blir svært vanskelig å uteske Allah's vilje, ligger det mer naturlig for mennesket under islam å forholde seg passivt observerende til all menneskelig nød og fordervelse enn i kristentroen.

(Eksemplene er legio!)

I kristentroen byr Gud mennesket: Du skal elske din neste som deg selv, Du skal hedre din far og din mor, Du skal holde hviledagen hellig, Du skal ikke misbruke Guds navn, Du skal ikke stjele, drive hor osv. Under Islam er det viktigere at du ikke gjør mot din neste det han ikke vil at han skal gjøre mot deg.

Islam har ikke noe forbud mot å misbruke Guds navn eller å arbeide på hviledagen. Siden Gud under Islam aldri hviler, skal heller ikke mennesket hvile.

Siden Allah står over alt og alle, trengs intet bud om ikke å vanhellige Hans navn. Det går nemlig ikke an å vanhellige noen eller noe som er så opphøyd eller distansert at det ikke lar seg vanhellige.

Dette betyr at mens Jesus Kristus stimulerer, ja, kommanderer, til aktivt å elske, så stimulerer Allah til passivt å avvente. Jesus Kristus "stoler" på det riktig nok syndige, men like vel  empatiske og kreative menneskets forsøk på aktivt å bygge opp kjærlighetsrelasjoner. Kristus     stimulerer derfor mennesket til prøving og feiling og å gjøre alt det kan for å kanalisere ut en aktiv form for kjærlighet mellom mennesker både ved konkret å avhjelpe og direkte forebygge både fysisk og psykisk nød. Dette perspektivet er fraværende i Islam selv om muslimene pålegges av Allah å gjøre alt som står i ens makt for å styrke det muslimske felleskapet og vedlikeholde dette og den enkeltes muslims forhold til dette fellesskapet.

Den kristne må selv finne ut av hvordan han best mulig kan hjelpe sin neste. Muslimen bys ved Allahs taushet og insistering på den korrekte rituelle praksis – ortopraxis -  åpne seg minst mulig for verden og menneskene utenfor den helt nære krets av lojale "brødre" i troen.

I kristentroen er Gud i oss, iblant oss og "over" oss. Den kristne kan ikke løpe fra, gjemme seg eller stue bort Gud som om han ikke eksisterte eller handlet med oss. Gud er Fader, Sønn og Helligånd, Han er i oss, iblant oss og utenfor oss. Gud er ingen engstelig betrakter, en iskald observatør eller en ikke-tilstedeværelse i det hele tatt. Han deltar til enhver tid og overalt i oss, iblant oss og ved siden av oss. Det bekrefter Hans kontinuerlige omtanke, Hans uendelige fleksibilitet og Hans absolutte besluttsomhet og velvilje i forhold til skaperverket Hans og mennesket både som individ og person.

Islam vektlegger på ingen måte det personlig perspektivet, men legger ensidig vekt på det individ-baserte kommandoforholdet. Ingen bønne-dialog er i prinsippet mulig, selv om menneskelig nød nok får muslimer til å påkalle Allah som om han var en nær venn eller en hellig person som aktivt engasjerer seg i den enkeltes ve og vel, og frelse fra dyp nød.

Den kristne lar seg hele veien rettlede av Den hellige Ånd, som blåser dit Den (Han eller Hun) vil. Dette gjør at den kristne i perioder av anfektelser tilsynelatende må klare seg uten veiledning fra Herren. Den kristne kan da henvise til sin dåp som jo er bekreftet som et avgjørende og fullverdig frelsesverk av Faderen selv. Dåpen redder dermed den kristne fra følelsen av å være forlatt av sin Veileder, Herre og Mester. Han vet at det finnes en objektiv, villet og absolutt frelsesgjerning som er foretatt en gang for alle i og med ett eneste offer som allerede er forelagt uten overhodet at det kan regnes som den enkelte kristnes egen fortjeneste, vedkommendes egne (lov)gjerninger.

Muslimen har ingen mellommann å støtte seg til, ingen absolutt og objektiv "engangsforeteelse" gitt og ment for å redde mennesket og dermed menneskeheten en gang for alle. Den ”synd” en muslim måtte gå, er en sak mellom Allah og vedkommen og ingen andre.

For den kristne blir Guds personlighet avgjørende. For muslimen blir det Allahs absolutte enhet som er avgjørende. Den kristne Gud har gjort seg antropomorf. Allah på sin side har fjernet seg og vil alltid fjerne seg og være absolutt fjern fra enhver antropomorfi. Antropomorfisering av Allah er synd og å hevde at Allah har en Sønn er en dødssynd.

Den kristne Gud har gått på jorden, Han har spist og drukket og blitt tatt på av mennesker. Ja, Gud har berørt og tatt på mennesker. Under Islam er dette ikke bare en forkastelig tanke, det er regelrett blasfemi og dertil en blasfemi som sidestilles med dette å forlate Islam. Straffen for dette er døden.

Når man allikevel snakker om Allahs ansikt, Hans hånd osv, må dette i Islam tolkes abstrakt eller som allegorier. Ja. Allah gjør seg til allegori – en abstrakt fortelling - for mennesket. Kristus gjør seg på den annen side og i kristendommen til metafor for oss, dvs. at Han overfører gratis menneskets synd på Seg selv. Kristus døde for syndere idet han påtok seg deres synd og skyld.

Den kristne kan ikke bemektige seg sin Gud eller styre Guds hånd nettopp fordi Gud er en Person. Gud lar seg ikke binde av menneskets syndige natur. Ikke som Jeg vil, men som Du vil, sier Menneskesønnen som lærer mennesket å be: Skje Din vilje! Komme Ditt rike!

Det ligger i dette å være person at en er nær, at en viser seg, at en reagerer og at en agerer.

En person kan også dra seg ut av synsfeltet. Det betyr ikke at personen forsvinner.

Slik er det med Den hellige Ånd. Den blåser dit den vil, men det betyr ikke at den blir borte for godt.

Mennesket kan imidlertid føle seg forlatt idet det glemmer at det kan sette sin lit til Gud.

At Den hellige Ånd blåser dit den vil, gir mennesket et håp om igjen å kunne bli bevisst Åndens nærvær og dette at Gud har muliggjort for mennesket at det stadig kan la seg fylles av dette nærvær og dets konkrete virke. Det betyr også at Gud er aktiv i sin kjærlighetsgjerning overfor mennesket. Den kristne kan i trygg visshet og forventning bruke sin tålmodighet til å vente på at Herren kommer tilbake og slår opp telt hos ham på ny.

For den kristne trer Den hellige Ånd, som er Gud, alltid frem for mennesket personlig og som en person, dvs. en Gud som kjenner menneskets kår og som vet at mennesket ikke er en maskin eller et instrument som kan brukes kynisk og respektløst til sitt eget forgodtbefinnende.

I den grad Gud bruker mennesket for sitt formål, så er det som ledd i en større frelsesplan og alltid på menneskets premisser, med alle begrensninger mennesket har. Mennesket står fritt til ikke å si: Amen!

Mennesket står i en slags forhandlingsposisjon overfor Gud, (takket være Jesu stedfortredende lidelse og bort-takelsen av den menneskelige synd). Gud gjør dermed mennesket til person. Det kan man neppe med større overbevisning (teologisk) si i islam.

En veldig god beskrivelse av hva saken dreier seg om i en bokanmeldelse på amazon nettbokhandel:

The god of Islam, Allah, is most definitely not the God of the Bible. Allah is presented in the Koran as an autocratic ruler who is aloof and arbitrary (Sura 5:40 ). Allah is unknowable whereas the God of the Bible is knowable (2 Timothy 1:12 ). Allah is impersonal, unlike the personal God the Scriptures reveal (1 Peter 5:6-7). Allah is unitarian (Sura 4:48 ) whereas the God of the Bible is trinitarian (2 Corinthians 13:14 ). Here is what the Koran says about the God of the Bible (Sura 4:171 ): “Believe in Allah and say not ‘Trinity.’ Cease! It is better for you! Allah is only One God. Far is it removed from his transcendent majesty that he should have a son.” Allah is capricious (Sura 2:284 ), whereas the true God is trustworthy. And Allah is never anywhere presented as a god of love — which is the essence of the nature of the true God (1 John 4:7-16 ).

Jesus — The Koran denies point blank that Jesus was the Son of God (Sura 112:2-3 ). It also denies His atoning sacrifice by claiming that he never died (Sura 4:157 ). A substitute died for Him on the Cross. Jesus was translated to Heaven, like Enoch, where He will remain until He returns to kill all pigs, destroy all crosses, and convert the world to Islam. Jesus will marry, reign for 40 years and then die and be buried next to Muhammad in Medina.8 Jesus is characterized in the Koran as nothing more than “an apostle of Allah” (Sura 4:171 ).

The Similarities - Both are One. Both are transcendent Creators of the universe.Both are sovereign. Both are omnipotent.Both have spoken to humanity through messengers or prophets, through angels, and through the written word. Both know in intimate detailt the thoughts and deeds of men.Both will judge the wicked.

The Differences The God of the Qur'an is a singular unity; but the God of the Bible is a compound unity who is one in essence and three in position (Matthew 28:19; John 10:30; Acts 5:3-4).

The God of the Qur'an is not a father, and he has begotten no sons (Surahs 19:88-92; 112:3);but the God of the Bible is a tri-unity who has eternally existed as Father, Son, and Holy Spirit (Matthew 28:19; Luke 3:21-22; John 5:18).

Through the Qur'an, God broke into history through a world through a word that is written; but through Jesus Christ, God broke into history through the Word who is a Person (John 1:1; Colossian 1:15-20; Hebrews 1:2-3; 1 John 1:1-3; 4:9-10).

The God of the Qur'an "loves not the prodigals" (Surah 3:140, Ali), and neither does He love "him who is treacherous, sinful" (Surah 4:107, Ali); but "God demonstrates his own love for us in this: While we were still sinners, Christ died for us" (Romans 5:8)"Allah desires to afflict them for some of their sins" (Surah 5:49, Ali; also see Surahs 4:168-169; 7:179; 9:2; 40:10); but the God of the Bible does not "take any pleasure in the death of the wicked" (Ezekiel 18:23) and is "not wanting anyone to perish, but everyone to come to repentance" (2 Peter 3:9).

The standard of judgment for the God of the Qur'an is that our good deeds must outweigh our bad deeds (Surahs 7:8-9; 21:47); but the standard of the God of the Bible is nothing less than complete perfection as measured by the holy character of God (Matthew 5:48; Romans 3:23).

The God of the Qur'an provided a messenger, Muhammad, who warned of Allah's impending judgement (Surahs 2:119; 5:19; 7:184, 188; 15:89-90) and who declared that "No bearer of a burden can bear the burden of another" (Surahs 17:15; 35:18, Ali); but the God of the Bible provided a sinless Savior, Jesus, who took our sins upon himself and bore God's wrath in our stead (Matthew 20:28; 26:28; Luke 22:37; John 3:16; 10:9-11; 2 Corinthians 5:21; Galatians 3:13; 1 Thessalonians 5:9-10). Source: The Compact Guide to World Religions  Dean C. Halverson, Editor. Bethany House Publishers, Minneapolis, Minnesota. 1996. Pages 110-111.Koranenjesusgud